Kan folk med Asperger gjøre som de vil?

[AnonymBruker]

Jeg har Asperger og på grunn av det sier foreldrene mine at jeg ikke kan leve livet mitt som jeg vil. Jeg er voksen men jeg kan tydeligvis ikke gjøre ting som andre voksne nesten tar som en selvfølge. Før jeg fikk diagnosen sa de ikke sånne ting. Er så klart sterkt uenig for jeg klarer meg ganske greit selv og jeg bor for meg selv. Dette sier de kun på grunn av diagnosen. Jeg har en kjæreste og vi snakker om å flytte sammen, men dette er tydeligvis uaktuelt  på grunn av diagnosen. De dømmer meg på grunn av diagnosen. 

Hva mener dere her inne? Kan man leve som andre selv om man har Asperger? Noen som har Asperger som opplever det samme som meg?

Anonymkode: 58f83...fca

[AnonymBruker]

Selvsagt kan du leve som alle andre så langt det lar seg gjøre. Folk er jo svært ulikt rammet av Asberger - noen er svært syke og andre er kanskje bare «litt rar» sosialt sett. Du står selvsagt fritt til å føre det livet du ønsker uavhengig av diagnosen. Foreldrene dine virker lite informerte om hva diagnosen din innebærer. 

Anonymkode: 0b3e2...513

[sommermor]

Ja, du kan leve akkurat som alle andre selv om du har asperger syndrom. Det bør ikke hindre deg i å flytte sammen med kjæresten din.

Du er jo akkurat den samme personen som du var, før du fikk diagnosen din. Den forklarer bare vanskene dine, men den definerer ikke deg som person.

 

[AnonymBruker]

Er kjæresten din et ok menneske . Ikke gift eller andre problemet? Slår ikke eller kronisk utro.    Viss han er dårlig får deg eller at du er under 18 år kan de vel si noe. Men ellers så kan de ikke kreve noe diagnose eller ikke . 

Anonymkode: dd148...570

[Martin13]

Jeg har møtt folk med aspergers som burde fått mye mer tilsnakk og kontroll fra familie, også har jeg møtt de som fungerer bra nok til å ikke trenge allverdens oppfølging. Så lenge du oppfører deg og respekterer andre mennesker, så ser jeg overhode ikke noe problem. 

[AnonymBruker]

Så lenge du er voksen og ikke umyndiggjort, så kan du flytte sammen med hvem du vil uten at foreldrene dine har noe de skulle sagt.

Jeg har asperger selv, og er gift og har barn.

Anonymkode: 703de...d7f

[Millimani]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg har Asperger og på grunn av det sier foreldrene mine at jeg ikke kan leve livet mitt som jeg vil. Jeg er voksen men jeg kan tydeligvis ikke gjøre ting som andre voksne nesten tar som en selvfølge. Før jeg fikk diagnosen sa de ikke sånne ting. Er så klart sterkt uenig for jeg klarer meg ganske greit selv og jeg bor for meg selv. Dette sier de kun på grunn av diagnosen. Jeg har en kjæreste og vi snakker om å flytte sammen, men dette er tydeligvis uaktuelt  på grunn av diagnosen. De dømmer meg på grunn av diagnosen. 

Hva mener dere her inne? Kan man leve som andre selv om man har Asperger? Noen som har Asperger som opplever det samme som meg?

Anonymkode: 58f83...fca

Jeg har også Asperger, men er enslig med ett husdyr, og har ikke behov for en mann. 

Du er voksen, og du har all rett til å ta dine valg! Foreldrene dine har ingen rett til å sette den grensen for deg. De kan gi deg råd, men det blir noe annet. Det er bare du som kjenner deg selv innenfra. 

Ikke spør oss så dumt. Alle med Asperger kan leve tilnærmet normale liv, leve som alle andre, - så godt de klarer det. 

[minister-mio]

Foreldrene dine kuer deg

[AnonymBruker]

Du kan leve et like normalt liv som jeg og alle andre gjør TS. Ikke hør på foreldrene dine. Syns det var noen smått dømmende svar du fikk her å. Søstra mi har asperger, kan si at hun klarer seg bedre enn meg på mange områder.

Du bestemmer over ditt eget liv 😊

Anonymkode: 9923f...db6

[snoren]

Du er faktisk den samme personen som før du fikk aspergers. Hvis folk begynner å gi deg andre råd etter du fikk diagnosen ville jeg ha hørt på de rådene du fikk, eller tror du ville fått FØR du fikk aspergers. 

[AnonymBruker]

Jeg har isåfall følelsen av at jeg ikke kan gjøre det andre «vanlige» kan. Foreldre har ikke kuet meg, men har hele tiden fått høre at jeg drømmer for høyt. Noen ting har jeg lagt til side. Greit nok. 

Og de har også vært der at jeg skulle ut og klare meg selv. 

Helt til jeg får et valg i livet som innebærer forandringer for dem og meg..da var det svartmaling av det jeg ville med en gang. Hadde det vært i dag hadde jeg stått opp for meg, men er 2 år for seint ute. 

Jeg føler ikke jeg kan flørte eller date den jeg har lyst på, fordi de har for høy sosial status. Altså, at jeg ikke blir utfordrende nok. Jeg sliter veldig med å glemme en fyr. Var 25 når jeg traff han, nå 27 og fremdeles jomfru. Veldig mange menn har vært interesserte, så jeg er ikke frastøtende. Men det er så bittert at jeg ikke klarte å stå opp for meg for 2 år siden. Blir alltid påvirket av det mamma sier. Det er kanskje en del av diagnosen at man ikke er så selvstendig? 

Det har ikke vært direkte nedlatende toner som :»dette klarer du aldri»

men alltid slik kritisk og kjedelig. Synes mamma har veldig mye fokus på diagnosen min når det er noe jeg vil i livet. «Du kan ikke rømme fra den du er» og snakker vi om dating så er hun mer det at «men tar han deg for den du er?» «du trenger å møte noen som tar deg for dn du e». Men hvem er heg da? Aspergers? Synes hun indirekte sier at jeg skal finne en med AS, eller en kjedelig type slik at hun selv skal slippe å være bekymret. 

Anonymkode: 3ed37...6a1

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg har isåfall følelsen av at jeg ikke kan gjøre det andre «vanlige» kan. Foreldre har ikke kuet meg, men har hele tiden fått høre at jeg drømmer for høyt. Noen ting har jeg lagt til side. Greit nok. 

Og de har også vært der at jeg skulle ut og klare meg selv. 

Helt til jeg får et valg i livet som innebærer forandringer for dem og meg..da var det svartmaling av det jeg ville med en gang. Hadde det vært i dag hadde jeg stått opp for meg, men er 2 år for seint ute. 

Jeg føler ikke jeg kan flørte eller date den jeg har lyst på, fordi de har for høy sosial status. Altså, at jeg ikke blir utfordrende nok. Jeg sliter veldig med å glemme en fyr. Var 25 når jeg traff han, nå 27 og fremdeles jomfru. Veldig mange menn har vært interesserte, så jeg er ikke frastøtende. Men det er så bittert at jeg ikke klarte å stå opp for meg for 2 år siden. Blir alltid påvirket av det mamma sier. Det er kanskje en del av diagnosen at man ikke er så selvstendig? 

Det har ikke vært direkte nedlatende toner som :»dette klarer du aldri»

men alltid slik kritisk og kjedelig. Synes mamma har veldig mye fokus på diagnosen min når det er noe jeg vil i livet. «Du kan ikke rømme fra den du er» og snakker vi om dating så er hun mer det at «men tar han deg for den du er?» «du trenger å møte noen som tar deg for dn du e». Men hvem er heg da? Aspergers? Synes hun indirekte sier at jeg skal finne en med AS, eller en kjedelig type slik at hun selv skal slippe å være bekymret. 

Anonymkode: 3ed37...6a1

Har du visst at du har Aspergers lenge?

Noen ganger så blir jeg faktisk litt takknemlig for at jeg ikke visste at jeg hadde Aspergers før jeg var over 35 år gammel.

Det har selvfølgelige sine ulemper det også, som et kunstig høyt forventningspress både fra seg selv og andre, og mye angst og følelser av mindreverdighet og av å ikke strekke til, men jeg har i hvert fall sluppet unna akkurat det med at andre liksom skal fortelle meg hva jeg kan eller ikke kan gjøre, på grunn av diagnosen.

Alt har både sine fordeler og ulemper, tydeligvis...

Anonymkode: d4d14...57c

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Har du visst at du har Aspergers lenge?

Noen ganger så blir jeg faktisk litt takknemlig for at jeg ikke visste at jeg hadde Aspergers før jeg var over 35 år gammel.

Det har selvfølgelige sine ulemper det også, som et kunstig høyt forventningspress både fra seg selv og andre, og mye angst og følelser av mindreverdighet og av å ikke strekke til, men jeg har i hvert fall sluppet unna akkurat det med at andre liksom skal fortelle meg hva jeg kan eller ikke kan gjøre, på grunn av diagnosen.

Alt har både sine fordeler og ulemper, tydeligvis...

Anonymkode: d4d14...57c

Jeg VET ikke enda, men de er ganske sikre. Ble skekket for autisme i bhg , men skåret ikke høyt nok på å være direkte autist. 

Jeg er ikke autist på den måten, jeg er for høytfungerende. Det som er med meg er at jeg skjønner folkeskikk, hva som forventes i samfunnet osv. Men den evige følelsen av å ikke strekke til. Venner som aldri blir...de finner hverandre men jeg blir alltid glemt. 

Har hele livet følt meg umyndig, selv om jeg alltid har betalt regningene mine selv. Har aldri glemt slike ting. Har fullført alle oppgaver på jobb. Så det er forståelsen min av det sosiale. Jeg klarer ikke å være engasjert over tid i et menneske jeg ikke har viktige forbindelser til. 

Men det som plager meg mest nå er at jeg ikke var ærlig med fyren jeg likte. En evig følelse av at jeg ikke er nok, ikke spennende nok. 

Anonymkode: 3ed37...6a1

[TrekStar]

Gjør akkurat som du vil, slik som alle andre. At en har asperger, gjør en ikke mindre kapabel. Man er ikke diagnosen, men en person med en diagnose. Asperger er ikke et handikapp, men mer en personlighet.

Jeg tror mange "vanlige" personer uten asperger, blir fortalt også at dem ikke klarer ting, men fordi en har asperger, så tror jeg også terskelen er lavere til at folk og foreldre tør å si at en ikke klarer ting. Dette er bare å ignorere, da hva som definerer hva en ikke klarer, er en person selv, og ikke andre. Med vilje til å gjøre noe, så klarer en alt, hvis en bare vil. Dette er gjeldende for alle, asperger eller ei.

Endret 11. juli 2019 av TrekStar

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Jeg VET ikke enda, men de er ganske sikre. Ble skekket for autisme i bhg , men skåret ikke høyt nok på å være direkte autist. 

Jeg er ikke autist på den måten, jeg er for høytfungerende. Det som er med meg er at jeg skjønner folkeskikk, hva som forventes i samfunnet osv. Men den evige følelsen av å ikke strekke til. Venner som aldri blir...de finner hverandre men jeg blir alltid glemt. 

Har hele livet følt meg umyndig, selv om jeg alltid har betalt regningene mine selv. Har aldri glemt slike ting. Har fullført alle oppgaver på jobb. Så det er forståelsen min av det sosiale. Jeg klarer ikke å være engasjert over tid i et menneske jeg ikke har viktige forbindelser til. 

Men det som plager meg mest nå er at jeg ikke var ærlig med fyren jeg likte. En evig følelse av at jeg ikke er nok, ikke spennende nok. 

Anonymkode: 3ed37...6a1

Så moren din er helt med på notene nå altså, om at du kanskje kan ha autisme, og har tydeligvis satt seg noe inn i det, men bruker det for å trykke deg ned og kontrollere deg?

Ingen i min familie tror fremdeles egentlig helt på at jeg har høytfungerende autisme, selv nå som jeg har blitt ordentlig utredet og diagnostisert av kompetente fagfolk, men moren min prøver nå i hvert fall å forstå, og jeg merker at det går sakte opp for henne, at alle de "småtingene" til slutt danner et samlet bilde, men de har jo gjennom hele livet mitt prøvd å late som og innbille meg at det IKKE er noe galt med meg, jeg er bare vanskelig, vrang, slem, overfølsom og sær, og det er min egen feil og jeg som velger å være sånn, liksom.

Det virker i hvert fall som moren din kjører motsatt taktikk, at hun på en måte kaster seg over diagnosen nå og omfavner den, og bruker den til å kjøre deg ned?

Anonymkode: d4d14...57c

[Gjest WhisperingWind]

Hva er galt med foreldrene dine?

[Armitage]

Er mange som har levd tilsynelatende normale liv før diagnosen ble kjent. Ikke uten sine utfordringer, men de hadde jo ikke akkurat så mye valg da. 

Synes ikke det er opp til andre å fortelle deg hvordan det skal begrense deg.

Leste en artikkel her om en mann som ikke fikk diagnosen før langt oppi voksen alder. Før det så hadde han jo levd et vanlig liv med kone og barn. Og han hadde jobb. Aspergers hadde jo påvirket livet hans veldig og hadde gjort det veldig tøft, men det hadde ikke hindret ham i å gjøre det mange andre gjør. Jobb, eget hus, barn etc.

[AnonymBruker]

16 minutter siden, Armitage said:

Er mange som har levd tilsynelatende normale liv før diagnosen ble kjent. Ikke uten sine utfordringer, men de hadde jo ikke akkurat så mye valg da. 

Synes ikke det er opp til andre å fortelle deg hvordan det skal begrense deg.

Leste en artikkel her om en mann som ikke fikk diagnosen før langt oppi voksen alder. Før det så hadde han jo levd et vanlig liv med kone og barn. Og han hadde jobb. Aspergers hadde jo påvirket livet hans veldig og hadde gjort det veldig tøft, men det hadde ikke hindret ham i å gjøre det mange andre gjør. Jobb, eget hus, barn etc.

Ja, vi prøver jo liksom, og avhengig av hvilke andre ressurser vi har å spille på, generell intelligens for eksempel, så klarer vi å fake det ganske lenge og ganske godt, før vi oppdager at vi egentlig ikke har godt av, eller egentlig burde, presse oss på den måten.

Men mange av oss som ikke oppdager det før i voksen alder har jo ikke hatt noe annet valg, eller trodd vi har hatt noe annet valg, enn å prøve å gjøre det som andre gjør, koste hva det koste vil.

Anonymkode: d4d14...57c

[AnonymBruker]

Blir skremt av slike mennesker som dine foreldre! Noe av det dummeste jeg har lest på lenge. Selvsagt kan du gjøre akkurat hva du vil! Du bestemmer over ditt liv, og asperger endrer ikke deg som person, men er en forklaring på hva dine utfordringer i livet er. ALLE mennesker har utfordringer, du er heldig som faktisk kan henge dette på en knagg og vet hva det er.

Blir oppriktig lei meg over å høre slike dømmende kommentarer som dine foreldre kommer med. Svært mange med aspergers lever HELT normale liv, med full jobb, ekteskap og barn. De har lært seg hvordan de skal takle hverdagen, og mange klarer seg kanskje enda bedre enn andre....

Anonymkode: 5f929...142

[AnonymBruker]

17 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg har Asperger og på grunn av det sier foreldrene mine at jeg ikke kan leve livet mitt som jeg vil.

Selvfølgelig kan du det. Asperger er ikke akkurat Downs.

Anonymkode: 2c28a...0a9