han har ikke tro på meg

[Gjest Anonymous]

samboeren min sa idag at han trodde ikke jeg kom til å klare å fullføre 3 årig utdanning....ble skikkelig lei meg..skal ikke den du lever sammen med være en støtte...Skikkelig deppa jeg nå...mister trua jeg å....alt dette sa han fordi han blei sur fordi jeg trengte litt hjelp med å rydde...

måtte bare få de ut... :-(

[Gjest Gjesta]

Det er nå du skal bevise at han tar feil

[Samantha]

Sånn er typen min og! Han trur ikkje eg er istand til noko som helst (Men det bryr meg ikkje for han har sikkert rett...)

Ikkje bry deg med det, berre vis han at han tar feil! Ikkje begynn å tvil pga han i alle fall.

Og viss det plagar deg veldig at han sa det der, så burde du ta det opp med han. Sørg for at han skjønnar at du treng støtte og ikkje sånne teite kommentarar.

Lykke til med utdanninga! :-)

[Gjest Anonymous]

Jeg har også alltid fått høre fra min eks at jeg ikke ville klare utdannignen min. Stilte aldri opp da vi bodde sammen og hadde barn sammen. Nå etter at det ble slutt, og etter at jeg klarte å ta dette embetsstudiet med glans, vil han gjerne ha sine "fordeler"...Og jeg får fremdeles høre at jeg ikke klarer noenting.

Stol på deg selv, sier nå jeg!

[Gjest Anonymous]

Ikke bry deg om han. Han er sikkert bare misunnelig. Bruk de surmaga oppstøtene hans til inspiriasjon og motivasjon. Nå skal du i hvertfall klare det!!!

Eat your words, darling.........!!!

[Gjest Anonymous]

mister trua jeg å....

vs

alt dette sa han fordi han blei sur fordi jeg trengte litt hjelp med å rydde...

Ser du?

Ingen grunn til å miste noen tro for din del

Men det var ikke noe snillt sagt, fortell ham det du

[Gjest trådstarteren]

Tusen takk for oppmuntrende ord...men jeg føler litt at jeg trenger støtte å ikke slike holdninger...har barn sammen og kommer til å trenge hans støtte...men jeg skal klare de.... takk alle sammen :-)

[Gjest Anonymous]

Viktigste er jo at han innser at han må ta sin del av barnearbeidet nå som du skal studere.

[Gjest Anonymous]

Ikke bry deg om han. Han er sikkert bare misunnelig. Bruk de surmaga oppstøtene hans til inspiriasjon og motivasjon. Nå skal du i hvertfall klare det!!!

Eat your words, darling.........!!!

Signerer denne. :-)

[Gjest har jeg glemt]

Selvfølgelig klarer du utdannelsen din. du klarer også og være mor, og dersom din samboer ikke klarer å støtte deg så må du ta ansvaret selv. Må du så må du. Det høres ut som om du ikke kan regne med samboeren din så ikke gjør det. Livet er full av mennesker som ikke tar ansvar.

Jeg har alltid undret meg på hvorfor det er så lett å høre etter på de som er negative og kritiserer oss. ikke tro på det. Still deg foran speilet og si til deg selv at du kan klare utdannelsen din, du er sterk og du er en god mor. gjør prioriteringer og ikke tro på ukebladshistoriene om evig lykke mellom mann og kvinne, det er og blir eventyr fra ende til annen.

[Gjest trådstarteren]

Viktigste er jo at han innser at han må ta sin del av barnearbeidet nå som du skal studere.

Akkurat dette har jeg ingen problem med fordi det som gjelder barna har jeg alltid tatt meg av, uansett natt eller dag. Det som jeg synes er trist er at han har den holdningen til meg snakker aldri om hva forventninger jeg har til skolen, eller om jeg gleder meg.etc....blir bare så lei meg når han aldri spør om ting som angår mitt liv....Men dere JEG SKAL KLARE DET :-)

[Gjest Anonymous]

Akkurat dette har jeg ingen problem med fordi det som gjelder barna har jeg alltid tatt meg av, uansett natt eller dag. Det som jeg synes er trist er at han har den holdningen til meg snakker aldri om hva forventninger jeg har til skolen, eller om jeg gleder meg.etc....blir bare så lei meg når han aldri spør om ting som angår mitt liv....Men dere JEG SKAL KLARE DET :-)

Ja, det gjør du garantert! Ønsker deg lykke til. Du klarer det du vil klare!

[Morea]

Hadde min kjære sagt noe sånt til meg hadde det nok gått en faen i meg ja. Da hadde jeg virkelig satsa.

Jeg er sikker på at du kan klare det! Lykke til!!

[Tusenfryd]

Hadde noe sånn blitt sagt i vårt hus, hadde vi umiddelbart hatt en samtale om hva som er akseptabelt og ikke. Jeg synes sånne utsagn er helt uakseptable og hadde aldri funnet meg i det. Jeg synes det er respetløst og nedlatende og synes ærlig talt ikke man sier sånn til hverandre. :o

[smidja]

:evil:

Dårlig gjort av han å si sånn. Men enig med de andre her inne, la han ete i seg ordene ved at du beviser at du faktisk kan klare det! Og hvorfor skulle du ikke det? Du er like god som alle andre som melder seg på studiet, og har akkurat like stor forutsetning for å klare det. U go Girl! GIRLPOWER!!!

[Gjest ¤Humlen¤]

Det hadde ikke gått noen faen i meg.- Jeg hadde rett og slett ikke akseptert hans utsagn. Har du noen skyldighet ovenfor han. Må du bevise noe for han?

Han mannen min sagt noe sånt (noe som også skjedde i mitt forrige forhold) hadde jeg ikke fått noen lyst til å jobbe hardt og stå på og bevise. Slikt som det tar jo motet vekk. Det er jo mannen din! Han skal stötte deg!!! Du skal ikke bevise noen supermannkrefter. Hva f. Jeg hadde blitt riktig forbannet og bedt han dra en viss plass eller holde kjeft om han ikke hadde hatt noe bedre å si.

Hvorfor godtar man slikt? man behöver ikke.

[Blomsterenka]

Enig med Stine.

Jeg hadde, straks begynt å tenke tanken på å starte på singellivet igjen... (du sier han ikke tar vare på sine egne barn engang, i tillegg støtter han deg ikke, men tvertimot håner deg og prøver dytte deg ned...)

Hva grunnen hans var, hadde vært det samme, en mann som var sjalu på min framgang, og i tillegg ikke tok sin del av ansvaret hjemme, hadde ikke vært noe å satse på for min del i alle fall... han hadde vært for umoden, eller for ... maktsjuk...

Jeg hadde tenkte at han ville vært en større støtte da som helgepappa, evt. annenhver uke/delt omsorg...

Jeg orker ikke finne meg i hva som helst lenger... (små drypp osv. blir fort til en diger innsjø...)

Jeg forstår at du sikkert er glad i han, men det er flere enn en mann her i livet man kan falle for, om man ønsker en ny mann i livet sitt...

[Gjest trådstarteren]

Enig med Stine.

Jeg hadde, straks begynt å tenke tanken på å starte på singellivet igjen... (du sier han ikke tar vare på sine egne barn engang, i tillegg støtter han deg ikke, men tvertimot håner deg og prøver dytte deg ned...)

Hva grunnen hans var, hadde vært det samme, en mann som var sjalu på min framgang, og i tillegg ikke tok sin del av ansvaret hjemme, hadde ikke vært noe å satse på for min del i alle fall... han hadde vært for umoden, eller for ... maktsjuk...

Jeg hadde tenkte at han ville vært en større støtte da som helgepappa, evt. annenhver uke/delt omsorg...

Jeg orker ikke finne meg i hva som helst lenger... (små drypp osv. blir fort til en diger innsjø...)

Jeg forstår at du sikkert er glad i han, men det er flere enn en mann her i livet man kan falle for, om man ønsker en ny mann i livet sitt...

jeg har faktisk tenkt tanken om å bli alene men jeg klarer det bare ikke...har blitt vant til å gjøre alt å få høre hva jeg er; hore, syk i hode, splitta perrsonlighet, idiot, etc.....men det som fikk meg til å tenke det var da han sa han ikke har trua på meg ang skole, å andre ting...det er så vanskelig å bryte ut...det er jo godt å ha en i samme rom uansett liksom....off dette ble bare rot...håper dere forstår hva jeg skriver..

[Gjest Anonymous]

jeg har faktisk tenkt tanken om å bli alene men jeg klarer det bare ikke...har blitt vant til å gjøre alt å få høre hva jeg er; hore, syk i hode, splitta perrsonlighet, idiot, etc.....men det som fikk meg til å tenke det var da han sa han ikke har trua på meg ang skole, å andre ting...det er så vanskelig å bryte ut...det er jo godt å ha en i samme rom uansett liksom....off dette ble bare rot...håper dere forstår hva jeg skriver..

For meg høres det ut som det er han som er syk i hodet! Hadde jeg hatt en slik type, ville jeg kommet meg bort fort som bare det! Du er verdt så mye mer, og fortjener ikke å få slengt slike ting mot deg! Jeg blir så provosert av slike mennesker som gjør alt for å psyke ned andre.

[Gjest trådstarteren]

Jeg skal nå vuderere seriøst å bli alene...men fy f...det er skremmende...jeg vet at han ikke er så god i hodet men han har sine fine dager også...dvs da prater han ikke så mye..menmen...

Men hvordan klare å bryte????han sier ofte det er slutt når han er sinna..å da kjenner jeg panikken stige..så jeg spør hvordan gå videre i livet...har så lyst å klare skolen å få meg en bra jobb..dette her er ikke lett nei