Ulemper ved for autoritær barneoppdragelse?

[AnonymBruker]

Blir så lei meg, for det har med årene oppstått et sprik mellom meg og mannen når det kommer til barneoppdragelse. Valgte ham nettopp fordi han kan være verdens mest tålmodige og rolige, men det har vist seg at småbarnsmasing virkelig er hans akilleshel. Jeg synes han ofte krever urimelig mye på oppførselsfronten av treåringen vår, og mange ting som jeg anser som snåbarnskreativitet og pussige sprell, ser han på som mas og "umulig oppførsel". Han er fra en annen kultur (katolsk land), og dette har nok mye å si. Det er generelt mye fokus på at barn skal være lydige og pyntelige. Ikke være i veien. Det skal like vel sies at han er en kjærlig far, og absolutt ingen rigid diktator, men jeg synes altså at han ofte heller for mye over i autoritær retning. 

Jeg er selv opptatt av at rammer og grensesetting er viktig i barneoppdragelse, og prøver selv å holde meg til en autoritativ stil. Er opptatt av å være konsekvent, men det er også veldig viktig for meg at barnet blir forstått på sine premisser, og ut ifra sine forutsetninger, som er svært forskjellige fra våre. 

Jeg og mannen diskuterer dette mye, og vi har også snakket om det på Familievernkontoret i forbindelse med andre ting vi var der for, men jeg synes at det er vanskelig å argumentere. For meg faller den litt "mykere" stilen meg helt naturlig, men jeg har vanskelig for å formulere direkte hva det er som gjør dette til en bedre fremgangsmåte. 

Han bruker bare som argument at barnet oppfører seg eksemplarisk med han, og når det tar ut frustrasjon og "trass" på meg, bruker han dette som bevis på at hans måte er den rette. 

Jeg begynner ofte å tvile på meg selv og, for jeg har mye utfordringer med et viljesterk barn, mens barnet oppfører seg "eksemplarisk" når de to er alene.

Så hva er fordelene med autoritativ fremfor autoritær oppdragelse? Noen som kan hjelpe meg med noen gode ord. 

Jeg føler i alle fall at jeg har et nærere og mer inderlig forhold til barnet vårt, men jeg kan liksom ikke beskrive det med ord. 

Anonymkode: 88467...dea

[minister-mio]

Jeg syntes det viktigste er at ved en autoritær oppdragelse kan barnet ta valg for å utav redsel eller for å unngå negative sanksjoner. Det er mer gunstig å trygge barnet i å gjøre gode valg basert på egen samvittighet. 

Det kan også være barnet unngår å innrømme feil eller åpne seg til autoritære voksne. 

[AnonymBruker]

Jeg kjenner en mor som er veldig streng. For å si det sånn, så er barnet VELDIG lydig rundt moren. Men med engang barnet kommer til faren sin, så forteller barnet at det ikke tørr si sin mening til mor. Barnet uttrykker utrygghet og vil helst være med far, eller ha far med seg til mor.

Så kan man jo si hva man vil, men jeg tenker at man skal kunne lede og lytte.

Anonymkode: eca97...12e

[AnonymBruker]

7 minutter siden, minister-mio skrev:

Jeg syntes det viktigste er at ved en autoritær oppdragelse kan barnet ta valg for å utav redsel eller for å unngå negative sanksjoner. Det er mer gunstig å trygge barnet i å gjøre gode valg basert på egen samvittighet. 

Det kan også være barnet unngår å innrømme feil eller åpne seg til autoritære voksne. 

Jeg kjenner meg godt igjen med dette etter å ha vokst opp med autoritære foreldre. Jeg valgte det som var forventet av meg og ikke det jeg ville. Selvhevdelse måtte jeg lære meg på egenhånd som voksen. Jeg var alt for dårlig til å kjenne etter og forstå hva jeg ville. Det var det noen som utnyttet, og jeg skulle gjerne ha lært meg dette dom barn. Men jeg var så snill og oppførte meg bra, det var det viktigste.

Ts, når du skriver at barna utagerende med deg tror jeg det handler om at de er trygge på deg. De tør å være seg selv på godt og vondt. Selv om alt ser fint ut med far så kan det hende alt ikke er så fint. Istedenfor ligger frykten der at foreldrene dine slutter å elsker deg fordi du ikke lever opp til foreldrenes forventninger og krav. Jeg var veldig ulykkelig dom barn og det var det ingen som så da fasaden var så fin. Gå for det du mener er riktig og jobb med å finne dine egne argumenter:)

Anonymkode: 1d682...c6f

[AnonymBruker]

Ved for autoritær oppdragelse så kan bv kobles inn av «bekymrede» naboer. Just sayin’.

Anonymkode: 644cc...078

[AnonymBruker]

Finn trøst i at barnet trasser med deg fordi barnet er trygg på deg. De eneste man viser seg selv fra alle sine verste sider er sammen med de man er absolutt tryggest på.

Det er vel bevis nok på hvilken stil av oppdragelse som er den riktige.

Anonymkode: be899...6c8

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg godt igjen med dette etter å ha vokst opp med autoritære foreldre. Jeg valgte det som var forventet av meg og ikke det jeg ville. Selvhevdelse måtte jeg lære meg på egenhånd som voksen. Jeg var alt for dårlig til å kjenne etter og forstå hva jeg ville. Det var det noen som utnyttet, og jeg skulle gjerne ha lært meg dette dom barn. Men jeg var så snill og oppførte meg bra, det var det viktigste.

Ts, når du skriver at barna utagerende med deg tror jeg det handler om at de er trygge på deg. De tør å være seg selv på godt og vondt. Selv om alt ser fint ut med far så kan det hende alt ikke er så fint. Istedenfor ligger frykten der at foreldrene dine slutter å elsker deg fordi du ikke lever opp til foreldrenes forventninger og krav. Jeg var veldig ulykkelig dom barn og det var det ingen som så da fasaden var så fin. Gå for det du mener er riktig og jobb med å finne dine egne argumenter:)

Anonymkode: 1d682...c6f

Takk for fint svar! Til dere andre også! Spesielt dette med å hele tiden måtte leve opp til urimelig høye krav, og at bra bare er som forventet og forbigås i stillhet, bekymrer meg ved hans oppdragerstil.

Jeg tenker at det lett kan lede til at barnet stiller for høye krav til seg selv. Mannen er i alle fall slik: ser mye feil og mangler i alt og alle. 

Ja, jeg står egentlig ganske urokkelig i min mer varme, lyttende og fleksible foreldrerolle, det er bare så synd at vi har så ulikt syn her, og at han blokkerer for samme nærhet med barnet. Og dette leder ofte til konflikt mellom oss. 

Håper at du har fått bygget opp selvhevdelse og egen integritet i ettertid, på tross av ulykkelig barndom. 

Anonymkode: 88467...dea

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner en mor som er veldig streng. For å si det sånn, så er barnet VELDIG lydig rundt moren. Men med engang barnet kommer til faren sin, så forteller barnet at det ikke tørr si sin mening til mor. Barnet uttrykker utrygghet og vil helst være med far, eller ha far med seg til mor.

Så kan man jo si hva man vil, men jeg tenker at man skal kunne lede og lytte.

Anonymkode: eca97...12e

Ja, det er sånn jeg er bekymret for at det ender opp hos oss også. 

Ts

Anonymkode: 88467...dea

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Blir så lei meg, for det har med årene oppstått et sprik mellom meg og mannen når det kommer til barneoppdragelse. Valgte ham nettopp fordi han kan være verdens mest tålmodige og rolige, men det har vist seg at småbarnsmasing virkelig er hans akilleshel. Jeg synes han ofte krever urimelig mye på oppførselsfronten av treåringen vår, og mange ting som jeg anser som snåbarnskreativitet og pussige sprell, ser han på som mas og "umulig oppførsel". Han er fra en annen kultur (katolsk land), og dette har nok mye å si. Det er generelt mye fokus på at barn skal være lydige og pyntelige. Ikke være i veien. Det skal like vel sies at han er en kjærlig far, og absolutt ingen rigid diktator, men jeg synes altså at han ofte heller for mye over i autoritær retning. 

Jeg er selv opptatt av at rammer og grensesetting er viktig i barneoppdragelse, og prøver selv å holde meg til en autoritativ stil. Er opptatt av å være konsekvent, men det er også veldig viktig for meg at barnet blir forstått på sine premisser, og ut ifra sine forutsetninger, som er svært forskjellige fra våre. 

Jeg og mannen diskuterer dette mye, og vi har også snakket om det på Familievernkontoret i forbindelse med andre ting vi var der for, men jeg synes at det er vanskelig å argumentere. For meg faller den litt "mykere" stilen meg helt naturlig, men jeg har vanskelig for å formulere direkte hva det er som gjør dette til en bedre fremgangsmåte. 

Han bruker bare som argument at barnet oppfører seg eksemplarisk med han, og når det tar ut frustrasjon og "trass" på meg, bruker han dette som bevis på at hans måte er den rette. 

Jeg begynner ofte å tvile på meg selv og, for jeg har mye utfordringer med et viljesterk barn, mens barnet oppfører seg "eksemplarisk" når de to er alene.

Så hva er fordelene med autoritativ fremfor autoritær oppdragelse? Noen som kan hjelpe meg med noen gode ord. 

Jeg føler i alle fall at jeg har et nærere og mer inderlig forhold til barnet vårt, men jeg kan liksom ikke beskrive det med ord. 

Anonymkode: 88467...dea

Barn er ofte «umulige» når de er sammen med de de stoler på og er trygg på.

Anonymkode: 8facf...8fd

[AnonymBruker]

Det kan skape sår i et lite menneske dersom hans stemme ikke blir lyttet til og respektert. Det høres ut som at din mann ser på barnet ikke så mye som et individ med egne ønsker, meninger og tanker men om noe som skal oppføre seg etter hans standard. Det kan være ødeleggende for selvfølelsen og som noen sier over, gjøre en mindre i stand til å stole på seg selv og egne vurderinger.

Anbefaler å la boken "Hvordan snakke så barn lytter og lytte så barn snakker" ligge fremme, den er enkel og pedagogisk i hvordan man skaper trygge relasjoner med barna. Så har du de tre foreldrestilene, autoritativ, autoritær og ettergivende, du kan google litt og se om dere kjenner dere igjen og se hvilken stil dere har lyst til å relatere til.

Anonymkode: 2c745...202

[AnonymBruker]

Mine foreldre var som din mann. Resultat: frykt, ingen selvtillit, passivitet, føler at ingen ting nyttet og at jeg ikke ble hørt. Mine ønsker ble ikke tatt hensyn til, noe som straffet seg i voksen alder, da jeg har en tendens til å føye meg etter andre fordi jeg tror de ikke liker meg ellers. Forferdelig dårlig oppskrift i et parforhold. 

Anonymkode: 9f5c5...811

[SoWhat?]

Min far var autoritær, min mor som deg. Hva skal jeg si? Det skadet ikke meg, men nå var jeg uansett ganske opprørsk. Når det skjedde mot faren min, så hevet han stemmen uten å rope liksom, og jeg fikk beskjed om å gå på rommet å tenke meg om. Og ikke komme ut før jeg hadde tenkt ferdig.. Jeg hadde respekt for ham, og dro det aldri for langt. Han var også veldig støttende om det var noe.

Jeg var veldig glad i moren min(også), men hadde ikke samme respekt. Hun var tålmodig da, men jeg kunne dra det langt der. Men det var henne jeg snakket med om ting. Så for meg ble det en grei balanse. 

[AnonymBruker]

6 timer siden, SoWhat? skrev:

Min far var autoritær, min mor som deg. Hva skal jeg si? Det skadet ikke meg, men nå var jeg uansett ganske opprørsk. Når det skjedde mot faren min, så hevet han stemmen uten å rope liksom, og jeg fikk beskjed om å gå på rommet å tenke meg om. Og ikke komme ut før jeg hadde tenkt ferdig.. Jeg hadde respekt for ham, og dro det aldri for langt. Han var også veldig støttende om det var noe.

Jeg var veldig glad i moren min(også), men hadde ikke samme respekt. Hun var tålmodig da, men jeg kunne dra det langt der. Men det var henne jeg snakket med om ting. Så for meg ble det en grei balanse. 

Ut fra det du skriver så hørtes faren din beskjeden ut, ikke autoritær. 

Anonymkode: 3956e...5fc

[SoWhat?]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ut fra det du skriver så hørtes faren din beskjeden ut, ikke autoritær. 

Anonymkode: 3956e...5fc

Var nok et mildt eksempel. Ikke beskjeden nei 😄

Hans ord var lov, men jeg vil ikke komme med så mange eksempler. Jeg vet folk her vil reagere, og jeg vil ikke hverken forsvare eller gi medhold. Jeg burde kanskje ikke svart i det hele tatt. Men jeg mener det var en balanse som fungerte. 

 

[alinor]

Jeg tenker som så at barnet må få vise ALLE sine følelser, så må vi hjelpe dem å håndtere de på en god måte, ved å være der for dem- og rettlede. Om vi ikke lar barnet gjøre det, vil de heller ikke lære seg å håndtere det på en nødvendigvis god måte. Vi kan ikke forvente at de er født med den kapasiteten til å håndtere det på en riktig måte. Meld mannen din på et COS-kurs!