Når mora di utleverer deg på nettet

[CabinCruiser]

Jeg har en syk mor, i den forstand at hun er sterkt hjelpetrengende til mange ting men klarer seg selv tålelig greit i hverdagen.

Jeg har dessverre selv aldri vært av den empatiske og omsorgsfulle typen, og klarer faktisk ikke å stille opp for henne hele dagen til alle mulige ting. Jeg har sagt rett ut at om hun ikke greier å vaske toalettet etter seg selv, så må hun ha hjelp og flytte i en omsorgsbolig. Vi er sterkt uenige om det meste, og har hatt mange store krangler. Jeg føler meg overhode ikke feilfri i vår relasjon, men jeg greier rett og slett ikke å bli ringt ned, maset på osv hver eneste dag. Jeg har f.eks sagt at jeg skal handle til henne, men jeg krever en handleliste og at hun sier de ærende hun skal ha slik at disse kan gjøres samtidig. Hun har en tendens til å ringe klokka 09 og trenger ett brød, klokka 1300 og trenger pålegg og klokka 17 for at hun trenger lotto, og klokka 19 for at hun trenger noe på apoteket, og klokka 2100 fordi hun vil ha mat fra ferdigmatplasser.

 

Jeg klarer ikke å vise omsorg i form av å sitte med henne hele dagen. Jeg er ikke interessert i å tilbringe mer tid enn nødvendig hos henne av ren egeninteresse da det gjør til at JEG føler meg feilplassert. Det er lite kjærlighet mellom oss og har aldri vært det. Det som binder oss er foreldreforholdet, som slites. Det er helt greit at hun trenger hjelp, men det må være i mindre doser. Jeg får helt angst av å måtte stå beredt hele døgnet, til det punktet at noen ganger lar jeg rett og slett bare være å svare telefonen fordi jeg må være i fred. Det utløser sinne.

Og når hun blir sint, sur eller skuffet så tyr hun til nettet. Hun har funnet facebook i voksen alder og bruker den slik vi brukte den i tenårene. Som dagbok, til å øse ut av alt som plager henne, hvor skuffet hun er, hvor vanskelig jeg er osv. Igjen, jeg er ikke feilfri og mye kunne jeg gjort annerledes. Jeg bare føler meg fanget i en relasjon jeg ikke vil være i og det tar for mye av meg. Jeg har tenkt mye over hvorfor jeg ikke klarer som mange andre, å stille opp og vise omsorg 24/7.  Og så kjenner jeg at jeg blir så sint av at hun må fortelle om skuffelsen barnet sitt. Hadde hun bare kunne fortalt det til folk, men hun poster alt på nett. Ikke bare om meg, men om alt - alle tanker om politikk, penger, islam, bygging osv, som har hatt som konsekvenser av at hun har blitt kontaktet av fremmedmennesker som, sitat: rakker ned på henne/forteller henne hvor fæl hun er.

Jeg er skikkelig redd for hva hun kan finne på å publisere. Vet ikke hvordan jeg skal håndtere det - folk tror eplet ramlet ved stammen og at jeg er helt lik. Hun forteller folk om hvor lat og feit jeg er, og som resultat må jeg nesten forsvare meg til familie og nære relasjoner for dette. Jeg sier ikke så mye til andre mennesker om hva som skjer innenfor våre vegger, og jeg sier ikke så mye om så veldig mye annet. Alt i alt en svært privat person.

Noen råd til å håndtere dette? Å snakke med henne er ikke ett alternativ, det utløser bare ett "jeg gjør hva faen jeg vil" og enda mer krangling og enda flere nettpubliseringer.

[AnonymBruker]

Høres fælt ut. 

Personlig ville jeg "hjulpet" henne med facebook og satt veggen til privat. 

Anonymkode: eda0d...b69

[AnonymBruker]

3 minutter siden, CabinCruiser skrev:

Jeg har en syk mor, i den forstand at hun er sterkt hjelpetrengende til mange ting men klarer seg selv tålelig greit i hverdagen.

Jeg har dessverre selv aldri vært av den empatiske og omsorgsfulle typen, og klarer faktisk ikke å stille opp for henne hele dagen til alle mulige ting. Jeg har sagt rett ut at om hun ikke greier å vaske toalettet etter seg selv, så må hun ha hjelp og flytte i en omsorgsbolig. Vi er sterkt uenige om det meste, og har hatt mange store krangler. Jeg føler meg overhode ikke feilfri i vår relasjon, men jeg greier rett og slett ikke å bli ringt ned, maset på osv hver eneste dag. Jeg har f.eks sagt at jeg skal handle til henne, men jeg krever en handleliste og at hun sier de ærende hun skal ha slik at disse kan gjøres samtidig. Hun har en tendens til å ringe klokka 09 og trenger ett brød, klokka 1300 og trenger pålegg og klokka 17 for at hun trenger lotto, og klokka 19 for at hun trenger noe på apoteket, og klokka 2100 fordi hun vil ha mat fra ferdigmatplasser.

 

Jeg klarer ikke å vise omsorg i form av å sitte med henne hele dagen. Jeg er ikke interessert i å tilbringe mer tid enn nødvendig hos henne av ren egeninteresse da det gjør til at JEG føler meg feilplassert. Det er lite kjærlighet mellom oss og har aldri vært det. Det som binder oss er foreldreforholdet, som slites. Det er helt greit at hun trenger hjelp, men det må være i mindre doser. Jeg får helt angst av å måtte stå beredt hele døgnet, til det punktet at noen ganger lar jeg rett og slett bare være å svare telefonen fordi jeg må være i fred. Det utløser sinne.

Og når hun blir sint, sur eller skuffet så tyr hun til nettet. Hun har funnet facebook i voksen alder og bruker den slik vi brukte den i tenårene. Som dagbok, til å øse ut av alt som plager henne, hvor skuffet hun er, hvor vanskelig jeg er osv. Igjen, jeg er ikke feilfri og mye kunne jeg gjort annerledes. Jeg bare føler meg fanget i en relasjon jeg ikke vil være i og det tar for mye av meg. Jeg har tenkt mye over hvorfor jeg ikke klarer som mange andre, å stille opp og vise omsorg 24/7.  Og så kjenner jeg at jeg blir så sint av at hun må fortelle om skuffelsen barnet sitt. Hadde hun bare kunne fortalt det til folk, men hun poster alt på nett. Ikke bare om meg, men om alt - alle tanker om politikk, penger, islam, bygging osv, som har hatt som konsekvenser av at hun har blitt kontaktet av fremmedmennesker som, sitat: rakker ned på henne/forteller henne hvor fæl hun er.

Jeg er skikkelig redd for hva hun kan finne på å publisere. Vet ikke hvordan jeg skal håndtere det - folk tror eplet ramlet ved stammen og at jeg er helt lik. Hun forteller folk om hvor lat og feit jeg er, og som resultat må jeg nesten forsvare meg til familie og nære relasjoner for dette. Jeg sier ikke så mye til andre mennesker om hva som skjer innenfor våre vegger, og jeg sier ikke så mye om så veldig mye annet. Alt i alt en svært privat person.

Noen råd til å håndtere dette? Å snakke med henne er ikke ett alternativ, det utløser bare ett "jeg gjør hva faen jeg vil" og enda mer krangling og enda flere nettpubliseringer.

Har det på samme måte i mindre skala. Jeg har måttet sette ned foten. Dette har ingen ting med at du mangler empati og omsorgsevne. Dette handler om en kontrollerende mor og gjør alt hun kan for å kvele relasjonene rundt seg uten å forstå det.
Ingen skal måtte stå på pinner 24/7. 

 

Anonymkode: d14c0...ae0

[anno1]

Kan du ikke rapportere innleggene? 

 

Ikke ha dårlig samvittighet for at du ikke er der 24/7! Jeg er akkurat lik. Men jeg ser min søster sliter seg totalt ut av alle disse ærend hun springer for henne. Hun syter seg til meg over henne, men bare hun selv kan slutte å la seg utnytte. 

[CabinCruiser]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har det på samme måte i mindre skala. Jeg har måttet sette ned foten. Dette har ingen ting med at du mangler empati og omsorgsevne. Dette handler om en kontrollerende mor og gjør alt hun kan for å kvele relasjonene rundt seg uten å forstå det.
Ingen skal måtte stå på pinner 24/7. 

 

Anonymkode: d14c0...ae0

Jeg skjønner ikke hvorfor hun gjør dette. Alle hun skal ha til å hjelpe seg er enten udugelig, gjør ikke som de blir bedt om eller skuffer henne ved å ikke stille opp. Jeg skjønner at hun er redd og ensom innimellom, jeg skjønner at jeg som barnet hennes bør svelge noen kameler. Men sammensuriet av alt sliter meg helt ut og jeg går plutselig helt i lås, om du skjønner. Jeg greier rett og slett ikke å forholde meg til henne og trenger pause.

Nå skal det sies at det er vanskelig å forholde seg til ett menneske som har sagt at hun ikke har noen følelser for deg, og at hun ikke har hatt det noensinne... Jeg føler meg også ofte ganske egoistisk fordi jeg føler at mitt liv står på hold så lenge hun har krampetak på meg.

I de siste årene har jeg også tenkt mye over hvordan tankesettet og væremåten hennes hele livet mitt har formet meg til en person jeg egentlig ikke liker og har jobbet for å kvitte meg med. Jeg trodde for eksempel at det var helt normalt å kjefte på folk hele tiden. Jeg bodde i ett hjem hvor jeg bestandig var redd for hennes reaksjoner på alt, da jeg aldri visste hvordan hun kunne reagere. Bare unntaksvis var det ikke ren eksplosjon.

Mye dårlig samvittighet, og mye tanker om at hvis jeg bare sluttet å være egosentrisk osv har dukket opp ettersom helsetilstanden har gått ned. Men igjen, jeg bare klarer det ikke. Jeg er enebarn og alene om ansvaret om det her, og det er ett ansvar jeg ikke vil ha. Eller, jeg klarer det ikke.