har jeg ingenting jeg skulle ha sagt?

[Gjest Madeline]

Hvorfor er alle så hissige etter å dolke samboerstemoren i ryggen med "du burde visst dette" osv.?

Er jenter seg selv verst? Jeg har den følelsen.

Hvem sier noe om å dolke samboeren i ryggen? Når en har barn så må disse komme først. Det blir helt feil å sette samboeren sine ønsker foran barnas beste. Selvfølgelig må en tenke seg godt om før en blir samboer med en som har barn fra før. Det blir mange flere hensyn å ta enn om du hadde blitt samboer med en uten barn. Komunikasjon er en viktig del av forholdet og det bør absolutt tas opp at far ønsker barnet på heltid. De bør snakke om hvordan de skal løse praktiske problemer som vil oppstå og hvilke rollen de skal ha. Men det er ikke riktig at far tar hensyn til samboeren hvis hun ikke vil ha barnet boende der. Da må uten tvil barnets interesser komme først. Godtar ikke samboeren dette så er det nok ikke mye håp for forholdet.

[:-) anna]

Jeg har også vært i en lignende situasjon.

Min stesønn kom flyttende til oss da han var elleve, etter morens ønske. Han bodde da fast hos oss en periode til mor fant seg en leilighet rett ved der vi bodde, og vi gikk over til å ha delt omsorg.

I vårt tilfelle ringte moren til gutten til meg for å få vite hva jeg ville synes om en slik ordning, og jeg sa som sant var at jeg ikke hadde noe som helst imot å få stesønnen min i hus.

Jeg mener at når man har valgt en mann med barn så har man valgt å dele hjem med et barn. Og en har aldri blitt lovet at det barnet bare skal være der på deltid, selv om det er ordningen når en blir sammen. Om den ene av foreldrene f.eks dør vil jo den gjenværende automatisk få barna på heltid.

Som voksenperson må man se konsekvensenen av å gjøre hjemmet til et barn til et sted der barnet ikke alltid er velkomment. Barn har svært få arenaer.

En annen ting er at det ikke på noen måte er riktig av far å ikke diskutere dette med stemor. Det er både dårlig gjort og uklokt av ham. Stemor bor også i huset, og skal være en del av bomiljøet til barnet. Og av respekt for henne bør hun være med på de store avgjørelsene. Hvor mange av oss hadde syntes det var greit at mannen vår f.eks kjøpte hus uten å diskutere det med oss - SELV OM reslutatet ble bra. Av og til handler det om prosessen.

I tillegg til at det jo ikke er selvsagt at det er riktig av far å prøve å få foreldreretten. Det kan være gode grunner til at barnet bør bo hos mor, og at stemor ser dette.

[Gjest *Fiona*]

Jeg mener at når man har valgt en mann med barn så har man valgt å dele hjem med et barn. Og en har aldri blitt lovet at det barnet bare skal være der på deltid, selv om det er ordningen når en blir sammen. Om den ene av foreldrene f.eks dør vil jo den gjenværende automatisk få barna på heltid.

Som voksenperson må man se konsekvensenen av å gjøre hjemmet til et barn til et sted der barnet ikke alltid er velkomment. Barn har svært få arenaer.

En annen ting er at det ikke på noen måte er riktig av far å ikke diskutere dette med stemor. Det er både dårlig gjort og uklokt av ham. Stemor bor også i huset, og skal være en del av bomiljøet til barnet. Og av respekt for henne bør hun være med på de store avgjørelsene. Hvor mange av oss hadde syntes det var greit at mannen vår f.eks kjøpte hus uten å diskutere det med oss - SELV OM reslutatet ble bra. Av og til handler det om prosessen.

:blomst_opp:

[Gjest Stemor til 2]

Hehehe, hvorfor går dere automatisk ut fra at far (eller mor) vet barnets beste? Hvor mange brutte ekteskap ender i hat og hevngjerrighet mellom de to tidligere ektefellene?

Jeg har vært stemor, og i mange tilfeller var det jeg som så saken fra nøytral vinkel, og mor og far som (unnskyld uttrykket) var på bærtur i forhold til å ivareta barnets beste.

Jeg vil påstå at jeg har lært pappaen litt om rettferdighet, besinnelse og klokskap. Vi hadde mange diskusjoner fordi han hadde dumme oppfatninger som gikk ut over barna, men han har i ettertid innrømmet at han lærte av meg, selv om det gikk tregt.

Sorry dere - verden er ikke alltid svart-hvit, med helter (foreldre) på ene siden og den onde stemoren på den andre.

[Gjest Stemor til 2]

Jeg er stemor til 2, har diskutert dette med min mann. Han er fullstendig enig i at noe slikt MÅ man selvsagt diskutere! Det er mitt liv også, og bare avgjøre noe slikt uten at man diksuterer konsekvensene først er nesten utenkelig.

Ta noe mindre "viktig" enn barn da; jeg kan tenke meg min mann ville steilet hvis jeg sa; jeg har bestemt meg for å kjøpe hund, uten at han fikk være med på prosessen rundt.

Å være stemor er en evig runddans mellom det å åpne hjertet sitt for andre, både barn og andre familiemedlemmer, for så i neste sekund bli avvist, vi må ta ansvar for våre partneres barn, men har ofte liten medbestemmelsesrett. Det kan vi akseptere når det dreier seg om bestemmelser knyttet til barnet, men jeg synes det er rett og rimelig at jeg får være med å bestemme når ting påvirker mitt liv.

Makan!

[aline]

Alt det vi vet om utviklingspsykologi tilsier at mor er den desidert viktigste personen i et barns liv.

Jo da, barnet har krav på samvær med begge foreldrene, der sa du det, ikke far har krav på å se barnet sitt.

Og det er godt at barna ser sine fedre, men hvis det går på bekostning av en god relasjon til mor, fordi far får omsorgen, (Nå snakker jeg om saker hvor mor er velfungerende, som hun jo som oftest er) er det ikke så godt.

kan du legge ut noen linker som viser til at mor er den desidert viktigste personen i alle barns liv?

og at det at mor har frihet til å flytte dit hun vil, er viktiger en barnets samvær med far?

alt det dere vet om utviklingspsykologi som viser til dette, er jo sikkert skrevet ned en plass på nettet?

[Cata]

Har nå lest gjennom alle innlegg i debatten og med fare for å ha oversett noe så undrer jeg meg over et par ting...

For det første...hvor står det noe om at det vil være til barnets beste å flytte til far? Etter beskrivelsen trådstarter gir så virker det som om det vil være ca. like galt om barnet flytter med mor eller om det flytter til far. Han kommer riktignok noe nærmere skole og venner om han flytter til far. Slik jeg leser situasjonen så hadde vel det aller beste vært om mor og barn hadde blitt boende, slik at barnet hadde sluppet å skifte miljø - og at stefar hadde flyttet sammen med barnets mor, -i hennes og barnets hjem. (Ja, jeg vet jeg havner langt ut på viddene i forhold til den egentlige problemstillingen, -men den har jeg kommentert i et innlegg lenger framme i tråden). Det står mye om fars behov for å ha barnet sitt hos seg, -men hva ønsker barnet selv?

For det annet....jo, stemor visste at hun flyttet sammen med en mann med barn, men far burde også ha skjønt at han flyttet sammen med en kvinne uten barn. Og da burde han også skjønne at det å bli heltidsstemor krever såpass store forandringer i hennes liv at de burde diskutert saken seg i mellom.

...og for det tredje....selv om barnet flytter til far (og stemor) så er vel ikke det ensbetydende med at barnet skal være den som bestemmer alle spillereglene for hvordan familielivet skal bli - på bekostning av stemor???? Er det slik det fungerer i familier der det bare er felles barn? Selv om barnet selvfølgelig skal høres og tas hensyn til, og selv om barnet er den viktigste personen i fars liv, så skal det vel ikke ha enerett på å bestemme hvordan familien skal fungere sammen? Dersom barnet flytter til far blir det faktisk 3 personer som må høres i denne familien: far, barn og stemor.

[Gjest Turi]

Det har kanskje noe med innstillingen din å gjøre' date=' overfor hans barn? At han føler at du bryr det og derfor kan han prate med deg om hvordan ting skal løses? Når det gjelder trådstarter og signalene hun sender ut når det gjelder barnet' date=' skjønner jeg godt at barnefar her tar avgjørelsen helt og holdent alene, for det er opplagt at svaret han vil få er at samboer ikke ønsker at barnet hans skal bo hos dem på heltid. Han tar en avgjørelse om hva han ønsker og venter så på at samboer skal ta sin avgjørelse. Enten så blir hun og stiller opp, eller så forsvinner hun ut av forholdet, men da har han barnet sitt hos seg.[/quote'']

Det har det nok. Men min innstilling har også med hans handlingsmønster å gjøre, hans evne til å skape riktige forventninger osv.

Og jeg er enig i at trådstarters signaler ikke er positive i forhold til barnet. Mener allikevel at det er noe samboeren bør ta opp med henne om man forutsetter at han ønsker et forhold til henne videre. Om man tar en avgjørelse av gangen i stedet for å diskutere hele situasjonen sammen, tror jeg man fort lukker dører som kunne blitt stående åpne.

Men for all del - alle må gjøre som det passer dem best. Syns bare denne mannen løste problemstillingen litt merkelig.

[Gjest Turi]

Kanskje folk kan være uenige med deg uten å ha piggene ute? ;-) Ser ingen grunn til at jeg skal ha piggene ute, mulig du ikke kjenner min situasjon men det er ingen pigger påkrevd der.

*Hands-up-smiley* klart du kan være uenig med meg uten å ha piggene ute. Jeg er ikke uenig med deg i dine refleksjoner i det hele tatt. Syns bare de dukker opp uten foranledning.

Hvis du leser om igjen, kan det hende du plukker opp i forbifarten enkelte innlegg som går på at "om han er så egoistisk kan han ha det så godt, da flytter jeg" og den stilen der. Det høres for meg ut som om noen mener de har vetorett.

Og det har de jo; de kan flytte. SELV.

Skal lese gjennom en gang til nå. For det jeg har lest hittil er mange (som deg) som sier at dersom man ikke finner seg i det meste som steforeldre, kan man jo bare flytte ut. Og det er faktisk ikke en løsning for alle. Noen elsker nemlig sin sambo på tross av mulige uenigheter, og da er det ikke en enkel løsning å "bare flytte ut".

Jeg har ikke sansen for følelsesmessig bestikkelse, og når man ber noen om å velge mellom seg og sitt barn, bør man ikke bli altfor tatt på senga om man får annen plassen.

Igjen - helt enig med deg. Men jeg har ikke sett noen i denne tråden som har bedt noen foreldre om å ta et slikt valg. Derfor jeg ikke skjønner hvorfor du trekker dette frem.

At jeg brukte ditt sitat betyr ikke at det var deg jeg snakket til - jeg skrev "Noen her", bruken av ditt sitat var for å bruke eksempelet.

Skjønner?

Ved å bruke mitt sitat ble vel jeg en av disse "noen her", og det syns du nok jeg er. Jeg sa bare at jeg ikke skjønte sammenhengen, og det gjør jeg fortsatt ikke.

At jeg respekterer samboeren min betyr ikke at jeg vil velge ham fremfor barnet mitt.

SOm jeg skriver, det er da ingen som forventer det? Hvor leser du at noen mener det?

[Gjest Turi]

dbl

[Gjest Turi]

Snakker du slik IRL også når noen er uengie med deg?

Din sitering av meg og dette innlegget viser vel hvem av oss som trenger å lære oppdragelse.

Jeg har faktisk forsøkt å lese det du skriver, og det meste er jeg enig i. Allikevel stiller du krav til en partner som er så høye at jeg ikke kan skjønne at noen går med på dem - om jeg leser deg riktig. Men det gjør jeg kanskje ikke.

[Gjest *Fiona*]

...og for det tredje....selv om barnet flytter til far (og stemor) så er vel ikke det ensbetydende med at barnet skal være den som bestemmer alle spillereglene for hvordan familielivet skal bli - på bekostning av stemor???? Er det slik det fungerer i familier der det bare er felles barn? Selv om barnet selvfølgelig skal høres og tas hensyn til, og selv om barnet er den viktigste personen i fars liv, så skal det vel ikke ha enerett på å bestemme hvordan familien skal fungere sammen? Dersom barnet flytter til far blir det faktisk 3 personer som må høres i denne familien: far, barn og stemor.

Enig! Man har en viktig oppgave i å få de to menneskene i livet sitt til å fungere sammen.

Snakker du slik IRL også når noen er uengie med deg?

Hvis de slenger personlig usaklig dritt, ja absolutt.

Å snakke om at en mann i mitt liv må svelge elefanter og si at jeg har overload bagasje er å tråkke langt over streken, foruten at det er temmelig feil er det også nokså lite interessant ift det som diskuteres her. Det var i tillegg en feiltolkning av det jeg sa.

Allikevel stiller du krav til en partner som er så høye at jeg ikke kan skjønne at noen går med på dem - om jeg leser deg riktig. Men det gjør jeg kanskje ikke.

Nei, du gjør nok ikke det, for det første. Og for det andre er det flere enn meg som sier nøyaktig det samme, så hvorfor du velger mine innlegg å plukke fra hverandre vet jeg ikke. Men for all del.

Jeg krever av en partner at han går noen runder med seg selv i forhold til hva han ønsker seg. Jeg ser på det som viktig å sørge for at han er klar over hvordan mitt liv er. Og så finner vi ut om vi vil satse, ut fra de rammene vi har. Han vil måtte forstå at hverdagen med et barn er å "svelge noen kameler" av og til, i betydningen av å (som trådstarter eller hvem det var, har vært inne på) ta hensyn; ikke ha vill hemningsløs sex på stuegulvet under barne-tv og sånt altså at man forholder seg til de menneskene man bor sammen med, voksne eller barn, med det det innebærer.

OG, så sier jeg, hvis han ikke er innstilt på det, hvis han ikke har den modenheten, så vil han ikke være mannen for meg --> velge bort.

Mulig du synes det er å måtte svelge elefanter og et tegn på at jeg har overload med bagasje; da har vi bare ulikt syn på å omgås mennesker, og det kan jeg i så fall leve med.

[Gjest Turi]

Hvis de slenger personlig usaklig dritt, ja absolutt.

Å snakke om at en mann i mitt liv må svelge elefanter og si at jeg har overload bagasje er å tråkke langt over streken, foruten at det er temmelig feil er det også nokså lite interessant ift det som diskuteres her. Det var i tillegg en feiltolkning av det jeg sa.

Jeg kjenner ikke ditt liv, dine barn, din mann eller deres avtaler dere imellom. Jeg svarer bare på det jeg leser her. Det er ikke personlig, men som du sier er det lite interessant for diskusjonen.

Nei, du gjør nok ikke det, for det første. Og for det andre er det flere enn meg som sier nøyaktig det samme, så hvorfor du velger mine innlegg å plukke fra hverandre vet jeg ikke. Men for all del.

Jeg velger deg fordi du valgte å sitere meg. Og jeg mener du brukte mitt sitat på en måte som viste at du ikke forstod hva jeg prøvde å si. Og som jeg sa i mitt første innlegg til deg - jeg er enig i det du sier, men skjønner ikke hvordan det har med dette hovedtemaet - åpenhet om samværssituasjon også med en ikke-forelder - å gjøre.

Jeg krever av en partner at han går noen runder med seg selv i forhold til hva han ønsker seg. Jeg ser på det som viktig å sørge for at han er klar over hvordan mitt liv er. Og så finner vi ut om vi vil satse, ut fra de rammene vi har. Han vil måtte forstå at hverdagen med et barn er å "svelge noen kameler" av og til, i betydningen av å (som trådstarter eller hvem det var, har vært inne på) ta hensyn; ikke ha vill hemningsløs sex på stuegulvet under barne-tv og sånt altså at man forholder seg til de menneskene man bor sammen med, voksne eller barn, med det det innebærer.

OG, så sier jeg, hvis han ikke er innstilt på det, hvis han ikke har den modenheten, så vil han ikke være mannen for meg --> velge bort.

Mulig du synes det er å måtte svelge elefanter og et tegn på at jeg har overload med bagasje; da har vi bare ulikt syn på å omgås mennesker, og det kan jeg i så fall leve med.

Jeg syns ikke det du beskriver over her er verken å spise elefanter eller svelge kameler, og jeg er igjen helt enig med deg (men det overser du vel igjen ?). Det jeg ikke skjønner er at en steforelder ikke kan være som du skriver over her, og samtidig forvente å bli tatt med på råd om omsorgssituasjonen når denne ønskes endret av ens egen partner.

Kanskje mener du at man kan det, men da skjønner jeg ikke hvorfor alle disse argumentene kommer her, de hører vel da mer hjemme i en tråd om "hva kreves av en god steforelder".

Beklager om du oppfatter også dette som et personangrep, det er ikke ment som det.

[Gjest Anonymous]

Fortsatt ingen av dere som vil si hvordan det er når far og stemor har felles barn. Hvem skal en ta mest hensyn til da?

Far?

Mor?

Stemor?

Stefar?

Søsken som bor med mor og far?

Eldste barna som en av partene hadde fra før?

Dette var utenom tema her, men med mine/dine/våre barn i alle bauger og kanter er det et like aktuelt tema.

Ellers kan jo flere lese igjennom andre saklige innlegg som eks Cata sitt. For det er mye vås og munnhuggeri i denne tråden. Er nok enig i en gjest om at enkelte ganger er kvinner verst mot sine medsøstre hvor bessvissermentaliteten og nedlatenheten står i fokus.

Hvem som sier at barnet får det bedre hos far?

Kanskje er far mye på reise og det vil være stemor som vil stå for det meste.

Kanskje er far sirkuspappa som ikke vil takle en hverdag med lekser, plikter, kleskjøp/vask, etc.

Har et barn det godt i sin nye familie dersom stemor føler at hun ikke er verd å bli lyttet til?

Da må kanskje far belage seg på ett nytt brudd.

Og det er jo ikke gunstig for et barn å bli forlatt av voksne gang på gang.

Her vil jo evt barnet miste både sin mor, stefar (som flytter) og muligens stemor dersom stemor tar hatten og går!

Men alt dette er bare synsing og spekulasjoner.

Hovedinnlegger spør om hun har rett til å føle seg såret.

Og ja det har hun!

Det er en helt annen diskusjon om hun "kan" si nei til samboerens spørsmål...

Noe jeg mener en ikke kan dersom en har valgt en samboer med barn fra før.

Men igjen: det er en helt annen diskusjon!

Mayamor ikke innlogget

[Avery]

Om min mann hadde søkt om hovedansvaret for sitt barn uten å rådføre seg med meg så hadde jeg flyttet.

Selvsagt er et barn viktig, men det viser totalt mangel på respekt å bare gjøre slikt uten å rådføre seg med den man lever sammen med.

Å plutselig skulle få et barn i huset på heltid er en ganske stor omveltning i livet og absolutt noe som bør tas opp til diskusjon.

Dette er ikke noe han kan gjøre bak din rygg og forvente at du skal synes det er helt greit.

[Gjest Turi]

Fortsatt ingen av dere som vil si hvordan det er når far og stemor har felles barn. Hvem skal en ta mest hensyn til da?

Far?  

Mor?  

Stemor?  

Stefar?

Søsken som bor med mor og far?

Eldste barna som en av partene hadde fra før?  

Dette var utenom tema her, men med mine/dine/våre barn i alle bauger og kanter er det et like aktuelt tema.  

Generelt er det ingen som skal tas mest hensyn til, alle barna må tas like mye hensyn til uavhengig av hvor de bor. Og barn må gå foran voksne helt generelt. Det syns ihvertfall jeg.

Det trenger jo ikke være et motsetningsforhold her, mange klarer å få det til å fungere helt greit med mine, dine og våre barn. Det viktigste er at de partene som er voksne og tar beslutningene er åpne i kommunikasjonen, og at alle barna føler at de blir sett.

Men dette er vanskelig å gi generelt svar på, det er så mange ulike familiesituasjoner og så mange forhold som spiller inn.

[Gjest Porselen]

Jeg og mange av de andre som har skrevet i denne tråden er helt enige om at det er bak mål å ikke involvere samboeren i et slikt viktig spørsmål. Bor man sammen så er det en plikt å diskutere viktige endringer i forholdet. Den kommende heltids-stemor har en selvskreven rett til å få uttale seg om endringer i sitt dagligliv.

Men det er allikevel faren til barnet som må ha det avgjørende ordet om at han vil ha den daglige omsorgen for barnet. Og så kan vi diskutere opp og ned i mente om det i dette tilfellet er det beste for barnet, eller om det er bare et uslag av at mor ønsker å flytte langt vekk, eller om foreldre skal få lov til å bestemme selv hvor de ønsker å bo.

Alle forhold med barn fra tidligere av kan risikere å komme opp i en situasjon som gjør det nødvendig at den som ordinært har samvær kun annenhver helg, må overta den daglige omsorgen. Det kan skje uventede dødsfall......eller andre mindre dramatiske ting som gjør at barnet blir boende hos far.

Så risikoen for å bli mere involvert i stebarna enn de vanlige helgebesøkene er noe enhver steforelder må regne med.

Ja, stemor har rett til å uttale seg og være med på å legge forholdene til rette for at alle parter skal ha det bra. Med klare regler for arbeidsdeling og husregler for hvordan voksne og barn skal forholde seg til det å bo sammen. Og samtidig må hun akseptere at fars forhold til barnet kanskje kommer til å gå foran henne noen ganger. Det kommer en dag da barna blir voksne og flytter ut.

[Gjest Anonymous]

.....vet du hva? Jeg tror egentlig ikke han har tenkt, men det betyr ikke at han mener å være uomtenksom. Antakelig har han bare blitt så oppbrakt over hva barnemoren har tenkt å gjøre, at hans eneste tanke i hodet har vært hans samvær med barnet. Jeg forstår det heller ikke som om han allerede har søkt om foreldreansvaret, men at han har tenkt tanken. Jeg er forsovet enig i at han kunne orientert deg. Men da mener jeg orientert deg. Hvis han ønsker hovedansvaret og det er det beste for barnet, så bør din mening være underordnet.

Jeg synes du skal være romslig her, og ta opp på en pen og ryddig måte at du kunne tenke deg å være involvert i familieanliggender sånn generelt. Men tenk igjennom hvilken reaksjon han kan få hvis du antyder at du ikke er positiv til at han får hovedansvaret.

Jeg tror romslighet og evnen til å telle til ti ganske mange ganger er en kritisk suksessfaktor for å få "ny-familier" til å fungere. Hvis du/dere ikke har denne evnen, så er jeg ikke så sikker på at dere vil lykkes med parforholdet.

Lykke til!

Karen

[Gjest Anonymous]

 Men dette er vanskelig å gi generelt svar på, det er så mange ulike familiesituasjoner og så mange forhold som spiller inn.

Enig med deg. Det finnes ingen fasit.

Verken i denne diskusjonen eller med mine, dine og våre barn!

Det er det enkelte her i denne diskusjonen som glemmer. (Antyder ikke Sissan!)

Barna må gå foran alt er gjengangeren i mange innlegg.

Og det er feil!

For det er ikke alltid hva et barn mener er best virkelig er best.

Et barn kan bli sur og har ikke evnen til romslighet og å telle til ti før krav/misnøye settes fram. Ei heller alle mødre/fedre/stemødre/stefedre...

Mayamor ikke innlogget

[Gjest Anonymous]

Jeg er ikke med på at barna går foran alt som noen hevder.

Her har vi mine, dine og våre barn. Mitt barn bor hos oss, det gjør ikke min mann sine barn. Vi har tre sammen. Jeg går da ikke rundt å tenker at jeg velger min datter før min mann og at hun er viktigere. Hvilken problemstilling er det egentlig?!

tror ingen kommer til å sette en pistol til hodet mitt og be meg velge mellom mann eller mitt særkullsbarn.

Viktige avgjørelser tar jeg og min mann sammen, og hadde han bestemt uten meg at hans barn skulle flyttet til oss på dagen så hadde han blitt helgepappa til fem i stedet for to rimelig kvikt.

Om problemstillingen skulle bli reell så tror jeg faktisk jeg hadde tatt min hatt og gått. Vårt forhold hadde ikke tålt det pga av endel ting vi har gått igjennom. Da hadde vi hatt bedre av å bo hver for oss og samarbeide om våre felles barn.

Klart jeg er like viktig for han som hans særkullsbarn, men man elsker jo sine barn og sin partner på to vidt forskjellige måter. Det er da ingen konkurranse.

Om ikke det funker mellom oss så blir det andre gang han ikke får oppleve å være pappa på heltid. Jeg og våre barn er de han er nærmest i hverdagen. jeg føler absolutt ikke at hans to andre barn betyr mer. hvorfor skulle de det? Man har plass i hjertet for mange flere enn en person. Når man er samboer/gift og ikke minst når man har barn sammen, så tar man avgjørelser sammen også.