Føler at alle andre blir gravide..?

[AnonymBruker]

Hei! Jeg og min samboer har nå vært prøvere siden januar, og merker at vi begynner å bli utålmodige. Vi klarte det i februar, men jeg mistet det i april. Samboeren min er litt mer slakk, altså han har ikke helt de samme forventningene som jeg ender opp med å ha etter hver eggløsning. Han tar gjerne ting som det kommer, mens jeg håper og håper hver eneste syklus. Nå skal broren min ha baby i mars, og det samme skal søsteren til samboeren min. Og jeg føler meg virkelig fæl for å si det, for jeg er glad på deres vegne, men jeg skulle så ønske at det kunne vært meg. De har ikke prøvd en gang, de bare får det til.

hver eneste dag nå ser jeg på Facebook, om 16-17 år gamle jenter, som JEG kjenner og vet godt at ikke har noe på stell, skal ha baby. Og jeg føler at det er så urettferdig at de som gjerne kunne fått ting litt mer ordentlig, bare får livets største gave servert på et sølvfat, mens jeg, jeg nå vente år og dag på det.. begynner å bli litt småteit av å være med barn, skulle bare så gjerne ønske at jeg kunne få et eget snart.. jeg føler meg elendig for å føle det slik.. men er det noen andre som føler det NOE likt?

Anonymkode: bbab6...c68

[Patriotpaula]

Kan signere denne! Jeg er glad på andres vegne, men skulle så inderlig gjerne ønske at det var meg selv. Tror jeg kan snakke for flere her inne om at du ikke er alene om å tenke slik. Jeg var nylig gravid, men mistet for tre uker siden. Igjen så tenker jeg - «alle» andre klarer tilsynelatende å forbli gravide når de først har blitt det, hvorfor fikk ikke vi beholde spiren vår, når vi endelig hadde blitt gravide? 🙁 Vi har prøvd siden juni i fjor.

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei! Jeg og min samboer har nå vært prøvere siden januar, og merker at vi begynner å bli utålmodige. Vi klarte det i februar, men jeg mistet det i april. Samboeren min er litt mer slakk, altså han har ikke helt de samme forventningene som jeg ender opp med å ha etter hver eggløsning. Han tar gjerne ting som det kommer, mens jeg håper og håper hver eneste syklus. Nå skal broren min ha baby i mars, og det samme skal søsteren til samboeren min. Og jeg føler meg virkelig fæl for å si det, for jeg er glad på deres vegne, men jeg skulle så ønske at det kunne vært meg. De har ikke prøvd en gang, de bare får det til.

hver eneste dag nå ser jeg på Facebook, om 16-17 år gamle jenter, som JEG kjenner og vet godt at ikke har noe på stell, skal ha baby. Og jeg føler at det er så urettferdig at de som gjerne kunne fått ting litt mer ordentlig, bare får livets største gave servert på et sølvfat, mens jeg, jeg nå vente år og dag på det.. begynner å bli litt småteit av å være med barn, skulle bare så gjerne ønske at jeg kunne få et eget snart.. jeg føler meg elendig for å føle det slik.. men er det noen andre som føler det NOE likt?

Anonymkode: bbab6...c68

Men seriøst??? 6-7 mnd er ingenting.... 

Anonymkode: aec79...e5e

[AnonymBruker]

Sjæl... Har prøvd i et år, og nå når hun ene jeg kjenner fødte for et par mnd siden, hun skal ha enda en baby.. Altså, hun er heldig, ønsker henne alt godt, ejg er bare litt misunnelig

Anonymkode: 850db...537

[tuppa]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men seriøst??? 6-7 mnd er ingenting.... 

Anonymkode: aec79...e5e

Seriøst, hva er det med dere som skal påpeke hvor lenge folk har prøvd som om ikke det er lenge nok??? Hvem er du til å fortelle folk hva de kan føle, og hvem bestemmer når man har lov til å være lei og utålmodig? Dette er et forum for prøvere, man må kunne lufte frustrasjoner uten å skulle få en pekefinger mot seg..!

Til ts: Det er helt normale følelser du har. Har selv prøvd over ett år og kjenner meg veldig igjen i det du sier. Håper terminspiren sitter snart ❤️

[AnonymBruker]

Dere er mye bedre mennesker enn meg. Jeg klarer faktisk ikke å glede meg på andres vegne. 

Jeg og mannen har prøvd i flere år. Ble gravide i vinter, men mistet. 

Opplever også at "alle andre" blir gravide, og får det til. Jeg blir bare sint, såret og bitter npr jeg får vite om andres svangerskap, og velget å trekke meg unna. Håper jeg snart klarer å bearbeide mitt eget tap, slik at jeg kan glede meg på andres vegne. 

Har time til lege på mandag, og håper jeg kan få noe hjelp til bearbeiding der. 

Anonymkode: 76d3f...778

[AnonymBruker]

Ts du er ikke alene  

Jeg gleder meg ikke over andre jeg heller. Å kan ikke fordra kommentarer som 

«jeg prøvde ikke jeg bare ble gravid på pilla»

»det bare skjedde med engang på første forsøk»

»har 4 barn å alle var uhell» 

etc. 

slike dumme kommentarer. Ha litt medfølelse. Det har blitt en slik skrytefaktor å bli fortest mulig gravid på den minst effektive måten mulig. Folk tror at alle bare blir gravide bare de ser på hverandre men realiteten er at veldig få kontra mange blir gravide på første forsøk. Men er de som skriker høyest. Å er mange av dem som er her inne på kg å raskt hopper på tråder som «hvor fort ble du gravid». Å det gjør at vi får et litt falskt bilde av hvor «enkelt» det er å bli gravid. 

Er nesten litt flaut tydeligvis å fortelle at man har brukt mer enn 3 mnd. 

Jeg har 3 søsken. Å spurte mamma senest i går hvilken PP hun ble gravid på om hun husket.

1: 13-15pp 

2: 6pp

3: Hun husker ikke helt. Men ca 6-7 mnd etter jeg ble født. 

4: usikker da hun nærmet seg 40 å ikke gikk på prevensjon men det tok noen år sa hun. Var ikke slik at hun gikk å sjekket seg. Gikk det så gikk det. Til slutt ble lillebror til 😊 

Så hvis man faktisk spørr 50 kvinner på gata når de unnfanget er jeg sikker på at de fleste ikke klarte det på første forsøk. 

Anonymkode: ad56e...107

[AnonymBruker]

Det er ti år siden vi begynte å prøve, og fire år siden vi ga opp hele prosjektet etter alt for mange prøverørsforsøk. 

Misunnelsen på andre som var gravide og hadde småbarn vokste etterhvert som det ikke gikk for oss. Og var en følelse det var vanskelig å lære seg å leve med. For meg hjalp det å være åpen, for andre merket jo at jeg trakk meg unna. Så når søsken og nære venner ble gravide var jeg helt åpen, og sa "jeg er glad i deg, jeg er glad i barnet, samtidig er det vondt, så beklager at jeg trekker meg litt unna innimellom". 

Jeg har funnet igjen det å være glad på andres vegne. Når jeg tenkte meg godt om så var jeg faktisk det. For jeg unner ingen andre å gå gjennom det jeg har gjort. 

Anonymkode: e5b65...346

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er ti år siden vi begynte å prøve, og fire år siden vi ga opp hele prosjektet etter alt for mange prøverørsforsøk. 

Misunnelsen på andre som var gravide og hadde småbarn vokste etterhvert som det ikke gikk for oss. Og var en følelse det var vanskelig å lære seg å leve med. For meg hjalp det å være åpen, for andre merket jo at jeg trakk meg unna. Så når søsken og nære venner ble gravide var jeg helt åpen, og sa "jeg er glad i deg, jeg er glad i barnet, samtidig er det vondt, så beklager at jeg trekker meg litt unna innimellom". 

Jeg har funnet igjen det å være glad på andres vegne. Når jeg tenkte meg godt om så var jeg faktisk det. For jeg unner ingen andre å gå gjennom det jeg har gjort. 

Anonymkode: e5b65...346

 Uff det var trist lesing. Tror vi innerst inne selvfølgelig er glad på våre næres vegne da vi er glad i dem. Men det er fortsatt «ti kniver i hjertet» hver gang noen blir gravide. 

Hvis du ikke har noe imot å svare. Hva er årsaken til at dere ikke får barn?

Anonymkode: ad56e...107

[AnonymBruker]

Jeg følte det også sånn. Jeg mistet, og bestevenninnen min ble gravid ved et uhell like etter. Over 1,5 år senere ble jeg endelig gravid igjen og den satt. Da ville hun samtidig prøve på nummer to, men ble ikke gravid. Så tre år etter nummer en ville vi ha nummer to, og jeg ble gravid med en gang, men mistet. Så ble jeg raskt gravid igjen etter to måneder, med en spire som satt. Hun har fremdeles ikke blitt gravid med nummer to. Forutsetningene forandrer seg hele tiden, men det er vanskelig å være den som sliter og glede seg veldig for de/den andre. 

Anonymkode: 6e440...39d

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

 Uff det var trist lesing. Tror vi innerst inne selvfølgelig er glad på våre næres vegne da vi er glad i dem. Men det er fortsatt «ti kniver i hjertet» hver gang noen blir gravide. 

Hvis du ikke har noe imot å svare. Hva er årsaken til at dere ikke får barn?

Anonymkode: ad56e...107

Ukjent årsak. Tross 8 prøverørsforsøk, og 10 år med prøving, har vi aldri sett en positiv test. Vi var 27 da vi begynte å prøve. Friske på alle mulige måter. Slanke, godt trent og med et sunt kosthold. Og søsken på begge sider (og begge foreldrepar) får barn  "på første forsøk".  

Anonymkode: e5b65...346

[AnonymBruker]

Når man prøver og ønsker noe så legger man ekstra merke til det når andre får det til. Når jeg tenker "prøver å bli gravid" så tenker jeg at prevensjonen er avsluttet og man har sex som vanlig å håper på fremtiden. Men som jeg forstår det inne på kg så betyr det at man tester eggløsning, temperatur, teller dager og nærmest tar helt av. Jeg forstår at ønsket er stort, at man er villig til å gjøre alt. Noen ganger trenger man bare tid, ro og avslapping, plutselig vil spiren sitte når man minst venter det. Ta heller en pause i alt som har med prøving utenom sex, så skal du se at en spire snart vil komme deres vei også. 

Anonymkode: 49d0b...2bc

[AnonymBruker]

Kjenner meg så igjen - men jeg er "singel" (dvs har fortsatt en relasjon, og sex, med exen). Tok ut spiral i vinter (vi bruker ikke annen prevensjon), vet jeg har eggløsning, men likevel ikke skjedd noe "uhell". 

Alle rundt meg gifter seg og eller blir gravide. Det er så vondt da det er mitt største ønske å få barn, og har vært det i flere år, men blitt sterkere og sterkere de siste to..

Anonymkode: e8a44...a0b

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner meg så igjen - men jeg er "singel" (dvs har fortsatt en relasjon, og sex, med exen). Tok ut spiral i vinter (vi bruker ikke annen prevensjon), vet jeg har eggløsning, men likevel ikke skjedd noe "uhell". 

Alle rundt meg gifter seg og eller blir gravide. Det er så vondt da det er mitt største ønske å få barn, og har vært det i flere år, men blitt sterkere og sterkere de siste to..

Anonymkode: e8a44...a0b

Unnskyld meg, men du sier at du i praksis prøver å då barn med eksen din? høres ikke ut som en god plan.

Anonymkode: 106a7...088

[AnonymBruker]

Off kjenner til den følelsen. I familien min blir tydeligvis alle gravide på p-pillen. Mamma, søsteren min og tanten min ble alle gravide på p-pillen. Så det hadde ikke falt meg inn at jeg skulle bruke tid på å bli gravid.. men det gjordet det. Jeg misunte gravide på gaten.. og hver eneste gravidannonsering på facebook var som et knivstikk.. i mitt tilfelle gikk det til slutt men det tok tid.

Jeg krysser fingrene for at spiren sitter snart kjære TS ❤

Anonymkode: accc5...95c