Voksende hat/sinne mot foreldre

[AnonymBruker]

Hele oppveksten min har jeg blitt glemt, forskjellsbehandlet, kjeftet på og latterliggjort av min far. Han har også utsatt meg for ganske grove fysiske og psykiske overtramp i spesielt ungdomstiden min, men også når jeg var barn. Jeg har brukt mange år på å hate faren min. Alt fra dyp fortvilelse til enormt sinne. Det er først de siste 3-4 årene at dette hatet har bygget seg opp mot min mor også. Jeg forstod det ikke når jeg var yngre, men nå ser jeg jo at det mamma gjorde var like ille. Hun stod bare og så på, som en stum drittsekk. Jeg var for liten til å forsvare meg selv mot min egen pappa, og mamma stilte ikke opp for meg. Aldri har hun hjulpet meg gjennom NOE. Jeg gikk i barnehagen første gang jeg følte at foreldrene mine var mer glad i søsknene mine enn de var i meg. På barneskolen fikk kun søsknene mine hjelp med leksene, ikke jeg. Pappa lo av meg når jeg ikke fikk til ting, skjelte meg ut foran vennene mine. Nektet meg ting som søsknene mine fikk lov til (vi er veldig tett i alder). Han kunne plutselig smelle til for ingenting, kun mot meg. Jeg har vært så mye redd i mitt eget hjem, følt meg så uønsket og mislikt. Dette førte til flere år med selvskading. 

Pappa har sagt unnskyld, og innrømmet at han ikke har behandlet meg bra. Jeg tror på han når han sier at han er lei seg for det og at han er glad i meg. Mamma har ikke sagt en dritt. Mamma som skulle beskytte lille meg mot det monsteret av en far jeg hadde. Jeg hater mamma for det. 

Jeg bor nå i en annen by i forbindelse med studier. Er hjemme nå i sommer og litt ellers, da er som oftest søsknene mine også der. De som har hatt en rosenrød oppvekst med kjærlige og rettferdige foreldre. De forstår ikke hvordan jeg har hatt det, hvor ille det har vært og hvor mye det har ødelagt for meg. Jeg tenker på det hver eneste dag. Mellom meg og pappa er det en slags elefant i rommet. Vi har bare snakket om det to ganger, i totalt kanskje 5 minutter. Mamma forstår ikke, hun er ´´grunn´´, snakker ikke om følelser. Skyver det bort og klarer ikke lese signalene mine når jeg prøver å vise at jeg vil snakke om det. Jeg hater mamma og pappa, og jeg er så sint. Det eneste jeg vil er å dra tilbake til studiestedet mitt og aldri komme tilbake. Jeg føler meg fanget i et bur. Familiekos, ferier, idyll. Alt er liksom så fint og flott, og alle har glemt at jeg de første 19 årene av livet mitt ble neglisjert bort til ingenting. Jeg er fortsatt redd for pappa og så sint på mamma at jeg har vondt i magen. Jeg vil snakke med de om det, men jeg begynner bare å gråte som et barn. Alle minene kommer over meg og de gangene jeg har prøvd å snakke om det med andre hikster jeg og får ikke puste. I situasjoner hvor jeg blir minnet på enkelte situasjoner blir jeg livredd som et lite barn. 

Jeg trenger noen råd fra noen som har vært i en liknende situasjon eller som bare har innspill. 

 

Anonymkode: 70181...ea0

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg så igjen i alt det du skriver.  I en alder av 34 år så har jeg kuttet all kontakt med foreldrene mine og mine søsken. Jeg ble rett og slett syk av å ha kontakt med de, og føler meg 10 ganger bedre nå uten dem i mitt liv.

Anonymkode: 7212a...84e

[Silva Pluvialis]

Går du i terapi? 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg så igjen i alt det du skriver.  I en alder av 34 år så har jeg kuttet all kontakt med foreldrene mine og mine søsken. Jeg ble rett og slett syk av å ha kontakt med de, og føler meg 10 ganger bedre nå uten dem i mitt liv.

Anonymkode: 7212a...84e

Har vurdert det, men er redd for å ende opp uten noen

1 minutt siden, Hubbie skrev:

Går du i terapi? 

nei 

 

TS

Anonymkode: 70181...ea0

[AnonymBruker]

Du må finne ut hvordan du vil leve fremover. Hva vil gjøre deg lykkelig? Jeg tipper det er å ikke ignorere følelsene dine i alle fall. Høres ut som det går mot kontaktbrudd eller konfrontasjon. Kanskje begge.

Ta vare på deg selv

Anonymkode: 05a64...84f

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Har vurdert det, men er redd for å ende opp uten noen

nei 

 

TS

Anonymkode: 70181...ea0

Du er den viktigste personen i ditt liv, så hvis det å ende opp alene vil være bedre enn å ha kontakt med foreldrene sine så velger du det.

Jeg var ikke istand til å fungere rundt mine.

Anonymkode: 7212a...84e

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver bare at her var det mamma som forskjellsbehandlet, ikke pappa. Hørte aldri at pappa sto opp for meg eller konfronterte mamma, men han kompenserte nok litt med å ta meg med på ting eller si at han var glad i meg ol når vi var alene. Jeg hadde det nok ikke like ille som deg men mamma forskjellsbehandlet ved å gi ting til mine søsken som ikke jeg fikk, delta på mine søskena aktiviteter og ikke mine, gi mine søsken komplimenter for både utseende og prestasjoner som ikke jeg fikk. 

Jeg er den i søskenflokken som alltid har gjort det best på skolen, har høyest utdannelse ol. Sikkert fordi jeg ønsket at mamma skulle se meg også.

For min del er teorien at jeg ikke var planlagt (er yngst), var feil kjønn kanskje (kanskje mamma ønsket en sønn). At jeg liksom kom etter at familien var komplett og ødelagte alt. Jeg er nå 25 år og sliter med dårlig selvfølelse og slike tanker som nevnt over.

I ditt tilfelle (som høres ut som hundre ganger værre enn mitt) så tror jeg at jeg ville tatt de med til en terapeut (kanskje først en og en også begge to) der dere får snakket ordentlig ut under rydde forhold. Evt kuttet kontakten. Prøver å sette meg inn i din situasjon og forstår godt at det er tøft å vite hvordan man skal håndtere noe slik. Hvor ofte treffer du de? Kanskje du kan begrense det mer, eller evt som jeg skrev, kutte kontakten helt.

Anonymkode: b5679...ef3

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg så igjen i alt det du skriver.  I en alder av 34 år så har jeg kuttet all kontakt med foreldrene mine og mine søsken. Jeg ble rett og slett syk av å ha kontakt med de, og føler meg 10 ganger bedre nå uten dem i mitt liv.

Anonymkode: 7212a...84e

Samme her. Kuttet kontakt med de i en alder av 30! Får møte barnebarnet en sjelden gang 

Anonymkode: 92e28...e65

[AnonymBruker]

Har du vurdert å faktisk snakke med moren din om det? På en rolig måte, bare dere to? Si hvordan du føler det og faktisk lytte til hva hun har å si? Nå er jeg enebarn, og hadde en pappa som forsåvidt virket snill. Men det var ting der som overhodet ikke var bra, blant annet at han så en kompis forgripe seg på meg, mens han bare lo det bort og mente jeg overdrev. Det var jo bare en spøk. Jeg ble kraftig mobbet og følte aldri at mamma stilte opp eller prøvde å ordne ting. Jeg hatet henne intenst for at hun aldri hjalp meg når jeg trengte det. FOr noen år siden satte jeg meg ned og snakket med henne skikkelig, og fakta er at jeg hadde skjult mye av det som foregikk. Hun skjønte det var noe, men ikke nøyaktig hva. Det hun visste, hadde hun prøvd å ta tak i, og hun hadde stilt ultimatum til pappa angående kompisen. Så da skjønte jeg plutselig hvorfor han forsvant fra livene våres, selv om ingen sa noe den gangen. Voksne er ikke tankelesere, vi gjør så godt vi kan med de forutsetningene vi har. Det er ikke sikkert moren din har sett hvordan faren din virkelig er. Eller visst hvordan det påvirket deg. Det kan være hun følte at du mestret leksene, men ikke søsknene dine. Snakk med henne! 

Anonymkode: f7120...888

[AnonymBruker]

Jeg tror du trenger litt avstand fra foreldrene dine. Skap ditt eget liv på dine premisser. Skap nye relasjoner, bruk venner og kanskje kjæreste hvis du har det. Kanskje noen av dem har en familie hvor du kan inkluderes i julefeiringer etc.? Du har nok ikke godt av å feire jul eller gjøre andre familieting med din egen familie før du har fått dette litt på avstand.

Jeg har også en dysfunksjonell familie, men jeg har ikke hatt det så ille som deg. Jeg var eldstebarnet og har vært heldig med utseendet og andre overfladiske ting, som har nok vært den som ble litt "beundret" av alle og har derfor hatt det lettere enn de andre. Men jeg vet at min yngste søster har slitt mye. Hun fikk all dritten. Dette skjønte ikke jeg før jeg var blitt voksen og hun har fortalt meg det. Hun har blitt behandlet dårlig og har i dag kuttet kontakten helt med faren vår. Det har tatt henne mange år før hun har kommet dit, men i dag er hun der. Hun sier at hun orker ikke å vedlikeholde en relasjon hvor hun bare taper alltid. Kanskje kan du snakke med et søsken om det? Det er ikke sikkert at lojaliteten deres ligger hos din far, det gjør ihvertfall ikke min. Min lojalitet ligger hos min søster, men jeg hadde jo ikke visst dette før hun fortalte meg det. 

Anonymkode: 0e02d...9ed