Når begynner foreldre å snakke om annet enn barna sine?

[AnonymBruker]

Har endel venninner og kolleger med barn i alle aldre  og det samme går igjen. Praten omhandler kun barnet/barna. Det er liksom umulig å snakke om noe annet! Når man endelig tar seg tid til et restaurant besøk eller en kveld ute, så må praten alltid handle om barna.. 

Er det slik det er eller er jeg bare uheldig med omgangskretsen min? 

Anonymkode: f1450...cea

[AnonymBruker]

Det bare er slik.

Det hjelper å ha andre venner uten barn, så har man i alle fall noen samtaler uten masser av barneprat

mvh også barnløs

Anonymkode: f4674...234

[Frøkensina]

Noen kan snakke om annet nesten med én gang, mens andre slutter aldri. De fleste jeg kjenner har ikke sluttet selv om den eldste  av barna blant de er 19 (minste er rundt 5).

Endret 26. juni 2019 av Frøkensina

[absinthia]

Kjenner til problemet. Jeg har riktignok 5 barn, som det hender at jeg snakker om, men jeg har bekjente som har ett og to barn og snakker konstant om barna. Iblant får jeg lyst til å ta «hevn» med å snakke like mye om mine 5 som de gjør om sitt/ sine - da tenker jeg at de skulle blitt skikkelig lei! 😅

[AnonymBruker]

Man prater om det man har i livet sitt. Når man kun er på jobb eller med barna sine så er det det man prater om. Pusser man opp prater man gjerneom det, er man syk prates det ofte i sykdom, student om skolen, henger mye med venner venner osv

Det er vel ikke så vanskelig å forstå?

Anonymkode: 251f8...38d

[Gjest nicecar]

Aldri.

[Spøkelse]

Var i utdrikningslag hvor tema på festen på kvelden (9/11 hadde barn) var fødsel, barnehagen, soving om natta, bleier, utstyr til barn, vaner, legging, deling av omsorg med faren... hurra. Jeg har blitt mer bevisst på å prøve å styre samtalen over på noe annet når jeg havner i sånne samtaler igjen. Det er ikke så lett, men det er ikke noe gøy å være "fast" i en samtale hvor du ikke har noe å bidra med heller. 

[AnonymBruker]

Jeg snakker om barna mine støtt og stadig, men! Det startet faktisk med at alle andre rundt meg alltid ville snakke om barna mine. Mine single venninner sluttet å se på meg som et menneske og forholdt seg bare til freakshowet jeg har blitt (mor). Hvis jeg sa noe om mitt privatliv utenom barn ble det hele tiden kommentert at livet er slik med barn. For eksempel nevnte jeg at jeg ville studere men det er litt utfordrende med tid om dagen fikk jeg til svar at jeg har valgt et slik liv selv fordi jeg er mor. Da jeg nevnte dabbende sexliv fikk jeg beskjed om at sånn er det å være mor. Uansett hva jeg sa så var årsaken klar, jeg er mor. 

De snakket meg ørafull om ligging og dating. Trivielle ting. Jeg hørte på og svarte til temaet. De sendte meg snaps av seg på stranda. Jeg sendte den snaps av meg på båten. Da fikk jeg til svar «hvor er bebis?». Alltid ble fokuset rettet tilbake på mine barn. Så single venninner, dere har dere selv å takke, og er minst like ille selv.

Anonymkode: e7a06...d32

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Spøkelse skrev:

Var i utdrikningslag hvor tema på festen på kvelden (9/11 hadde barn) var fødsel, barnehagen, soving om natta, bleier, utstyr til barn, vaner, legging, deling av omsorg med faren... hurra. Jeg har blitt mer bevisst på å prøve å styre samtalen over på noe annet når jeg havner i sånne samtaler igjen. Det er ikke så lett, men det er ikke noe gøy å være "fast" i en samtale hvor du ikke har noe å bidra med heller. 

Jeg og en del av venninnene mine fikk barn tidlig. Vi merket oss etterhvert at hver gang vi skulle feste så endte det i baby og barneprat, og vi klarte liksom ikke stoppe. Stakkars de som ikke hadde barn. Så vi laget en regel om at på vors/fest er barnesnakk "forbudt". Dette gjorde det så mye triveligere for alle i en sosial setting og fungerte veldig bra. Nå er vi rundt 40 og barna våre er fra 15-22 år, naturlig nok er ikke barna hovedtema når vi møtes lenger, men tok nok endel år før vi sluttet å ha det som hovedsamtaleemne.

Anonymkode: 46fe2...0f0

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Man prater om det man har i livet sitt. Når man kun er på jobb eller med barna sine så er det det man prater om. Pusser man opp prater man gjerneom det, er man syk prates det ofte i sykdom, student om skolen, henger mye med venner venner osv

Det er vel ikke så vanskelig å forstå?

Anonymkode: 251f8...38d

De fleste av oss innhar en fungerende hjerne. Det vil si man kan fabulere om alt mellom himmel og jord, ja til og med et helt univers å prate om. 

Er ca 2 av de 40 jeg har ukentlig kontakt med gjennom jobb eller familie som er av den typen som ikke klarer å snakke om annet enn barna sine. Noen er bare så enkle at de kun kan ha en ting going on i hjernen. Da blir jo barna altoppslukende.

Har barn selv, de er så klart verdens beste barn og mitt livs kjærlgheter. Men jeg har ikke behov for å fortelle alle om de. Ja nye kollegaer må nok jobbe hos oss i år før jeg må nevne familie/barn.

Anonymkode: b6249...861

[AnonymBruker]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Man prater om det man har i livet sitt. Når man kun er på jobb eller med barna sine så er det det man prater om. Pusser man opp prater man gjerneom det, er man syk prates det ofte i sykdom, student om skolen, henger mye med venner venner osv

Det er vel ikke så vanskelig å forstå?

Dette stemmer ikke i det hele tatt. De mest populære samtaleemner blant mannfolk er politikk/aktuelle saker, og så sport, da. Og dette er slik selv om man ikke deltar hverken i politikk eller sport, man bare betrakter dem på avstand.
Ingen nevner barna sine med ett ord.

Anonymkode: 3d6c3...840

[Surriball]

Jeg prater andre ting enn barn, men hvis det er forventet at jeg skal høre om alt og vise ibteresse for det som er viktig i livet til mine barnløse venner, så får de også høre om det som er viktigst i mitt liv. 

[AnonymBruker]

Jeg har vært veldig bevisst dette helt siden jeg fikk barn. Med mine barnløse venner snakker jeg ikke om barna. Det hender en sjelden gang men det er så lite at det ikke egentlig kan telles med. Med mine venner som har barn snakker vi litt mer, men mest om andre ting. Snakker mest om barna med familie og kolleger. 

Anonymkode: e7268...d42

[Jadzia]

Jeg kan fint snakke om andre ting enn barn også. Men jeg snakker nok likevel mye om barna mine. Rett og slett fordi de er det viktigste jeg har i livet og det jeg er mest stolt av. Det betyr ikke at jeg deler bæsjebleier og fødselshistorier med gud og hvermann. Må liksom føle litt på hvem man snakker med og hvor man er. 

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har endel venninner og kolleger med barn i alle aldre  og det samme går igjen. Praten omhandler kun barnet/barna. Det er liksom umulig å snakke om noe annet! Når man endelig tar seg tid til et restaurant besøk eller en kveld ute, så må praten alltid handle om barna.. 

Er det slik det er eller er jeg bare uheldig med omgangskretsen min? 

Anonymkode: f1450...cea

Har det helt likt. Snakker om barna eller så er barna med på ALT.

Har barn selv, elsker de, men altså...

Anonymkode: 5d1af...4eb

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Man prater om det man har i livet sitt. Når man kun er på jobb eller med barna sine så er det det man prater om. Pusser man opp prater man gjerneom det, er man syk prates det ofte i sykdom, student om skolen, henger mye med venner venner osv

Det er vel ikke så vanskelig å forstå?

Anonymkode: 251f8...38d

Enig. Man snakker om det som opptar en. Livet mitt består av ungene mine, hunden min, jobb (kjedelig), oppussing, musikk/konserter og hage. Da blir det det jeg snakker om. Da jeg var student snakker jeg mer om skole og utdanning. 

Anonymkode: 40c17...f4e

[AnonymBruker]

Jeg var barnløs til jeg var 36, så jeg har mye erfaring i å føle meg utenfor/kjede meg når samtalene kun handlet om barn. Sånn skulle ikke jeg gjøre når jeg fikk barn.

Men så fikk jeg barn, og oppdaget hvorfor så mange bare snakker om barnet.. 

Nå er han bare halvannet, da, men altså, jeg har så lite tid til noe annet enn barneting og husarbeid. Jobben min er enda kjedeligere for folk flest. Før snakket jeg om bøker og filmer og nyheter og reiser. Nå har jeg ikke tid til å lese verken bøker eller nyheter, sovner fra alle filmer, og har ikke vært utenfor fylket på over et år... livet er jobb, hjem til barnet, husarbeid og en treningsrunde om jeg er heldig, og så kræsje i seng før kl 22...

Anonymkode: 964bc...62a

[AnonymBruker]

I starten er man med barnet 24/7. Så er det jobb og barn. Når barna er store nok til at man får et liv igjen, kan vi snakke om andre ting.

Anonymkode: aaf6a...6e2

[Fortunatus]

Jeg var ufrivillig barnløs og jeg er veldig bevisst på akkurat dette. Å sitte å høre om detaljer om andre barn, noe så uinteressant. 

Så de få frikveldene jeg har så snakker jeg minst mulig om barna mine. Jeg prøver å se dagsrevyen hver dag og da får jeg ganske mye input om aktuelle saker. Jeg synes det også er interessant å snakke med andre om hva de gjør på fritiden og generelt ja. Jeg synes det er veldig lett å glemme de hjemme når jeg er ute 😁

Jeg nevner jo selvfølgelig barna, men er ikke der jeg snakker om bleietyper, størrelse eller lignende. Men er jo endel som spør hvor det går hjemme og da svarer jeg jo. 

[Kontorotta]

Noen slutter aldri.