Andre som føler de kanskje har det bedre alene?

[AnonymBruker]

Jeg har hatt forhold og noen nesten forhold bak meg. Mange fine ting med på lasset. Både gleder og sorger.

Men de siste årene har jeg tenkt at jeg har det jo ganske godt. Jeg trives i eget selskap, og har et hjem. Jeg trives med enkle hverdager, og jeg liker at jeg ikke føler at jeg alltid må ha det helt strøkent. Kan stort sett legge meg og stå opp når jeg vil, og det er deilig å kunne bestemme hvordan jeg vil bruke fritiden min.

Kjøleskapet fylles med det jeg vil, og jeg trenger ikke å lage middag og vaske opp hver dag pga andre. 

Det hender selvfølgelig at jeg føler meg litt alene til tider, men samtidig er det veldig godt med den friheten jeg har nå. At jeg ikke vil ha barn, er også en grunn. Føler de fleste seriøse menn der ute vil ha barn. Det vil ikke jeg.

Sex er heller ikke et savn, så jeg er ikke av de som ligger litt med noen bare fordi jeg kan. For meg er det forbeholdt en eventuell livspartner, hvis han i det hele tatt finnes.

Så når det er sagt, vet jeg jammen ikke om jeg vil være sammen med noen, eller ikke. Lurer rett og slett på om jeg heller ønsker å dyrke hobbyene mine, og forme min egen hverdag, mer enn jeg ønsker en livspartner. Flere som tenker det samme?

Anonymkode: 97aa8...cea

[Aragorn ll Elessar]

Jeg føler ikke at jeg har det bedre alene, jeg vet jeg har det bedre alene.

[AnonymBruker]

Jeg føler det litt som deg. Men jeg vil gjerne ha kjæreste, jeg vet bare ikke om jeg vil ha samboer. For det beste forholdet jeg har hatt, var med en mann som jobbet skift, trente mye, og hadde gode venner han var med. Så da møttes vi ca 2 dager i uken, men da var det og veldig bra. Jeg både jobbet, studerte, trente og hadde venner da. Så det passet meg jo perfekt. Og det varte i 3 år, men da ble det nok slutt, fordi jeg ikke ville bo med han. Men jeg trives godt alene, og når vi bare møttes 2 dager i uken, så var det veldig intenst. Jeg ser for meg, at hadde vi flyttet sammen, så hadde vi sett hverandre hver dag, men vi hadde hatt dårligere tid til hverandre, og hverdagen hadde tatt helt over. Siden vi begge hadde hektiske liv.

Så jeg vil ha en kjæreste, jeg slipper å bo sammen med. 

Anonymkode: 0ae72...cde

[AnonymBruker]

Jeg har følt det litt som deg. 

Jeg var "evig singel", og jeg var ganske skeptisk til om jeg kom til å orke å være samboer med noen. Jeg elsket å bo alene, og bestemme alt. Reiste på ferier helt alene, brukte kveldene til akkurat det jeg ville, helt fri og frank, og ingen å måtte kompromisse med. 

Jeg var heldig og møtte en mann jeg ikke har trengt å kompromisse med. Vi er så like at vi som regel er enige om ting, og ingen må "jenke seg". Vi liker samme type ferier (ingen som tvinger den andre til sydenturer..), vi liker å bruke fritiden på det samme (ingen som blir sur om den ene stikker på trening), vi er begge like opptatt av å ha det ryddig, osv. Og da er det jo lett. 

Jeg får helt angst ved tanken på å bo med et rotehode, som bare ville på type all-inclusive-sydenturer eller enda verre; ikke reise noe sted i det hele tatt, en som ble sur om jeg ville bruke tid på å trene, osv. Da ville jeg mye heller bodd alene, gitt.. 

Anonymkode: 3622d...f79

[AnonymBruker]

Jeg elsker å bo alene! Så det er ikke bare deg ts. Kunne gjerne tenkt meg en kjæreste, men har det samme problemet som deg, at jeg ikke vil ha barn. Da blir det vanskelig å finne noen. Heldigvis trives jeg godt som singel også så det går fint 😊

Anonymkode: 55440...3f2

[AnonymBruker]

Jeg trives veldig godt alene, etter å ha skilt meg etter et 18 år langt forhold. Dette er tre år siden nå, og jeg har ikke engang vært på en date. Er ikke interessert. Etter å ha levd med en fyr jeg egentlig mislikte og hadde null respekt for i så mange år, har jeg bare fått disse forholdsgreiene opp i halsen. Orker ikke, vil ikke ha noen så tett innpå meg igjen.

Dessuten har jeg mistet sexlysten etter overgangsalderen, så det er jo en stor brikke i dette spillet. Jeg orker ikke tvinge meg til å ha sex bare for at en mann skal "få sitt". Når jeg ikke har lyst, så har jeg ikke lyst. 

Så da er det jo bare å droppe hele greia, når alt taler i mot. Jeg må imidlertid tilstå at jeg savner ideen om det å ha en å være glad i, gi klemmer, gi kyss, leie på tur, prate med hver dag osv. Den kosen der savner jeg av og til.

Men nei, et forhold vil som regel ende i samboerskap og det orker jeg ikke.

Anonymkode: 87fc2...9c1

[AnonymBruker]

Så deilig å få bekreftelse på at jeg ikke tenker unormalt eller feil. Takk for alle svar🙂

Anonymkode: 97aa8...cea

[AnonymBruker]

Jeg også tenker det.  🕯️

Anonymkode: 69682...af8

[Coronas]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har hatt forhold og noen nesten forhold bak meg. Mange fine ting med på lasset. Både gleder og sorger.

Men de siste årene har jeg tenkt at jeg har det jo ganske godt. Jeg trives i eget selskap, og har et hjem. Jeg trives med enkle hverdager, og jeg liker at jeg ikke føler at jeg alltid må ha det helt strøkent. Kan stort sett legge meg og stå opp når jeg vil, og det er deilig å kunne bestemme hvordan jeg vil bruke fritiden min.

Kjøleskapet fylles med det jeg vil, og jeg trenger ikke å lage middag og vaske opp hver dag pga andre. 

Det hender selvfølgelig at jeg føler meg litt alene til tider, men samtidig er det veldig godt med den friheten jeg har nå. At jeg ikke vil ha barn, er også en grunn. Føler de fleste seriøse menn der ute vil ha barn. Det vil ikke jeg.

Sex er heller ikke et savn, så jeg er ikke av de som ligger litt med noen bare fordi jeg kan. For meg er det forbeholdt en eventuell livspartner, hvis han i det hele tatt finnes.

Så når det er sagt, vet jeg jammen ikke om jeg vil være sammen med noen, eller ikke. Lurer rett og slett på om jeg heller ønsker å dyrke hobbyene mine, og forme min egen hverdag, mer enn jeg ønsker en livspartner. Flere som tenker det samme?

Anonymkode: 97aa8...cea

Hmm du høres ut som meg 😊🙊 Trives så godt alene. Så nå orker jeg ikke drama og styr. Elsker å være bare meg og pus 🤩

[Gjest Familytree]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har hatt forhold og noen nesten forhold bak meg. Mange fine ting med på lasset. Både gleder og sorger.

Men de siste årene har jeg tenkt at jeg har det jo ganske godt. Jeg trives i eget selskap, og har et hjem. Jeg trives med enkle hverdager, og jeg liker at jeg ikke føler at jeg alltid må ha det helt strøkent. Kan stort sett legge meg og stå opp når jeg vil, og det er deilig å kunne bestemme hvordan jeg vil bruke fritiden min.

Kjøleskapet fylles med det jeg vil, og jeg trenger ikke å lage middag og vaske opp hver dag pga andre. 

Det hender selvfølgelig at jeg føler meg litt alene til tider, men samtidig er det veldig godt med den friheten jeg har nå. At jeg ikke vil ha barn, er også en grunn. Føler de fleste seriøse menn der ute vil ha barn. Det vil ikke jeg.

Sex er heller ikke et savn, så jeg er ikke av de som ligger litt med noen bare fordi jeg kan. For meg er det forbeholdt en eventuell livspartner, hvis han i det hele tatt finnes.

Så når det er sagt, vet jeg jammen ikke om jeg vil være sammen med noen, eller ikke. Lurer rett og slett på om jeg heller ønsker å dyrke hobbyene mine, og forme min egen hverdag, mer enn jeg ønsker en livspartner. Flere som tenker det samme?

Anonymkode: 97aa8...cea

Jepp med jeg ønsker et livspartner. Jeg skal besøke henne en dag❤