Kan forhold til yngre halvsøsken bedres etter hvert?

[AnonymBruker]

Dette er et langt innlegg, men jeg håper dere tar dere tid til å lese likevel. 

Jeg er 38 år og stemor til 3 fine jenter på 13, 15 og 19 år. Jeg har vært stemoren deres i 7 år og føler at vi har et fint forhold.

Forholdet til den eldste har trengt mer tid. Det var sårt for henne når pappaen fikk ny kjæreste. Hun var 12 år den gangen og i en sårbar alder. Hun ville ikke ha noe med meg å gjøre, men det gikk seg jo til etter hvert. Jeg har alltid prøvd å være en snill og god stemor. Gitt henne tid til å fordøye endringene, gitt henne pappatid når jeg ser hun trenger det. Men alle milepæler i livet har hun taklet mye dårligere enn de andre to. De er mer robuste. Hun har alltid hatt lettere for å gråte og vært mer skjør på alle områder. Først når vi ble sammen, deretter når vi ble samboere. Hun hatet meg. Jeg betydde at mamma og pappa aldri ble sammen igjen. At moren hennes også hatet meg hjalp nok ikke på saken. Ting ble bedre og bedre med eldstemann ettersom tiden gikk, jeg prøvde å gjøre alt riktig og jeg vil si at forholdet har vært veldig fint de siste årene. Jeg har prøvd å være en tålmodig og snill stemor, og gjort alt jeg kan for å bygge en god relasjon. Det har vært viktig for meg.

Så ble jeg gravid. Da var den eldste 16 år. Jeg hadde ikke egne barn fra før. Hun taklet det svært dårlig. Hun sa mange stygge ting. Dette var IKKE hennes søsken, hun skulle ikke ha noe med denne drittungen å gjøre. Denne drittungen som kom for å ta over faren hennes og ødelegge familiebåndet. Dette var en tung tid og jeg gråt mye. Tryglet henne om å prøve. Hun var iskald mot meg og «dritten jeg hadde i magen». Samboeren min (faren hennes) mistet tålmodigheten og sa på et tidspunkt at skulle hun bo hos oss fikk hun versågod skjerpe seg, ellers var det bare å flytte! Så klart feil måte å gjøre det på, å tvinge henne til å godta babyen, men han sprakk til slutt. Hun gråt, sa hun var redd for å miste faren sin, at han hadde fått ny familie osv. Vi prøvde selvfølgelig å betrygge henne med at vi var en familie alle sammen, og vi hadde de lange og riktige (føler vi selv) pratene med henne. 

Ting gikk seg vel gradvis til. Moren hennes flyttet til nabobyen pga jobb og jenta endte opp med å flytte til oss permanent. Hun orket ikke pendlingen imellom, og kranglet mye med moren sin, om alt mulig. De yngre søstrene bodde fortsatt 50/50. Hun kom ikke på sykehuset å besøkte oss etter fødselen, men vi aksepterte at hun trengte tid. Etter hvert nærmet hun seg babyen mer. Pratet litt med henne, tok henne opp i fanget en sjelden gang. Det ble bedre og bedre for hver dag, og i dag er «babyen» 3 år og de har tilsynelatende et veldig godt forhold. De leker og ler, og det virker faktisk svært idyllisk. 

Så til sakens kjerne: Jeg har en gnagende uro i kroppen og har rett og slett noen skremmende tvangstanker om at dette kan være et spill for galleriet. Alt det stygge hun sa om babyen mens jeg gikk gravid er brent fast i hukommelsen. Når hun tar med den lille datteren min inn på rommet sitt for å leke blir jeg kjempestressa. Er hun virkelig glad i henne? Later hun som pga ultimatumet faren ga henne? Vil hun barnet mitt vondt sånn innerst inne? Dette har ført til at jeg sliter med å stole på henne. Morsinstinktet i meg tar helt overhånd. Det er vanskelig å snakke med samboeren min om dette. Han ønsker så klart å tro det beste om datteren sin og blir ganske sur hvis jeg sier noe. Han er overbevist om at hun er glad i lillesøsteren sin. Svigerinnen min (samboerens søster og jentas tante) sa en gang til oss at «V**** sier at dere tror hun hater søsteren sin». Ikke så rart etter alt hun sa når jeg gikk gravid. Samtidig håper jeg så inderlig at det har gått over, for det er ingenting jeg ønsker mer enn at datteren min skal få et nært og godt forhold til alle tre storesøstrene sine.

Noen tanker? Når hatet er så stort i starten, kan det gå over til kjærlighet etter hver? Eller bør jeg være obs? Hva tenker dere om alt jeg skriver? Ønsker desperat å høre hva andre tror om dette. I det siste har jeg hatt mareritt om nettene om at hun skader datteren min, så dette tærer åpenbart på psyken min. 

Anonymkode: 6c7ec...25b

[AnonymBruker]

Det er uansett et ganske langt steg fra å mislike lillesøster (om hun nå skulle det) til å faktisk skade henne. Vi hadde litt samme situasjon, der eldste halvsøster var veldig opprørt over å få en lillesøster, men det gikk seg til. Det er forskjell på en fortsatt hormonell 16-åring og en mer stabil 19-åring. Her har storesøster blitt 17-18 og hun har et godt forhold til både halvsøster og mitt særkullsbarn som faren også tar seg mye av. 

Jeg har selv en mye yngre halvsøster, i dag er vi bestevenner (vi er begge voksne nå). Jeg hadde riktignok ikke noe problem med at hun ble født, men i hennes oppvekst var jeg mer en perifer tante enn søster, vi bodde aldri sammen.

Anonymkode: 600dc...75e

[AnonymBruker]

Det høres vanskelig ut å føle det sånn. Jeg er i en litt annen situasjon enn deg, men er stemor sliter med litt andre, bonusmorrelaterte utfordringer. Vil bare si at jeg syns du er veldig sterk og tålmodig, og er imponert over at du holdt ut og fikk barn med ham. Jeg vurderer å gå fra ham, fordi barna hans gjør det for utfordrende å være med ham. I første omgang tror jeg jeg flytter ut, kanskje han skjønner alvoret da... 

Det jeg syns er bra, er at samboeren din slo ned på oppførselen hennes da du var gravid. Det er fort gjort å overse at stemoren til barna kan føle seg tilsidesatt og nedprioritert. Så klart kommer barna først, men det er en balansegang man konstant må jobbe med hvor man ikke vil være alene til barna er voksne... Men jeg skjønner at det er vanskelig for alle involverte, både voksne og barn. 

Lykke til, du er sterk!!! Jeg har ingen andre råd enn kanskje å snakke med en profesjonell? Mange menn kvier seg for å bli med i terapi, men kanskje du kan si at det hadde vært bra for dere å gå til en parterapaut for å snakke om barna, rett og slett? Få noen innspill på utfordringene den nye familien har? 

Anonymkode: c2703...330

[AnonymBruker]

Jeg er ganske sikker på at din stedatter nå har godtatt situasjonen og har innsett at hun har blitt glad i lillesøsteren sin. Man vokser ganske mye på 3 år når man er i tenårene. Men det hatet hun har hatt mot deg og «babyen i magen» er nok veldig påvirket av mamma’n hennes ettersom du sier at hun også hater deg. Hadde moren godtatt deg med en gang så er det ikke sikkert at stedatteren din hadde hatet deg heller.

Anonymkode: 83e29...de9

[AnonymBruker]

Jeg vil tro det har gått seg til. En tre år gammel lillesøster er kjempesøt, og så manipulerende at hun lager et «spill for galleriet» virker ikke stedatteren din etter det du beskriver. Hun har jo også blitt eldre etter at du var gravid, og det er stor forskjell på 16 og 19 i modning og ordlag. Jeg ville satt meg ned å snakket med henne om jeg var deg. Du har vært i livet hennes lenge, og hun er snart voksen. Hun går tydeligvis rundt og tror at dere tror hun hater søsteren sin, og det er også en vondt følelse å gå med.

Jeg har halvsøsken der den yngste er 14 år yngre enn meg. Det er ikke bare lett å få en hel familie «trøkt i trynet» når du selv har en ødelagt en. Det var vel egentlig det særeste for meg. Mine halvsøsken hadde den oppveksten jeg ønsket så strekt- med moren og faren sin sammen. Mens jeg var invitert til å se på idyllen annenhver helg. Det gjorde vondt.  

At stedatteren din sa så stygge ting da du var gravid var rettet mot deg, ikke babyen. Hun virker såpass menneskelig at hun har innsett at hun ikke kan hate et barn pga foreldrenes dumskap. Og jeg synes at du skal snakke med henne, for sånn som du har det nå er ikke godt for deg. Det bidrar heller ikke til et godt forhold mellom deg og stedatteren.

Anonymkode: 1548e...5cd

[AnonymBruker]

Dette tror jeg du kan legge fra deg. 

Som du selv skriver, hun var redd for å bli byttet ut. Hun har aldri egentlig hatet verken deg eller minsten, men deres eksistens har trigget en frykt i henne. Frykten for å miste pappa. 

En 16-årings hormonkaos har ikke sidestykke - annet enn en gravid kvinnes hormonkaos. Og hun traff akkurat der det svir mest for en blivende mor. 

Dere har gang på gang bevist for henne at minsten ikke er en trussel for hennes forhold til faren. Hun hører til og har plass som før. Derfor har hun evnet å bygge et så godt forhold til henne, at hun tar minsten med for å leke på rommet. Det er ikke noe en nittenåring gidder, hvis ikke nittenåringen er glad i ungen 😉

Faktum er at hun traff deg der det svir som mest, og beskytterinstinktet ditt går bananas. Fullt forståelig. Det må du nøste opp i. Det er ikke en reell trussel. Det er en irrasjonell frykt. Kanskje du kan be om samtale med helsestasjon eller fastlege for å få råd? For nå har hun gang på gang bevist for deg at det hun sa ikke ble sant. Nå må du finne ut hvordan du skal lære å tro på det.

Anonymkode: f7ca2...fa9