Jeg holder ikke ut.

[Gjest død]

Jeg er fryktelig lei av alt sammen. Ingenting gir meg glede mer. Klarer ikke å glede meg over våren, fuglesang eller at det kommer blader på trærne. Klarer ikke å finne noe positivt i livet. Alt er et ork. Det er et stort ork å komme gjennom dagene og gjøre de daglige gjøremål. Bare det å stå opp om morran er et stort ork. Har bare lyst til å gjemme meg under dyna. Synke gjennom jorda.

Angsten min gjør det heller ikke noe lettere. Jeg tør ikke å gå ut sammen med andre mennesker, også har jeg så mye angst at jeg snart dør. Angsten kveler meg. Halsen snurper seg sammen sånn at jeg ikke klarer å puste, klumpen i magen er tung og vond, vondt i hodet har jeg også hver dag, og føler meg kvalm og uvel. Hjertet hopper også er jeg veldig urolig inne i meg.

Har fått diagnosen sterk gad, sosialangst og alvorlig depresjon. Har prøvd å gått til lege, psykolog, sosionom, fysioterapaut, psykomotorisk fysioterapaut, gestalterapaut, kunst og uttrykksterapaut, psykiatrisk sykepleier, støttekontakt, (bupa og ppt, da jeg var barn) masse forskjellige medisiner, innleggelse flere ganger og på poliklinikk uten å bli noe bedre. For hver nye ting jeg prøver så sier behandlingspersonalet at nå kommer jeg til å bli bedre. Men de finner fort ut at jeg ikke har blitt noe bedre. Jeg har gått til så mye behandling i så mange år. Er 30 år nå og har vært i psykiatrien siden barneskolen. Og blir bare værre og værre for hver dag.

Hvorfor blir jeg ikke noe bedre? Jeg har så lyst til å bli bedre. Jeg prøver og prøver og går så mye i behandling uten å bli bedre. Og nå har jeg gitt opp.

Hva er vitsen med at behandlingspersonalet sier at jeg skal bli bedre når jeg ikke blir det? Også etter ca. et år så sier de at det er rart at jeg ikke har blitt noe bedre. Og de sier også at de ser at jeg ikke har blitt bedre. Også foreslår dem nye ting og steder. Og da får jeg enda mere angst av nye ting. Og igjen så sier de nye at nå skal de hjelpe meg, og at jeg kommer til å bli bedre.???

Men hva er vitsen når ca. 20 forskjellige behandlere sier at jeg kommer til å bli noe bedre når jeg ikke blir det? Da blir jeg bare enda mere depremert og føler meg enda mere håpløst. Og for hver nye ting jeg prøver, jo mere håpløst føler jeg meg.

Jeg gjør akkurat som de sier, og prøver og trener på absolutt alt.

Hva er vitsen med å prøve noe nytt når jeg gang på gang misslykkes?

Kanskje jeg bare kan død - Jeg skal jo død snart uansett.

Jeg holder ikke uuuuuuuuuut....

[Gjest manic]

Jeg synes du skal holde ut!! Selv om livet har vært vanskelig til nå så kan jo din tur til å føle lykke komme når som helst. Hvis du har noen som står deg nær, venner eller familie eller kjæreste (?) så klamre deg til dem og se på det som det gode i livet!

Jeg har noen vonde dager, og holder meg oppe med å tenke på det som er bra i livet mitt! Det er alltid noe å positivt å finne selv om det er lite

[Gjest Gjesta]

Det høres ut som om du trenger å forandre tenkemåten din litt. Du har allerede bestemt deg for at det ikke fungerer og at du ikke blir frisk du, og da blir du det heller ikke.

Positiv tankegang og troen på at det skal bli bedre er alfa og omega når man er syk.

Du har en forferdelig negativ tankegang og jeg tror det er en stor del av det som holder deg nede.

Kom deg opp av grøfta, begynne å se det positive i situasjonen og bestem deg for at du skal bli frisk.

Har du forsøkt alternativ medisin? Healing, akupunktur, fotsoneterapi?

Det vil jeg anbefale deg, og en bok som heter Du kan helbrede ditt liv av Louise L.Hay som omhandler menneskers tankemønster. Kanskje den kan gi deg en liten vekker?

Lykke til :dagensrose:

[Gjest død]

Jeg har ingen kjæreste eller venner fordi jeg ikke tør å gå ut pga. angsten min.

Dem eneste jeg prater med er alle behandlere.

Jeg har prøvd å si til meg selv: Nå blir du bedre. Jeg skal bli frisk. Livet er herlig. Bare prøve en ny ting så går det bra.. Osv.

Men jeg klarer bare ikke å tro på det.

Når jeg gang på gang på gang har prøvd og hatt positivt syn på bedring, og gang på gang blir meg enda mere nedtrykt. Og blir bare enda værre og værre for hver dag.

Hvor lenge klarer et menneske å se det positive i livet når man bare misslykkes?

For hver nye medisin jeg prøver tenker jeg: Nå kanskje denne medisinen hjelper på meg. Men etter tre måneder uten noe forandring blir jeg bare enda mere lei meg... Også sier legen at jeg skal prøve en ny medisin. Og enda en ny medisin etter det. Uten noe virkning. Og da mister jeg enda mere troen på at noe virker på meg.

Dette ble mye surr. Jeg klarer ikke å formulere meg noe bra. Vet ikke om dere skjønner skriften min.

:-(

[Dagoberta]

Det høres tungt ut å ha det sånn så lenge

Men består behandlingen kun av medisinering og samtaleterapi? Kanskje det kunne vært mulig å få hjelp til å komme seg ut og treffe folk innimellom? For det er slett ikke sunt for hodet å være for mye alene - det er vanskelig å klare seg i lengden uten litt menneskelig kontakt. Om det ikke er mulig å få en slags 'støttekontakt' som kan bli med ut og finne på ting, kan jeg ihvertfall anbefale det som her i kommunen kalles 'Plan B', et dagsenter for vanlige folk som har det vanskelig (mulig det formelt sett kalles Psykiatisk Dagsenter..?). Innbyggerne her bruker dagsenteret både som en slags kafe hvor de treffer folk i en litt enklere setting enn andre steder, og de får til og med gå på kule kurs gratis, som f.eks dykkerkurs

Jeg tror aktivitet er et nøkkelord når det gjelder å holde seg frisk, både i kropp og sjel (det stemmer ihvertfall for meg). Det er vanskelig å komme i gang, men ihvertfall jeg har oppdaget at jeg er mye mindre deprimert når jeg får rørt meg litt hver dag, og treffer folk jevnlig

[Gjest Melk]

Alt jeg kan si er at hjelp finnes. Jeg har sett på nært hold folk som har fått hjelp, og som nå, 10 år etter er så gald for at de valgte hjelp fremfor noe annet.

Du er en diamant, unik, verdifull og uerstattbar.

Jeg ønsker deg all lykke til.

[Gjest Melk]

Jeg klarer ikke å formulere meg noe bra. Vet ikke om dere skjønner skriften min.

Forøvrig;

du formulerer deg bra og det er ikke noe problem åforstå deg.

[Gjest Anonymous]

En liten hilsen til deg!

Jeg synes også det er vanskelig å forholde seg til mennesker, men jeg fungerer til vanlig. Du er ikke alene om å føle deg rar. Mange fler enn du tror føler seg rare, men det synes ikke utenpå.

[Gjest Anonymous]

:trøste:

[Gjest Spacegirl]

Har du prøvd ECT (elektrosjokk)? Jeg slet på samme måte som deg og ingen behandling hjalp, men etter ECT-behandlingen har jeg blitt et helt nytt menneske .

[Gjest Coolaid]

Veldig vanskelig å gi råd til deg når du har prøvd så mye, og det ser ut til at det er svært alvorlig. Jeg vil oppfordre deg til å bli fysisk aktiv, gå ut, ut å sykkle, gjør det du kan av fysisk aktivitet. Skulle du tilfeldigvis bo i Bergen kan du gå på tur med meg ..... Ellers vil jeg anbefale gruppeterapi hos psykolog. Det er både sosialt, og du treffer mennesker som har det slik som deg. Jeg går til gruppeterapi er det hjelper. Husk at all behandling tar lang tid, og du må være tolmodig. Send gjerne et pm, så kan vi snakkes. Stor bamseklem til deg.

[Gjest Anonymous]

Jeg vil anbefale deg psykiater Asbjørn Medhus på Volvatklinikken.

han reddet livet mitt.

[Gjest Anonymous]

Det høres veldig vondt ut å ha det sånn som du har det.

Tenker at du gjerne kunne hatt nytte av et dagavdelingstilbud. Det tilbys flere steder i landet under DPS-systemene og der tilbys intensiv gruppeterapi med inntil 8 medlemmer 3 dager i uken. De fleste som bruker dette tilbudet, sliter med angst og depresjon og har god nytte av hva det gruppen kan tilby av forståelse og støtte. Jeg vet ikke hvor du bor i landet, men jeg vet at det tilbys f.eks. ved Ullevål sykehus. Kan du ikke snakke fastlegen din om å sende en søknad?

Se mer informasjon om dagavdelingene her:

http://www.med.uio.no/us/dn/

Ønsker deg masse lykke

Stor klem fra Emma

[Gjest Anonymous]

Du må forandre ditt eget syn på livet. Man får ikke automatisk et syn at livet er toppen, man må jobbe for å få det. Hver dag, hvert minutt!!

Man styrer i stor grad sitt humør og sitt tankemønster. Hvis du hele tiden tenker over hva du tenker og gjør og prøver å vri det til noe positivt. Du er nødt til å ha troen på at terapi og psykologer skal kunne hjelpe deg, hvis ikke kommer de aldri til å få det. De kan ikke hjelpe deg i det hele tatt hvis ikke du har det minste snev av lyst.

Du sier du bare misslykkes i alt. Da har du gjort den feilen å sette deg for høye mål. Sett deg små mål hver dag (snakker om museskritt) For når du da klarer disse målene kan du belønne deg selv og da får du den gleden. Kjøp deg noe du ønsker deg f.eksempel.

Positiv innstilling, små mål og belønninger er mitt beste råd til deg.

Du klarer dette her hvis du bare vil!

[Gjest Lizzi]

Kjøp deg noe du ønsker deg f.eksempel.

quote]

Da jeg var deprimert og hadde sterk angst ønsket jeg meg ingenting som kunne kjøpes for penger.

til "død". Håper du til slutt får det bra med deg selv.

[Gjest Anonymous]

Sånne her tråder er vanskelige å svare på, og jeg vet ikke hvordan du har det. Kan selv ha dårlige perioder, men de går fort over, og jeg vet hvordan det er å være lykkelig...

En ting jeg tenker litt på er at når du har vært i behandlingsapparatet så lenge er du kanskje vant til at DE prøver å gjøre deg bedre? Mens det faktisk ikke kan skje så mye forandring så lenge du selv ikke gjør noe aktivt? På en måte, selv om det ikke er ment slik, hender det at støtteapparatet tar fra en følelsen av selvstendighet og å mestre noe selv..? Jeg vet ikke hvor du skal begynne, men hva med å prøve å klare noen bittesmå ting du ellers har trengt støtte til? Og se det som en stor seier om du klarer det?

Ellers får jeg bare gi deg en klem og ønske deg lykke til. Husk at de fleste mennesker, selv de du ikke kjenner, vil deg alt godt.

[Gjest ¤Humlen¤]

Hva er det du forventer av livet? Hva er det som ikke blir som du vil? Alt..? Livet er ikke särlig mer enn dine egne drömmer og tanker. Og allvorlighet er mye mindre verdt enn du aner. Ingen kommer godt ut av det selv om du tar på deg hele verdens allvor. Lev i de enkle tanker... Uff det er vanskelig, men det vil gå bra med deg. Du må bare forandre dine tanker, og din holdning til selv livet. Livet er ikke så farlig..., alle lever vi i hver vår angst.., men for hva? Vi skal jo dö. Det gjelder å leve nå.

[La Guapa]

Hei.

Da jeg gikk til behandling for angst og depresjon fikk jeg klar beskjed om at jeg måtte hjelpe meg selv.

Min psykolog gav meg bare verktøyet for at jeg skulle klare å styre mitt eget tankemønster når ting begynte å snurre inne i hodet.

Kognitiv tankegang hjalp meg enormt.

Dette hjelper deg å kontrollere den forferdelige angsten.

Når angsten slipper taket og du tør å kjenne etter slipper depresjonen taket også.

Jeg er nå nesten helt frisk igjen og er i full jobb som leder.

Imidlertid vet jeg nå at jeg har en personlighet som gjør at jeg må ta tak i meg selv innimellom og justere måten jeg ser meg selv på.

Hjemmeleksen jeg fikk da jeg var syk var å gå tur hver dag, mens det var lyst ute.

Det hjelper, selv om det er det siste du har lyst til når angsten setter deg helt ut og du bare vil besvime.

lykke til