Står ved en veiskille.

[AnonymBruker]

Hei. Jeg er en student i 20-årene som står ved en veiskille. Jeg trenger sårt å få råd og "pep-talk" om hvorfor jeg må stå i utdannelse. 

Jeg vokste opp med foreldre uten utdannelse, hjemmeværende mor og  pappa hadde vanlig jobb. Har alltid tenkt dette virker greit. 

Har hatt jobber innenfor serviceyrker da jeg enda gikk på ungdomsskole og vgs. Trivdes godt med dette den gang.

Har noen år slitt litt psykisk og andre livsutfordringer som gjorde at jeg havnet på NAV.  

Etter mange år klarte jeg å bli frisk, og nå ville jeg ta tilbake livet mitt. Og da virket å studere som en god idé. Så jeg flyttet og ble student.

Jeg ønsker i utgangspunktet denne utdannelsen, da jeg er veldig utadvendt og sosial av natur, og trives blant mennesker. Ville også hjelpe andre som har vært i min situasjon.

Men jeg har noen grunnleggende holdninger, eller grunntanker om meg selv, som jeg tror virker hemmende på framdriften min ifht studiene.

Og det er at jeg egentlig ikke er ment til å studere, på grunn av den fortiden jeg har hatt. Og at jeg aldri har verken blitt presset eller fått "printet inn" i hodet at jeg må ta en utdannelse. Slik at jeg ikke klarer å føle hvor viktig det egentlig er.

Og noen tanker om at jeg ser ikke poenget med å ta en utdannelse, bortsett fra at man tjener litt mer enn en vanlig jobb og det er sosial status i dag å ha utdannelse. 

Jeg har ikke troen på at en som meg egentlig klarer en utdannelse. Men den tankegangen har jeg skjønt at jeg må snu, dersom jeg velger å fortsette.

 

Min mor sier at hun synes jeg bare skal droppe ut, og ta en vanlig jobb. Min kjære samboer sier at livet er tøft iblant, og en utdannelse er tøff, men man må stå i det.

Han vet at jeg vokste opp med en litt dysfunksjonell familie uten å utdype det. Jeg manglet dette som er "tough love". Og dette har gitt seg utslag på valg jeg har tatt i livet. Fram til nå?

Jeg føler at jeg står ved en veiskille fordi, mamma har på en måte rett, jeg er kanskje ikke ment for å studere, jeg vil trives i et helt ordinær liv i en helt ordinær jobb. Jeg er jo sånn sett ganske enkel av meg, akkurat som mamma og pappa.

Men samboer sier ting som er utrolig ubehagelig å høre, men sikkert fordi de er sant. Slikt som at det er vanskelig å få jobb uten en  utdannelse i dag, og det er noe dritt å gå til en jobb man ikke liker. Og at belønning krever hard innsats, samme med studiene.

 

Poenget er at jeg ønsker å studere videre, men jeg mangler den grunnleggende gode holdningen om meg selv i forhold til utdannelse.

Og en ting som er veldig vondt og flaut å si, og det er at det ikke hjelper å vite med disse tankene, attpåtil at jeg strøk i eksamen heller. Og det har gjort meg veldig nedfor. Har hatt det vanskelig med meg selv siden og da virker mammas ord så fornuftige. 

Hvordan kan jeg klare å tro på meg selv, at jeg er velfungerende som en hvem som helst annen person og at jeg klarer dette? Jeg er så redd, og jeg vet ikke om jeg tør å satse igjen. Jeg vil ikke miste flere år av livet mitt, og mislykke - enda en gang.

 

Anonymkode: 03992...646

[AnonymBruker]

Ditt eldre jeg kommer til å takke deg -dersom du tar utdannelse. 

Drit i å bruke disse tankene som unnskyldning - jobb hardere, dette får du til. Alle kan stryke, finn ut hva du gjorde feil og fiks det. 

Anonymkode: a8927...8c5

[AnonymBruker]

En veiskille!?

Sier du også en egg, en hus, en kappløp?

Anonymkode: 1e11b...912

[AnonymBruker]

Vet du hva? Man må jobbe for ting, man får ikke noe gratis. Jeg er helt sikker på at du vil være evig takknemlig til deg selv den dagen du er ferdig, fått deg en relevant jobb og en inntekt du kan leve av. Jeg er godt voksen og har lavere utdanning og en drittjobb med luselønn. Ingen i min familie har noen gang snakket om at utdannelse er viktig ( dessverre ). Så nå drømmer jeg om å bli student og det blir nok tøft å miste inntekten min de årene og kombinere det med familieliv. Tenker mange ganger på at dette skulle jeg gjort som ung.

Anonymkode: f1cba...6eb

[AnonymBruker]

Hør på samboeren din, ikke på din mor. Hun har ikke peiling. Hun har aldri vært i arbeidslivet selv, og spesielt ikke i arbeidslivet vi har nå. Uten utdannelse blir det stadig vanskeligere å få en ok jobb.

Anonymkode: 72f4c...b2d

[AnonymBruker]

Og du, stryke på eksamen er noe mange gjør! Jeg har doktorgrad, men jeg har også strøket på eksamen en gang i tiden. Da gråt jeg en skvett først, og så rettet jeg ryggen, leste videre, og tok eksamen på nytt - med godt resultat.   

Anonymkode: 72f4c...b2d