Å få barn når man er syk.........

[Gjest Deprimert]

Er det forsvarlig?

Ville du tørre å få barn om du visste du var syk? Enten psykisk eller fysisk?

Du vet du er i mental ubalanse, bruker medisiner - fått en diagnose.......... Tør man å få barn da?

Mannen min og jeg diskuterer for og imot om dagen............ Barnet har jo selvfølgelig en far også - i dette tilfellet en far som kommer til å stille opp 100% for sitt barn.

Hva med å la et barn vokse opp med "ustabile" foreldre? Tar de skade? Er det arvelig?

Jeg har en diagnose og er veldig i tvil. Bør jeg påta meg det store ansvaret det er å få et barn? En liten baby som etterhvert blir en ungdom i opposisjon? Eller et barn som blir tilbakholden og sjenert........ og som virkelig hadde behøvd en mor som støtte og pådriver.

Uff - jeg er så i tvil. :-(

Objektivt sett så mener jeg at det ikke er en menneskerett og en selvfølge å få barn. Men når det kommer til meg selv.......ja, da blir det liksom noe helt annet :-?

Noen som har noen synspunkter om dette?

[Gjest skindeep]

Virker som om du ikke har noe særlig lyst!

Om du virkelig ville ha et barn, hadde du vel følt at du hadde greid det. Og når du sier at faren kommer til å være der 100%, så hadde dere nok klart dere fint!

Jeg vet ikke hvilke diagnose du har, men tanta mi har MS og hun oppdrar nå to tenåringer!

Tror nok det skal gå bra, men du virker som du er veldig i tvil, kanskje du skulle lagt planene på is en stund?

[Varja]

Du stiller alvorlige spørsmål her og det er veldig vanskelig å svare når man ikke kjenner deg og din livssituasjon. Kanskje det beste ville være om du diskuterte saken med noen som kjenner deg og detaljene rundt din sykdom godt? Hva med legen din eller en annen som du eventuelt er i kontakt med i hjelpeapparatet som du her tillit til? Helst en som kjenner mannen din også. Er ikke sikker på om det er så lurt å støtte seg til tilfeldige svar man får på nettet.

[Gjest Anonymous]

Jeg synes det er fint at du er såpass reflektert rundt dette. Å være bevisst egne sterke og svake sider er klart en fordel hvis man får barn.

Nå vet jo ikke jeg hvilken diagnose du har og evt. grad, men jeg vil tro at det finnes fagfolk som du kan ta også dette med barneønske opp med.

Det er visse medisiner man ikke kan ta under svangerskap/amming, men noen ganger finnes det alternative medisiner.

Hvis du føler at du ikke vil/kan være den som er hjemme med barnet når det er nyfødt, så kan foreldre faktisk ta ut mye av fødselspermisjonen. Dette kan trygdekontoret gi deg opplysninger om.

Kanskje føler du at du ikke vil strekke til og/eller takle barnet? De fleste foreldre vokser med oppgaven, og nesten alle føler seg usikre i begynnelsen.

Og instanser som barnevernet jobber faktisk også forebyggende og kan trolig gi dere råd og støtte hvis det skulle være behov for det.

Så mitt råd er at dere diskuterer dette meg primærlege og/eller evt. behandler - da får dere iallefall informasjon og noen synspunkter.

Lykke til!

[Gjest Anonymous]

Har dessverre ikke tid til et utfyllende svar akkurat nå, men jeg vokste opp med en psykisk syk mor og det var ikke bra! Pappaen min var jo 100 % tilstede, men det fungerte aldri som det skulle likevel. Jeg var mor for min egen mor i alle år..

Nå høres du ut til å være veldig åpen og ser problemene veldig klart, så det er jo absolutt på den positive sida i dette tilfelle.

Men er du i tvil, og plagene er av psykisk art, da ville jeg tenkt grundig gjennom en gang til...dersom ikke ønsket om barn er livsviktig for deg.... Lykke til! :trøste:

[Avery]

Dette er naturligvis vanskelig å svare på for utenforstående som ikke kan vite hvordan din hverdag og din sykdom utarter seg og hvordan du fungerer i dagliglivet med denne, men sett ut ifra mitt synspunkt, så ville jeg ikke fått barn om jeg var i alvorlig mental ubalanse og var avhengig av medisiner for å fungere, nei.

Et barn er krevende og man blir sliten nok om man ikke har en sykdom å hanskes med også.

Du er usikker på dette nå, og når du er usikker på om dette er noe du vil greie i din situasjon så ville jeg, om jeg var deg, latt vær.

Men dette er noe du må kjenne på selv, diskutere med mannen din og ta en avgjørelse på, ut ifra hva du selv mener du kan takle.

Det er jo viktig også å tenke over hvordan det vil være for barnet, tatt i betraktning din sykdom og hvordan denne påvirker deg, og hva som eventuelt vil kunne gå utover barnet p.g.a dette.

[Gjest Hilde K S]

Du må si noe om diagnosen din før man kan svare. I noen tilfeller er det faktisk ok å få barn, selv om man er syk.

[Gjest Violetta]

Om du har en diagnose har du vel en lege eller psykolog du kan ta dette opp med. Jeg ville spurt hva vedkommende mente om saken.

[Vimsevips]

Du må si noe om diagnosen din før man kan svare. I noen tilfeller er det faktisk ok å få barn' date=' selv om man er syk.[/quote']

[Gjest Anonymous]

Ikke for å skremme deg .....men vær på vakt ovenfor barnevernet.De elsker å sette inn tvangstiltak ovenfor familier hvor det er sykdom inne i bildet.

[Vimsevips]

Ikke for å skremme deg .....men vær på vakt ovenfor barnevernet. De elsker å sette inn tvangstiltak ovenfor familier hvor det er sykdom inne i bildet.

Hvor har du dette fra gjest?

Og hvorfor kjenner jeg da mange familier, der en av foreldrene er psykisk syke uten at barnevernet noen gang har vært inne i bildet?

Og i så fall trengte vel ikke psykiatrien først nå, de siste årene, få slik veldig fokus på barn av psyke foreldre?

(Og fortsatt er det mange familier som ikke har sett resultater av dette fokuset)

[Gjest Anonymous]

Hvor har du dette fra gjest?

Og hvorfor kjenner jeg da mange familier, der en av foreldrene er psykisk syke uten at barnevernet noen gang har vært inne i bildet?

Og i så fall trengte vel ikke psykiatrien først nå, de siste årene, få slik veldig fokus på barn av psyke foreldre?

(Og fortsatt er det mange familier som ikke har sett resultater av dette fokuset)

Ikke bry deg om spammegjesten vår. H*n dukker opp fra tid til annen.

[Gjest Anonymous]

Jeg skrev ikke innlegget for å lage kvalm.

Jeg ba deg bare være obs på bv.

Hvis du allerede er gravid så synes jeg uansett at du bør beholde barnet ditt.

Hvis du planlegger å få barn så synes jeg at du skal virkeliggjøre det hvis du vil.

Men ikke opplys bv eller instanser som er knyttet til bv om dette.Dette er instanser som helsestasjon og i noen tilfeller psykiatrien.Benytt fastlegen din og unngå ansatte som du får en dårlig magefølelse av.

[Gjest Anonymous]

NB!!! uansett ikke ta abort hvis du allerede er gravid. Abort er drap.

[Saeria]

NB!!! uansett ikke ta abort hvis du allerede er gravid. Abort er drap.

Hvorfor ikke la trådstarter finne ut hva hun vil selv om hun er gravid, i stedet for å pådytte henne dine personlige meninger om et tema som faktisk ikke er tema i denne debatten?

[Gjest Anonymous]

Man melder vel kun foreldre som er så intelligente at de stiller spørsmål til bv...Nei, vær dum og godta alt så går det greit.

Ikke bry deg om spammegjesten vår. H*n dukker opp fra tid til annen.

[Gjest Embla s]

På generelt grunnlag: Det er i utgangspunktet svært belastende for barn å ha deprimerte mødre. Men så er det også andre faktorer som spiller inn, og hvis man har et godt og stabilt støtteapparat rundt deg (med barnefar i spissen), kan det sikkert veie opp for mye av det negative.

Når det gjelder ditt spesielle tilfelle, sier jeg som de andre: diskuter problemstillingen med fagfolk rundt deg.

Til deg som trekker inn bv i denne tråden: Jeg blir så oppgitt over sånne som deg. Bv er der for barnet! Det er utrolig bra at bv er oppmerksom på familier der mor (og/eller far) er syk. Å ha psykisk syke foreldre er en spesiell situasjon, og det å spille på lag med bv i slike situasjoner, kan bety mye for barnets ve og vel.

[L@dy]

Er det forsvarlig?

Ville du tørre å få barn om du visste du var syk? Enten psykisk eller fysisk?

Ja, det ville jeg. Men det ville så klart baseres på sykdommen, dvs, ikke nødvendigvis på hvilken sykdom, men hvordan JEG hadde klart å håndtere den, og ikke minst så måtte min mann være innstilt på å stille opp 100% i perioder jeg gjerne ikke hadde hatt muligheter. Det er jo en del ting en gjerne ville tenkt gjennom før en hadde tatt en avgjørelse. To personer med to forskjellige liv, men med SAMME sykdom ville jo kunne hatt helt to forskjellige forutsettninger for å kunne ta seg av et barn.

Det viktigste hadde jo uansett vært om barnet hadde fått en trygg og god oppvekst.

Hva med å la et barn vokse opp med "ustabile" foreldre? Tar de skade? Er det arvelig?

Finnes det noe forening for den sykdommen du har, hvor du kan treffe folk som HAR fått barn. Er det noe du kan lære av de? Om barna vil ta skade? Dersom barnet i veldig ung alder må "ta seg av deg" så virker jo ikke det så bra heller. Men skade? tja..åpenhet og ærlighet er vel viktig her.

Uansett, friske ressurssterke folk som velger å få barn I DAG, har jo uansett ingen garanti for fremtiden. Hva OM jeg vil få den ene eller den andre sykdommen om noen få år.

[Gjest Anonymous]

I fjor hadde jeg et innlegg om akuratt dette.

Eller nesten da.

jeg ble psykisk syk og valgte å ta abort.

Det var en rett avgjørelse.

Vet meget godt at jeg kunne sittet her med en baby på 2 mnd nå,men jeg valgte helsa og de barna jeg har fra før.

Så mitt valg var å ikke sette flere barn til verden.

Dumt å sette seg i den situasjonen ,ja, men nå planla jeg ikke å møte veggen i 100 km i timen heller.

[Gjest tin tin]

Jeg syns det er flott at du stiller deg dette spørsmålet.

Det beviser at du er bevist problemet.

Det er ingen andre enn du og din mann som til syvende og sist kan ta denne avgjørelsen.

Hadde jeg vært deg ville jeg ha spurt meg selv om jeg ville ha hatt en mor med mine symptomer...

Er det en mulighet for å Bli bedre først ville jeg satset 100% på det.

Du bør nok også tenke på hvordan du kommer til å ha det etter at barnet er kommet til værden...

Har ikke du det bra er det vanskelig for barnet å ha det bra også...

Dersom du kjenner på at du virkelig ønsker å være tilstede for noen, kan du jo bli besøksvenn for noen gamle folk, ta til deg et dyr som trenger oppfølging eller høre om det er noen som trenger barnepass der du bor.

Bare noen tanker fra meg... Håper du har det bra!