Det er min egen feil at mobbingen aldri ble tatt tak i, i barnehagen, småskolen og ung.skolen. Det er min feil.

[AnonymBruker]

Dette er kanskje mer en utblåsing enn spørsmål og jeg forventer ingen råd eller svar. Jeg tror jeg bare trenger å lufte det ut slik at ny dag kan begynne på jobb om noen timer.

Hadde en lang samtale med min mor i dag. Der jeg åpnet meg om alt som skjedde på skolen og fritiden.. mobbingen, volden og voldtekten. 

Jeg sitter med endel traumatiske minner fra barndommen og dette må jeg leve med. Det vet jeg. Jeg har alltid lurt på hvorfor mine foreldre aldri hjalp meg med det. Og i dag fikk jeg bekreftet at også det er min egen feil.. 

Jeg var livredd som barn, skrek og gråt og tryglet min mor om å ikke si det til noen fordi jeg var livredd for at mobbingen skulle bli værre. Så da gjorde hun aldri noe med det siden d var det jeg ville som barn.. 

Tenk om jeg ikke hadde vært så redd. Så kunne nok mange skader på hjernen vært inngått. Hvordan skal man komme dit at man kan tilgi seg selv for å være endel av denne verden? 

Jeg har i over 15 år gått til psykolog og terapi, går på medisiner og har fått noenlunde kontroll på livet. Men.. 

Jeg vil alltid være den datteren som rotet til livet, min bror derimot, han klarte seg godt så han er gullungen.. for han klarte den psykiske påkjenningen vi måtte leve med hjemme og rundt oss. Mens jeg.. er stemplet som ubrukelig jeg er 30 år nå.. og orker ikke leve med dette mer. Hjernen min er så urasjonell til tider. Det er forferdelig. Som om d ikke er meg, jeg sitter på en klippe og ser min kropp blir styrt av noe annet. Men jeg har en ting som hindrer meg i og være egoistisk.. et barn alene..

jeg holder meg selv gående med et mål om og forlate denne verden når barnet er voksen, etablert og har et liv for seg selv og klarer seg.. 

Jeg vet godt at det er sykdommen min som snakker sånn, den konstante depresjonen jeg kjemper mot hver eneste dag. Det finnes en annen side i meg som liker livet. Men.. jeg klarer ikke tilgi meg selv. 

Jeg.. som mor selv lar aldri mitt barn styre hva som er rett å gjøre. Barnet og opplever mobbing. Jeg raser mot skolen.. selv om det er skummelt for mitt barn å trosse Det, så er det det som må til for å få bok på mobbing.. jeg kunne aldri sagt til mitt barn at det er dens egen feil at mobbingen skjer og latt det ligge og ikke gjort noe med det. Barn vet jo ikke bedre. Og lærer ikke og sette grenser hvis man ikke vet hvordan. 

Hvordan kunne jeg som 10 åring vite i et foreldrefraverende hjem at jeg ødla mer for meg selv ved og ikke konfrontere mine mobbere og lærere. Det er så mye mine foreldre ikke vet om det som skjedde fordi lærerne aldri fortalte det. Er det og min feil? 

Min mor med sin voldelige og alkoholiserte kjærester, krisesenter og mye annet. Jeg var der bestandig.. jeg glemmer d aldri.. Det var så skremmende, og min eneste oppgave var å beskytte min mor.. i dag synes hun jeg var urimelig som tok det så tungt, å bli dyttet på et sanktansbål av hennes fulle venner. Det gikk jo bra og var jo derfor ikke noe hun trodde jeg tenkte på så hun i dag. For d der hadde da hun lagt bak seg samme dagen d skjedde. Så d var da bare tull og tenke på det. Det er min egen feil at jeg ikke glemmer det. Er det min feil? 

Nei.. å det vet jeg jo, for jeg er mor selv og har et helt annet syn på hva som er mitt foreldreansvar. Likevel måtte jeg i dag høre at jeg er selv skyld i andres sitt misbruk av meg. Jeg vet jo det er feil. Hvorfor lot jeg henne i dag mene dette? Hvorfor la jeg ikke på? Jeg bare jattet med til slutt og fikk værsegod takke meg selv og glemme dette Nå, for hun gadd ikke og bry seg om så gammel dritt. Det betyr ikke noe. 

Men likevel så er det min feil fordi jeg var redd selv og holdt det meste inni meg. Pappa var aldri tilstede og min mor jobbet for fult for å ha tak over huet vårt. Jeg vet hun jobbet så godt hun kunne for at vi skulle ha det bra. 

Jeg vet jeg må legge fortiden bak meg og se fremover, men hvordan? Jeg klarer ikke å akseptere at at mine traumer er min egen feil. 

Men jeg lever med dette hver dag.. og går bare mer og mer ned i mørket. Alt er så forvirrende.

Likevel i all denne klarheten.. spør jeg likevel. Hvordan kan jeg tilgi meg for at de voksne ikke gjorde noe for å bedre situasjonen min som barn?  Siden d er min egen feil fordi jeg var livredd for at konfrontasjon ville gjøre d værre. ?

 

 

Anonymkode: 8e83b...7e1

[Ginny]

Det vil kanskje hjelpe å ikke fokusere så mye på hvem sin feil det var, men heller akseptere at det ble sånn og prøve å gjøre det bedre i tiden framover. Behovet for å plassere skyld et sted er ganske sterkt, men det er ikke i alle tilfeller at det lar seg gjøre, eller at den man mener har skylden vil påta seg denne. Og det får man ikke gjort noe med, så ingen grunn til å bruke tid på det. Du var et barn, du visste ikke bedre, du gjorde så godt du kunne. Din mor tok (ifølge meg) noen dårlige valg, men hun gjorde nok så godt hun kunne hun og. Eller kanskje ikke, hvem vet? Og endrer det noe på livet i dag om du har noen å skylde på?

Kanskje du kan vise innlegget ditt til psykologen din, og prøve å få noen verktøy for å legge ting bak deg? For dette er jo gamle ting, som hører fortiden til, det skal være i fortiden. Alt du kan gjøre i nåtiden og fremtiden er å bruke kunnskapen om egen oppvekst til å prøve å være et bedre forbilde for ditt eget barn, og prøve å unngå de samme feilene som din mor gjorde. 

[Jadzia]

Først og fremst, dette er IKKE din feil! Du var et barn, foreldrene dine burde visst bedre. Lærerne burde fanget det opp og gjort noe med det. Et barn reagerer først og fremst instinktivt, det er de voksnes ansvar å være sterke nok og store nok til å gjøre det riktige selv om barnet sier noe annet. Som du selv sier, dette vet du selv med egne barn. Stol på den magefølelsen. Jeg har vært der du er etter mobbingen, og kommet meg videre. Det krevde mye jobbing med meg selv. Jeg tror som hun over meg her nevner, at det viktigste er ikke hvor skylda ligger, men at det har skjedd og det må bearbeides. Det hjelper ikke å være bitter eller klandre seg selv eller andre. Det eneste som hjelper er å være bevisst på hvordan det påvirker deg og hva du kan gjøre med det for å bli bedre.