Alle som møter "sitt livs kjærlighet" mens de er i forhold..

[AnonymBruker]

Ser tråd ut og tråd inn på folk som møter det de kaller for "sitt livs kjærlighet" når de allerede er gift med en annen. 

 

Kan jeg spørre hva i alle dager dere har holdt på med? Hvordan kan dere være så tafatt og lite tilstedeværende i eget liv at dere har giftet dere med en person som IKKE er deres livs kjærlighet? Fordi det ser bra ut på Facebook..? 

 

Forklar og forsvar deg gjerne. 

Anonymkode: 468d7...bb2

[AnonymBruker]

Nå er jeg ikke helt i målgruppen, men jeg kan se hvordan det er mulig. Jeg holdt på å gifte meg med han jeg hadde barn sammen med, selv om forholdet var rimelig platt. Noen år etter møtte jeg den store kjærligheten og det var først da jeg skjønte hva jeg hadde gått glipp av. Jeg tror mange ikke vet helt hva de kan forvente av et forhold og derfor tar til takke.

Anonymkode: 7cefb...53d

[AnonymBruker]

Jeg har møtt min livs kjærlighet❤️Må la det ligge desverre, fordi hun allerede er gift... 

Anonymkode: dab87...a59

[AnonymBruker]

De fleste finner da ikke sin "livs kjærlighet" ved første sjanse, de finner en aller annen som er ganske bra, som var tilgjengelig, i nærmiljøet, der og da. 

Anonymkode: 6ea5c...19c

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ser tråd ut og tråd inn på folk som møter det de kaller for "sitt livs kjærlighet" når de allerede er gift med en annen. 

 

Kan jeg spørre hva i alle dager dere har holdt på med? Hvordan kan dere være så tafatt og lite tilstedeværende i eget liv at dere har giftet dere med en person som IKKE er deres livs kjærlighet? Fordi det ser bra ut på Facebook..? 

 

Forklar og forsvar deg gjerne. 

Anonymkode: 468d7...bb2

Har ikke behov for å hverken forsvare eller forklare meg, men siden du spør så skal jeg likevel svare.

Jeg er godt gift, vært det i mange år. Og da jeg giftet meg visste jeg at jeg hadde funnet mannen i mitt liv. Alt var så bra, vi hadde hatt noen herlige år før vi giftet oss og det ble mange gode år på oss. Helt til noe endret seg. Mannen i mitt liv, mitt livs kjærlighet, endret seg. Vi endret oss. 

Nå lever vi side om side og prøver finne ut av veien videre. Midt i det møtte jeg en annen, mitt livs kjærlighet antakelig. Hva holder jeg på med? man vet ikke når kjærligheten rammer. Man vet ikke hva som skjer når man møter et spesielt menneske som man så gjerne ønsker å være sammen med, hele tiden. 

Jeg tror fortsatt at mannen jeg er gift med er mannen i mitt liv, kanskje til og med mitt livs kjærlighet. Men han har ikke handlet på den måten de siste årene. Noe er endret mellom oss. Ikke bra. Og man blir åpen for en ny kjærlighet når alt annet er prøvd. 

Det kan skje, at man møter sitt livs kjærlighet når man er i et forhold, men jeg tror ikke man er like åpen for det dersom man har det helt fint...der man er. 

Anonymkode: 532fb...8c6

[FactsOverFeelings]

Fordi de fremdeles er umodne unger som ikke skjønner at kjærlighet er mer enn forelskelse (Takk Gaute Ormåsen)

[RoH]

Noen skjønner at legeromaner er bløff. De har muligheten for livslangt kjærlighetsforhold 

[AnonymBruker]

Jeg tror man kan treffe på flere som kan være ens livs kjærlighet, men hvorfor ikke holde sammen med den man faktisk valgte. Jeg skjønner at folk kan forandre seg etterhvert som man blir eldre og endre seg vekk fra hverandre, men da har man valgt for tidlig.

Anonymkode: c27f7...c0b

[AnonymBruker]

Jeg ble nødt til å gifte meg med han. Jeg ble gravis som 19 åring. Hadde ingen jobb vare i en livskrise med foreldrene mine og hadde plutselig ikke ett sted å bo. Kjæresten min var en god del eldre enn meg og hadde leilighet og stabil lønn helt til den dagen arbeids kontrakten hans ikke ble forlenget og han skulle blitt sendt ut av landet. Dette var før EUs avtaler. Jeg hadde ikke noe valg måtte gifte meg med han ellers hadde jeg ikke hatt noe sted å gå. Forble gift med han i mange år og fikk barn nr2. Vi hadde jo ett Fint og rolig forhold. Ikke noe krangling men heller ikke noe som helst brennende kjærlighet. 

Dro på en firma fest og møtte mannen i midt liv. Vi hang sammen hele festen hadde sett han på jobben før men han jobbet i en helt annen avdeling og jeg hadde bare så vidt sagt hei til han. Jeg har alltid syntes at han var super kjekk. Hadde til og med vert inne på tanken at hva om? Men konkluderte med at en slik mann aldri hadde vert interessert i meg. Etter festen greide jeg ikke å tenke på noe annet enn han. Jeg hadde aldri følt slik før. Så kom skjebnen han ble omplassert på jobben pga ferieavvikling og sykemelding slik at han skulle jobbe sammen med meg i tre måneder. Vi ble rett og slett stup forelsket i hverandre. Det er vi fremdeles 9 år senere. Vi er gift og har to barn sammen. Barna mine er like glad i han som i pappaen deres og vi har det utrolig flott sammen. Har aldri angret på at jeg skilte meg og ble sammen med han. Har aldri hatt noe som helst lignende følelser for noen andre. Og jeg er like forelsket i han nå som jeg var den dagen vi møttes. Jeg kan få sommerfugler i magen bare jeg tenker på han. Vi lever bare en gang

Anonymkode: 6c8d3...7ab

[AnonymBruker]

Beklager alle skrivefeilene sitter på tog på vei til jobb:)

Anonymkode: 6c8d3...7ab

[AnonymBruker]

Giftet meg ung og var både hodestups forelsket og naiv nok til å tro at en ustabil partner og et stormfullt forhold ville bli bedre når vi ble gift og fikk barn.

Tok så jævlig feil. Det ble over 15 ekstremt vanskelige år. Hadde fine øyeblikk også, og av og til perioder som gjorde at jeg trodde det ville bedre seg. Men problemene kom alltid tilbake. At eks-kona truet med å vekselvis ta livet av seg eller kidmappe barna ved skilsmisse gjorde det vanskelig å sette strek. Selv om jeg hver dag fikk høre at jeg var en idiot, en taper og at hun angret at hun giftet seg med meg. Likevel nektet hun altså å skilles, forstå det den som kan. Penger og status, antar jeg. Samt et slags håp hos henne også, hun var jo ikke ond, bare ustabil, og vi var en veldig dårlig match.

Så derfor. Det er ikke noe jeg er stolt av, men jeg traff min nye kone før jeg ble skilt. Eller ny og ny, vi feiret tiårsjubileum i fjor og har det fremdeles veldig fint. Hun holdt ut i skilsmisseprosessen, som var akkurat like dramatisk og vanskelig som man kunne forvente, og heldigvis for det. I dette forholdet er drama og skjellsord totalt fraværende, og vi er venner i tillegg til kjærester.

 

Anonymkode: 1911f...6b7

[AnonymBruker]

Sjokkert. 

Anonymkode: 9061a...54a

[AnonymBruker]

Enkel logikk. Man kan umulig vite hva "sitt livs kjærlighet" er før man eventuelt har funnet det. 

Anonymkode: db96c...10e

[CamillaCollett]

Jeg skjønner ikke helt hva som er vanskelig å forstå.

Det finnes mange som gifter seg uten at det er deres livs største kjærlighet. Og som en over sier, det ligger jo i sakens natur at når man møter sitt livs største kjærlighet, så gjør man det for første gang. Det som har vært før kan også ha føltes som den største. Dessuten forandrer folk seg. Om man gifter seg med sitt livs kjærlighet når man er tjue, er det temmelig sannsynlig at man kanskje ville valgt annerledes i en alder av førti, når man kjenner seg selv bedre som menneske og vet hva slags partner man egentlig vil ha.

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har ikke behov for å hverken forsvare eller forklare meg, men siden du spør så skal jeg likevel svare.

Jeg er godt gift, vært det i mange år. Og da jeg giftet meg visste jeg at jeg hadde funnet mannen i mitt liv. Alt var så bra, vi hadde hatt noen herlige år før vi giftet oss og det ble mange gode år på oss. Helt til noe endret seg. Mannen i mitt liv, mitt livs kjærlighet, endret seg. Vi endret oss. 

Nå lever vi side om side og prøver finne ut av veien videre. Midt i det møtte jeg en annen, mitt livs kjærlighet antakelig. Hva holder jeg på med? man vet ikke når kjærligheten rammer. Man vet ikke hva som skjer når man møter et spesielt menneske som man så gjerne ønsker å være sammen med, hele tiden. 

Jeg tror fortsatt at mannen jeg er gift med er mannen i mitt liv, kanskje til og med mitt livs kjærlighet. Men han har ikke handlet på den måten de siste årene. Noe er endret mellom oss. Ikke bra. Og man blir åpen for en ny kjærlighet når alt annet er prøvd. 

Det kan skje, at man møter sitt livs kjærlighet når man er i et forhold, men jeg tror ikke man er like åpen for det dersom man har det helt fint...der man er. 

Anonymkode: 532fb...8c6

Dette. Ordrett som jeg ville skrevet det selv. Har vært sammen med partneren min i nesten 20 år og har egentlig ikke tenkt tanken at vi ikke skal være sammen for alltid. Før nå. Herregud, dette er så mye, mye mer vanskelig enn TS skal ha det til.

Anonymkode: 7f54d...64d

[AnonymBruker]

Det er vanskelig å forstå at det man tror er ens livs største kjærlighet (der og da), kanskje ikke er det allikvel, når man får litt erfaring? Da jeg var 3, spiste jeg visstnok jord, hadde visst fått for meg at det var en god idé..... 

Nå har aldri jeg møtt noen andre mens jeg var gift. Men da jeg giftet meg, var jeg jo lykkelig. Jeg trodde jo han var min livs kjærlighet. Jeg var ung og naiv, å forsto ikke at det å trives godt i lag, kanskje ikke er nok. Etterhvert som tiden gikk, og jeg fikk Mer erfaring, forsto jeg at det ikke er slik han behandlet meg, man behandler sin kjære. Følelsene forsvant, og jeg dro. Nå er jeg et hav av erfaringer rikere ift da, og nå har jeg truffet en jeg er forelsket i, som behandler meg bra, som jeg ønsker å strekke meg for, vi kommuniserer godt, vi trives i lag, osv osv. Denne gangen står jeg på mye sterkere grunn. 

Anonymkode: 2e85d...654

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ser tråd ut og tråd inn på folk som møter det de kaller for "sitt livs kjærlighet" når de allerede er gift med en annen. 

 

Kan jeg spørre hva i alle dager dere har holdt på med? Hvordan kan dere være så tafatt og lite tilstedeværende i eget liv at dere har giftet dere med en person som IKKE er deres livs kjærlighet? Fordi det ser bra ut på Facebook..? 

 

Forklar og forsvar deg gjerne. 

Anonymkode: 468d7...bb2

Jeg giftet meg med en mann jeg elsket høyt. Han var mitt livs kjærlighet. Men jeg var ikke hans. Det er veldig vondt å finne ut av det fire år og to barn senere. Han har gjort meg mye vondt, slik som forhold på si, total sexnekt i flere år, silent treatment osv. Jeg blir fordi jeg verken har venner eller familie her jeg bor og ikke orker å bare se barna mine halve tiden. Men hvis jeg møter en som virkelig elsker meg, kan jeg vurdere å gå. Men! Det er ikke aktuelt å ha sex med den nye før det er offisielt over med nåværende mann. Hvis jeg møter en ny mann som elsker meg, vil jeg bli kjent med ham platonisk som venner først, for så å vurdere om det er såpass ekte at det er verdt å miste tiden med barna for. 

Anonymkode: 21f8a...701

[AnonymBruker]

Jeg giftet meg da jeg var ung og naiv; man vet lite om livet og kjærligheten når man er i starten av tyveårene. Men skulle jeg virkelig vente til jeg var femti med å gifte meg, vare for å være sikker på hva min "livs kjærlighet" var? Nei, jeg giftet meg, fikk to fantastiske barn, og nå femten år senere kan jeg fortsatt se på eksmannen og tenke at han var min første, store kjærlighet. Finnes det en neste kjærlighet - ikke vet jeg? Men om jeg møter en som jeg forblir sammen med resten av livet, så er det vel han som blir min livs kjærlighet. I tilfelle vil jeg ha et sammenligningsgrunnlag. Men vet ikke om jeg har tro på livslang kjærlighet?

Anonymkode: 58c0a...075

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ser tråd ut og tråd inn på folk som møter det de kaller for "sitt livs kjærlighet" når de allerede er gift med en annen. 

 

Kan jeg spørre hva i alle dager dere har holdt på med? Hvordan kan dere være så tafatt og lite tilstedeværende i eget liv at dere har giftet dere med en person som IKKE er deres livs kjærlighet? Fordi det ser bra ut på Facebook..? 

 

Forklar og forsvar deg gjerne. 

Anonymkode: 468d7...bb2

At folk gifter seg med feil person er jo ikke så rart når man ser mange av rådene her på KG. Gå inn på en hvilken som helst tråd om noen som har mistet følelsene for kjæresten, og du ser masse svar av typen "man kan ikke forvente å være forelsket hele tiden", "du må jobbe med forholdet før du gir opp" osv. Så fortsetter trådstarter forholdet, det blir ekteskap og barn, og så går det hele til helvete om noen år når man ikke lenger kan ignorere at ting er helt feil.

Flere burde innse at det å ha sterke romantiske og seksuelle følelser, faktisk er det aller viktigste i et forhold. Det nytter ikke å starte familie med verdens snilleste mann, om man ikke kjenner lysten til å rive av ham klærne. En grunnleggende lidenskap for sin partner er det som gjør alle andre problemer lettere å takle. 

Mange lytter dessverre ikke til sine egne følelser. De undertrykker dem og håper heller at lidenskapen vil vokse frem over tid om man bare tvinger den fram. Men sånn er det selvsagt ikke. Så møter man plutselig en ny person som virkelig vekker denne dyriske tiltrekningen, og det blir veldig tydelig hva man har savnet.

Anonymkode: c78d5...89d

[AnonymBruker]

Jeg elsket mannen min, men vi hadde det ikke bra. Både han og jeg mente det kun var jeg som ikke jobbet hardt nok for å gjøre forholdet bra. Etter å ha jobbet meg halvt ihjel på å være god nok for en som ignorerte meg og kjeftet på meg og skyldte alle sine feil på meg, så skjønte jeg at det ikke bare var følelser som bestemte hvem som var den rette. Og da er det bedre å innrømme at en bommet på den rette, og se på brudd som en god løsning!

Anonymkode: dace1...e0d