Er det arv eller miljø som skaper oss?

[AnonymBruker]

" Ifølge Wold og Chrapkowska er det ikke foreldrene som skaper barnets

 

– I femti år har man gjennomført vitenskapelig baserte studier på hva som avgjør menneskets personlighet. Det er 50 prosent arv, en liten del familiemiljø – så lite at det nærmest er umulig å måle, også er det individuelt miljø – det er det miljøet barnet skaper selv, og det er litt usikkert akkurat hva det er, men det går mer på omgangskrets, venner og så videre. Det er altså nesten ingen grunn til å bekymre seg for at foreldrenes påvirkning danner barnets personlighet, understreker Wold, før hun legger til at det er klart at det er hyggeligere å vokse opp med foreldre som er snille, men at det er en annen sak. 

– Men diskursen i vårt samfunn går på at du «blir» noe. Mange personportretter begynner jo med «hvorfor ble du som du er?», og så kommer svaret «jo, fordi min mor var sånn og sånn ...», sier Wold, som nettopp av denne grunn selv aldri stiller opp i portrettintervjuer. 

– Jeg er som jeg er på grunn av arv og andre tilfeldigheter. Det er klart det ikke er ålreit å ha foreldre som drikker eller oppfører seg dårlig på andre måter, men du blir ikke et dårlig menneske av det. Men i og med at mye er genetisk, er det ofte slik at barn med voldelige foreldre blir voldelige selv – men det handler ikke om hvordan foreldrene dine har behandlet deg."

Hva er deres oppfatning av hvem man blir skapt av miljø og arv? Jeg kommer fra en veldig dysfunksjonell familie og anses vel for familiens sorte får. Dette fordi det jeg har utdanning, en høyere stilt jobb og oppfattes av familie som snobbete, noe som i og for seg kan være korrekt. Jeg har ikke blitt så veldig lik foreldrene mine eller familien min, men usikker på om det skyldes miljøbelastning eller rett og slett at jeg har valgt å bli noe annet enn hva de anser som korrekt?

Sporene etter en voldelig og alkoholisert far sitter i meg enda. Jeg har ett avstandsforhold til alkohol, kan drikke det, men ser ikke nødvendigheten i det. For noen år siden brukte jeg vin på kveldene for å døyve følelser og for å få sove. Dette har jeg sluttet med. Jeg hadde også ett veldig sterkt sinne, til det punkt hvor det kunne svartne for meg. Dette mener jeg også er ett resultat av både arv såvel som miljø. Men jeg havnet da til sist i ett miljø som visste meg at det slett ikke var nødvendig med sinne, agresjon osv for å kommunisere, men at man kom lengre med å kunne dialog med andre mennesker. I dag blir jeg sjelden sint, men jeg har lagt meg til en vane å alltid prøve å forstå andre sitt ståsted uten å agere med verbalt angrep.

Dette skyldes også en mor som var svært opptatt av å stå på sitt i min oppvekst. Hun vokste opp med en "sterk" far og en heller "svak" mor. Min bestemor er en slik som ikke skal være til bry for noen, unnskyld at jeg er til, mens min bestefar alltid eide rommet han var i. Etter ett opprør ble mamma veldig klar på at ingen skal fortelle henne noe som helst, og at hun selv styrer livet. I og for seg veldig greit, men hun har også ett sinnelag som er ganske stort. Jeg vokste derfor opp  i den tro at det var helt normalt å kjefte når man ikke fikk sin egen vilje. Jeg vokste også opp med pragmatiske tilnærminger, kritikk av andre mennesker fordi hvis om atte osv. som formet meg langt inn i tenårene.

Jeg klarer ikke helt å forklare nøyaktig situasjonen i skriftlig form. Men jeg husker godt at jeg etterhvert oppdaget at verden ikke var skapt i det bildet jeg mer eller mindre var blitt innprentet med hjemmefra. Bare en enkel ting som når jeg kom med at kultur også er med å skape livsglede i ett hjem hvor kultur egentlig er helt unødig å bruke kommunemidler på, har resultert i at jeg har blitt bedt om å forlate huset og legge av disse snobbekommentarene mine før jeg kommer neste gang.

Nå er det gått så langt at jeg er så forskjellig fra min familie at det å ha sammenkomst har ingen hensikt. Jeg er altfor forskjellig fra både mor, far, og besteforeldre. Det er blitt slik at de har tatt avstand fra meg pga at jeg har svært lite til felles med de. I tiden etterpå har de ofte sagt at jeg er vanskelig å ha med å gjøre (kanskje jeg er det for dem, det skal ingen ta fra de), det har vært sure miner, krangler osv som jeg helt klart ofte har tatt del i og tar skylden for. Men nå orker jeg ikke mer. Det må være miljøet tenker jeg. At jeg har fått miljøimpulser som har gjort meg til ett annet mennske og jeg har tatt mot disse.

Anonymkode: 9f3de...fe4