Hvorfor vil man bli forelsket?

[Gjest Anonymous]

Livet er en lidelse. Det sier hinduene. Det kan for så vidt være rett! Jeg vil fortelle hvorfor det er forferdelig å være forelsket, noe som gjør livet til en lidelse siden kjærlighet er det som opptar oss! Akkurat nå skjønner jeg ikke de som vil være forelsket. De vil ha den følelsen av å være forelsket. Men med den følelsen kommer også ubalansert selv bilde, paranoiditet, frustrasjon og til slutt ekstrem tristhet. Fordi mesteparten av tiden så blir ikke følelsene gjengjeldt. Alle gangene jeg har vært forelsket så har det ikke vært gjengjeldt, i tilfellet så har det blitt gjengjeldt litt for sent. Hvis den andre parten viser interesse så er det gøy å være forelsket, eller hvis du ikke kjenner personen så godt og da ikke snakker så masse med han at han kan avvise deg så kan du fryde deg over hver gang han ser på deg eller lignende. Hvis du ikke kjenner vedkommende så masse så er det gøy å få sommerfugler i magen eller gelè-bein hver gang du ser han eller møter han, men hvis du kjenner vedkommende litt eller masse og signalene ikke er der fra hans side så er det ikke gøy å være forelsket. Først er du glad og livlig, helt til noe går galt, et blikk eller en ubesvart melding og du er helt nede på bunnen og lurer på hva du gjorde galt, hva du sa, hva som er feil med deg. Selvfølgelig så er det ikke noe med deg, men man tenker sånn. Man blir lett paranoid og veldig frustrert. Selv om man tror den andre parten også er interessert så tør man ikke vise det ordentlig i frykt for at han ikke føler det samme og da blir alt bare dumt, spesielt hvis du kjenner han som venn fra før av, eller hvis dere jobber sammen eller går i samme klasse. Man går fra å være kjempe selvsikker det ene sekundet til å være usikker på seg selv og på bunnen. Hvis det blir gjengjeldt så er jo det fint, fantastisk og nydelig, men jeg har aldri opplevd det så min innstilling er nå naturlig negativ siden jeg går gjennom det samme en gang til. Jeg vil gjerne ha innvendinger, kritikk og alt det der!! Men hva skal man så gjøre når man blir avvist?

[Bakgårds-katta]

For det første: man *vil* ikke bli forelsket, man bare *blir* det. Sånn er det bare! For det andre, det kommer nok en dag, hvor dette blir gjengjeldt deg også. Da vil du nok se at forelskelsen er nydelig, og du vil være glad for den. Det virker bare ikke som om du har hatt hellet med deg ennå, og enda ikke truffet *den rette*. Den som er ment for deg, og den som du er ment for. Ønsker deg all hell i kjærligheten fremover! 12

[Gjest Anonymous]

Jeg skjønner også at man bare *blir* det, men jeg kjenner noen som ikke har vært forelsket på lenge og vil bli det. De svaner det!

[Gjest sexysadie]

Jeg elsker og være forelsket:fordi d gjør noe m øynene og huden som får mere glød og liv,dessuten kjærligheten er den største kraft i oss og mister vi troen på den og begynner og spørre om d er noen vits i å være forelsket mister vi alt,for kjærligheten og nærheten til ett annet menneske er d beste av alt her i livet.

[Charmina]

Heisann!!

Ja hva skulle vi vært uten forelskelsen?? Den er jo bare noe helt fantastisk! Det verker i hele kroppen både på godt og vondt! Den følelsen av å være nyforelsket er jo bare noe av det deiligste som finnes!! Man svever, øynene gløder, man føler seg bare sååå levende! jeg har også hatt kjærlighets sorg, og det er IKKE noe godt. men jeg ville ikke vært foruten de opplevelsene heller - de er jo bare bevis på at man lever. Og den som lever kan elske - er ikke det fantastisk så vet ikke jeg!1

Og den "rette" dukker jo opp når man kanskje minst venter det!!

Klemmer fra meg

[Gjest sexysadie]

Forelskelse og kjærlighet får verden til å gå i rundt!Deilig!!

[Sander]

Til Anonym

Tro meg, det går faktisk an å ønske å bli forelsket selv om det bare har vært vondt tidligere. I likhet med deg så har jeg aldri opplevd at en forelskelse er blitt gjengjeldt. Og det har vært akkurat slik du beskriver, og det har gått veldig lang tid før jeg har kommet over det. Likevel er det noe som har skjedd når jeg har fått det på avstand. Tanken på å leve uten kjærlighet er enda mer uutholdelig enn tanken på å gå gjennom det samme på nytt. Dessuten, når jeg har fått bygd meg opp igjen så er det en spire av liv som ikke kan holdes igjen. Vel, hinduene sier at livet er lidelse, og mange ønsker seg nirvana, den endelige utslukningen. Jeg deler ikke den holdningen. Livsgnisten skal ikke slukkes, men tenne oss slik at vi blir i stand til å gjøre livet bedre. Lengselen etter nærhet til et annet menneske vil jeg aldri forsøke å kvele. Så da blir jeg nok snart forelsket igjen.

12

[Væren]

Forelskelsen gjør at du føler deg levende!12

[@lfa]

Forelskelse er deilig, skremmende, mystisk, godt, himmel, helvete, solskinn, regn... Alt etter....

Men som Væren sier: Det gjør at du føler deg levende

12

[ida]

Heisann!

Det er faktisk ikke alle som synes det er så fantastisk å være forelska!

Har en venninde som bare kaster opp og får migrene-anfall når hun blir forelsket. Uavhengig om kjærligheten blir besvart eller ikke.

Det er jo tross alt en overdose hormoner som lager gateopptøyer i kroppen!

Jeg synes ikke akurat det er noen herlig følelse selv heller. Kjennes ut som om bakken blir revet vekk under meg og jeg liker bakken..!

Men jeg ville ikke vært foruten de opplevelsene heller!

Kjære anonym, du kommer til å værer heldigere i fremtiden, men som alt annet er forelskelsen bittersøt.

mvh12

[Sofia]

Jeg må si noe jeg også. Jeg tror faktisk at man i en viss grad kan styre forelskelsen selv. Dersom man ikke vil så vil man ikke.. Og min erfaring er også at den følelsen er oppskrytt, og vil svært ofte føre til "nok et" såret hjerte og vonde tider.

Jeg har ikke makt i meg til engang å tenke tanken, og klarer ikke helt å se meg i den settingen der alt er bra og livet er herlig.

Det er ikke det samme som at jeg ikke har det bra. Jeg bare har valgt å være alene nå, alene med mine to barn. Jeg har det bra i livet mitt og kjenner overhodet ikke noe savn etter noen mann.. tvert imot skjønner jeg ikke helt hvordan det skal kunne være mulig å "starte på nytt".. Nå er det gått to og et halvt år siden jeg ble alene (etter 8 år som samboer)..og jeg er fortsatt overhodet ikke klar for noen ny mann. Kan faktisk heller ikke se hvordan det noen gang skal kunne bli mulig. Jeg har skrudd av den knappen, enkelt og greitt. Synd, egentlig, men slik må det bare bli nå. Forelske meg..nei takk!... får litt "angst" ved tanken. Presst utenfra er også ille, foreldre og venner som mener jeg har vært alene lenge nok nå...skal du ikke snart finne deg en ny mann...??. Ja det er jo kjempelett da. Tro meg, brent barn skyr ilden. Jeg som alltid hadde trodd at jeg skulle gifte meg og leve lykkelig for resten av mine dager. Jeg er mere bitter over livet enn hva jeg trodde jeg var i stand til.

Det får bli i mitt neste liv..

12

[ida]

Sofia!

...men plutselig en dag når du minst venter det skinner solen igjen!

Lørdagshilsen fra12