Rart og fascinerendes hvor forskjellige stadier man kan være i livet i 20-årene

[AnonymBruker]

Jeg har akkurat blitt 25 år og har tenkt litt på det at det er litt rart og fascinerendes hvor forskjellige stadier man kan være i livet i 20-årene. På den ene kanten har man de som ikke har fullført videregående, ikke har jobb, bor hjemme hos foreldre, aldri har hatt kjæreste og knapt går ut av huset. På den andre siden har man de som har fullført bachelor og jobbet 100% i en god del år allerede, har kjøpt seg hus og bil, er gift og har to barn. Dette er jo på en måte det jeg ser på som ytterpunktene også har man alle de som befinner seg i mellom. 

Jeg tilhører det første ytterpunktet jeg nevner og føler meg ganske utenfor livet i forhold til mine venner. Synes også det ofte er vanskelig å kunne relatere seg. Har nettopp fått flyttet ut igjen fra foreldrene mine etter å ha bodd hjemme i mange år og leier en knøttliten hybel, jeg har klart å få meg sommerjobb i år (etter å ha vært arbeidsledig i 5 år) og håper på å få en liten, fast stilling til høsten, har søkt studier, nettopp begynt med kjøretimer og var på min første date for noen måneder siden (ingen kjæreste foreløpig).

Så har du mine venner (og mange av de jeg gikk i klasse på grunnskolen og vgs) som tilhører den andre siden. De har fullført utdanning, har fast jobb, kjæreste/samboer, eier hus og bil, noen har blitt foreldre, fått seg hund, hytte på fjellet og har alt på stell. Jeg ønsker meg også et slikt liv etterhvert, men har egentlig ikke noen hastverk med å komme meg dit og tenker at jeg ikke har noe i mot friheten og mindre forpliktelser i livet en stund til. Mye kan jo endre seg på et par år også.  

Men det jeg føler på er at det er ikke alltid så lett å forholde seg til hverandre når man er på så forskjellige stadier i livet. Man har jo helt annet fokus i hverdagen og livet generelt når man har full jobb, barn, hus og mann enn når man studerer fulltid, har deltidsjobb, ikke har barn og er singel. 

Er det noen som kjenner på noe av det samme som meg? (eller ikke kjenner seg igjen i det hele tatt). Hvor gammel er du og hvilket stadie er du på i livet? Tenkte det ville vært fint å høre andres synspunkter og erfaringer i forhold til dette, enten om du er i samme situasjon som meg eller befinner deg på et annet stadie. Hadde også vert veldig interessant å høre fra dere som kanskje ikke ønsker et "standard a4-liv" og som har venner som har dette allerede eller har ønsker om det i fremtiden.

Anonymkode: d42b8...69e

[AnonymBruker]

Jeg er 27 og nærmere midten i din tankegang. Og ja, jeg synes det er vanskelig å forholde seg til venner i begge ytterpunkter. De to vennene jeg har som er etablert med enebolig og barn har jeg mindre og mindre til felles med og særlig merker jeg hvor uinteressert jeg er i alt barnepratet (og kanskje derfor hvor uinteressant jeg er for dem). Med vennene i det andre ytterpunktet vet jeg ikke lenger hva som er greit å snakke om. Blir de såret når jeg spør hva de driver med fortiden (svaret er jo alltid ingenting eller en eller annen midlertidig deltidsjobb)? Tror de at jeg disser dem hvis jeg spør om hvordan det er å bo hjemme? Nei, det beste er helt klart å være med andre middelhavsfarere...inntil vi selv etablerer oss med barn og blir sånne folk vi og.

Anonymkode: 284d3...754

[AnonymBruker]

Husker jeg var på 10års reunion med videregående. Da var jeg ferdig utdanna veterinær, hadde vært gift noen år, og gravid med barn nr2. Eide leilighet. De fleste av de jeg satt med, bodde fortsatt i kollektiv og hadde småjobber her og der. Eller levde studentlivet. Jeg følte meg rett og slett som en gammel kjærring😂

Anonymkode: bf22f...bcd

[AnonymBruker]

Da jeg var 25 var jeg ferdig med mastergrad, hadde hatt drømmejobben et års tid, hadde møtt han jeg giftet meg med noen år senere, eide min første bil, og kjøpte min (vår) første leilighet. 

Har i dag lite kontakt med de jeg vokste opp med, og gikk på skole med. Omgangskretsen består av de jeg møtte underveis i studier og arbeidsliv, som hele tiden har vært på samme plass i livet som meg. 

Anonymkode: 56777...ae8

[AnonymBruker]

Det er til og med sånn i tredve-årene.. 

Jeg var en sånn som var tidlig ferdig med høy utdannelse (før normert tid), men som bodde hjemme under studiene, og var evig singel. Så jeg var litt mellom ytterpunktene. Det var like rart med de som var evighetsstudenter som festet og turet på, som dem som kun hadde vgs og hadde mann og barn innen de var 25. 

Nå er jeg i slutten av tredveårene. På jobb er vi 8 stk på teamet, og alle er i alderen 35-40. Halvparten er barnløse, og vi er bare tre stk i forhold. Så vi har på en måte akkurat samme greien her. To stk som har ektefelle og småbarn, to stk som er skilte og har store barn, en som er gift men barnløs, og tre som er enslige og barnløse. 

Uansett hvor gammel man er, vil det være jevnaldrende som er på helt andre steder i livet. Og ja, det kan føles rart om man er alene om å være enten sånn eller slik. 

Anonymkode: c515c...5c2

[Gjest O.G.]

Sånt er bare rart hvis man driver og sammenligner eiga liv med andres.