Raserianfall hos toåring. Hvem har rett?

[AnonymBruker]

Hei 

Jeg har en datter på 2.5 år. Hun har hatt en litt vanskelig periode nå, hvor hun har blitt mye sint. Det har skjedd 3 ganger på et år at hun har fått skikkelige raserianfall. 

Jeg var uforberedt på det første, og ble usikker på hva jeg skulle gjøre, og jeg var med henne tilgjengelig, og passet på så hun ikke skulle skade seg. I ettertid har det funket ved å vise at jeg er der og være den rolige.. Det kommer fortsatt noen raserianfall i ny og ne, men de er ikke like intense og langvarige. Etter noen minutter kommer hun for å bli holdt rundt, og vi prater litt om det. Hun er veldig flink til å sette ord på følelser og bruker glad, gøy, koselig, redd, sint og lei seg. 

Uansett, en i familien mener at det ikke er greit at hun blir så sint, og jeg må få kontroll på henne og få henne til å være stille. 

Jeg synes derimot at alt av følelser skal være greit, men jeg må sette grenser og fortelle henne i ettertid at "det er greit å være sint, men ikke slå", "det er greit å være sint, men ikke skrik" (ikke synonymt med gråte)..etc lettere å kontrollere atferd når man godtar og er kjent med følelser.. 

Han er helt uenig, og barna hans blir stille og gjemmer seg bort. 

Han har flere barn, og vi har et. Så han har jo mer erfaring..

Så for å være ærlig, hva er riktigst å gjøre iht raserianfall? 

Anonymkode: 70478...f9d

[AnonymBruker]

 Til syvende og sist må du disiplinere ungen din. Ungen skal fungere sammen med andre mennesker, og da er det ikke rom for at noen går bananas fordi de ikke fikk viljen sin f.eks. Hun er liten, og deler av det er en "fase". Men mest sannsynlig må du inn og korrrigere henne sånn som han i familien sier.

Anonymkode: 8f549...902

[AnonymBruker]

En mellomting. Alt til sin tid. På rema bør du kanskje få henne ut av raseriet, evt ut av butikken. 

Anonymkode: 4d627...870

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

 Til syvende og sist må du disiplinere ungen din. Ungen skal fungere sammen med andre mennesker, og da er det ikke rom for at noen går bananas fordi de ikke fikk viljen sin f.eks. Hun er liten, og deler av det er en "fase". Men mest sannsynlig må du inn og korrrigere henne sånn som han i familien sier.

Anonymkode: 8f549...902

Aha okay, så når hun klikker i hjemmet, skal jeg rope til henne at hun skal være stille? Ignorere henne? Hvordan disiplin tenker du er det beste mot et lite barn? 

Hun fungerer supert sammen med andre, deler og hører etter. 

Anonymkode: 70478...f9d

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

En mellomting. Alt til sin tid. På rema bør du kanskje få henne ut av raseriet, evt ut av butikken. 

Anonymkode: 4d627...870

Selvsagt. Ser jeg at det er på vei til å eskalere, sier jeg at "her må vi være stille, hvis ikke må vi gå ut i bilen".. Pleier å funke. 

Anonymkode: 70478...f9d

[AnonymBruker]

Jeg synes du takler henne greit jeg. Det høres jo ut som det går rette veien mtp hyppighet og varighet.

Anonymkode: 34e66...edb

[Gjest Familytree]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei 

Jeg har en datter på 2.5 år. Hun har hatt en litt vanskelig periode nå, hvor hun har blitt mye sint. Det har skjedd 3 ganger på et år at hun har fått skikkelige raserianfall. 

Jeg var uforberedt på det første, og ble usikker på hva jeg skulle gjøre, og jeg var med henne tilgjengelig, og passet på så hun ikke skulle skade seg. I ettertid har det funket ved å vise at jeg er der og være den rolige.. Det kommer fortsatt noen raserianfall i ny og ne, men de er ikke like intense og langvarige. Etter noen minutter kommer hun for å bli holdt rundt, og vi prater litt om det. Hun er veldig flink til å sette ord på følelser og bruker glad, gøy, koselig, redd, sint og lei seg. 

Uansett, en i familien mener at det ikke er greit at hun blir så sint, og jeg må få kontroll på henne og få henne til å være stille. 

Jeg synes derimot at alt av følelser skal være greit, men jeg må sette grenser og fortelle henne i ettertid at "det er greit å være sint, men ikke slå", "det er greit å være sint, men ikke skrik" (ikke synonymt med gråte)..etc lettere å kontrollere atferd når man godtar og er kjent med følelser.. 

Han er helt uenig, og barna hans blir stille og gjemmer seg bort. 

Han har flere barn, og vi har et. Så han har jo mer erfaring..

Så for å være ærlig, hva er riktigst å gjøre iht raserianfall? 

Anonymkode: 70478...f9d

Jeg har mye kontakt med barn, og når vi går til butikken, vil de ha noe, det beste du kan gjøre er å kommunisere. Barn forstår at du ikke kan, men de vil ha det, den fasen er naturlig. Først, la butikken gå for å snakke alene, barnet vil konsentrere seg om deg og hva du sier

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Augustotejerina skrev:

Jeg har mye kontakt med barn, og når vi går til butikken, vil de ha noe, det beste du kan gjøre er å kommunisere. Barn forstår at du ikke kan, men de vil ha det, den fasen er naturlig. Først, la butikken gå for å snakke alene, barnet vil konsentrere seg om deg og hva du sier

Har gått veldig fint i butikkene hittil.. Inkluderer henne i handlingen:) 

Det er hjemme hun har fått disse utbruddene, noe han det gjelder mener er veldig galt. 

 

Anonymkode: 70478...f9d

[AnonymBruker]

Min hadde en periode med sinneanfall (ikke ofte, kanskje en gang i mnd.; tre ganger på ett år høres jo ikke ille ut, ref. TS?) hvor hun hylte, slamrer med dører og kastet puter, bamser etc. ut av rommet. Hun gikk ganske i svart når det sto på, ikke mye vits å prøve å disiplinere da. Jeg spurte om hun ville ha meg der eller ikke (det var alltid «IKKE!!»), deretter sto jeg standby til hun gikk fra sint til lei seg, da kunne jeg gå og trøste.

Dette skjedde kun hjemme, hun var alltid grei å ha med seg ut, hørte aldri at det var et problem i barnehagen heller. Det hører til historien at hun ikke møtte sin far før hun var 7 (hans valg), det var nok en del frustrasjon rundt situasjonen som kan ha gjort henne så eksplosiv. 9 av 10 ganger så jeg i ettertid hvor det gikk «galt», det lønner seg å kunne «lese» sitt eget barn.

Det gav seg uansett rundt 5-6 årsalderen, etter det har det ikke vært noen utbrudd. Litt spent på om temperamentet dukker opp igjen nå som hun er tenåring 😄

Anonymkode: f8d55...af7

[absinthia]

Helt normalt. Dette kommer til å gå seg til og når så små barn allerede har klikket i vinkel, er de ikke mottakelige for innput før de er ferdige. Synes det virker som om du takler dette greit. 

 

 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, absinthia skrev:

Helt normalt. Dette kommer til å gå seg til og når så små barn allerede har klikket i vinkel, er de ikke mottakelige for innput før de er ferdige. Synes det virker som om du takler dette greit. 

 

 

Det er nettopp det, det nytter jo ikke å dra igang en betydningsfull samtale midt i et utbrudd. Hun har til og med begynt å fortelle meg før ting eskalerer "mamma, nå er jeg lei meg", og hun kommer for å få trøst eller kos eller prate. 

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Min hadde en periode med sinneanfall (ikke ofte, kanskje en gang i mnd.; tre ganger på ett år høres jo ikke ille ut, ref. TS?) hvor hun hylte, slamrer med dører og kastet puter, bamser etc. ut av rommet. Hun gikk ganske i svart når det sto på, ikke mye vits å prøve å disiplinere da. Jeg spurte om hun ville ha meg der eller ikke (det var alltid «IKKE!!»), deretter sto jeg standby til hun gikk fra sint til lei seg, da kunne jeg gå og trøste.

Dette skjedde kun hjemme, hun var alltid grei å ha med seg ut, hørte aldri at det var et problem i barnehagen heller. Det hører til historien at hun ikke møtte sin far før hun var 7 (hans valg), det var nok en del frustrasjon rundt situasjonen som kan ha gjort henne så eksplosiv. 9 av 10 ganger så jeg i ettertid hvor det gikk «galt», det lønner seg å kunne «lese» sitt eget barn.

Det gav seg uansett rundt 5-6 årsalderen, etter det har det ikke vært noen utbrudd. Litt spent på om temperamentet dukker opp igjen nå som hun er tenåring 😄

Anonymkode: f8d55...af7

Her også skjer det kun hjemme, ute og blant folk er hun veldig grei å ha med å gjøre. Når vi er hos familie hun føler seg trygg med, kan hun bli tydelig irritert, men da går hun i et annet rom og er irritert der.. 

Jeg er helt enig i det du skriver, det er viktig å prøve å lese dem, se det fra deres perspektiv. Da føler de seg sett, og alt blir mye lettere etterpå..

 

Siterer meg selv også.. Jeg mener jo egentlig at jeg selv har rett. Jeg er stor tilhenger av grenser og riktig oppførsel ute blant folk. Men samtidig tenker jeg at sinne er en følelse som kan oppleves veldig intens, og ved å be henne skjule det i så liten alder, kan bli veldig dumt i lengden. Å la henne få disse utbruddene i trygge omgivelser som her hjemme, for så å snakke om denne følelsen etterpå, og hva som er greit og ikke greit(i den grad det går an) , gjør det kanskje lettere for henne i senere situasjoner.. 

Men jeg er jo selvfølgelig usikker også. Om jeg bare skal be henne slutte å grine.. Det føles så feil. Ute blir det jo annerledes "jeg forstår at du  vil ha sjokolade, men idag er ikke en dag for å spise sjokolade, og sånn kan du ikke oppføre deg her, så nå må vi gå". 

Anonymkode: 70478...f9d

[Koppen88]

Høres ut for meg at du håndterer disse situasjonene som oppstår på en meget fin måte og at denne lille jenta er heldig som har en så forståelsesfull mamma som hjelper henne å sortere tankene å følelsene sine. Dette er noe som kommer til å hjelpe henne i det lange løp.

Når så små barn blir sinte, så er det viktig å forholde seg rolig. Møte de der de er for at de skal føle at de blir sett og at de tatt på alvor.

Det mest effektive er å stille korte ja/nei-spørsmål med vennlig og rolig stemme. For eksempel ”Ble du lei deg fordi du ikke fikk være ute mer?” ”Var det så gøy å leke?” Bruke litt tid, og la barnet rekke å svare med et nikk eller et ord. Når barnet har bekreftet at du har forstått det riktig, er det antageligvis allerede roligere. Da kan du gå over til å forklare hvorfor du eller andre gjorde det som barnet ble sint for.

Vil også anbefale deg å søke opp "trygghetssirkelen". Dette er et hærlig verktøy for å møte barna der de er.

Det viktigste av alt er jo egentlig om du føler at du gjør det rette for deg og ditt barn. Selv om denne andre personen har oppdratt sine barn på en annen måte, så betyr ikke det at du må gjøre det samme. 

Jeg heier på deg!

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hei 

Jeg har en datter på 2.5 år. Hun har hatt en litt vanskelig periode nå, hvor hun har blitt mye sint. Det har skjedd 3 ganger på et år at hun har fått skikkelige raserianfall. 

Jeg var uforberedt på det første, og ble usikker på hva jeg skulle gjøre, og jeg var med henne tilgjengelig, og passet på så hun ikke skulle skade seg. I ettertid har det funket ved å vise at jeg er der og være den rolige.. Det kommer fortsatt noen raserianfall i ny og ne, men de er ikke like intense og langvarige. Etter noen minutter kommer hun for å bli holdt rundt, og vi prater litt om det. Hun er veldig flink til å sette ord på følelser og bruker glad, gøy, koselig, redd, sint og lei seg. 

Uansett, en i familien mener at det ikke er greit at hun blir så sint, og jeg må få kontroll på henne og få henne til å være stille. 

Jeg synes derimot at alt av følelser skal være greit, men jeg må sette grenser og fortelle henne i ettertid at "det er greit å være sint, men ikke slå", "det er greit å være sint, men ikke skrik" (ikke synonymt med gråte)..etc lettere å kontrollere atferd når man godtar og er kjent med følelser.. 

Han er helt uenig, og barna hans blir stille og gjemmer seg bort. 

Han har flere barn, og vi har et. Så han har jo mer erfaring..

Så for å være ærlig, hva er riktigst å gjøre iht raserianfall? 

Anonymkode: 70478...f9d

Det interessante og bekymringsverdige er hvorfor hun blir så sint at hun klikker i vinkel. Det er ikke sunt å bli så ute av seg for et så lite barn, eller for andre mennesker uansett alder. Din jobb som fo4elder er å forbygge at hun blir så utav seg at kun klikker i vinkel. Hva utløser disse anfallene? Hva kan du gjøre for å unngå at raserianfallene kommer og utvikler seg så til de grader? 

Å ror barnet ned, vil jeg si er feil. Å lære seg hva hun reagerer så kraftig på er bedre og å forebygge ved å prate og tilrettelegge i fotkant om mulig. Stakkers lite barn. 

Anonymkode: 1f512...120

[Gjest Albbas]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Det interessante og bekymringsverdige er hvorfor hun blir så sint at hun klikker i vinkel. Det er ikke sunt å bli så ute av seg for et så lite barn, eller for andre mennesker uansett alder. Din jobb som fo4elder er å forbygge at hun blir så utav seg at kun klikker i vinkel. Hva utløser disse anfallene? Hva kan du gjøre for å unngå at raserianfallene kommer og utvikler seg så til de grader? 

Å ror barnet ned, vil jeg si er feil. Å lære seg hva hun reagerer så kraftig på er bedre og å forebygge ved å prate og tilrettelegge i fotkant om mulig. Stakkers lite barn. 

Anonymkode: 1f512...120

Hun er 2 år... Altså... 2 år! Dette er helt normalt. Ts sier også at det ikke skjer ofte. 

 

Ts, jeg syns det høres ut som dere er på riktig spor. og at hun kan ordlegge følelsene sine allerede er jo fantastisk. 

Det er ikke du som skal få kontroll på henne, men du som skal hjelpe og lære henne med å få kontroll på eller håndtere sine egne følelser. Mtp hvor liten hun er er dere jo på godt spor. 

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Det interessante og bekymringsverdige er hvorfor hun blir så sint at hun klikker i vinkel. Det er ikke sunt å bli så ute av seg for et så lite barn, eller for andre mennesker uansett alder. Din jobb som fo4elder er å forbygge at hun blir så utav seg at kun klikker i vinkel. Hva utløser disse anfallene? Hva kan du gjøre for å unngå at raserianfallene kommer og utvikler seg så til de grader? 

Å ror barnet ned, vil jeg si er feil. Å lære seg hva hun reagerer så kraftig på er bedre og å forebygge ved å prate og tilrettelegge i fotkant om mulig. Stakkers lite barn. 

Anonymkode: 1f512...120

Hørt om trassalder noen gang?

Anonymkode: e1de4...f14

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det interessante og bekymringsverdige er hvorfor hun blir så sint at hun klikker i vinkel. Det er ikke sunt å bli så ute av seg for et så lite barn, eller for andre mennesker uansett alder. Din jobb som fo4elder er å forbygge at hun blir så utav seg at kun klikker i vinkel. Hva utløser disse anfallene? Hva kan du gjøre for å unngå at raserianfallene kommer og utvikler seg så til de grader? 

Å ror barnet ned, vil jeg si er feil. Å lære seg hva hun reagerer så kraftig på er bedre og å forebygge ved å prate og tilrettelegge i fotkant om mulig. Stakkers lite barn. 

Anonymkode: 1f512...120

Barnløs?

Anonymkode: e2d13...865

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei 

Jeg har en datter på 2.5 år. Hun har hatt en litt vanskelig periode nå, hvor hun har blitt mye sint. Det har skjedd 3 ganger på et år at hun har fått skikkelige raserianfall. 

Jeg var uforberedt på det første, og ble usikker på hva jeg skulle gjøre, og jeg var med henne tilgjengelig, og passet på så hun ikke skulle skade seg. I ettertid har det funket ved å vise at jeg er der og være den rolige.. Det kommer fortsatt noen raserianfall i ny og ne, men de er ikke like intense og langvarige. Etter noen minutter kommer hun for å bli holdt rundt, og vi prater litt om det. Hun er veldig flink til å sette ord på følelser og bruker glad, gøy, koselig, redd, sint og lei seg. 

Uansett, en i familien mener at det ikke er greit at hun blir så sint, og jeg må få kontroll på henne og få henne til å være stille. 

Jeg synes derimot at alt av følelser skal være greit, men jeg må sette grenser og fortelle henne i ettertid at "det er greit å være sint, men ikke slå", "det er greit å være sint, men ikke skrik" (ikke synonymt med gråte)..etc lettere å kontrollere atferd når man godtar og er kjent med følelser.. 

Han er helt uenig, og barna hans blir stille og gjemmer seg bort. 

Han har flere barn, og vi har et. Så han har jo mer erfaring..

Så for å være ærlig, hva er riktigst å gjøre iht raserianfall? 

Anonymkode: 70478...f9d

Ville ha tatt kontakt med legen slik at du fikk en henvisning til bup eller barnepsykolog.

Viktigste av alt er at du gir barnet ditt oppmerksom når slikt skjer. Man skal aldri tiet et barn som sliter med indre kaos. For at du kan vite så kan hun ha diagnoser som fører til at hun får slike raserianfaller. Det familien din sier er nærmeste skremmende. Jo mer et  barn blir kontrollert av en voksen, jo desto større er sjansen for at hun blir og bygge på et vanvittig eksplosiv raserianfall når hun kommer i tenårene eller blir voksen. Og da er det nærmeste for sent ned behandling.

Anonymkode: cef4d...ca3

[AnonymBruker]

Syntes TS løser dette veldig fint. Har selv en treåring som har vært gjennom trassalder og disse utbruddene hvor alt går i svart er godt kjent. Jeg gjorde det samme som deg TS, og ventet det ut når det kom. Passet på at barnet ikke slo seg selvfølgelig. Så når han begynte å roe seg, kom jeg til og ga ham trøst. Det fungerte bra for oss, og han har ikke disse utbruddene lengre.

Ikke kjeft på barnet ditt, tror det ville gjøre mer skade enn godt. Kanskje du får barnet stille, men du skyver barnet unna deg, og unna sine egne følelser. Det er helt vanlig for en toåring å få raserianfall. 

Anonymkode: 952a0...7ad

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ville ha tatt kontakt med legen slik at du fikk en henvisning til bup eller barnepsykolog.

Viktigste av alt er at du gir barnet ditt oppmerksom når slikt skjer. Man skal aldri tiet et barn som sliter med indre kaos. For at du kan vite så kan hun ha diagnoser som fører til at hun får slike raserianfaller. Det familien din sier er nærmeste skremmende. Jo mer et  barn blir kontrollert av en voksen, jo desto større er sjansen for at hun blir og bygge på et vanvittig eksplosiv raserianfall når hun kommer i tenårene eller blir voksen. Og da er det nærmeste for sent ned behandling.

Anonymkode: cef4d...ca3

Barnet er 2,5 år. Det er helt vanlig med raserianfall. Man trenger ikke koble inn bup og få diagnose pga det! Slapp av TS, dette går over hvis du fortsetter å trygge barnet ditt. Du gjør alt rett syntes jeg..

Anonymkode: 952a0...7ad

[AnonymBruker]

Synes du gjør alt rett Ts. Dette er hvordan barnehagen vår håndterer raserianfall hos små barn. Sitter rolig ved siden av for å vise trygghet, og så snakke om det når barnet har samle seg for så å flytte fokus på positive hendelser. At hun selv begynner å forstå at et raserianfall er på vei er jo bevis at du gjør det riktige. Forstå egne følelsene er helt grunnleggende til å kunne regulere egne følelser.

Forstår du blir usikker når mer «erfarne» foreldre forteller deg at du mangler disiplin. Vi er sist ut i venneflokken av å få barn og kjenner på at det kan bli litt mye råd om hva vi burde gjøre. Kanskje spesielt i tilfeller når vi ikke spør etter råd... Høres ut som du har en flott foreldrerolle, stol på den og degselv:)

Anonymkode: 95590...074