Om å savne fortiden.

[AnonymBruker]

Jeg var alene med barnet mitt. Det har jeg vært siden før barnet ble født. Vi bodde i en leilighet med ett soverom, jeg var først i permisjon (selvfølgelig), så ble jeg student. Mottok da overgangsstønad, dobbel barnetrygd og litt studielån. Og litt bidrag. Vi levde med andre ord ikke med enorme summer etter betalte regninger, men vi levde ok. Jeg husker jeg ofte savnet å ha en mann å dele livet med, litt mer A4 liv. Samtidig hadde vi det fint, barnet mitt og jeg. Vi dro på sommerferie til hytta og sparte til utenlandstur. Vi bodde i en større by og dro ofte rundt på lekeplasser, tok toget, var på markeder. Det var slitsomt å være alene, men vi hadde det fint. Jeg var på vei til å søke startlån for å sikre oss et fast bosted og litt lavere bokostnader. Utdannelsen min gav meg sikker jobb i fremtiden.

Så traff jeg en mann. En fantastisk, snill, omsorgsfull, kjekk og god mann. Vi klikket umiddelbart. Han hadde et barn fra tidligere forhold og vi kom umiddelbart godt overens. Han var fantastisk med mitt barn og. Faren barnet aldri hadde hatt. Tida gikk og vi flytter sammen. Jeg ble gravid. Jeg var fortsatt lykkelig. Vi leide bolig men det var bare et spørsmål om tid før vi kunne kjøpe. Ja jeg var student, men som sagt i en utdannelse som var sikret jobb. Og kjæresten min jobbet han og. 

Så begynte problemer fra hans fortid å dukke opp. Gjeld. Jeg var dum, jeg hjalp han og satte meg selv i gjeld. Vi fikk hjelp. Så ble han skadet og ny gjeld oppstod. Vi fikk barnet vårt oppi dette. Etter permisjon kunne jeg ikke lenger fortsette studiene pga gjeld. Vi flyttet. Vi flyttet igjen. Jeg jenket meg hver gang. Flyttet for hans del, for barnet hans sin del. I ettertid, nå, har jeg tenkt på at hva med mitt barn? Og vårt felles. Det holder ikke alltid å ha mamma og pappa i samme hus. Det var mye synd på mitt stebarn følte alle. Og jeg var med på den. Nå er min redsel hvordan det har påvirket mitt eldste barn. Vi flyttet til et sted jeg endelig trivdes. Der jeg hadde mitt miljø rundt meg på et vis. Barna trivdes også. Men økonomisk slet vi. Studiene mine var nå ute av bildet. Jeg fikk en jobb og jeg trivdes. Men bitterheten forsvant ikke. Jeg kunne vært ferdig utdannet, nå jobbet jeg med noe helt annet, vi leide og hadde masse gjeld og en økonomisk hverdag som ikke gikk rundt. Og i nå tre år hadde jeg tatt vare på alle barn, biologiske, stebarn, felles. Alene stort sett hele tiden. Det var gode da minste begynte i bhg til kjæresten tullet med regningene og vi slet igjen. Jeg har passet barn, hus og prøvd å redde inn en økonomi i flere år. 

Vi måtte flytte igjen. Til hans hjemsted. Jeg fant ut at jeg var gravid, 16 uker på vei. Vi flyttet og fikk mer orden på økonomien. Han fikk jobb langt unna og pendler. Jeg måtte si opp jobben siden det ble for langt å reise. Jeg er ikke lykkelig, men jeg elsker kjæresten min.

Jeg elsker han. Han er en god far selv om jeg har mesteparten av ansvaret. Men jeg er bitter og lei meg. For all flyttingen og at jeg lot meg overkjøre. Jeg er lei meg for å bo et sted jeg ikke vil og for å måtte skifte jobb. Studiene kan ikke fortsette før om 2år pga økonomien. Jeg elsker barna, alle sammen, men det er vanskelig ift at stebarnet fortsatt føles som sentrum for alle utenom min familie som er mer rettferdig og ser alle barna. Jeg føler meg så alene om ansvar for hus og hjem og barn. Og økonomi. Nå er jeg rimelig gravid og alene med alle barna. Hele sommeren. 

Jeg elsker barna mine, og kjæresten min. Men jeg savner livet mitt før. Barnet mitt og jeg. Stabil økonomi. Bo i by, utdannelsen min. Feriene våre, vennene mine som jeg nå har mistet i all flytting, ta vare på barn, skadet kjæreste og økonomi. 

 

Anonymkode: d9495...798

[AnonymBruker]

Har ikke gode råd å gi, men sender en klem❤️

Anonymkode: c84ff...110

[AnonymBruker]

Det er selvfølgelig trist og leit å lese dette. Men jeg fatter ikke hvorfor folk presser ut den ene ungen etter den andre når de er i situasjoner som du beskriver. 

Har det ikke fett i livet mitt jeg heller, men greier å bruke hodet likevel og unngå graviditet. Hva skal du med så mange unger oppi den smørja her?? 

Anonymkode: 58b93...b23

[AnonymBruker]

Du skriver ikke hvorfor dere måtte flytte til hans hjemsted? Bor du i ei bygd? 

Jeg også savner fortiden. Nå skal ikke sette handle om meg, men jeg hadde en flørt jeg var forelsket i, han tok kontakt. Jeg bodde på steder jeg trivdes. Men så går helsa til helvete og jeg har nå verdens tauseste mobil, bor en bygd jeg mistrives og ikke kjenner noen . Livet mitt startet men jeg tok 10 skritt tilbake.

Anonymkode: 673d5...0d0

[AnonymBruker]

Du velger å få et barn til? Har du familie som kan hjelpe dere? Barnepass og økonomi?

Anonymkode: 360d3...828

[absinthia]

[AnonymBruker]

Forstår kritikken ang barn. Første felles barn var ikke planlagt men økonomien var bra da jeg fant ut at jeg var gravid og et godt stykke uti graviditeten. Studiene var heller ikke ment å utsettes så lenge da. 

Andre barn oppdaget jeg i uke 16 som sagt. Og jeg hadde spiral, så å unngå flere barn var definitivt planen. Men spiralen feilet. Eller, den lå visst litt feil sa legen min. Det skjer ikke ofte, men det skjer. Siste flytting var nettopp pga dette barnet og fordi økonomien ville bedre seg. Og det har den gjort. På kjæresten hjemsted har vi mye familie som stiller opp. Jeg er bare lei meg og savner livet før fordi ting ikke ble som planlagt. Og jeg er skikkelig sint på meg selv fordi jeg i aller høyeste grad burde satt ned foten mye før. Ang flytting, tatt mer styring på økonomi og ikke tillatt at jeg satt og sitter med ansvaret for barna hele tiden. Er som anonym skriver: livet startet og jeg tok 10 skritt tilbake. 

Jeg vil ikke være uten noen av barna mine heller, men slik livet ble gjorde alt så vanskelig. Mine valg, hans valg og måten han håndterte sin fortid på. Jeg vet at mitt råd til alle vil være å stå opp mer for seg selv. 

Takk for alle svar og klemmer💕

Anonymkode: d9495...798

[chi]

Har ikke noen gode råd, men du skriver veldig godt! Kanskje du innerst inne er litt bitter på veien livet ditt tok? Litt for mange kameler du har svelget i håpet at tingene skulle bli bedre?

[AnonymBruker]

Så status nå er bra? Da må du kreve at han ikke gjør flere krumspring.

Anonymkode: 786eb...efd

[AnonymBruker]

Takk for kompliment om skriving. Ja, jeg er nok det. Og skulle nok ønske jeg heller hadde tatt konflikten fremfor å svelge så mange kameler. Føler jeg får dem i retur og de er ganske hårete. Det er ingen god følelse å sitte med samtidig som jeg elsker kjæresten min og barn og stebarn. Også det å føle at jeg tok beslutninger som gagnet stebarnet over eget barn. Totalt motsatt av det mange får kritikk for. Det er vanskelig og tidvis umulig å gjøre det 100% riktig for alle, særlig der et barn har to hjem. Og særlig der foreldrene ikke samarbeider så veldig godt. Barnet blir taperen, og jeg har nok på mitt vis forsøkt å rette opp i den ubalansen. Også kan det ha gått utover særlig eldste. Barnet gjør det bra på skolen, har venner og virker generelt fornøyd, men det er den rotløsheten og å kunne ramse opp forskjellige hus v har bodd i. Også det at stebarnet har opplevd og fått mye hos sin mor og mors familie som jeg og vi lenge ikke har kunnet gi. Det er vondt.

Ja, status er nå bra ift økonomi. Vi har fått både hjelp, lavere utgifter og høyere inntekter. Og jeg har gjort det klart at kommer det ett problem som går utover barna eller meg separerer jeg økonomien totalt, og tar med hans del av utgiftene inn på min konto. Det han sitter igjen med er det han da må bruke til å gjøre opp for seg. Og alt av innkjøp går gjennom meg. 

Anonymkode: d9495...798