Skjemmes over familien min. Skam og flauhet

[AnonymBruker]

Jeg skammer meg over egen familie! Har kuttet kontakt med mor og far i et halvt år selv om det gjør vondt. Nå er jeg gravid og jeg tenker veldig mye på familieforhold! Og jeg har klart meg bra til tross for mye! 

Dette tok meg 30 år etter mye fram og tilbake. Har bare kontakt med min bror, men kjenner at jeg kanskje ikke klarer nå mer. Jeg har blitt mye mobbet pga min bror. Mamma og pappa er veldig opptatt av broren min blir mitt «ansvar», og det er jeg som skal ta vare på han. Jeg har ikke gjort noe annet enn å ta vare på folk jo.. Da min bror er mentalt tilbakestående, Da jeg rett og slett skjemmes over han:( Ja, det er trist men det er sant, Min bror er 35 år, ufør, samler på pokemonkort og bruker alle pengene sine på Star Wars figurer. Hele leiligheten hans er stappfull av figurer. Han har generelle lærevansker, og en del angst.. Har hatt en del tourettes men lite nå. Han har gjennom hele min oppvekst ropt stygge ord høyt, skjemt meg ut foran venner, og blitt ertet som følge av dette. Jeg har hjulpet han hele tiden, vært på hans parti, og snakket hans sak selv om jeg var lillesøsteren. Han kommuniserer veldig dårlig med folk, og han sier mye rart. Han klarer ikke å se folk i øynene, og han slår ofte på en film for å så prate om hvordan han har det.. Ja, alt er omvendt med han. Saken blir ikke bedre av at foreldrene mine har behandlet han dårlig så han mangler selvtillit opp i alt. Dette er bare det jeg vet, men han er mentalt som en 15-17 åring. Han er ikke klassifisert som lettere utviklingshemmet som jeg vet, men han er på mange måter mentalt tilbakestående. Eksempler på dette er at han legger ut veldig mye upassende på sosiale medier som gjør til at folk håner/mobber han direkte til meg, eller bak ryggen hans. Her om leden la han ut bilder av «Jeg elsker å bæsje» på Facebook, og han har profilbilder av seg selv feil vei, gjerne med litt barnslige bakgrunner osv. Han spiser alltid middag på McDonalds og trygda går stort sett til underholdning og fast food. Jeg har prøvd å lære han å lage middag, men han klarer ikke. Jeg lærte han å vaske klær for 3 år siden,da han har før den tid vasket klær uten vaskepulver.. Han legger seg på morgenen, å står ikke opp før ettermiddagen. Ofte lukter det svette av han, og han ser veldig ustelt ut. Kjører sjåfør i helgene å kjører ofte på venner og kollegaer av meg, og flere utnytter han.

Han har samboer som har samme nedsatte kognitive evne, og på mange måter har de et fantastisk forhold sammen. Bare synd at jeg sliter med å kommunisere med de, fordi de lever sin egen verden med figurer, McDonalds og evig ferie. De henger med likesinnede folk, så glad de har noen venner unntak meg og samboer som er høyst oppegående. Min bror har en tendens til å snakke høyt om ekle ting som skjemmer meg ut, dette kan være alt fra sex til bæsj og tiss, gjerne foran samboer eller andre familiemedlemmer..

Jeg har flere venner og bekjent som «dømmer» han, altså ikke frekt ment, men ofte spør folk men hvordan går det med broren din osv, og de svarer ofte med at de synes synd på han osv, noe jeg skammer meg over. 

Min mor er alkoholiker og hun er ødelagt. Hun er også litt som min bror, da hun har generelle lærevansker og mye angst i bunn og grunn. Selv om hun har gått husmorskolen så kan hun fortsatt ikke å vaske huset, vaske klær, eller lage næringsrik mat/middag. Ingen utdanning, men klikket i vinkel da jeg sluttet på medisinstudiet! Det eneste hun kan lage er karbonade og spaghetti! Hun har vært psykisk voldelig og fysisk voldelig mot både meg og min bror hele oppveksten, men hun hadde noe kjærlighet å gi selv om hun var veldig kald! Hun prøvde så godt hun kunne, og hun fikk oss alltids på skolen og i barnehagen og hun var i jobb, ikke fulltid fordi hun drakk en del, men hun har alltid jobbet 50%. Hun har også blitt mishandlet av min far hele livet, sterkt psykisk og fysisk og hun har aldri valgt å forlate han. Hun kom ofte innom barnerommet mens jeg sov fordi hun søkte hjelp av meg. Hun er forskrudd, lever i sin egen verden og forventer å være bestemor til mitt barn. Når jeg fortalte henne ar jeg var gravid ble hun med meg på shopping DRITINGS!! Hun kjøpte en body før hun nesten ble kastet ut:( Hun har også vært snill men kanskje litt enkel..

Pappa er en klassisk tyrann. Mye penger, men sykelig grådig, spilleavhengig og litt ekkel personlighet. Manipulerende og psykisk voldelig mot meg, bror, og mor. Har vært fraværende, kom så å si aldri på avslutninger til meg eller bror, valgte heller egne interesser framfor familie. Utført vold mot bror foran meg mens jeg var liten, truet familien, vært fysisk voldelig mot mor foran meg fra jeg var liten til nesten voksen. Klassisk konemishandler, sjarmerende mot alle andre men inne bak husets fire vegger har han regjert, hersket og laget et helvete. Han skal ha utført fysisk vold mot min mor igjen, og dette resulterte i at mor ble lagt inn på krisesenter. Jeg fikk nok så jeg anmeldte han! Ingen utdanning, og forble veldig skuffet over at jeg ikke ble lege, da jeg heller tok en annen utdanning. Men han har også vært snill og god på noen områder.

Nå sitter jeg her høygravid, å sliter litt. Jeg har samboer, hus, utdanning, fast jobb.. Har nærmest blitt allergisk mot at samboer eller andre drikker alkohol rundt meg etter jeg ble gravid fordi jeg hater tanken på husbråk og utrygghet, fordi det er triggere som jeg må jobbe med. Men jeg har ikke en familie jeg er stolt over. Jeg føler skam! Jeg ønsker å starte på nytt med en familie jeg kan stifte gode tradisjoner med. Jeg ønsker en trygg base i hjemmet, å jeg ønsker å gi barnet mitt masse kjærlighet! Jeg ønsker så gjerne å ha kontakt med familien min, men jeg vet ikke om de er noen ressurs for meg og mitt/vårt barn. Så kommer samvittigheten. De må jo få lov til å være besteforeldre til sønnen min. 

Jeg skal i møte med barnevernet til uken. Jeg ønsker hjelp og nettverk, da jeg har ingen hjelp i min familie. De sier de vil gi meg støttesatser og både jeg og samboer ser fram til møte på mandag. Hilsen skambelagt meg

 

 

Anonymkode: 21d89...fe2

[AnonymBruker]

Dette ble langt. Håper virkelig noen gidder å lese. Setter stor pris på råd, og gjerne egne erfaringer.

Det var veldig deilig å få skrevet det ned en gang for alle. 

Ts

Anonymkode: 21d89...fe2

[AnonymBruker]

Synes du utleverer familien din og deg selv for mye her. Jeg ville fått moderator til å slette.

 

Lykke til i fremtiden ❤

Anonymkode: 47e33...ce2

[AnonymBruker]

Jeg var i en litt lignende situasjon som deg mtp foreldrene dine og jeg har nå for andre gang valgt å kutte kontakten. Det var innmari tøft og følsomt første gangen og det at jeg var gravid slik som du er nå, gjorde det nok veldig mye tøffere å måtte gå igjennom. Man ønsker så gjerne denne familien for barnet sitt men det er ikke alltid til det beste dessverre. Din viktigste oppgave fremover er å beskytte barnet ditt og la det vokse opp i trygge og gode omgivelser og knytte sunne bånd til de rundt seg, det høres vanskelig ut med dine foreldre. At din bror er slik han er kan han vel ikke noe for og du trenger jo ikke nødvendigvis kutte kontakten med han men du kan jo begrense den/tilrettelegge den til å passe deg og på dine premisser. Foreldrene dine høres det rett ut usunt ut for deg å ha mye kontakt med. Valget var svært vanskelig for meg å ta men når jeg nå for andre gang etter å ha gitt en ny sjanse, innså at det går ut over barnet mitt og min egen psyke å ha kontakt, så måtte jeg bare kutte igjen. 

Anonymkode: f5093...cbd

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Synes du utleverer familien din og deg selv for mye her. Jeg ville fått moderator til å slette.

 

Lykke til i fremtiden ❤

Anonymkode: 47e33...ce2

Ts her 

Glemte å fortelle i tråden at med hensyn til anonymitet til min familie har jeg diktet opp detaljer og karakterer. Mye stemmer ikke av det jeg har levert. Har byttet på familiemedlemmer og min bror er ikke 35 år osv, mye som ikke stemmer detaljert fordi jeg vet at man ikke skal utlevere noe personlig her inne. 

Har vært på kg i mange år så jeg vet. 

Anonymkode: 21d89...fe2

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var i en litt lignende situasjon som deg mtp foreldrene dine og jeg har nå for andre gang valgt å kutte kontakten. Det var innmari tøft og følsomt første gangen og det at jeg var gravid slik som du er nå, gjorde det nok veldig mye tøffere å måtte gå igjennom. Man ønsker så gjerne denne familien for barnet sitt men det er ikke alltid til det beste dessverre. Din viktigste oppgave fremover er å beskytte barnet ditt og la det vokse opp i trygge og gode omgivelser og knytte sunne bånd til de rundt seg, det høres vanskelig ut med dine foreldre. At din bror er slik han er kan han vel ikke noe for og du trenger jo ikke nødvendigvis kutte kontakten med han men du kan jo begrense den/tilrettelegge den til å passe deg og på dine premisser. Foreldrene dine høres det rett ut usunt ut for deg å ha mye kontakt med. Valget var svært vanskelig for meg å ta men når jeg nå for andre gang etter å ha gitt en ny sjanse, innså at det går ut over barnet mitt og min egen psyke å ha kontakt, så måtte jeg bare kutte igjen. 

Anonymkode: f5093...cbd

Kan jeg spørre om hva som gjorde at du ønsket å droppe kontakten med de? 

Ja, jeg ønsker å sette ned foten til broren min. Jeg ønsker ikke å ha så veldig mye å gjøre med han lengre, fordi jeg skjemmes over han, og jeg føler jeg er støttekontakten hans. Han krever veldig mye!

Min familie må få møte sønnen min, men jeg ønsker ikke mye besøk av de, eller jeg kommer aldri til å feire jul med de eller andre helligdager. Den sjansen har de ødelagt for lenge siden, og jeg har allerede bestemt meg for å holde lang avstand så langt jeg klarer. Men det føles så feil allikevel,, 

Anonymkode: 21d89...fe2

[AnonymBruker]

Glemte å fortelle i tråden at med hensyn til anonymitet til min familie har jeg diktet opp detaljer og karakterer. Har byttet på familiemedlemmer og min bror er ikke 35 år osv, mye som ikke stemmer detaljert fordi jeg vet at man ikke skal utlevere noe personlig her inne. 

Har vært på kg i mange år så jeg vet. 

Hilsen Ts

Anonymkode: 21d89...fe2

[AnonymBruker]

Basert på det du sier er det rett å kutte kontakt med foreldre, men om broren din er syk slik du beskriver får du kvinne deg opp for å ta ansvar. Skammen du føler er bare fordi du ikke håndterer det rett.

Anonymkode: 39bf7...3a2

[Noname55]

Jeg lurer på om du noensinne har fått hjelp til å sortere, dvs. snakke om tingene. Jeg tenker at du trolig ville ha godt utbytte av det. 

Jeg tenker også at det at du føler skam ikke er så rart, men jeg tror vel vennene dine som spør hvordan det går ikke nødvendigvis mener å gi deg skam på noe vis men at de prøver å forstå deg og hva du har opplevd og tatt - og tar - ansvar for. 

Kan helsevesenet bidra med noe i forhold til broren din? Dette ville jeg evt undersøkt så du kan få mer avlastning.

For øvrig har jeg selv i perioder tatt avstand fra egen familie, opprettholder pt et temmelig distansert forhold til min ene forelder men har tenkt at barnet mitt kan ha en relasjon tilnærmet uavhengig av meg. Men vedkommende evner det i liten grad og tror vel jeg skal komme krypende.

Barnet, i småbarnetrinnet på skolen, fungerer fint på skole og sosialt og har mange venner og fritidsaktiviteter. Som avlastning er det i besøkshjem én helg i mnd. Ellers overnatting hos venner ved behov..

Den andre forelderen min har et rusproblem som medførte at jeg satt ned foten for videre kontakt for mange mange år siden. 

Ønsker deg lykke til med alt, send gjerne PM om du vil snakke mer.. jeg vil heller ikke utlevere så mye her på nett.

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Basert på det du sier er det rett å kutte kontakt med foreldre, men om broren din er syk slik du beskriver får du kvinne deg opp for å ta ansvar. Skammen du føler er bare fordi du ikke håndterer det rett.

Anonymkode: 39bf7...3a2

Ts her

Nei, jeg skal ikke ta ansvar for min bror lengre. Det får være det offentlige sin oppgave. Jeg har tatt vare på han hele livet, og jeg har min egen lille familie med barn og tenke på snart. Jeg bør overhode ikke «manne» meg opp som du sier. Min bror har allerede skjemt meg ut og gjort til at flere mennesker rundt meg har tatt avstand. Feks når min bror har blitt med samboer og kompisene hans på fisketur, så har de i ettertid snakket om alt det merkelige broren min har sagt og gjort. Han spør gjerne kompisene til samboer om de er venner, og om de er kompiser osv, blir litt flau av slikt jeg og det er mine venner ikke hans.. 

Jeg kommer aldri til å kutte ut broren min 100%, men jeg ønsker mindre kontakt og på mange måter kan et slikt ansvar gjøre folk syk. Jeg har hatt nok med han fram til nå, og jeg mener at han kanskje skulle hatt en støttekontakt, eller en verge. 

Jeg tror ikke du har søsken med slik kognitiv svikt selv? Du vet at man overhode ikke har noe ansvar... 

Ts

Anonymkode: 21d89...fe2

[AnonymBruker]

14 minutter siden, Noname55 skrev:

Jeg lurer på om du noensinne har fått hjelp til å sortere, dvs. snakke om tingene. Jeg tenker at du trolig ville ha godt utbytte av det. 

Jeg tenker også at det at du føler skam ikke er så rart, men jeg tror vel vennene dine som spør hvordan det går ikke nødvendigvis mener å gi deg skam på noe vis men at de prøver å forstå deg og hva du har opplevd og tatt - og tar - ansvar for. 

Kan helsevesenet bidra med noe i forhold til broren din? Dette ville jeg evt undersøkt så du kan få mer avlastning.

For øvrig har jeg selv i perioder tatt avstand fra egen familie, opprettholder pt et temmelig distansert forhold til min ene forelder men har tenkt at barnet mitt kan ha en relasjon tilnærmet uavhengig av meg. Men vedkommende evner det i liten grad og tror vel jeg skal komme krypende.

Barnet, i småbarnetrinnet på skolen, fungerer fint på skole og sosialt og har mange venner og fritidsaktiviteter. Som avlastning er det i besøkshjem én helg i mnd. Ellers overnatting hos venner ved behov..

Den andre forelderen min har et rusproblem som medførte at jeg satt ned foten for videre kontakt for mange mange år siden. 

Ønsker deg lykke til med alt, send gjerne PM om du vil snakke mer.. jeg vil heller ikke utlevere så mye her på nett.

Ok, så fint at du fikk et distansert forhold til de, men stoler du på de til at barna dine kan være hos de? 

Ift min bror så ønsker jeg ikke så mye kontakt. Jeg er veldig sliten av han, og han blir som et barn på mange måter. Han spør ofte om å låne penger av meg, og han er sykelig opptatt av hvor mye penger jeg og samboer har på konto osv. Han har også stjålet tidligere, men dette fordi han ikke fikk noe hjelp av mine foreldre så politiet og andre forsto hvorfor han gjorde som gang jorde osv. Han er veldig egoistisk og sykelig opptatt av bare seg selv, så på en måte litt empatiløs uten å være slem direkte, 

Jeg ønsker ikke å kontakte noen enda, men blir han en byrde ønsker jeg at han får støttekontakt eller verge. Kanskje søke om økonomisk verge til han om han ønsker det selv. 

Anonymkode: 21d89...fe2

[AnonymBruker]

19 minutter siden, Noname55 skrev:

Jeg lurer på om du noensinne har fått hjelp til å sortere, dvs. snakke om tingene. Jeg tenker at du trolig ville ha godt utbytte av det. 

Jeg tenker også at det at du føler skam ikke er så rart, men jeg tror vel vennene dine som spør hvordan det går ikke nødvendigvis mener å gi deg skam på noe vis men at de prøver å forstå deg og hva du har opplevd og tatt - og tar - ansvar for. 

Kan helsevesenet bidra med noe i forhold til broren din? Dette ville jeg evt undersøkt så du kan få mer avlastning.

For øvrig har jeg selv i perioder tatt avstand fra egen familie, opprettholder pt et temmelig distansert forhold til min ene forelder men har tenkt at barnet mitt kan ha en relasjon tilnærmet uavhengig av meg. Men vedkommende evner det i liten grad og tror vel jeg skal komme krypende.

Barnet, i småbarnetrinnet på skolen, fungerer fint på skole og sosialt og har mange venner og fritidsaktiviteter. Som avlastning er det i besøkshjem én helg i mnd. Ellers overnatting hos venner ved behov..

Den andre forelderen min har et rusproblem som medførte at jeg satt ned foten for videre kontakt for mange mange år siden. 

Ønsker deg lykke til med alt, send gjerne PM om du vil snakke mer.. jeg vil heller ikke utlevere så mye her på nett.

Ja, jeg har fått hjelp til å sortere å jeg har det bra. Synes bare det er godt å få snakket med folk her inne. Jeg er ikke så fan av psykologer, og ofte er det mer hjelp å snakke med folk om slikt. 

Anonymkode: 21d89...fe2

[AnonymBruker]

Ts her

Glemte å skrive at min far sitter ofte på automater rundt omkring i Oslo,og jeg føler skam over dette. Han kan sitte flere timer på en bensinstasjon for å bruke masse penger på en automat. Jeg har alltid vært flau over dette, da venner og øvrig familie ser han ofte. Han har et alvorlig spilleproblem, og om nettene sitter han våken og spiller på kasino, (Han jobber ikke) Han driver eget selvstendig næringsdrivende. Selv mener han at han ikke har et problem, og han har nektet behabdling. Enten så drikker han, eller så spiller han..

Min bror er veldig opptatt av hvor mye penger jeg har på kontoen, og han er sykelig opptatt av dette. Han fikk lite hjelp av mine foreldre når han vokst opp, og han har stjålet en del som følge av dette av familemedlemmer og fra andre. Han er på en måte utsatt for ekstra omsorgssvikt siden han egentlig hadde spesielle behov, men ikke fikk hjelp. Mine foreldre overså han, å lot han bare være.. Han har aldri stjålet av meg som jeg vet.. Unntak av st jeg manglet 1000kr i sparebørsa når jeg var liten som ingen viste hvor ble av. 

Anonymkode: 21d89...fe2

[Noname55]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg har fått hjelp til å sortere å jeg har det bra. Synes bare det er godt å få snakket med folk her inne. Jeg er ikke så fan av psykologer, og ofte er det mer hjelp å snakke med folk om slikt. 

Anonymkode: 21d89...fe2

Men vi kjenner ikke deg og din historie og våre svar og tilbakemelding blir deretter. Har du vært hos "riktig" psykolog? Jeg har vært hos flere før jeg endelig fant en som er flink og forstår "mitt liv" og hjelper meg videre - om du skjønner.

Jeg synes du er veldig skamfull i forhold til mye - dersom du mener å "ha det bra". Da tror jeg kanskje du hadde brydd deg mindre/vært mindre opptatt av å føle skam - og derfor jeg spurte deg om du har fått hjelp. Kanskje barnevernstjenesten kan anbefale deg noen. Det er nemlig viktig at du ikke gir disse følelsene videre til ditt barn, da må du ha lært deg å "håndtere" skammen - noe det ikke virker som du gjør.

Ja, det er jo trist og leit alt det du har opplevd med din nærmeste familie og jeg tenker de fleste vil synes synd på deg for alt du har opplevd. Jeg kan ikke skjønne at noen mener du har noe å skamme deg over. 

 

[AnonymBruker]

Ts her. Glemte å nevne noe viktig om min bror.

For dere som tror at min bror er syk, dette kan mistolkes. Han ser helt normal ut, og mange ser ikke på han at han er litt annerledes før de begynner å prate skikkelig med han. Han snakker veldig fort, er nervøs, og gjør mye rart med hendene sine. Han er usikker, og har veldig flakkende blikk. Ofte forter han deg når han prater og jo mer nervøs han er jo mer vanskelig er det å prate ned han. Han trenger MYE bekreftelse, og ofte spør Jan meg om jeg synes han ser «fin» ut, fordi han har hatt på seg en ny jakke feks, så han trenger veldig mye oppmuntring og skryt! Tror ikke mine foreldre har gjort jobben sin med han der heller,, Med tanke på at han ser helt normal ut skjønner ofte ikke folk deg på han, fordi de klarer ikke å plassere han i en «utviklingshemmet» kategori fordi han er for oppegående der. Han er veldig redd for å ikke bli likt, og han prøver hele tiden å være morsom for å få oppmerksomhet. Ofte leker han mer klovn slik at han får mer oppmerksomhet slik at folk kan le/håne han enda mer. Trist at han later som han er dummere enn hva han er til tider, og dette gjør det bare verre for han dessverre sosialt. 

Men han kan heller ikke plasseres i en «normal» eller «oppegående» kategori. Han blir på en måte han som folk flest ikke forstår seg på, men som folk skjønner det er noe med. Folk som jobber i helsevesenet forstår seg bedre på han, enn folk som ikke gjør det. Veldig avhengig av kunnskap for å klare å kommunisere godt med han. 

Mine foreldre gjorde han egentlig bare sykere, og det tok lang tid før bror fikk hjelp. Min mor nektet at det var noe galt med han( Hun hadde ikke nok kunnskap), og min far tok avstand og tok han med til legen alt for sent da han var langt over 20 år.. Men hadde det ikke vært for de så hadde han nok ikke fått så god hjelp heller, fordi de hjalp han jo til slutt

Anonymkode: 21d89...fe2

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Noname55 skrev:

Men vi kjenner ikke deg og din historie og våre svar og tilbakemelding blir deretter. Har du vært hos "riktig" psykolog? Jeg har vært hos flere før jeg endelig fant en som er flink og forstår "mitt liv" og hjelper meg videre - om du skjønner.

Jeg synes du er veldig skamfull i forhold til mye - dersom du mener å "ha det bra". Da tror jeg kanskje du hadde brydd deg mindre/vært mindre opptatt av å føle skam - og derfor jeg spurte deg om du har fått hjelp. Kanskje barnevernstjenesten kan anbefale deg noen. Det er nemlig viktig at du ikke gir disse følelsene videre til ditt barn, da må du ha lært deg å "håndtere" skammen - noe det ikke virker som du gjør.

Ja, det er jo trist og leit alt det du har opplevd med din nærmeste familie og jeg tenker de fleste vil synes synd på deg for alt du har opplevd. Jeg kan ikke skjønne at noen mener du har noe å skamme deg over. 

 

Jeg klarer å leve et godt liv med litt skam, tar bare litt avstand så blir alt mye bedre. Ingen av mine venner mener jeg bør skamme meg, så hvor har du det ifra? Det er vel mer at jeg skjemmes over familien min og det har jeg gjort hele livet.. Er vel ikke så rart det vel?...

 Jeg vet at ingenting er min feil! Nei, jeg tror at jeg ikke skal prate med psykologer da jeg gjorde dette før, men det hjalp ikke så mye i dette tilfellet. Har større utnytte av å prate med folk her inne. Eller så prater jeg med folk fra barnevernet/helse å de er folk med egne erfaringer så det er ofte mye bedre enn folk som følger boka, da det ikke passer meg i situasjonen her.

Anonymkode: 21d89...fe2

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts her. Glemte å nevne noe viktig om min bror.

For dere som tror at min bror er syk, dette kan mistolkes. Han ser helt normal ut, og mange ser ikke på han at han er litt annerledes før de begynner å prate skikkelig med han. Han snakker veldig fort, er nervøs, og gjør mye rart med hendene sine. Han er usikker, og har veldig flakkende blikk. Ofte forter han deg når han prater og jo mer nervøs han er jo mer vanskelig er det å prate ned han. Han trenger MYE bekreftelse, og ofte spør Jan meg om jeg synes han ser «fin» ut, fordi han har hatt på seg en ny jakke feks, så han trenger veldig mye oppmuntring og skryt! Tror ikke mine foreldre har gjort jobben sin med han der heller,, Med tanke på at han ser helt normal ut skjønner ofte ikke folk deg på han, fordi de klarer ikke å plassere han i en «utviklingshemmet» kategori fordi han er for oppegående der. Han er veldig redd for å ikke bli likt, og han prøver hele tiden å være morsom for å få oppmerksomhet. Ofte leker han mer klovn slik at han får mer oppmerksomhet slik at folk kan le/håne han enda mer. Trist at han later som han er dummere enn hva han er til tider, og dette gjør det bare verre for han dessverre sosialt. 

Men han kan heller ikke plasseres i en «normal» eller «oppegående» kategori. Han blir på en måte han som folk flest ikke forstår seg på, men som folk skjønner det er noe med. Folk som jobber i helsevesenet forstår seg bedre på han, enn folk som ikke gjør det. Veldig avhengig av kunnskap for å klare å kommunisere godt med han. 

Mine foreldre gjorde han egentlig bare sykere, og det tok lang tid før bror fikk hjelp. Min mor nektet at det var noe galt med han( Hun hadde ikke nok kunnskap), og min far tok avstand og tok han med til legen alt for sent da han var langt over 20 år.. Men hadde det ikke vært for de så hadde han nok ikke fått så god hjelp heller, fordi de hjalp han jo til slutt

Anonymkode: 21d89...fe2

Jan er ikke navnet til min bror. Det ble autokorrekt «jan» isteden for «han»! 

Ts

Anonymkode: 21d89...fe2

[Gjest WhisperingWind]

Får du profesjonell hjelp?

[AnonymBruker]

Kjære ts, jeg skjønner det er vanskelig, men kanskje du faktisk bør vurdere å gå i terapi heller enn til BV? Det du sliter med er jo dine følelser til din familie, vanskelig oppvekst, skam.... Det vil være bedre for deg, din samboer, ditt barn at du lærer å omgås disse følelsene på en ok måte heller enn å bli oppslukt av skam. Skam, skam, skam. Det ødelegger livet til folk og menneskene rundt dem.

Anonymkode: ef63b...4f8

[AnonymBruker]

Så fint for deg ts, at du er den eneste normale i familien. Får håpe ungen din blir normal da, sånn at du slipper å skamme deg over den også. 

Anonymkode: 5a480...95d