har jeg ingenting jeg skulle ha sagt?

[Gjest Porselen]

Til Dark angel:

Du har ikke lest alle svarene grundig nok, for de fleste av oss sier at det er noe galt med kommunikasjonen og at han burde ha diskutert dette med henne først.

Men vi sier også at barna har førsteprioritet og at de som blir glad i en mann eller kvinne med barn fra før må være klar over dette. Et forhold til en person uten barn fra før er noe helt annet enn et forhold til en person med barn fra før.

[Gjest SumoBryter]

Til Dark angel:

Du har ikke lest alle svarene grundig nok, for de fleste av oss sier at det er noe galt med kommunikasjonen og at han burde ha diskutert dette med henne først.  

Men vi sier også at barna har førsteprioritet og at de som blir glad i en mann eller kvinne med barn fra før må være klar over dette. Et forhold til en person uten barn fra før er noe helt annet enn et forhold til en person med barn fra før.

Jeg bare lurer på, alle dere snakker om at barna skal ha førsteprioritet, bla,bla,bla. Men i dette tilfelle hvor barna har det faktisk godt hos sin mor, hun vil bare flytte lengere unna (jeg tror ikke det var snakk om at barna fikk det vondt og fælt om de ble med moren) Men det var snakk om at far kom til å savne barna. Derfor er det bare dumt å snakke om (barna's beste, barn første prioritet, bla,bla) når det er ikke snakk om hva barna vil, men hva faren ønsker.

Han skulle ha diskutert det med henne først det er soleklart. Men det hadde vært noe annet om barna led hos moren og fikk det fryktelig da de flyttet, da måtte stemoren nok ha funnet seg i å ha litt sympati for barna og latt de flytte inn.

Foreløpig har jeg et barn som bor hos pappa, men han vet at om han har det fælt så er han i allefall velkommen til å bo hos oss når som helst.

[Gjest Turi]

Nabodama: Det er noe helt annet å gå inn i et forhold der man vet at det bor barn på heltid enn det å endre et eksisterende samværsmønster.

Og til dere som snakker om å sette barna først og stemødre/stefedre må finne seg i osv. osv.

HVORFOR ser dere dette som motsetninger, det er det jo ikke? Det er vel til barnas beste at far og stemor kan snakke sammen eller? Det er da ingen som mener at steforeldre skal ha vetorett mot at en forelder skal ta over omsorgen. Enkelte av oss sier bare at man må ha rett til å bli hørt i et forhold, SELV OM partneren har barn fra før.

[Gjest *Fiona*]

Enkelte av oss sier bare at man må ha rett til å bli hørt i et forhold, SELV OM partneren har barn fra før.

Enkelte av dere mener å bli "hørt" er det samme som å bli spurt, i retning av "jeg vil la barnet mitt komme og bo her, men bare hvis det er greit for deg altså, i vårt felles hjem".

Som mor eller far har du rettigheter og plikter, jeg mener en av pliktene er å sørge for det beste for barnet og en selv - dette nnebærer at hvis jeg får en ny partner, må jeg fra begynnelsen vite graden av commitment - og en sånn halvveis nølende "jeg synes det er greit nå, men om du har ham på heltid synes jeg ikke jeg får min rettmessige del av deg" ville ikke vært bra nok.

Ville aldri aldri aldri ha involvert barnet i relasjoner jeg ikke vet hvor vil føre, med noen jeg ikke vet om er innstilt på å bli i "gode OG onde" dager, og jeg vil også prioritere å høre på ny partner ift å finne ut hvilken bli-kjent-metode som vil funke best for begge. Et hvilket som helst holdningsproblem eller tilpasningsproblem vil jo vise seg nokså tidlig hvis en spiller med åpne kort - og om varsellampene lyser rødt hos den ene eller andre bør man kanskje ikke haste inn i noe?

Og barnet er der, må jeg gjenta, faktisk bare et visst antall år... det er et privilegium å være forelder, og om et menneske har større behov for selvrealisering enn å fungere i en familie, så er ikke jeg rette personen å dele hverdagene med - så enkelt er det.

Og jeg forsikrer; det føles ikke det grann som et offer!

Jeg ønsker meg en mann med ansvarsfølelse og evne og kapasitet og vilje til kjærlighet - de jeg har møtt av den typen BLUNKER ikke engang når noe skjer med barnet, men mener det er en selvfølge at jeg som god mamma prioriterer barnet mitt.

Jeg gidder ikke på noen måte unnskylde at jeg mener voksnes problemer i relasjoner bør holdes utenfor ungene. Har du dratt unger gjennom ETT samlivsbrudd, skulle en tro man brukte huet en ekstra omgang i nest erunde. (Her kunne jeg sikkert sagt noe om den debatten som går om 3 barn 3 fedre også, men det sier vel seg selv.) Og om ikke det føles naturlig å dele de mest innlysende ting med sin partner, vil jeg si problemet ligger på et annet plan enn samværsfordeling.

Gjest skrev:

Men jenta var vant til at hos pappa var det sirkus fra morgen til kveld og han tilhørte bare henne.

Det ble aldri stillt krav til henne på noen måte.

:o

Helt utrolig bevisstløst av faren, mener nå jeg, uansett situasjon rundt... det er sånt som gjør relasjoner tåkete for unger også; de trenger ikke sirkus, de trenger sunne relasjoner... Han høres umoden ut.

Enig i at kommunikasjon er essensen, uansett konstellasjoner i hjemmet og utenfor.

[Gjest Anonymous]

Men det var snakk om at far kom til å savne barna. Derfor er det bare dumt å snakke om (barna's beste, barn første prioritet, bla,bla) når det er ikke snakk om hva barna vil, men hva faren ønsker.

Han skulle ha diskutert det med henne først det er soleklart. Men det hadde vært noe annet om barna led hos moren og fikk det fryktelig da de flyttet, da måtte stemoren nok ha funnet seg i å ha litt sympati for barna og latt de flytte inn.

Nei, det er overhodet ikke dumt å snakke om "barn første prioritet" selv om du snur problemstillingen rundt. Poenget er jo at far ønsker å beholde kontakten med sitt barn, og er villig til å ta over den daglige omsorgen for barnet slik at de kan være sammen når mor flytter. Dette viser jo bare at barnet kommer først hos han, og så en eventuell partner. Om partneren kun er sammen med barnefaren fordi han IKKE har den daglige omsprgen for barnet, ja så har hun missforstått sin rolle i dette når far nå velger som han gjør.

[Gjest *Fiona*]

Hvis jeg hadde hatt en mann som du beskriver her, hadde jeg flytta på dagen!!

Hvis man er sååå egoistisk og glemmer dama si oppi alt, så kommer man til å forbli singel. Så får han og barnet all tid de trenger & vil ha sammen.. !

Det var akkurat det jeg har prøvd å si; gi barnet litt tid med pappaen sin, kvitt deg med umodne neket som synes det er viktigere med seg selv og egne ønsker. Takk for kort og grei oppsummering.

Vel, blir jeg nødt til å be noen velge noen gang skal jeg jaggu ta det på min egen kappe at jeg har vært så dum og naiv at JEG har valgt feil person å dele mitt liv sammen med...

Det er et visst antall kameler å svelge for foreldre. Det er enda flere hvis man har gått fra hverandre. Og hvis du involverer deg med noen med barn, får du svelge din andel med kameler, er jeg redd, og hvis kamelsvelging ikke ligger for deg står du fritt til å velge det vekk og ta ansvar for egne behov. Øsnker du deg en mann/dame uten bagasje bør du ikke kaste bort tiden på en som har det - for alles skyld.

[Gjest SumoBryter]

Nei, det er overhodet ikke dumt å snakke om "barn første prioritet" selv om du snur problemstillingen rundt. Poenget er jo at far ønsker å beholde kontakten med sitt barn, og er villig til å ta over den daglige omsorgen for barnet slik at de kan være sammen når mor flytter. Dette viser jo bare at barnet kommer først hos han, og så en eventuell partner. Om partneren kun er sammen med barnefaren fordi han IKKE har den daglige omsprgen for barnet, ja så har hun missforstått sin rolle i dette når far nå velger som han gjør.

Vel, det får være din mening at jeg snur det på hodet, jeg syns slett ikke det.

Mannen skulle ikke være i et nytt forhold i det heletatt da om han ikke ønsker engang å diskutere slike store valg med sin nye partner. Velger han barna alltid først burde han da bo alene! Ingen skal måtte tvinges til slikt.

Jeg syns slett ikke i en sånn sak at det hørtes ut som det er til barnas beste å bo hos sin far.

Jeg forstår kontaktbehovet, men det finnes fly, telefon internet webcam osv..osv...

Det er her snakk om farens ønsker ikke barnas.

[Gjest Turi]

Enkelte av dere mener å bli "hørt" er det samme som å bli spurt' date=' i retning av "jeg vil la barnet mitt komme og bo her, men bare hvis det er greit for deg altså, i vårt felles hjem".[/quote']

Har ikke lest noen av de innleggene som er kommet her slik jeg. Kanskje har du piggene litt ute? Å bli bedt om å bli respektert er ikke det samme som å gi seg selv vetorett.

Jeg er enig i alt du sier her jeg, men skjønner ikke hva det har med å respektere samboeren sin selv om man har barn å gjøre....? (som var sitatet du ga, fra meg, før hele denne oversikten over dine prioriteringer kom)

[Gjest Turi]

Det er et visst antall kameler å svelge for foreldre. Det er enda flere hvis man har gått fra hverandre. Og hvis du involverer deg med noen med barn' date=' får du svelge din andel med kameler, er jeg redd, og hvis kamelsvelging ikke ligger for deg står du fritt til å velge det vekk og ta ansvar for egne behov. Øsnker du deg en mann/dame uten bagasje bør du ikke kaste bort tiden på en som har det - for alles skyld.[/quote']

Dersom du er en kvinne som mener at mannen i ditt liv skal finne seg i store endringer i sin daglige situasjon uten en gang å bli tatt med på råd, vil jeg nok si at han må svelge elefanter. Og at du har overload med bagasje .

Selv syns verken mannen min eller jeg at kameler har noe med åpenhet i forhold til samvær med hans sønn å gjøre. Vi løser det helt fint over en kopp kaffe

[Gjest Anonymous]

Mannen skulle ikke være i et nytt forhold i det heletatt da om han ikke ønsker engang å diskutere slike store valg med sin nye partner. Velger han barna alltid først burde han da bo alene! Ingen skal måtte tvinges til slikt.

Ingen tvinges til noe som helst, finner hun seg ikke i det, kan hun bare avslutte forholdet. Men å forlange at far skal sette henne foran barnet, det kan hun ikke forlange, for det vil han ikke finne seg i. Barnet var der først i hans liv, og er tydligvis (rettmessig) den han vil prioritere.

Jeg syns slett ikke i en sånn sak at det hørtes ut som det er til barnas beste å bo hos sin far.

Jeg forstår kontaktbehovet, men det finnes fly, telefon internet webcam osv..osv...

Det er her snakk om farens ønsker ikke barnas.

Merkelig hvor enkelt det er å opprettholde kontakten til barnet for den av foreldrene som det flyttes bort i fra bestandig!? Rart at ikke den foreldren som flytter ikke kan la barnet bo igjen hos samværesforledren egentlig, når det er så enkelt å opprettholde kontakten med barnet.

[Gjest Anonymous]

Selv syns verken mannen min eller jeg at kameler har noe med åpenhet i forhold til samvær med hans sønn å gjøre. Vi løser det helt fint over en kopp kaffe

Det har kanskje noe med innstillingen din å gjøre, overfor hans barn? At han føler at du bryr det og derfor kan han prate med deg om hvordan ting skal løses? Når det gjelder trådstarter og signalene hun sender ut når det gjelder barnet, skjønner jeg godt at barnefar her tar avgjørelsen helt og holdent alene, for det er opplagt at svaret han vil få er at samboer ikke ønsker at barnet hans skal bo hos dem på heltid. Han tar en avgjørelse om hva han ønsker og venter så på at samboer skal ta sin avgjørelse. Enten så blir hun og stiller opp, eller så forsvinner hun ut av forholdet, men da har han barnet sitt hos seg.

[Gjest *Fiona*]

Kanskje har du piggene litt ute?

Kanskje har jeg ikke det? Kanskje jeg ikke har noen grunn til det? Kanskje folk kan være uenige med deg uten å ha piggene ute? ;-) Ser ingen grunn til at jeg skal ha piggene ute, mulig du ikke kjenner min situasjon men det er ingen pigger påkrevd der.

Hvis du leser om igjen, kan det hende du plukker opp i forbifarten enkelte innlegg som går på at "om han er så egoistisk kan han ha det så godt, da flytter jeg" og den stilen der. Det høres for meg ut som om noen mener de har vetorett.

Og det har de jo; de kan flytte. SELV.

Jeg har ikke sansen for følelsesmessig bestikkelse, og når man ber noen om å velge mellom seg og sitt barn, bør man ikke bli altfor tatt på senga om man får annen plassen.

Jeg er enig i alt du sier her jeg, men skjønner ikke hva det har med å respektere samboeren sin selv om man har barn å gjøre....? (som var sitatet du ga, fra meg, før hele denne oversikten over dine prioriteringer kom)

Nice...

For deg er det åpenbart, for andre her er det ikke fullt så åpenbart. Siden du tok dette til deg er det vel mer nærliggende å tro du som har piggene ute?)

At jeg brukte ditt sitat betyr ikke at det var deg jeg snakket til - jeg skrev "Noen her", bruken av ditt sitat var for å bruke eksempelet.

Skjønner?

At jeg respekterer samboeren min betyr ikke at jeg vil velge ham fremfor barnet mitt. Men som jeg også har skrevet flere ganger her nå (så jeg undres om du leser hva jeg skriver i det hele tatt) så vil jeg synes det var naturlig å ha slike ting på bordet nokså tidlig i et forhold hvor barn er involvert - jeg ser ingen hensikt i å verken kaste bort noens tid, føre noen bak lyset eller gi kunstige forventinger.

Hvis du ikke leser dette som respekt for både den andre parten, for meg selv og for barnet, så har vi bare ulike syn på respekt, tror jeg.

[Gjest *Fiona*]

Dersom du er en kvinne som mener at mannen i ditt liv skal finne seg i store endringer i sin daglige situasjon uten en gang å bli tatt med på råd, vil jeg nok si at han må svelge elefanter. Og at du har overload med bagasje .

Selv syns verken mannen min eller jeg at kameler har noe med åpenhet i forhold til samvær med hans sønn å gjøre. Vi løser det helt fint over en kopp kaffe

Her er du faktisk både så motbydelig og usaklig at jeg ser jeg ikke har noe mer å si - du har tydeligvis ikke lest et ord av det jeg har skrevet, og du manipulerer med setningene mine. Jeg har ikke nevnt ordet kamel og åpenhet i samme setning, og jeg kan kanskje forklare ordtaket for deg, men foreslår heller at du tar en kopp kaffe med tilsetning av oppdragelse OG leseferdigheter neste gang.

Kamelene gjelder de kompromissene man som menneske av og til må ta.

Om du har en spesiell agenda her får du ri den alene.

[Nabodama]

Nabodama: Det er noe helt annet å gå inn i et forhold der man vet at det bor barn på heltid enn det å endre et eksisterende samværsmønster.

Og til dere som snakker om å sette barna først og stemødre/stefedre må finne seg i osv. osv.  

HVORFOR ser dere dette som motsetninger, det er det jo ikke? Det er vel til barnas beste at far og stemor kan snakke sammen eller? Det er da ingen som mener at steforeldre skal ha vetorett mot at en forelder skal ta over omsorgen. Enkelte av oss sier bare at man må ha rett til å bli hørt i et forhold, SELV OM partneren har barn fra før.

Enig med deg, skulle til å skrive noe om det, men ble avbrutt.

Det var bare en tanke som slo meg at det som regel ikke var noe problem i den settingen, men også at man må være forberedt på at endringer kan skje hvis man går inn i et forhold til en som har barn fra før.

Ellers er jeg selvsagt enig i at overtakelse av hovedomsorgen skal diskuteres med samboer FØR man søker om det. Det har naturligvis med respekt for hverandre å gjøre.

[Gjest *Fiona*]

Ellers er jeg selvsagt enig i at overtakelse av hovedomsorgen skal diskuteres med samboer FØR man søker om det. Det har naturligvis med respekt for hverandre å gjøre.

Det er jo åpenbart.

Men om man "nekter", vil jo spørsmålet bli et annet.

[Gjest sexysadie]

Jeg synes faktisk den her fyren som forfatter av hovedinnlegg er egoistisk alle veie.

Ikke gidder han å snakke med sin samboer om at han vil gå for omsorgsovertakelse og han vil tza barnet vekk fra moren og lage helvete for henneog prøve å ta fra henne barnet, fordi hun vil leve sitt liv og vil flytte.....

Nei, det blir for søkt, uansett er det viktigst for barnet å ha kontakt med moren, som er den viktigste personen i et barns liv.

[Gjest *Fiona*]

:o

[Gjest Madeline]

Jeg synes faktisk den her fyren som forfatter av hovedinnlegg er egoistisk alle veie.

Ikke gidder han å snakke med sin samboer om at han vil gå for omsorgsovertakelse og han vil tza barnet vekk fra moren og lage helvete for henneog prøve å ta fra henne barnet, fordi hun vil leve sitt liv og vil flytte.....

Nei, det blir for søkt, uansett er det viktigst for barnet å ha kontakt med moren, som er den viktigste personen i et barns liv.

Dette her bllir bare for dumt. Hvorfor er det viktigst for barnet å ha kontakt med mor? Far burde være en like viktig person for barnet. Barnet har dessuten rett til samvær med begge foreldrene sine. Jeg synes det er flott at far bryr seg om sine barn og ikke uten videre går med på å miste kontakten med sitt barn. Det er ikke lett å opprettholde kontakten med barnet sitt hvis det flytter til en annen kant av landet. Mor kan ikke bare ta hensyn til seg selv når hun har et barn. At far ikke opplyste samboeren om at han ville ha det daglige ansvaret for barnet, er ikke bra. Men samboeren har etter min mening ingen rett til å nekte far å ha barnet der på heltid. Kan samboeren ikke godta det, så får hun heller flytte ut. Som sagt mange ganger før så kommer barnets behov før samboerens.

[Gjest sexysadie]

Dette her bllir bare for dumt. Hvorfor er det viktigst for barnet å ha kontakt med mor?

Alt det vi vet om utviklingspsykologi tilsier at mor er den desidert viktigste personen i et barns liv.

Far burde være en like viktig person for barnet. Barnet har dessuten rett til samvær med begge foreldrene sine.

Jo da, barnet har krav på samvær med begge foreldrene, der sa du det, ikke far har krav på å se barnet sitt.

Og det er godt at barna ser sine fedre, men hvis det går på bekostning av en god relasjon til mor, fordi far får omsorgen, (Nå snakker jeg om saker hvor mor er velfungerende, som hun jo som oftest er) er det ikke så godt.

[Gjest Dame]

At far ikke opplyste samboeren om at han ville ha det daglige ansvaret for barnet' date= er ikke bra. Men samboeren har etter min mening ingen rett til å nekte far å ha barnet der på heltid. Kan samboeren ikke godta det, så får hun heller flytte ut. Som sagt mange ganger før så kommer barnets behov før samboerens.

Hvorfor er alle så hissige etter å dolke samboerstemoren i ryggen med "du burde visst dette" osv.?

Er jenter seg selv verst? Jeg har den følelsen.

Det er vel ingen som bestrider at det er faren alene som kan bestemme om han vil prøve å få omsorgen for barnet. MEN: Han har etablert seg med kjæreste og samboer og har et hjem med henne. Tar han henne så for gitt at hun bare har å rette seg etter hva han bestemmer, så høres det ut som et forhold med små varselsklokker.

Jeg var oppe i samme situasjon som trådstarter, og barna flyttet til oss. Min samboer og kjæreste kom da til meg og sa noe slikt som:

"Min ekskone har bestemt seg for å flytte xxxxx. For barnas skyld bør de fortsette å bo her i sitt kjente miljø. Jeg vet jeg ikke kan forvente av deg at du vil bli stemor på heltid, men jeg må sørge for at barna mine får en bra oppvekst. Jeg skjønner at jeg ber om mye, og jeg er forberedt på at du avslutter forholdet."

Hva annet kan man gjøre da? Jeg smeltet og følte at han også så meg i situasjonen. Jeg hadde ingenting imot å bli stemor, men man trenger tid til å etablere regler for hus og oppførsel for hele familien.