AnonymBruker Skrevet 3. juli 2019 #1 Skrevet 3. juli 2019 I morgen skal min kjære pus gjennom et tosifret antall år avlives. Kreft. Jeg har visst det i en uke, og jeg har ikke klart å fungere siden da. Klarer nesten ikke se på henne, og det hjelper ikke at hun oppfører seg helt som normalt. Hun spiser, løper, koser og prater. Ingen smerter, sannsynligvis på grunn av medisinene hun får men ikke kan gå på for alltid. Dyrlegen sa det beste ville være å la henne få gå. Det føles helt absurd å vite, å bestemme, at hun skal dø, mens hun intetanende ligger i fanget mitt. Selv om det er til hennes eget beste. Å vite at i kveld er siste kvelden med henne, i morgen kveld er hun ikke mer. Jeg må også takle dette helt alene siden samboeren min dro på ferie mens jeg valgte å bli igjen, og jeg klarer ikke slutte å krampegråte. Jeg vet mange her har gått gjennom det samme. Noen trøstende ord? Hvordan skal jeg klare å holde meg samlet hos dyrlegen egentlig? Anonymkode: 9ce9e...d06
Fjaselina Skrevet 3. juli 2019 #2 Skrevet 3. juli 2019 Å, det var trist! Men du veit jo eigentleg at det er rett, og at det ikkje er bra å vente til du ser at katten har smerter eller er sjuk, for då er katten VELDIG dårlig. Dyr er flinke til å skjule smerter og svakheit. Kos masse med katten din i dag, og gråt etterpå. Det er lov. Min katt er snart 17 år, og eg kan ikkje heilt tru at han klarer seg gjennom det neste året utan at det skjer eit eller anna, så eg er sikkert snart der du er no. Vondt å tenke på!! 1
AnonymBruker Skrevet 3. juli 2019 #3 Skrevet 3. juli 2019 Måtte avlive pus for 2mnd siden. Det er helt grusomt, og jeg kan fortsatt bryte ut i spontangråt og bare føle at dette er helt jævelig. Jeg fikk 1 år med pus, etter kreftdiagnosen så jeg var veldig heldig. Dyrelegen vet at det er vanskelig for eier å ta farvell med dyret sitt, så når jeg braste ut i fullgråt hos dyrelegen bare trøsta han meg, veileda og ga meg papir. Tiden etterpå er tom, den kommer til å være veldig rar. Anonymkode: 8379a...b7a 2
AnonymBruker Skrevet 3. juli 2019 #4 Skrevet 3. juli 2019 Pus er ikke snart borte for alltid, hun lever snart evig i hjertet ditt ❤️ Anonymkode: 18d41...791 4
AnonymBruker Skrevet 3. juli 2019 #5 Skrevet 3. juli 2019 Føler så med deg!! Har selv en katt som er gammel og syk, og gruer meg så til den dagen vi må si ha det for godt! Har hatt andre katter som ikke er her lengre, og vet jo at det er alle de gode minnene som vil komme fram etterhvert. Men den første tiden etterpå er bare grusom. Jeg begynte også å stortute hemningsløst innimellom når jeg sørget over de. Så kommer en dag når en føler seg bedre. Men så tomt og vondt det er første tiden. Anonymkode: cba8a...6dc 1
AnonymBruker Skrevet 3. juli 2019 #6 Skrevet 3. juli 2019 Har du tenkt på om du ønsker å begrave eller kremasjon? Anonymkode: 8379a...b7a 1
AnonymBruker Skrevet 3. juli 2019 #7 Skrevet 3. juli 2019 32 minutter siden, AnonymBruker skrev: Har du tenkt på om du ønsker å begrave eller kremasjon? Anonymkode: 8379a...b7a Jeg har ingen steder å begrave henne, så det må bli kremasjon. Anonymkode: 9ce9e...d06
AnonymBruker Skrevet 3. juli 2019 #8 Skrevet 3. juli 2019 Alltid kjipt når det dyret du har hatt best kontakt med dør. Jeg savner fortsatt en katt jeg hadde for flere år siden. Ikke tenk på at du må være modig foran dyrlegen. De vet at det er vanskelig. Man må fokusere på de gode stundene man hadde med dyret, forsøke ikke tenke på alt det triste Anonymkode: 55d6d...9d8 2
Dolce Skrevet 3. juli 2019 #9 Skrevet 3. juli 2019 TS, vit at du har min og mange andres dypeste medfølelse. Vi har mistet noen katter opp igjennom årene. De fleste ble overkjørt av biler. Alle kattene har en kjær plass i hjertet mitt, og noen mer enn andre. Ikke fordi noen er mer verdt, men noen ganger knyttes det et helt spesielt bånd. Min aller kjæreste pus ble overkjørt og drept for 6 år siden. Dette er ingen trøst for deg, men jeg sier det likevel: Det gjør fremdeles vondt. Når jeg blar i bildene mine på Facebook og finner bilde av ham, så kommer tårene fremdeles. 6 år etter. Det jeg prøver å si, er at du har lov til å sørge. Så lenge du føler behov for det. Og for all del: Ikke bry deg om dem som vil "trøste" deg med å si at det bare er en katt. For det vet vi begge: Det er aldri bare en katt. Aldri. Og du gjør det rette når du velger å spare den kjære katten din for store smerter. En stor klem til deg og til pusen din, fra meg og mine to puser. ❤️ 2
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå