Sliter med angst etter bv var inni bildet

[AnonymBruker]

Først av alt, saken ble henlagt. 

Men følt meg såååå uglesett og liten da jeg satt på de møtene med dem. Jeg fikk så sjokk av hele greia, da jeg ikke kunne forestille meg at det skulle skje med oss. 

I ettertid har jeg gått og vert livredd for at skole, annen offentlig etat eller noen skal finne på å ta oss på noe. Jeg er livredd for feil, dokumenterer alt jeg kan dokumentere. Til og med så lite som matpakken kan jeg ta bilder av, de hadde spurt skolen etter info og skolen hadde kommentert på at barnet ikke spiste maten sin! Jeg sa som sant var, at hallo barnet er enten med å smører selv eller jeg spør hva h*n vil ha på, så og si hver morgen! 

Ettetid viser det seg at de lar barnet få skive med syltetøy hvis det ikke passer å spise matpakken. Da skolen sluttet med det begynte barnet spise maten igjen! 

Kjenner jeg blir så frustrert da jeg føler de VIL ta oss på noe!  Jeg gjør så godt jeg kan, er oppegående ressurssterke, reflekterte, gode jobber og mye familie rundt oss. Barna blir fulgt opp på aktiviteter, lekser osv. 

Uansett, jeg har da fått angst av dette. Nå har jeg endelig roet meg godt ned, da ting begynner bli en tid siden. Men kjenner jeg går alltid på vakt innerst inne, jeg blir utslitt.  

Kan man noen gang finne roen igjen etter noe slik? Har mistet all tillit til å søke hjelp hos de offentlige! 

Anonymkode: e4e9c...9c3

[AnonymBruker]

Hei kjære deg! Jeg kan ikke sette meg inn i hvordan dette egentlig føles, men jeg forstår denne frykten for bv. Jeg har selv intens frykt, og har ikke engang hatt noe å gjøre med dem.. Så da kan jeg bare tenke på hvordan det er for deg

Jeg forstår også at du ikke føler deg trygg på offentlig hjelp da.. Men har du vurdert å snakke med noen anonymt? 

Jeg tror at du har vært igjennom et uforberedt sjokk, og psyken din trenger tid for å bearbeide denne episoden. Da hjelper det å skrive ned rasjonelle punkter. De har henlagt saken, hvilket betyr at de ikke er bekymret for barnet ditt, og det er jo bra. 

Det at du føler deg utrygg på offentlige etater er fullt forståelig. Det gjør ikke jeg heller.. Men tror du det hjelper å tenke at de anerkjenner deg som en god nok mor?

Uansett, stor klem til deg ❤️

Anonymkode: f585a...773

[AnonymBruker]

Kjenner flere som har det sånn som deg. De få jeg vet av som har hatt kontakt med bv, beskriver det sånn som deg - at man blir redd dem og traumatisert, dessverre. Synd det kan være sånn i blant. Stor klem til deg ❤️

Anonymkode: d1b7f...c64

[elisa1819]

Har opplevd det samme som deg, og jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Saken ble henlagt i vårt tilfelle også, men opplevelsen sitter i etter et par år. Føler på den sammen mistroen/svake paranoiaen i forhold til enkelte offentlige ansatte (særlig de som er unge og naive nok til å skulle gå etter boka i stort og smått), og jeg er i utgangspunktet en robust og stabil person.

Det systemet er ikke helt godt, det gir masse makt til unge folk med kort utdanning og ofte ganske lavt snitt fra vgs. Jeg er helt klar over at de ikke bestemmer så mye, men de kan jammen gjøre livet ganske ubehagelig mens det pågår. 

[AnonymBruker]

Tusen takk for gode svar. 

Jeg vet innerst inne jeg er en god mor, de har gode rutiner, grenser og uendelig med kjærlighet. Jeg  tror jeg kjenner mine svakheter godt, både i meg som person og mor. 

Et normalt menneske vil nok reflektere godt rundt seg selv når man havner i noe slikt. Men dessverre blir man også redd, usikker og ja traumatisert. For det var akkurat slik jeg har opplevd det, som en traume! 

Jeg er en veldig sensitiv men sterk person, typisk god tvers gjennom og har alltid hatt en tendens til å tro det beste om alle. Alltid vert den som stiller opp for menneskene rundt meg, den vennene ringer når de trenger noe. Nå makter jeg ikke, jeg har ikke krefter til slikt lenger. 

Tror dette har gjort mye mer med meg, en hva jeg innerst inne vil vite. ❤️ TS

Anonymkode: e4e9c...9c3

[AnonymBruker]

Jeg har selv aldri hatt noe med bv å gjøre og kommer mest sannsynlig aldri til å ha noe med de å gjøre. Likevel går jeg også rundt med ubegrunnet frykt for dem, jeg er rett og slett livredd bv og tør ikke å fortelle det til noen fordi man blir møtt med fordommer 💔

Anonymkode: affb5...f21

[elisa1819]

Det er ikke bra at det er sånn, og det er nok mange som har det som deg (og meg), bare at man ikke snakker om det fordi man blir så uglesett. Det er ikke greit at man skal ha det sånn.Jeg tror mye hadde vært løst med bedre utdanning blant de som jobber der, da hadde de forstått mer og vært bedre på å vurdere ting opp mot hverandre.

Lykke til videre, bra at du satte ord på det-

[Gjest WhisperingWind]

Om barnevernet får en bekymringsmelding er de pliktig å følge den opp.

Det burde alle som bryr seg om barn være takknemlig for.

Om man blir så paranoid både før og i etterkant at man går rundt og føler seg mistenkeliggjort slik at det påvirker livskvaliteten og hverdagen så må man oppsøke psykolog, for det er ikke normalt.

Ingen kommer og «tar» barna om man er oppegående, fornuftige og gode omsorgspersoner. 

[AnonymBruker]

Forsøk å tenke at dette er for å beskytte de aller svakeste barna. For å fange opp dette må man undersøke for mange og flere som overhodet ikke har redusert omsorgsevne vil havne i din situasjon. Barnevernet vet at du er en god omsorgsperson siden saken ble henlagt. Snakk litt med noen du stoler på om dette og forsøk å legge det bak deg. Barnevernet skulle hatt en psykolog eller noen som foreldre i din situasjon kunne hatt en slags debrief med. 

Anonymkode: d9673...a80

[AnonymBruker]

3 timer siden, WhisperingWind skrev:

Om barnevernet får en bekymringsmelding er de pliktig å følge den opp.

Det burde alle som bryr seg om barn være takknemlig for.

Om man blir så paranoid både før og i etterkant at man går rundt og føler seg mistenkeliggjort slik at det påvirker livskvaliteten og hverdagen så må man oppsøke psykolog, for det er ikke normalt.

Ingen kommer og «tar» barna om man er oppegående, fornuftige og gode omsorgspersoner. 

Helt enig med deg! BV har vært inne i bildet her å kom på ett hjemmebesøk å henlagte saken ikke lenge etterpå. Sitter ikke med noe traumer av den grunn! Jeg sitter igjen med tanker om at BV mener at jeg gjør en god jobb som mamma å trenger ikke noe oppfølgning. Å bli "godkjent" som mamma er jo en god følelse!

Anonymkode: f20d9...a39

[AnonymBruker]

Her er det over to år siden jeg var i samme situasjon som deg. En falsk melding med bare tullball som var hevnaksjon var grunnlag for undersøkelser. Vi hadde alt på rene, var åpne hele veien, alle var på vår side, saken ble henlagt etter to måneder osv, men angsten sitter i den dag i dag. Jeg er livredd hele tida. Om en av ungene slår seg vrang på en parkeringsplass, så er jeg nervøs i dagesvis etterpå. Minste ting som skjer i barnehagen eller ute blant folk, så kjenner jeg på hele meg at jeg er redd. Jeg er redd alt og alle og slipper ingen inn lenger. Det har blitt mildere nå som det har gått så lang tid, men jeg kjenner godt på det enda. 

Anonymkode: f735c...de8

[AnonymBruker]

4 timer siden, WhisperingWind skrev:

Om barnevernet får en bekymringsmelding er de pliktig å følge den opp.

Det burde alle som bryr seg om barn være takknemlig for.

Om man blir så paranoid både før og i etterkant at man går rundt og føler seg mistenkeliggjort slik at det påvirker livskvaliteten og hverdagen så må man oppsøke psykolog, for det er ikke normalt.

Ingen kommer og «tar» barna om man er oppegående, fornuftige og gode omsorgspersoner. 

Jo det er faktisk ganske normalt at man blir paranoid, det skulle bare mangle! Måten du skriver på viser at du har NULL forståelse for hvordan vanlige folk reagerer etter å ha vært gjennom en stor påkjenning, for det er det BV er.

Anonymkode: affb5...f21

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Først av alt, saken ble henlagt. 

Men følt meg såååå uglesett og liten da jeg satt på de møtene med dem. Jeg fikk så sjokk av hele greia, da jeg ikke kunne forestille meg at det skulle skje med oss. 

I ettertid har jeg gått og vert livredd for at skole, annen offentlig etat eller noen skal finne på å ta oss på noe. Jeg er livredd for feil, dokumenterer alt jeg kan dokumentere. Til og med så lite som matpakken kan jeg ta bilder av, de hadde spurt skolen etter info og skolen hadde kommentert på at barnet ikke spiste maten sin! Jeg sa som sant var, at hallo barnet er enten med å smører selv eller jeg spør hva h*n vil ha på, så og si hver morgen! 

Ettetid viser det seg at de lar barnet få skive med syltetøy hvis det ikke passer å spise matpakken. Da skolen sluttet med det begynte barnet spise maten igjen! 

Kjenner jeg blir så frustrert da jeg føler de VIL ta oss på noe!  Jeg gjør så godt jeg kan, er oppegående ressurssterke, reflekterte, gode jobber og mye familie rundt oss. Barna blir fulgt opp på aktiviteter, lekser osv. 

Uansett, jeg har da fått angst av dette. Nå har jeg endelig roet meg godt ned, da ting begynner bli en tid siden. Men kjenner jeg går alltid på vakt innerst inne, jeg blir utslitt.  

Kan man noen gang finne roen igjen etter noe slik? Har mistet all tillit til å søke hjelp hos de offentlige! 

Anonymkode: e4e9c...9c3

Har vært borti noe i den gaten, saken ble lagt bort allerede på første møte.

(Var helt klart en hevnmelding) 

Er tøft nok og har endt med at jeg flyttet fra skolekretsen

Anonymkode: fd77c...d5b

[Martin13]

Og de som sier at "hvis man ikke har noe å skjule så er det liksom helt greit å få bekymringsmeldinger mot seg. For man skal jo alltid tenke på barnets beste først." Joda, men her ser man nok et eksempel på at det er kommet helt grunnløse meldinger til BV, uten noe form for bevis. Dette er bare med på å såre, og evt ødelegge familier innad. 

Hva med å bruke BV til faktisk saker der det er psykisk og fysisk vold inni bilde? Nok saker som ikke engang har blitt tatt tak i der ja.

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Har vært borti noe i den gaten, saken ble lagt bort allerede på første møte.

(Var helt klart en hevnmelding) 

Er tøft nok og har endt med at jeg flyttet fra skolekretsen

Anonymkode: fd77c...d5b

Har vært borti at selv om det ikke er noen beviser for at meldingene er sanne, så har saken pågått i 10 møter iløpet av 2år, med alt av hjemmebesøk, innhenting av bhg og skoleopplysninger og lege. Ja, det fordi det er noen som sender falske meldinger i flere omganger, slik at saken blir tatt opp igjen.

Anonymkode: 6cd02...7e0

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Har vært borti noe i den gaten, saken ble lagt bort allerede på første møte.

(Var helt klart en hevnmelding) 

Er tøft nok og har endt med at jeg flyttet fra skolekretsen

Anonymkode: fd77c...d5b

Ja og de som sier at det er helt greit å bare sende bekymrinsmeldinger sånn ved minste mistanke om noe, bør tenke omigjen. Selvsagt om mistanken er stor, så kan man nok bevise det vel? 

Anonymkode: 6cd02...7e0

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Martin13 skrev:

Og de som sier at "hvis man ikke har noe å skjule så er det liksom helt greit å få bekymringsmeldinger mot seg. For man skal jo alltid tenke på barnets beste først." Joda, men her ser man nok et eksempel på at det er kommet helt grunnløse meldinger til BV, uten noe form for bevis. Dette er bare med på å såre, og evt ødelegge familier innad. 

Hva med å bruke BV til faktisk saker der det er psykisk og fysisk vold inni bilde? Nok saker som ikke engang har blitt tatt tak i der ja.

Folk som kommer med en slik setning er de som verken gidder eller evner å sette seg inn i hvor tøft det kan være for en vanlig familie å ha BV blandet inn, og det er også pga slike mennesker at mange går rundt med en ubegrunnet frykt inni seg fordi de ikke vil bli møtt med fordommer og kvalme. Man blir redd for å miste barna sine og det skulle da bare mangle. 

Anonymkode: affb5...f21

[Martin13]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Folk som kommer med en slik setning er de som verken gidder eller evner å sette seg inn i hvor tøft det kan være for en vanlig familie å ha BV blandet inn, og det er også pga slike mennesker at mange går rundt med en ubegrunnet frykt inni seg fordi de ikke vil bli møtt med fordommer og kvalme. Man blir redd for å miste barna sine og det skulle da bare mangle. 

Anonymkode: affb5...f21

Yep. Vi har beviser i dag på at endel saksbehandlere aldri burde ha jobbet i BV. Så frykten er ikke uten grunn. Det er skummelt å ikke helt vite hva BV tenker. Stort sett er det gode menneskelige behandlere som ønsker å lytte og finne ut hva som har skjedd, men det finnes unntak, og det er nettopp det som gjør folk urolig.

[Riju]

2 timer siden, Martin13 skrev:

Hva med å bruke BV til faktisk saker der det er psykisk og fysisk vold inni bilde? Nok saker som ikke engang har blitt tatt tak i der ja.

For å finne disse sakene må de jo undersøke. I mange tilfeller viser det seg at alt er helt fint, og da gjør de som i TS sitt tilfelle, og henlegger saken.

Jeg synes det er synd at det er så mye motvilje mot BV. Det er en utrolig viktig organisasjon som hjelper en av de svakeste partene vi har i samfunnet, barna. Det finnes noen få saker hvor ting har gått over styr, men dette er ikke normalen. Media har nok mye skyld i og med at de fungerer som talerør for enkelte familier som går ut med sin side, men BV har taushetsplikt og kan ikke komme med den andre siden. Ta en titt på diverse BV-grupper på face og man ser godt hvorfor enkelte mister omsorgen for barna sine, og at BV faktisk fungerer. BV hadde nok ikke blitt oppfattet som så skumle om det ikke var for all skremselspropagandaen fra en del dårlige foreldre der ute.

Endret 26. juni 2019 av Riju

[AnonymBruker]

Jeg forstår angsten din da jeg har opplevd det samme. Rykter på et lite sted. Plutselig stod barnevernet på døra en fredagskveld, og de hadde med seg politiet som ventet i bilen utenfor. Barnet sov. Jeg skulle dra til byen og møte en gammel venn og satt og sminket meg. Bv sendte politiet avgårde. Det var melding om full fest og rus, og så møtte de bare meg som riktignok tok en drink før jeg skulle ta bussen til byen. 

Barnevakt hadde jeg selvsagt. Et ektepar i femtiårene som bodde oppe som jeg leide av og som barnet var fortrolig med. Siden barnevernet ville prate og ble i par timer rakk jeg ikke avtalen og ringte etter taxi. Jeg tilbød dem å være med, og de takket ja. Vi avtalte et hjemmebesøk neste uke. Jeg begynte i praksis og følte at alle visste dette og at jeg ble baksnakket, men gikk med hevet hode. 

I dag skjønner jeg ikke hvor jeg hentet styrken fra. Men styrken holdt ikke lenge. Til jul dro jeg hjem til foreldrene mine sammen med barnet og bestemte meg for å flytte tilbake. Et halvt år senere fikk jeg telefon fra barnevernet som sa at de som hadde besøkt meg sa at jeg hadde stukket av og gått under jorda. I alle dager, hvordan kan de påstå det, sa jeg, all den tid jeg er folkeregistret på min adresse der jeg bor og ikke har skjult telefonnummer. Du prater jo med meg nå, i telefonen? Han var enig og vi ble enige om at hjemmebesøk ikke var nødvendig når jeg fortalte at barnet hadde barnehageplass. Jeg ga tillatelse til at bv kunne ha kontakt med barnehagen. 

Jeg fikk også vite hvem som hadde satt ut ryktene. Vi (elevene, jeg gikk på et studie) hadde fått gå tidlig den fredagen og en venninne av en venninne hadde sett meg sitte på puben, der jeg drakk solo. Den dama kunne ikke ha sans for detaljer, for jeg drakk alkoholfritt og pratet med par venner. Dagmammaen kom og ringte på døra neste dag og ba om unnskyldning og sa at det ikke var hun som hadde ringt bv. Jeg ba barnevernet ordne en barnehageplass, noe de ikke fikk til i løpet av to mnd. Da flyttet jeg. 

De var egentlig ok å prate med, men hvordan de diktet opp at jeg hadde stukket av og levde på skjult adresse, det aner jeg ikke. 

Anonymkode: 99c44...4c3