Til barnets beste

[Gjest gjestia]

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/ar...icle1027048.ece

[Gjest *Fiona*]

Fagfolk er uenige om det er barna eller seg selv foreldrene tar mest hensyn til når de går for delt omsorg. Men de er enige om to forutsetninger for at ordningen skal bli vellykket: Begge foreldrene bør ha vært like involvert i barna før bruddet, og det bør ikke være for stor avstand mellom de to hjemmene.

Egentlig er delt omsorg bedre tilpasset de voksnes liv enn barnas, sier hun Voksne kan jobbe mye eller se kjærester den uken de ikke har barna, og bare være mor/far den andre uken. Det synes mange er en grei ordning.

Åpenbart.

[Gjest gjesta]

Har gjort meg noen tanker om delt bosted og synes egentlig at det er foreldrene som burde flytte på seg.

Men hadde jeg orket det? Overhode ikke!

Men slik lever faktisk mange unger i dag. En liten tankevekker.

[Jandia]

Er selv skillsmissebarn og synes ikke det er barna som må flytte. Det er foreldrene som skal skilles!!!

[Far til 2]

Uenig (det var kansje ingen overaskelse :-) )

"Vanlig samvær" krever oftere forflytning av barna enn det felles omsorg gjør (med lengre perioder hos hver av foreldrene).

Om "vanlig samvær" økes med 1 dag pr uke blir dette det samme som 50/50. Om foreldrene bor nært hverandre og barna får beholde sitt eksisterende nærmiljø vil det fleste barn sette pris på å få en slik mulighet.

Det betyr imidlertid ikke at alle må velge felles omsorg. Derimot bør det være et utgangspunkt ved samlivsbruddet slik at:

a) "Bostedsforeldre" ikke krever eneomsorg av andre årsaker enn hva barnet selv ønsker.

B) "Samværsforeldre" får signaler om at de er ønsket som omsorgsforelder og dermed ikke bør trekke seg unna slik dagens lovverk oppfordrer til.

Om barnet ønsker å bo hos en bostedsforelder og besøke samværsforelder bør barnets ønske bli ivaretatt. Om barnet ønsker å endre på en bosituasjon med dagens bostedsforelder ved å ha begge (evt den andre forelder) som bostedsforelder må barnets ønske bli ivaretatt.

Dagens lovverk og praksis sier med ganske rene ord at mor bør være bostedsforelder og far kan dra ditt peppern gror om han ønsker det. For barnet blir ikke engang hørt av andre enn foreldrene (og ofte ikke engang av dem). Fokuset med dagens barnelov og praksis ved barnefordeling prioriterer i høyeste grad foreldrene.

Hadde derimot dagens samværsordning blitt endret til likeverdighet mellom foreldrene hadde tusenvis av konflikter vært løst. Ikke minst de som relaterer seg til økonomi ettersom felles omsorg som utgangspunkt ville gitt en lik fordeling mellom foreldrene.

Det hadde også gitt bostedsforeldre mer personlig fritid til karriere, utdannelse eller rett og slet bare litt tid for seg selv.

Isteden ser vi at bostedsforeldre delevis sliter seg ut, har mindre overskudd til barna, og opplever støre konflikter med samværsforeldre enn det som kunne vært oppnådd med større grad av likeverdighet.

Men vi er på vei. I mitt nærmiljø velger stadig flere foreldre felles omsorg pga barnas ønske om samvær. Selv opplevde både min søster og jeg samme ordning (i en tid da begrepet ikke var oppfunnet, noe som desverre skapte sterk kritikk av vår mor bak hennes rygg). Min søster praktiserer det med stort hell. Det samme gjør stadig fler av hennes venner.

Vi må bare innse at løsningen er kommet for å bli. Så får vi i tiden fremover bare vente til felles omsorg blir utgangspunktet ved etthvert samlivsbrudd. Våre barn fortjener et slikt alternativ.

[Gjest *Fiona*]

Det skal enten baller eller ekstrem dumskap til å si imot dem som faktisk forsker på dette og har det som fagområde, og attpåtil å påstå at du mener å vite hva de fleste barn ønsker er også en smule sært, basert på slik man tilfeldigvis har hatt det selv.

Jeg går ut fra at du også mener at dersom et barn uttrykker klar vilje til å ha ett hjem hos EN bostedforelder så skal det også oppmuntres til.

[Gjest Sumo ikke innlogget.]

Jeg syns ikke det går ann å si at noe er best for alle. Noe er best for noen, mens noe annet kan være best for noen andre.

Mitt tilfelle er såpass komplisert at jeg ikke orker å gå inn på det. Mange kan i første omgnag syns ditt og datt om mine handliger, men uten at jeg skriver 850sider om hvorfor jeg tok akkurat disse valg vil aldri noen kunne forstå hvorfor. Jeg blir lei av folk som kritiserer når de ikke vet særlig mye av bakgrunnen. (Far til 2)

Uansett.

Hva vis for eksempel barna ikke trives kjempegodt der de er, er det da ikke bra å flytte og gi dem en sjanse til å prøve et nytt sted?

Jeg er helt uenig i at det finnes en manual som alle kan bruke, det finnes så mange forskjellige liv og forskjellige barn.

[Gjest Anonymous]

Jeg har skilte foreldre, og flyttet sammen med min mor til et helt annet sted etter at hun skilte seg fra min far. Og det er jeg utrolig glad for. Kunne aldri i verden ha vokst opp og bodd på det stedet vi flyttet fra. Så min erfaring er at det mange ganger er til barnets beste. Slike ting er jo veldig individelt.

[Far til 2]

Det skal enten baller eller ekstrem dumskap til å si imot dem som faktisk forsker på dette og har det som fagområde, og attpåtil å påstå at du mener å vite hva de fleste barn ønsker er også en smule sært, basert på slik man tilfeldigvis har hatt det selv.

Jeg går ut fra at du også mener at dersom et barn uttrykker klar vilje til å ha ett hjem hos EN bostedforelder så skal det også oppmuntres til.

Mulig det må baller til som du sier. Eller kansje det må fagfolk til. Det er jo "barnets beste" vi har såkalte fagfolk til. Og det er disse fagfolkene som altid viser så stor omtanke for barnet hos f.eks. Barnevernet. Det er disse fagfolkene som har lagt grunnlaget (langt tilbake) for hvordan barnehjemsbarn i Bergen og andre byer har hatt det de siste 50-60 årene.

Såkalte "fagfolk" gjør ikke feil. Det har Barnevernet bevist i massevis av saker som har kommet opp i mediene de senere år.

Og appropos fagfolk. Det er faktisk stadig flere som viser til at felles omsorg er et godt alternativ, ikke minst fordi det senker konfliktnivået. Men det er kansje bare den siste gruppen som gjør gale vurderinger ?

Om barn uttrykker en klar vilje til å bo hos bare en forelder (og dette korresponderer med hva denne forelderen også ønsker) bør det være en selvfølge at barnet får bli boende hos denne ene forelderen. Det er jo barnets behov vi skal ivareta og da må vi lytte til barnet. Jeg kan ikke se at dette er så kontroversielt.

[Gjest Turi]

Det er vel ingen tvil om at fagfolk strides om dette, og det er flere leire med hver sine løsninger.

Uansett hadde jeg bare lyst til å si til Far til to at jeg her grunnleggende uenig i at barna skal bli spurt om hvor de vil bo. Og det grunner bare i personlig erfaring, ingen forskningsresultater. Jeg ble nemlig spurt om det da jeg var 8 år og mamma og pappa skulle skille seg. Selvsagt ville jeg helst bo hos mamma, det var hun som hadde hatt hovedansvar for oss mens de var gift, pappa var mye fjernere. Men å være 8 år og se pappa i øynene og si "jeg vil ikke bo hos deg".... Det er en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme, og noe barn ikke bør bli utsatt for.

At man på sikt - en stund etter skilsmissen - kan ta barna med på diskusjoner rundt hvordan de syns eksisterende ordning fungerer, ja selvsagt. Og at barn som uoppfordret kommer med ønsker (som man vurderer som reelle) skal bli hørt. Ja. Men ansvaret er og blir de voksnes.

Ellers er jeg nok enig i at delt omsorg ofte kan være noe som er godt for foreldrene, men ikke nødvendigvis barna. En del forhold må ligge til rette for delt omsorg, blant annet må foreldrene samarbeide godt (det gjelder jo forøvrig alltid) og de må bo innen samme skolekrets/så nær hverandre som mulig. Det må også være slik at barna slipper dra med seg bag med klær - skolesekken er med, klær og tannbørste må finnes på begge steder. Og man må være obs på signaler fra barnet om det evt. blir stresset. Og - som noen over her sa - barnet må oppleve hverdagene begge steder (noe jeg tror er enklere ved delt omsorg enn ved "helgebesøk" - helger er jo ikke hverdag for noen av oss)

[Far til 2]

Jeg er ikke helt uenig med deg Sissan. Men en del fagfolk er faktisk istand til å spørre om barnets tilknytning og behov for samvær/omsorg uten å komme med direkte spørsmål.

Da mine foreldre ble skilt husker jeg vi satt i stua og moren og faren min fortalte at de ikke lenger skulle bo sammen (jeg var 7 år). Jeg forstod sansynligvis lite av dette, men min mor fulgte raskt opp med å si at jeg kunne få bo hos begge to hvis jeg ønsket det eller bare en av dem hvis jeg ønsket det (og jeg kan ikke HUSKE at dette ble sagt på en måte som utsatte meg (og min søster) for noen form for press.

På denne måten tok de voksne ansvar for at vi som barn skulle ha muligheten til "utvidet samvær" med begge foreldrene våre. Det tror jeg faktisk gjorde hele samlivsbruddet mindre traumatisk for min søster og meg ettersom vi beholdt kontakten med de vi var mest glad i av alle. Våres behov og ønsker ble ikke en festttale men ett reelt tilbud om en løsning vi følte var best for alle.

Etterhvert ble vi nok boende litt lengre perioder hos den ene eller andre, men dette var da basert på våre egne ønsker og skjedde litt tilfeldig så lenge vi ga beskjed til begge våre foreldre om dette.

Tiltross for et forholdsvis høyt konfliktnivå mellom foreldrene våre (noe jeg fortsatt husker) ble felles omsorg et verktøy for å dempe konfliktene. Og konfliktnivået ble utrolig raskt redusert til nesten '0' (6-10 mnd ?)

Jeg ser i div diskusjoner at konfliktnivået svært ofte er basert på samvær/omsorgsløsningen.

a) Enten fordi bostedsforelder eller samværsforelder flytter langt pog dermed reduserer barnets mulighet til samvær.

B) Eller fordi bostedsforelder eller samværsforelder trenerer samværet på annen måte.

c) Eller fordi bostedsforelder krever høyere bidrag av forskjellige årsaker eller at samværsforelder forsøker å unngå å betale bidraget av forskjellige årsaker. Dette kunne vært unngått om begge hadde forståelse for hva barn koster og hva en selv bør bidra med.

Flere tistusner av barn savner i dag samvær.

Dette bekreftes i St.Meld. 29 fra BFD.

Desverre er det få organisasjoner som ivaretar disse barnas behov. Vi har riktignok F2F, men de prioriterer de tilfellene hvor samværsforelder ønsker å stille på lik linje med bostedsforelder men nektes dette.

I de tilfellene der bostedsforelder ønsker å ivareta barnets behov for samvær, men samværsforelder ikke ønsker å stille opp, er det i dag ingen organisasjon som har dette som noe prioritert arbeidsområde.

Dette går naturligvis hardest ut over de barna som utsettes for denne form for mishandling.

Felles omsorg som utgangspunkt må bli en selvfølge ved ethvert samlivsbrudd hvor barn er involvert. Alt annet vil være å prioritere foreldrenes ønske fremfor barna.

[Gjest sexysadie]

.

Og appropos fagfolk. Det er faktisk stadig flere som viser til at felles omsorg er et godt alternativ, ikke minst fordi det senker konfliktnivået..

Feil, feil, feil.

Felles omsorg går bare bra der partene er vel forlikte og enige om barna.

[Far til 2]

Feil, feil, feil.

Felles omsorg går bare bra der partene er vel forlikte og enige om barna.

Min tur

feil, feil, feil.

Årsaken til de aller fleste konflikter er basert på samvær/omsorgsløsningen.

Barn som ønsker samvær men blir nektet dette av en av foreldrene skaper konflikt mellom foreldrene.

Samværsforeldre som ønsker samvær men blir nektet dette skaper konflikt mellom foreldrene.

Bostedsforeldre som ønsker å ivareta barnets behov for mye samvær men hvor samværsforelder nekter dette skaper konflikt mellom foreldrene.

Bidragsordningene skaper konflikt mellom foreldrene fordi bostedsforelder får mer penger desto mindre samvær barnet og samværsforelder får.

Skjevdelingen av muligheten til å delta i barnas hverdag (skole, fritid, etc) skaper konflikt om bostedsforelder eller samværsforelder flytter så langt at samvær/omsorg blir vanskelig.

Økonomi skaper konflikt der samværsforeldre ikke forstår hvor mye det koster å ha barn.

Jeg mener med andre ord at det fortsatt er samvær/omsorgsløsningen som er årsak til de fleste konflikter.

Dette bekreftes delevis ved at det er hos mekler de største problemene oppstår. Deretter bare øker det på fordi bl.a. skjevdelingen av påvirkningsmyligheter bare øker.