Jeg har ingenting til felles med søsknene mine.

[Gjest GreenSky]

Mamma prøver stadig å få oss til å bli "close", men det nytter ikke. Vi har ingenting til felles. Lillebror 1 skal i militæret om noen måneder, og mamma ville gjerne at vi skulle treffes alle sammen før det.

Lillebror 1 har jeg tatt med ut et par ganger, og vi kan snakke litt om astronomi og data. Lillebror 2 har jeg absolutt ingenting å snakke om med, og det samme gjelder Lillesøster 1. Joda, jeg prøver å føre en samtale med dem, men den dør som regel ut etterhvert, også sitter vi bare der, i pinlig taushet, smiler, og flakker med blikket. De er en del yngre en meg foresten, 8, 9 og 10 år yngre.

Lillebror 1 er datanerd, sitter foran pc-en hele tiden. Lillebror 2 er elite-idrettsutøver, er på landslaget i en idrett. Lillesøster 1 er hestegal, liker hester jeg også, men jeg er fryktelig allergisk.

Noen som har noen tips til hva jeg kan gjøre for å bli bedre kjent med søsknene mine? Vi bor på hver vår kant av landet. Jeg har invitert dem på besøk i sommer, men de er temmelig opptatt med sine greier, og det er forsåvidt jeg også.

[Gjest aerlig]

På aldersforskjellen tyder det på at du er bortimot 30?

Hvis du i den alder fortsatt dyrker gother-look, gother-kultur, så skjønner jeg godt at de reserverer seg.

[Gjest ¤Humlen¤]

Vis dem at det er du som er voksen. Ikke vär usikker ovenfor de. Det vet jeg ikke om du er, men om du er det gjör det iallefall dem veldig usikre. Vär besvisst at det er du som er STOREsöster og ganske viktig for de. Ta unödvendig initiativ til å treffe dem. Snakk med de om foreldre, familie, og skap ett forhold der du kan höre på hva de har å si. Skap tillit og vis interesse. Ikke vär opptatt hva du får igjen i form av informasjon og tillitt, sånt kommer sakte men sikkert.. Du er jo storesöster og de vil nok gjerne ha deg der.

Har du noensinne bodd med de? OM ikke så er det ikke så rart at du ikke kjenner dem. Men om du har bodd med de er det merkelig at dere ikke har kommet närmere. Har dere kranglet noen gang?

[Gjest GreenSky]

Jeg har bodd med dem ja, men jeg flyttet da jeg var 17. Men jeg tenker som så at jeg vil ikke være STOREsøster, jeg behandler dem som om de var jevnaldrende, og kompiser. Lillebror 1 har jeg tatt med ut, det samme vil jeg gjøre med Lillebror 2, når han blir 18 i sommer. Men vi har fremdeles ikke noe særlig å snakke om!

[Gjest Anonymous]

har ikke dere oppvekst til felles da? ett eller annet som binder dere sammen? det er vel kanskje vanskelig å gjøre ting sammen ettersom det er stor aldersforskjell mellom dere, men som storesøster "burde" du jo ta den rollen..du som er eldre har mye å lære de, og hjelpe de med..vis interesse for dem, og gå inn for å bli kjent med dem og vær aktiv i deres liv på de måtene det går an..det spiller ingen rolle om dere ikke har felles interesser..det er litt vanskelig når dere ikke bor i nærheten, men prøv å opplev ting sammen når dere kan..jeg misunner deg, jeg har ingen søsken..ta vare på dem..

[Gjest GreenSky]

Joda, vi har en felles oppvekst, men det var ingen lykkelig oppvekst.

Jeg har sagt at hvis en av dem kommer til å studere i Oslo, kan h*n bo hos meg.

[Gjest Anonymous]

Jeg tror nesten det kan være litt vanskelig å "presse" seg til å bli close med søsken... Har selv en lillebror, og etter å ha kranglet oss gjennom oppveksten har vi oppdaget at vi faktisk er veldig glad i hverandre og har en del felles humor og referanser. Likevel skjer det nærmest aldri at vi har lange og dype samtaler, at vi gjør noe sammen e.l. Når vi treffes er vi på en måte litt "fraværende" når det gjelder samtaleemner og sånn, og å ringes tenker vi sjelden på.

Samtidig har vi heldigvis hatt noen anledninger til å fortelle hverandre hvor stor pris vi setter på hverandre... Tror nesten ikke det kunne vært annerledes med oss, jeg, enn sånn det er...

(men jeg vet at andre får det til, da. Og det er jo bra dere har et godt forhold!)

[Gjest GreenSky]

Sånn tenker jeg også, gjest. Er bare mamma som vil så gjerne at vi skal bli close. Hun kan ringe til meg, være helt på gråten, og si ting som at når jeg dør (altså mamma) så kommer familien til å bli splittet opp, og vi (søsknene) kommer aldri til å snakke med hverandre. :o Æh, altså... Litt melodramatisk synes nå jeg, men!

[Gjest manic]

Kjenner meg igjen! Jeg har en bror jeg er fryktelig glad i og som jeg tror er fryktelig glad i meg. MEN aldersforskjellen er stor, vi har ikke kontakt utenom når jeg er hjemom i ferier, og dessuten lever vi totalt forskjellige liv.

Skulle ønske kontakten var bedre, men det krevs gjerne veldig mye arbeid å "bli kjent på ny" og opprettholde en kontakt etterpå. Vi opplever jo ikke de samme tingene i hverdagen og møter ikke de samme folka (utenom mor og far). Mamma sier også at vi kommer til å miste kontakten når de dør...og det tror jeg litt på...trist..

Utrolig teit å ikke kjenne sine egne søsken, men i dag er det vel vanligere ettersom det er flere som flytter på seg enn i gamle dager..

[Manolo]

Hei. Jeg kjenner meg også igjen i det du forteller. Jeg har tre brødre som er mye yngre enn meg, men det er kun den yngste av de som jeg har nær kontakt med. Det er fordi han er like gammel som datteren min! De to andre er i øvre tenårene og driver med sitt eget. Vi har helt forskjellige liv, naturlig nok, når aldersforkjellen er så stor.

Jeg har også lurt på hvordan det blir når mamma en gang ikke er der, men jeg tror faktisk ikke vi kommer til å miste kontakten helt. Jeg tror brødrene mine vil sette pris på å ha kontakt med meg når de blir eldre og kanskje får barn selv.

[Gjest Anonymous]

Min yngste søster er 7 år yngre enn meg, og da hun ble en 17-18 år, forandret alt seg. Fra å være en lillesøster jeg ikke hadde noe til felles med, ble hun mer gradvis en god venninne.

Vi bor på hver vår kant av landet, og snakker sammen 2-3 ganger i uka. Vi treffes når hun er i hjembyen vår, og jeg drar ett par ganger i året til henne. Da drar jeg uten familien min, og vi to koser oss sammen med den tredje av oss søskene. Vi drar på handleturer, går på kafe og så blir det tur på byen for å treffe andre slekt og venner. Vi bruker også å legge litt av feriene sammen.

Men for å få et godt forhold, må man finne ting man liker å gjøre sammen, og kanskje finne på ting for å glede sine søsken.

Jeg syns det er trist når jeg leser om søsken som ikke har noe særlig kontakt. Jeg og mine søsken har mange interesser, og mange likheter, kanskje vi derfor trives så godt sammen. Ikke alle gjør det, og da er det ikke så enkelt å få et godt forhold.

Men alle forhold må pleies....

Håper du prøver litt til, og ser om det blir litt lettere når søskene dine blir litt eldre. :klem2:

[Miranda]

I det siste har jeg også tenkt på at jeg og søsteren min blir mer og mer "fremmede" for hverandre, og det er en utvikling jeg ikke liker.

Jeg har kun bodd sammen med henne de to første årene av hennes liv, da hun var en liten "attpåklatt" som ble født kort tid før jeg flyttet hjemmefra.

Vi utvikler oss i forskjellige retninger, og har vanskelig for å følge hverandres interesser. Kanskje jeg kan bli bedre. Jeg har da prøvd å stille opp som storesøster, og vet hun synes det er lettere å snakke med meg om noen ting, enn det er å snakke med mamma.

Jeg har lurt på hvordan det skal bli i fremtiden. Hun er min lillesøster selv om vi er forskjellige.

Men - det kan da umulig kun være "storesøsters" ansvar å trekke lasset; det krever en felles innsats. Mener nå jeg...

[Lovvi]

Vet du, akkurat sånn har jeg alltid følt det ovenfor mine to brødre også! Vi er relativt tett i alder, men lever så forskjellig som mulig...eller det vil si, jeg lever forskjellig fra mine brødre. Jeg prøver jo å holde igang en samtale med gutta, men de har likssom ingenting å komme med........

Forholdet har vel blitt litt bedre etter at vi alle har blitt litt eldre, men fortsatt føler jeg meg som en utenforstående når familien treffes.

Ikke stress med å få et unaturlig godt forhold til dine søsken, Greeny. Vi mennesker er styrt av å ha KJEMI med de vi treffer på vå livsvei. Ingenting tilsier at det er annerledes med søsken. Ingen regel sier at søsken ALLTID har kjemi med hverandre. Jeg har iallefall slått meg til ro med denne teorien...at jeg nok aldri komme til å føle sterk samhørighet med mine to brødre...

[Gjest Anonymous]

Det som er rart og fint med forholdet mellom meg og lillebroren min (tre år yngre), er at selv om vi har utviklet oss i ganske forskjellige retninger og ikke har behov for/klarer å prioritere å gjøre ting sammen til stadighet synes jeg vi har et nært forhold. Vi skjønner hverandre godt, og vi har det hyggelig sammen. Vi kan alltid stole på og være ærlige mot hverandre.

Når det gjelder å skulle ha mer kontakt, eller mødres frykt for at man kommer til å miste kontakten når de gamle blir borte - vel, det tror jeg ikke trenger å skje i vårt tilfelle. Moren min mistet sine foreldre ganske tidlig, og jeg tror faktisk dette er en av grunnene til at hun har mye kontakt med sin bror. Fysisk eller psykisk tilstedeværende foreldre kan faktisk legge litt for mye av føringene på hvordan man omgåes søsken, så man ikke føler man er sammen på egen, voksne prinsipper.

[Gjest Begureana]

Hei.

Slik er min familiesituajson og. Er eldst med to mye yngre søsken, og har aldri følt så mye for dem, eller hatt så mye felles med de. Etter noen anstrengte forsøk ga jeg opp. Med alderen og at begge de og fikk famile fant vi neo felles, våre barn og familie kjærligheten.... Vi har god kontakt i dag, og er sammen i høytider og bursdager.

Pga. aldersforskejellen er ikke jeg og søster superclose veninner, men vi prater hygeligsammen og heldigvis har jeg andre nye veninner.

Jeg tror du bare må slutte å stresse det, ta tiden til hjelp og bare fortsette å invitere de. Aldresforskjellen vil bli mindere synlig med tiden.

Lykke til

[Gjest Anonymous]

Har ikke så mye til felles med mine to brødre heller (og vi er nær i alder). Før stresset det meg litt, men nå har vi liksom kommet til en enighet om at vi ikke har så mye felles. Ingen av oss ville ha valgt noen av de andre som venner, men vi har dette blodet felles da....

Når vi møtes snakker vi om mor og far, familien, oppveksten, hverdagssnakk, hus, hage, skole, mat, kino, fjernsyn, kollegaer osv osv.

Ikke verdens mest givende samtaler vi har da, men såpass at vi overlever noen dager sammen. Jeg er vel den som må "skjerpe" meg mest fordi jeg synes de er overfladiske og materialistiske, men det går med litt innsats

[Morea]

Er 7 år mellom meg og lillebror også. Krangla ganske mye da vi var små. Sikkert både pga aldersforskjellen og ulike personligheter.

Etterhvert har vi imidlertid blitt veldig gode venner også. På tross av at vi bor 60 mil fra hverandre.

Ingen som møtte oss ville tro at vi var søsken. Vi har ulike "farger", han er lys (fra en side av familien), mens jeg er mørkere. Jeg er høy og slank, han er tettere. Jeg er utadvendt, rappkjeftet og sprudlende og stressa. Han er tørrvittig og ironisk og veldig rolig. Jeg blir sint, han blir sur etc etc.

Likevel føler jeg et veldig nært fellesskap med ham. Vi snakkes ofte på telefon i timesvis. Har nok mye med at vi har hatt en veldig god oppvekst, som gjør at vi, på tross av all krangling, har mange gode minner sammen. For foreldrene mine har det også vært godt at han har fortalt meg alt når han flyttet på hybel, slik at de slapp å bekymre seg.

[Gjest Anonymous]

Kanskje dere har vært fra hverandre såpass lenge at dere rett og slett ikke kjenner hverandre lenger? En ting som pleier å funke i mangel av ting å snakke om med både folk man kjenner og ikke kjenner er å spørre dem om dette og hint: Ingenting som er bedre for å få igang en samtale enn å vise interesse for den du prater med og livet til vedkommende!

Og om dere skal treffes og du er redd for pinlig tausehet, ta med et spill! Monopol, TP, Ludo, kort - rart hvordan man kan få praten til å gå over et spill!

[Gjest En trist søster]

Hmm, ser at det er en sammenheng mellom stor alder forskjell mellom søsken og closeness. Men hvilken kategori tilhører jeg? Det er 4 år mellom meg og lille bror. Vi har ingenting til felles. Han er datanerd og jeg er treningsmenneske.

Har prøvd å få kontakt med ham gjennom årene, men det virker som vi har kommet i en ond sirkel. Han blir sur om jeg påpeker noe han har gjort galt. Det skal bare en liten kommentar til. Etter en slik kommentar blir han innesluttet og likegyldig overfor meg. D.v.s han later som jeg ikke eksisterer. Tvinger jeg meg til å snakke med ham i en slik situasjon, får jeg bare en kald skulder eller et tørt svar. Dette fører til total isolasjon, og vi kan la være å snakke med hverandre på måneder og år.

Vet ikke om det kan være en årsaksfaktor, men jeg var familiens sorte får, og har en far som mishandlet meg foran familien..

Hva synes dere jeg bør gjøre? Nedverdige meg til å ta kontakt med bror igjen, og prøve å snakke ut om problemet? Men han vil jo ikke snakke om det eller finne en løsning. Virker som han har bestemt seg......

Vet ikke

[Gjest Anonymous]

Jeg har en lillesøster på 28 (er selv 34). Vi har bodd på hver vår kant i mange år, men bor nå i nærheten av hverandre på hjemstedet.

Jeg har litt problemer med å se på henne som noe annet enn lillesøster - i mitt hode er hun liten og må passes på. Dette stemmer ikke særlig med hennes bilde av seg selv (kanskje ikke så rart...

Jeg ble alvorlig syk og rollene ble byttet om - hun passet på og stelte med meg. Etter det har det gått opp for meg at hun faktisk er voksen og bør behandles deretter og vi fått et mye mer likeverdig forhold.

Høres sikkert banalt og selvfølgelig ut, men tror det er veldig lett å havne i "roller" i forhold til hverandre og av gammel vane holde fast på de rollene selv om settingen er helt endret. Kanskje det er flere som henger fast i "roller" fra barndommen? kan være fint å bli kjent med hverandre på nytt - som likeverdige voksne.