Har en følelse av at ingen liker meg

[AnonymBruker]

Hei, jeg sitter og føler meg så udugelig og alene og har vel ikke noen andre å vende meg til enn KG. Sliter med å holde ut med meg selv uten å drukne bort sorgene med destruktive løsninger. 

Jeg har opplevd emosjonelle mangler i hjemmet, slitt med tilknytning og følelse av emosjonell/sosial isolasjon. Jeg ble også mobbet i mange år. Og tross at jeg ser at åpenbart ble jeg likt på ungdomsskolen og vgs og fritidsaktiviteter (hadde mange å omgås) så følte jeg ALDRI at noen virkelig likte meg og brydde seg om meg. Nå har jeg vært alvorlig psykisk syk i 10 år. Nærmer meg 30årene og har mistet de fleste jeg pleide omgås. Men jeg har noen. Jeg har en samboer som vil bruke mesteparten av fritiden sin med meg. Jeg har en venninne der hun og samboer sa for litt siden av de ville besøke oss i sommer. En annen venninne som sendte melding og skrev at hun savnet meg. Jeg ser jo at det er folk der som bryr seg, men det når ikke inn. Og jeg har få å omgås. 

Så når vi (som par) tar kontakt og folk er opptatt (som det finnes logiske grunner til at de er) blir jeg sikker på at det er fordi alle misliker MEG. Fordi ingen egentlig bryr seg. Samboer prøver å minne meg på venneparet som vil komme på besøk men ingenting når inn. Alt jeg har er en bunnløs fortvilelse over "hvorfor er det ingen som liker meg!?" selv om jeg også klarer helt faktisk å se at det er feil. 

Jeg vet ikke hvordan jeg jobber med dette? Det er et stort sår. Virker som det har boret seg fast i meg permanent. At uansett omstendigheter så sitter jeg igjen med den følelsen av å ikke være god nok, verdt nok, synlig. At jeg er ikke en folk liker å være sammen med. Det er en jævlig følelse. Den er så vond og jeg vil komme over den. Mens nå ligger jeg i stedet på soverommet og grøter mens samboer ser film i stua. 

Jeg føler meg patetisk som driver og føler sånn. Jeg prøver å iķke lytte for mye til stemmen som kaller meg barnslig og ber meg ta meg sammen. Men å ta meg sammen funker ikke. Følelsen er der likevel. 

Anonymkode: ebdfe...a20

[Nooni]

Mitt forslag er at du snakker med en kognitiv terapeut eller en psykolog som jobber kognitivt. 

[AnonymBruker]

11 minutter siden, Nooni skrev:

Mitt forslag er at du snakker med en kognitiv terapeut eller en psykolog som jobber kognitivt. 

Kognitiv terapi fungerer ikke for meg. Men takk for tipset. Jeg glemte skrive det men jeg går altså til en psykolog siden jeg har vært alvorlig psykisk syk. 

Det er ikke tankene mine som er problemet. Jeg klarer rasjonelt å innse at jeg har mennesker som bryr seg. Men det et et bunnløst hull inni meg av ensomhet og lengsel etter å være god nok. Noe jeg kognitivt vet at jeg allerede er. En tomhet som ødelegger livskvaliteten og smerter voldsomt. Og selv med mye terapi bak meg etterhvert bare forblir den det. 

Anonymkode: ebdfe...a20

[AnonymBruker]

💕 Håper det går bedre med deg etter hvert 💕

Anonymkode: 273d0...18f

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

💕 Håper det går bedre med deg etter hvert 💕

Anonymkode: 273d0...18f

Tusen takk, det håper jeg også. Det ødelegger så mye å gå rundt med det såret som ikke tror nesten uansett hva jeg gjør. 

Anonymkode: ebdfe...a20

[emilie123]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk, det håper jeg også. Det ødelegger så mye å gå rundt med det såret som ikke tror nesten uansett hva jeg gjør. 

Anonymkode: ebdfe...a20

Mye av det du skrev, kjente jeg meg igjen i. 

Jeg var mye verre før, selv om jeg ofte har den samme følelsen ennå. Vil bare fortelle deg at det går an å få det bedre. Det er ikke sikkert at du er mottakelig for terapi akkurat nå, men det kan forandre seg. Det gjorde det med meg. Går nå til en terapeut som når inn hos meg, men selv det går med små museskritt framover.  

For meg så var det en svært destruktiv oppvekst som har ødelagt mye pluss at jeg fant meg en light versjon av min far, til ektemann (er singel nå)  Når en har fått bare negative signaler i så mange år, så sier det seg selv at det ikke går fort å reparere dette. 

Men det er håp. Du må bare ikke gi opp. Husk de 3 T'er, Ting Tar Tid.   

[AnonymBruker]

4 timer siden, emilie123 skrev:

Mye av det du skrev, kjente jeg meg igjen i. 

Jeg var mye verre før, selv om jeg ofte har den samme følelsen ennå. Vil bare fortelle deg at det går an å få det bedre. Det er ikke sikkert at du er mottakelig for terapi akkurat nå, men det kan forandre seg. Det gjorde det med meg. Går nå til en terapeut som når inn hos meg, men selv det går med små museskritt framover.  

For meg så var det en svært destruktiv oppvekst som har ødelagt mye pluss at jeg fant meg en light versjon av min far, til ektemann (er singel nå)  Når en har fått bare negative signaler i så mange år, så sier det seg selv at det ikke går fort å reparere dette. 

Men det er håp. Du må bare ikke gi opp. Husk de 3 T'er, Ting Tar Tid.   

Så leit å lese at du kan kjenne deg igjen. En sånn smerte og sorg (vet ikke helt hva jeg skal kalle det) unner jeg ingen. Det er som et sår som aldri gror i det innerste. 

Men takk for at du gå meg en liten snipp av håp. Jeg har blitt bedre av sykdom men dette henger igjen alltid. Godt du ikke omgås noen nå som bygger opp under denne vonde følelsen. 

Jeg gjør heller ikke det. Jeg har en fantastisk samboer som gjør alt for å være der for meg og da er det så vondt å kjenne at likevel så føler jeg meg alene, ensom og som jeg ikke kan bli likt og elsket av noen. 

I mangemange år har jeg hatt det sånn. Så du har jo rett, det tar tid, men man blir bare så sliten av det. Hva er det som må til liksom!? Tenker jeg. Men kanskje det bare er tid. Tid der man får positive signal. Jeg vet ikke. 

Takk igjen for at du forteller at du har fått det bedre!

Anonymkode: ebdfe...a20

[Tatja]

Følelsen av å ikke være ubetinget elsket i barndommen, setter slike spor.

Nå er det også slik at jeg tror vi alle bærer på en viss ensomhet, som kommer og går litt. Men kanskje ikke i den grad som du, og blandet med følelsen av å ikke bli likt, kan det være vondt å takle. 

Jeg kjenner tidvis ensomhet, og har skjønt at min omgangskrets også har det slik. 

Jeg tror på lystbetonte aktiviteter, hva enn det er for deg. Reiser/turer i skogen/hage mm.? Bruk også tid med familie og venner som setter pris på deg. Det er terapi. 

[AnonymBruker]

Innledningsvis kan jeg kjenne meg godt igjen da jeg selv sliter etter å ha blitt utsatt for omsorgssvikt igjennom oppveksten, og blitt mobbet mesteparten av skolegangen. Jeg føler jeg ofte skiller meg ut i sosiale settinger og pga historikken min med mobbing har jeg lett for å tenke at ingen liker meg. 

Det som har hjulpet meg mye er trening. Jeg begynte på kurs innen en sport som jeg har interesse av å lære meg og etter at jeg begynte der har jeg fått veldig mye større omgangskrets og selvbildet mitt har vokst betydelig. Det er mye lettere å bli kjent med folk når man møtes på denne måten fordi alle som er der har en fellesnevner og det er interessen for en spesifikk type aktivitet. og fysisk aktivitet  i seg selv er veldig godt for psyken 🙂

Jeg vet ikke med deg, men selv jobber jeg aktivt mot de negative tankene. Jeg minner meg selv på at det er bare i mitt hode og jeg utfordrer meg selv mye ved å gå utenfor min egen komfortsone for å bli tryggere på ting jeg sliter med.

 

Anonymkode: de166...39f