Utredning og IVF - 38 år og vettskremt for hele prosessen

[DrueSmoothie]

Jeg er 38 år og vi har ikke lyktes å bli gravide på egenhånd (han er ett år eldre enn meg). Vi har prøvd ca 2 år, dog jobber han borte hjemmefra 2 av 6 uker så 1/3 av eggløsningene går bort der ved at han er borte, og det har ikke blitt hver eneste eggløsning når han er hjemme heller, men jeg vil påstå at vi har mer enn nok forsøk til at det er på tide å gå videre med dette og evt da for IVF

Han vil ha barn, og har plutselig fått det skrekkelig travelt, fra å ikke ha nevnt dette på mange måneder til å ikke ha tid til å vente til over ferien en gang... Men det får han bare gjøre

Jeg har ikke lyst på baby pr i dag, så ærlig skal jeg være! Men jeg tror kanskje det er vel så mye fordi jeg synes prosessen med utredning, prøverør og babytiden er skremmende, spes med en mann som er borte 2 uker i slengen (hjemme 4) og jeg vil bli mye alene med både graviditet og baby. Min nærmeste familie bor 1 times kjøretid unna, dog har jeg flere gode venner der jeg bor, så helt alene blir jeg jo ikke. Jeg har dog alltid sett for meg å ha barn i fremtiden, jeg har bare hoppet over noen få år i den drømmen, de årene man er gravid og har baby, for de er ikke drømt om 😛

Jeg er livredd for hele prosessen, og har av den grunnen utsatt det i det lengste, men nå kan jeg ikke utsette det mer sånn om man prøver å være fornuftig. Jeg blir 39 ila høsten og min gynekolog har igjennom flere år hatt stor tro på at jeg har endometriose ut fra symptomer (voldomme menssmerter, tidvis store blødninger og de siste årene også smerter under eggløsning), kombinert med nå manglende graviditet.

For samboer er ikke adopsjon aktuelt, hvertfall ikke før vi har forsøkt mer selv. Han vil ikke en gang forsøke å stille seg i kø paralellt med evt egne forsøk. Jeg er dog av den oppfatning at om den er egen eller adoptert nok ikke vil ha noe betydning for hvor glad man blir i den i fremtiden. Jeg ser jo bare hvor glad man blir i sine nieser og nevøer, samt en hund og en hest. Klart man blir vel så glad i ett adoptivbarn!

PUH, så, nå står vi ovenfor det her da. Er det noen som vil fortelle litt om egne erfaringer rundt utredning / IVF-prosessen? Noen sier det er ett mareritt, andre sier at det slett ikke var så ille.

Jeg ser for meg at vi hvertfall begynner hos privat gynekolog / klinikk da jeg ikke er helt komfortabel med å begynne hos min fastlege med dette. Hvorvidt vi tar alt privat eller ikke får tiden vise, men vi er forberedt på å betale for hele prosessen privat om vi skulle bestemme oss for det. Kommer litt an på ventetider etc. Jeg har vært på sjekk hos Gynekolog hvert 3. år i "alle år" ifm clleprøver og det der, og alltid også hatt UL-sjekk og det har alltid sett fint ut, ingen cyster, store fine egg etc. Så det er jo en god start om ikke annet. Det er 2 år siden jeg var der sist.

1. Hvordan foregår utredningsprosessen? Blodprøver av begge, sædprøver av han og UL av meg? Noe mer? Hva med eggledere? Disse kan vel sjekkes om de er tette og evt skylle sopp? Hvordan foregår den prosessen? Og fra pysa i meg, hvor vondt er det? Er det en bestemt tid i syklusen man bør bestille den første timen til for å gjøre det enklest mulig?

2. Hva skjer videre? Hvor tidlig i prosessen begynner man med hormon-behandling? Og hvor langvarig er denne? Nesespray? Sprøyter? Hvor ofte? Jeg er ila høsten 39 og har fått indikert at de neppe sender meg på lapraskopi for Enometriosesjekk pga alder, men heller går rett på prøverør. Dog vet jeg jo ikke hvorvidt dette faktisk er tilfelle?

3. Hvordan påvirker hormonene man går på hverdagen din? Hvilke symptomer kan man vente seg? Og i hvilket omfang? Har dere klart å fortsette hverdagen som vanlig ift jobb, fritid etc?
Mye av grunnen til at dette skremmer meg er at jeg bla hadde store reaksjoner på hormonell prevensjon, og hadde både kvalme om morgenen, i blandt oppkast, og jeg fikk også noe forstyrrelser i hjerterytmen som noen mente kunne skyldes dette. Jeg måtte derfor slutte på det for mange år siden. Jeg har også vært igjennom 2 lange perioder med utmattelse (2-3 år) og er veldig redd for å havne der igjen. 

4. Hvordan foregår dette med å hente ut egg? Gjør man det kun 1 gang og fryser eller henter man ut nye for hvert forsøk?

5. OG, er det større sjanser for skader / ikke friskt foster ved prøverør enn ved vanlig graviditet?
For det er jo en kjent sak at det øker med alder, men har prøverør noe å si her? En god venninne av meg  jobber på fødeavdeling på ett sykehus og sier at en stor andel de av de som blir født så alt for tidlig, med de utfordringer som hører med der, er prøverørsbarn 😮

Det jeg dog heldigvis ikke er redd for er hvorvidt jeg skal bli glad i barnet og evne å ha vare på det, selv om alt frem til det, inkl fødsel, skremmer meg mer enn noe annet. Og jeg har derfor, som skrevet over, skjøvet dette foran meg så langt det lar seg gjøre.  Og selv om jeg blir litt irritert på min samboer som plutselig "over natta" får det så travelt, så er det nok det sparket i ræva jeg trenger jeg også. For jeg har ikke lyst til å ende opp med overgangsalder og angre på at jeg aldri fikk barn. Det er en ting jeg er helt sikker på! 

TAKK til deg som har lest ned hit, og takk til deg som vil gi meg litt informasjon og erfaringer rundt dette. Som en venninne sa om fødsel "Ja man hører hvor ille det er, og alle skrekkhistoriene, og ja det ER vondt, men når du er i situasjonen gikk det langt bedre enn jeg så for meg".... Jeg håper jo det er tilfelle for hele prosessen   

Endret 8. juli 2019 av DrueSmoothie

[AnonymBruker]

Høres rart it at du ikke skal få lapraskopi - det vil nok en klinikk anbefale. Du kan ringe for å komme på avlyste timer, og du kan ta det i selve IVFløpet.

Vi prøvde også i 2 år av samme grunn som dere - men nå angrer jeg fordi prosessen består av så mye venting på alt. Anbefaler privat utredning for å få fart i prosessen.

Det offentlige er like bra som privat.

Om du har hatt to perioder med langvarig utmattelse så vil både prosessen og ikke minst det å få barn i seg selv slå deg ganske hardt ned i støvlene, så mannen må være fleksibel på å kunne bytte jobb om det blir nødvendig. 

Jeg har selv erfaring med hypotyreose og tøff barsel/babytid og langtidsprøving, og det føles som noe tilnærmet utmattelse i perioder må jeg innrømme. Det går hardt ut over helsen fysisk og psykisk, men det å få barn som sover lite eller har kolikk er i mine øyne hundre ganger verre enn belastningen ved IVF (jeg har prøvd begge deler). 

I din/min alder kan man ikke regne med god kvalitet og egg på frys. Jeg har bekjente som for mange egg og ikke enda lykkes - andre igjen har så dårlige resultater at de ikke får egg ut overhodet. AMH sier ikke noe om kvaliteten.

Jeg har ferske forsøk hver gang - altså uttak. 

Jeg personlig kommer ikke til å si at IVF er sånn du bare synes er tungt der og da, for meg har det satt spor i både psyke, kropp og aller mest hjertet. 

Men valget står mellom det og ikke søsken, og det hadde ikke falt meg inn i mim fjerneste fantasi å droppe det om jeg ikke hadde barn overhodet. 

Det er ikke behandlingen som er verst, det er jo sorgen og bekymringene. 

Hormonene har jeg klart meg OK gjennom, har jobbet nogenlunde normalt - men tør ikke søke på ny jobb enda. Det handler mest om stressbelastningen, ikke egentlig behandlingen i seg selv. 

Jeg ville bestilt privat utredning straks nå i august, fått henvisning til lapraskopi og ringt klinikken (anbefaler Ullevåll) for å høre om ventetid. 

Du kan også ta ett forsøk før dere vurderer lapraskopi.

Det er bare tull forøvrig at prøverørsfødsler er overrepresentert med fødsels/fosterskader. Veldig dumt av henne å si sånt helt uten faglig grunnlag. 

Anonymkode: f54b4...bfc

[AnonymBruker]

Først og fremst må du bestemme deg for om det er barn du ikke vil ha. Eller prosessen du ikke ønsker. 

Om svaret er at du vil ha barn er prosessen på alle måter verdt det. Uavhengig av resultatet. 

Jeg har 5 forsøk bak meg. Jada, det er krevende til tider, vondt, mye venting, smertefulle egguttak, stress med sprøyter, et forhold som blir satt på prøve.  Men jevnt over var det for meg bare en del av livet, og jeg har ingen vonde minner i ettertid.

Så det viktigste tipset mitt til de som skal i gang med dette er at det meste sitter i hodet - redselen, bekymringen og ventingen. For det praktiske og fysiske er egentlig helt greit, og kortvarig. (jeg har full respekt for at andre ikke har opplevd det samme, jeg deler nå bare min personlige erfaring). 

Mitt andre tips er å leve som vanlig. Mange gjør alt for å legge til rette, graver seg ned i ventingen og bekymringene, og glemmer å leve. Gå på jobb som vanlig, planlegg ferier som vanlig, spis og drikk som vanlig (ikke etter innsett). Finn på litt ekstra gøy sammen som par, det korter ned ventingen. 

 

Om prosessen vil jeg bare si at den er så individuell at det nesten er umulig å si noe om den før dere har vært gjennom de første rundene med utredning. Kanskje er det full stopp med en gang om alt er dødt hos han? Kanskje blir dere gravid naturlig allerede før første legetime? Det er alt for tidlig å lese om alt som kan/bør/skal skje.

Det viktigste dere kan gjøre om barn virkelig er ønsket er å bare komme i gang. Du kan alltid trykke på stoppknappen senere. 

Anonymkode: fe1b5...562

[AnonymBruker]

Hei! 

For meg har IVF vært igrunn bare positivt. Vi gikk for det offentlige, og her var det mye venting - så drt er vel det eneste negative for vår del. 

Vi prøvde også 2 år i forkant, har også en mann som jobber på sjøen med 2-4 ordning som deg så vi måtte bare hive oss i det. 

Tok kontakt med gynokolog som tok fertillitetssjekk av oss og anbefalte ivf pga endometriose hos meg og nedsatt svømmere hos han. Gyn henviste oss videre til det offentlige, det tok 3 mnd før vi fikk komme til samtale på sykehuset og ytterligere 7 mnd før vi var igang med første forsøk. Jeg måtte bruke nesespray (som demper endoen) og sprøyter før egguttak. Fikk INGEN bivirkninger av hormonene, egguttak gikk også veldig bra siden du får smertestillende. Det er over på 5-10 min. 

Vi har måttet gå gjennom 3 sånne forsøk før vi lykktes, er nå 16 uker gravid og fosteret ser friskt ut på ul og vokser slik det skal♥️. 

Det som har psyket meg ned er ventetiden, så vil absolutt anbefale å gjøre det privat. Da slipper du ventetiden og det vil gå lettere! 

Masse lykke til♥️

 

-Sara

Anonymkode: e3366...3da

[AnonymBruker]

 

1. Hvordan foregår utredningsprosessen? Blodprøver av begge, sædprøver av han og UL av meg? Noe mer? Hva med eggledere? Disse kan vel sjekkes om de er tette og evt skylle sopp? Hvordan foregår den prosessen? Og fra pysa i meg, hvor vondt er det? Er det en bestemt tid i syklusen man bør bestille den første timen til for å gjøre det enklest mulig?

Vi gjorde bare det første du beskriver, og sjekket ikke egglederne. Jeg tenker selv at det kunne vært bra å få gjort det. Jeg har også mistanke om endometriose, men det er aldri påvist. Man må ha en kikkhullsoperasjon for å avkrefte det, og det har aldri jeg tatt. Tanken hos oss var at om egglederne nå var tette, så måtte vi uansett ha IVF. Og vi hadde lite tid til å vente. Man skal ta blodprøve en av de første dagene i syklusen, men disse tar det uansett litt tid å svare på. Med tanke på ul-undersøkelsen er det jo heller litt upraktisk å være på de første dagene når mensen er på sitt kraftigste. Ellers spiller ikke tid i syklus noen stor rolle. 

2. Hva skjer videre? Hvor tidlig i prosessen begynner man med hormon-behandling? Og hvor langvarig er denne? Nesespray? Sprøyter? Hvor ofte? Jeg er ila høsten 39 og har fått indikert at de neppe sender meg på lapraskopi for Enometriosesjekk pga alder, men heller går rett på prøverør. Dog vet jeg jo ikke hvorvidt dette faktisk er tilfelle?

Det finnes ulike måter å gjøre dette å, i hovedsak to, kort og lang protokoll. Og hva som er best for dere avgjør legen. Vi begynte ganske rett på behandlingen på første forsøk, fordi vi var på rett sted i syklusen. Lang protokoll med nesepray var litt mer belastende, syns jeg. Jeg mener jeg gikk på sprayen i to uker, før jeg begynte med sprøyter i tillegg. Men dette varierer også litt. De to andre forsøkene mine var kort protokoll, med kun sprøyter. Da tok jeg sprøyter i henholdsvis 9 og 10 dager, før egguttak. En sprøyte om dagen på lang, to på kort. Nesespray fire ganger om dagen for meg, men jeg tror de fleste har færre. 

3. Hvordan påvirker hormonene man går på hverdagen din? Hvilke symptomer kan man vente seg? Og i hvilket omfang? Har dere klart å fortsette hverdagen som vanlig ift jobb, fritid etc?
Mye av grunnen til at dette skremmer meg er at jeg bla hadde store reaksjoner på hormonell prevensjon, og hadde både kvalme om morgenen, i blandt oppkast, og jeg fikk også noe forstyrrelser i hjerterytmen som noen mente kunne skyldes dette. Jeg måtte derfor slutte på det for mange år siden. Jeg har også vært igjennom 2 lange perioder med utmattelse (2-3 år) og er veldig redd for å havne der igjen. 

Jeg har heller ikke gått på hormonell prevensjon på mange år pga. bivirkninger (og det viste seg jo at vi ikke akkurat trengte det heller). Jeg opplevde ikke hormonbehandlingen som IVF som spesielt belastende, og merket lite til den. Litt skummelt å ta sprøyter i starten, men det gikk seg fort til. Det eneste jeg merket noe til var nesesprayen under første forsøk, som da var lang protokoll. Jeg fikk hodepine av den. Det gikk over da jeg begynte med sprøytene i tillegg.  Jeg syns derimot den psykiske påkjenningen var litt verre, særlig etter at vårt første forsøk var negativt, og ganske dårlig.

Og så ble jeg utrolig dårlig i svangerskapet (fikk barn på 3. forsøk). Jeg kastet opp mange ganger daglig fram til uke 20. Det var tøft, men samtidig var jeg så utrolig glad for at jeg endelig var gravid. Det var noen som spekulerte i om dette hadde sammenheng med alle hormonene ifbm IVF (gikk på progesteronstøtte fram til uke 10). Men nå har jeg plutselig blitt gravid naturlig, og har det på akkurat samme måte, så det handlet om min reaksjon på svangerskap og ikke prøverør. 

4. Hvordan foregår dette med å hente ut egg? Gjør man det kun 1 gang og fryser eller henter man ut nye for hvert forsøk?

Det varierer. Vi hadde tre forsøk, og måtte hente ut nye egg hver gang. Vi fikk få egg og ingen var bra nok til å fryse. Andre får flere gode egg pr. forsøk, og da fryses de man ikke setter inn. I så fall er det en mulighet å sette inn egg i naturlig syklus senere, og man slipper unna de ekstra hormonene. Det er imidlertid ganske vanlig å ikke få fryseegg, og særlig når man er litt eldre og har færre egg igjen. 

5. OG, er det større sjanser for skader / ikke friskt foster ved prøverør enn ved vanlig graviditet?
For det er jo en kjent sak at det øker med alder, men har prøverør noe å si her? En god venninne av meg  jobber på fødeavdeling på ett sykehus og sier at en stor andel de av de som blir født så alt for tidlig, med de utfordringer som hører med der, er prøverørsbarn 😮

Det er ikke noen større sjanse for sykt foster ved prøverør fikk vi klar beskjed om. Men prøverørsforeldre har relativt høy snittalder, og dette bidrar til at flere fødes tidlig og med lav vekt, flere av mødrene får svangerskapsdiabetes og andre komplikasjoner som øker med alderen. Etter at man har blitt gravid, og graviditeten er påvist, er oppfølgingen helt som hos andre gravide. Det er ikke noe risikosvangerskap. 

Anonymkode: df408...ce5

[AnonymBruker]

Og masse lykke til! Samme hva dere bestemmer dere for  

Anonymkode: df408...ce5

[DrueSmoothie]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er bare tull forøvrig at prøverørsfødsler er overrepresentert med fødsels/fosterskader. Veldig dumt av henne å si sånt helt uten faglig grunnlag. 

Som intensivsykepleier gjennom mange år på nyfødt intensiv på Norges største intensivavdeling for for-tidlig-fødte og svært syke spedbarn, tør jeg å påstå hun har faglig grunnlag for sine uttalelser  Men, det trenger jo ikke være prøverøret som er årsaken, men som det sies i ett innlegg over her, at snittalderen på prøverørsforeldre er høyere enn uten prøverør, og at årsaken dermed kan ligge i alderen alene. Så det er derfor jeg spør  

Og utover det, tusen takk for godt svar mht dine erfaringer!

Endret 8. juli 2019 av DrueSmoothie

[AnonymBruker]

9 timer siden, DrueSmoothie skrev:

Som intensivsykepleier gjennom mange år på nyfødt intensiv på Norges største intensivavdeling for for-tidlig-fødte og svært syke spedbarn, tør jeg å påstå hun har faglig grunnlag for sine uttalelser  Men, det trenger jo ikke være prøverøret som er årsaken, men som det sies i ett innlegg over her, at snittalderen på prøverørsforeldre er høyere enn uten prøverør, og at årsaken dermed kan ligge i alderen alene. Så det er derfor jeg spør  

Og utover det, tusen takk for godt svar mht dine erfaringer!

Men har hun kilder på dette?

Enkelte som tar IVF kan jo eksempelvis slite med hyppige spontanaborter - og hypotetisk sett kan det jo tenkes at man da hadde høyere risiko for prematur fødsel. Bare sånn hypotetisk tenkt, ikke noe jeg har hørt noe om.

Poenget mitt er da: det vil jo i så fall være mors helsetilstand som kanskje gjør at de oftere havner på alvorlig syke/prematuravdeling.

Det er også velkjent at enkelte utenlandske klinikker setter inn flere egg, det gjør de helst ikke i Norge. Dermed oppstår oftere flerlingesvangerskap, noe som kan endre dårlig. 

Et annet element hun ikke sa noe om er STATISTIKK, er det slik at totalfødsler er tatt med?

Det hun ser på den avdelingen er ikke det samme som hva man ser på statistikk over totalt antall fødsler.

Om det faktisk var høyere risiko for alvorlig sykdom og avvik ville vi fått tydelig beskjed om dette i kontraktene vi signerer. Jeg er aldri blitt presentert for dette.

Derimot har de sagt tydelig at egg de for mange år siden ville satt inn, som man i dag vet at er assosiert med senabort og fosterskader er egg de destruerer på stedet og kaster rett i søpla uten å forsøke å befrukte overhodet.

Uansett tilfelle synes jeg det var en rimelig drøy ting å si basert på egenerfaring fra et meget begrenset utvalg - de færreste barn får tross alt alvorlige sykdommer eller fødes ekstremt prematurt. 

Men altså, om det finnes kilder på at IVFfødsler er overrepresentert for fosterskader og fødselskomplikasjoner så er vi jo mange som ønsker å vite det, da vil nok mange ønske å tenke seg om flere ganger.

Det som derimot er presentert, er at man kan ha noe høyere risiko for å miste tidlig - altså spontanabort. 

 

Anonymkode: f54b4...bfc

[AnonymBruker]

Jeg er vel skrekkeksemplet på hvordan man kan reagere.. IVF for meg var helt grusomt, jeg reagerte så fryktelig mye på alle hormonene 😩 Jeg ble rett og slett kjempedårlig. Har hatt to ferskforsøk, på begge ble jeg overstimulert, men jeg var ikke klar over det første gangen fordi klinikken jeg tilhørte ikke anså det som overstimulering hvis jeg fikk ut mindre enn 15 egg. Og jeg ble så latterlig dårlig, det tok flere måneder å komme seg etter den runden. Ble gravid og, som gjorde det verre, men mistet tidlig. Hadde to fryseforsøk, det ene i styrt syklus, og det er det verste jeg har vært med på. Jeg ble suicidal.. Sykeste jeg noensinne har vært med på. I ungdommen prøvde jeg p-piller i flere runder, og da gråt jeg kontinuerlig så lenge jeg gikk på dem, østrogen i enda større mengder tok tydeligvis depresjon til et nytt nivå.. 

Etter andre ferskforsøk (totalfrys, for da fikk jeg ut 15 egg..) hadde jeg innsett i naturlig syklus, og det ble til han som bor i magen nå. Ble ikke for tidlig fødsel her hvertfall, selv om jeg og har hørt at de ofte blir født for tidlig.. 

Hadde jeg hatt råd til det hadde jeg gått privat med en gang og blitt der. Jeg har blitt behandlet så dårlig ved den offentlige klinikken at jeg ikke lenger tør å ringe dit selv, jeg får mannen til å gjøre det. Særdeles upraktisk, men sånn ble det. En av legene der var så ufattelig ufin at jeg vurderte å sende klage på henne. Men de har fremdeles noen av eggene mine på frys, så jeg tør ikke. Men de undersøkelsene og samtalene vi har hatt med private aktører har vært tusen ganger bedre enn de offentlige, selv om de selvfølgelig får betalt for å være det. Heller det enn det det offentlige holdt på med.. 

Nå hørtes alt veldig negativt ut, og det er heldigvis ikke så mange som reagerer så kraftig som det jeg gjorde (særdeles empirisk forskning, og at klinikken ikke trodde på meg da jeg fortalte om bivirkningene mine). Men det skjer. Uansett er det nå en gang takket være denne offentlige klinikken at jeg skal bli mor, og det hadde ikke skjedd uten dem. Og barnet mitt er verdt alt slitet jeg måtte gjennom for å komme hit! Så får jeg heller bare være putt for meg selv nå og da 😛

Anonymkode: edb0e...028

[ididi]

Kjære Ts. Noen elsker babytida og gleder seg til den over alt på denne jord, andre er fullstendig nøytrale til den, og andre igjen ønsker mer enn noe annet at ungen kunne bli født som en 3-åring (eller eldre). Ingen av delene er det noe galt i, og man er ikke noen dårligere forelder om man ikke elsker graviditet eller babytida. Det som betyr noe er om du ønsker barn, og det virker det som du gjør. 

Jeg har ikke vært gjennom IVF selv, så jeg skal ikke prøve å komme med noen råd om det. Jeg slapp unna med inseminasjon i normal syklus (uten hormoner). Utredningen for dét (kun meg - jeg brukte sæddonor) var enkel (blodprøver på riktig tid i syklus + innvendig ultralyd), men jeg valgte å gå privat for å slippe ventetid. Jeg vil anbefale alle som har god råd til det (så avlaster man det offentlige litt og gir kortere ventetid for de som ikke kan velge noe annet også).

Når det gjelder din psykiske helse: snakk med gode venner om alt dette på forhånd. Om frykten din for å bli utmattet igjen, og for å være alene når mannen er på jobb. Sørg for å ha avtaler om hjelp på forhånd. Bare tryggheten om det kan kanskje hjelpe deg til å føle deg roligere å unngå utmattelse igjen. Og så kan jo mannen din ta maks pappaperm og du minimum når babyen kommer.  Det kan kanskje redusere bekymringene dine om babytida litt også.

Lykke til framover!

[AnonymBruker]

Jeg synes helt klart det psykiske var verst og da fordi det er så mye venting. Vente på utredning, vente på første møte med klinikken, vente på oppstartsdato, vente på første ul for å se om man er nedregulert, venter på neste ul for å se om eggene er store nok, vente på uttak, vente på innsett - hvor mange egg overlevde og det verste av alt, vente på at dagene skal gå før man kan teste (eller i verste fall, at mensen kommer).

Fallehøyden er høy, særlig på første forsøk. Man får endelig hjelp og tenker at nå, nå går det. Også faller man rett ned i kjelleren når det ikke gikk. 

Men hva gjør man ikke for å få oppfylt det største ønsket man har.

Anonymkode: 5b8b2...03e

[Waldfee]

Hei, ser du har fått mange gode tips allerede og har god oversikt selv over prøver som kreves mv, så skal ikke si så mye. Men hvis du fyller 39 til høsten, husk i Oslo ihvertfall er aldersgrensen for offentlige forsøk at du må henvises før du fyller 39. Jeg fikk innvilget den måneden jeg fylte 39. Så fort deg med å få henvisning, fra gynekolog er best da fastlegen ikke alltid vet hva som kreves. Og er det mistanke om endometriose, ville jeg bedt om laparaskopi, og samtidig skylling av egglederne, før forsøk. Det kan bedre sjansene. 

Jeg har litt todelt erfaring med ivf. Fikk en flott sønn etter første runde, som satt på første forsøk. Da var ivf en ren opptur og alt gikk på skinner. Med søskenforsøk har vi derimot slitt i flere år og mange negative forsøk/MA/exu, så det har vært pyton psykisk. Blir også verre med medisiner mv når man må ha flere runder. Men dette kommer veldig an på hvordan det går! Krysser fingrene for at det går bra i ditt tilfelle, og ønsker deg lykke til 🤞!

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg fylte 38 i år, og vi har startet IVF prosessen. Vi har forsåvidt ikke noe problem med å bli gravid har vært gravid 10 ganger, men jeg mister tidlig. 

Vi er henvist St. Olav av gynekologen grunnet i alder. I følge gynkekolog er det størst sjanse for at de gir oss en sjanse der. OUS er visst strengere på alder. Gynekologen har også sagt at vi som er så gamle ikke prioriteres med mindre de har god kapasitet.

1) Så langt jeg er utredet gynekologisk med innvendig ultralyd, hormon status, generell blodprøvestatus og kariotyping. Han har levert sædprøve og er kariotypet.

Jeg er ikke utredet lapraskopisk da alt ser fint ut på ul, jeg blir gravid og grunnet stram tidsfrist grunnet alder.

Venter nå på svar fra St.Olav.

Vi har gjort utredningen privat for å unngå unødvendig venting.

5) Jeg er selv lege og har lest meg grundig opp på forsking rundt ivf barn. Ikke funnet noen sammenheng med ivf og fosterskade/prematurt alene. Alder derimot er knyttet til en rekke komplikasjoner.

Jeg vil råder dere til å ta en avgjørelse på om dere vil ha barn raskt, for deretter å komme i gang med IVF. Adopsjonslandene har stort sett også en aldersgrense på 40 år, mens fosterbarn ikke har noen aldersgrense meg bekjent.

Anonymkode: 7a25b...fdd

[Waldfee]

Bare en kommentar til kommentaren over: jeg fikk ihvertfall forsøk på OUS (Riksen) når jeg ble henvist dit i juni i fjor (fylte da 39 i juli). De har ikke nedprioritert meg pga alder, tvertimot har jeg fått rask behandling. Så kjenner meg ikke igjen i gynekologens beskrivelse av at eldre blir nedprioritert, så lenge man er innenfor aldersgrensen skal det være likebehandling. 

[AnonymBruker]

Risikoen for prematur fødsel er signifikant høyere etter IVF i følge denne meta-analysen fra 2018: https://www.ncbi.nlm.nih.gov/m/pubmed/29114987/

Anonymkode: 230a8...69f

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Risikoen for prematur fødsel er signifikant høyere etter IVF i følge denne meta-analysen fra 2018: https://www.ncbi.nlm.nih.gov/m/pubmed/29114987/

Anonymkode: 230a8...69f

 

Som du ser av studien er den så svak at selv forfatterne kan ikke konkludere sikkert.

Anonymkode: 7a25b...fdd

[DrueSmoothie]

Tuuuusen takk for svar alle sammen 😄   

Jeg gruer meg nok mer enn nødvendig, men når man er redd alt fra tannleger til vaksiner, så er jo dette til å ta livet av en stakkar 😮 Og da er det veldig godt å høre andres erfaringer og se at det nok kanskje ikke er SÅÅÅ ille!

[AnonymBruker]

På 11.7.2019 den 16.57, AnonymBruker skrev:

Risikoen for prematur fødsel er signifikant høyere etter IVF i følge denne meta-analysen fra 2018: https://www.ncbi.nlm.nih.gov/m/pubmed/29114987/

Anonymkode: 230a8...69f

«These findings should be interpreted with caution given the low quality of the available evidence»

 

Forøvrig så er det ulike metoder som brukes i ulike land. I USA er det for eksempel helt vanlig å sette inn mange befruktede egg i samme syklus, slik at risikoen for flerlingfldsel blir mye høyere enn i Norge. Dette kan f.eks. påvirke statistikken for svangerskapslengde for IVF-svangerskap i USA uten at det gir samme utslag i Norge hvor man er mye mer restriktive på å sette inn flere befruktede egg.

Anonymkode: bab06...098

[AnonymBruker]

Det var ikke så ille. 

Vi gikk til fastlegen først, og fikk der bare en henvisning til gynekolog. Så ble det tatt spermprøve (viktig poeng, det er ikke sikkert det er noe galt med deg), sjekk av eggledere med kontrastveske, og så laproskopi (jeg hadde litt endometriose). Så fikk vi flere "inseminasjonsforsøk mens vi venta på IVF. Jeg vet ikke hvordan dette er med tanke på din alder, jeg var 35. Hvis dere må gå privat, kan dere jo bare starte hos en gynekolog først, og høre hva hun/han anbefaler? 

Jeg var nervøs for gynekologi-undersøkelser på forhånd, det er jeg nå ettertrykkelig kurert for. 

Vi fikk barn på tredje forsøk (fryseforsøk). Jeg hadde ikke særlig bivirkninger av medisiner, bare tretthet. 

Det var mest absurd, satte sprøyte på meg selv på et utestedtoalett en gang, måtte dra og kjøpe engangssprøyte på døgnåpent apotek ved Oslo S en søndag kveld da eggløsningssprøyte skulle tas kl.23.00, og det ikke fulgte med i pakningen som jeg trodde, hadde mye uforklarlig fravær på jobb (sovna jo nesten over tastaturet, så det var ikke lett å jobbe inn igjen), møtte en kollega i korridoren på sykehuset uten at vi kommenterte det noensinne, studenter tilstede ved egguttak, der sykepleiere kommenterte tarmbevegelsene mine for å lette stemninga, men tilslutt: barn! Mannen min var også mye borte, du trenger ham ikke til annet enn følge og spermavlevering i grunnen. Jeg bet meg merke i at veldig mange hadde med seg mødrene sine på venterommet. Sikkert fordi det blir veldig mye fravær fra jobb, med alle ultralydundersøkelsene underveis. 

Anonymkode: e19f2...9bd