har jeg ingenting jeg skulle ha sagt?

[Gjest Dame]

Kan jeg bare få lov til å oppsummere før jeg stuper i seng?

Vi er alle enige om at faren burde diskutert med samboer først. Hvor viktig det er, er det delte meninger om. Og så etterfølger alt som vi så absolutt ikke er enige om... God natt!

[aline]

Kan jeg bare få lov til å oppsummere før jeg stuper i seng?

Vi er alle enige om at faren burde diskutert med samboer først. Hvor viktig det er, er det delte meninger om. Og så etterfølger alt som vi så absolutt ikke er enige om... God natt!

jeg tror vi alle er enige om at det er viktig også jeg, at faren diskuterer det med samboeren.

også kommer alt det andre som vi ikke er enige om.

natt natt.

[Gjest stemor1]

trådstarter her! kan kanskje komme med litt flere opplysninger.

moren vil flytte langt utpå vidda (bokstavelig talt ja!!!). barnet kjenner der ingen bortsett fra sin mor og nye stefar. men her jeg og hans far bor kjenner han heller ingen. hvor mor for tiden bor har han mange venner, klassekamerater og skolen er bare et steinkast unna. her hos oss er han inne dagen lang og beveger seg aldri utenfor leiligheten med mindre hans far blir med. (hjemme hos oss har han ingen andre interesser enn dataspill). på den måten har han det bedre der hans mor bor nå, men hun har lyst til å flytte til sin nye samboers hjemby og det er laaaangt borte....

vil få det på det rene at jeg IKKE er noen ond stemor! men når barnet er her blir jeg som noen andre her nevnte, en slags "gjest" i eget hjem. det er sønnen som dominerer og skal ha all oppmerksomhet fra sin far og er lite interessert i kontakt med meg. jeg gjør det meste av matlaging, oppvask og klesvask her i huset. barnet er hyggelig nok det (sett bortifra at det ikke er interessert i å bli kjent med meg), men jeg kan ikke forestille meg at jeg vil holde ut å ha det her hver eneste dag med et par små unntak av fellesferier hvor det ville reise bort til sin mor. JA jeg visste at jeg ville bli stemor og at jeg måtte ta ungen med på kjøpet! men jeg så ikke for meg at jeg ville miste 99 % av den dyrebare "kjærestetiden". den eneste tiden vi får for oss selv når han er her er etter at han har lagt seg rundt kl 22:30. da kan vi sitte sammen i sofaen i en lavmælt samtale så han ikke våkner opp. kanskje vi kan ha litt lavmælt sex når vi har lagt oss i sengen og låst døren....

kanskje jeg kan snike til meg et kyss fra ham på kjøkkenet mens vi lager middag, bare ikke barnet ser dette....

når vi har en samtale sammen kan ungen finne på å bryte inn med "pappa??? gjett hva jeg drømte i natt da!!!" selv om vi er midt i en seriøs samtale.... dette er veldig irriterende.... det er tydelig at barnet ikke setter pris på at en annen stjeler oppmerksomheten fra ham. jeg kan bare ikke forestille meg å ha det slik hver eneste dag!

nå er det heldigvis ikke bestemt fra barnets mor om at hun vil flytte, forstår heller ikke hvorfor hun vil det, hun kjenner jo heller ingen på den siden av landet!

mange støttende svar her, men også mange som hele tiden må kommentere "når du velger en mann med barn så må du vite hva du går til!".... nei ingen stemor vet hva hun går til når hun velger en mann med barn fra før!! beklager det er bare ikke så enkelt, noen ganger blir det mye vanskeligere enn man kunne forestille seg og noenganger blir det bare koselig siden man kommer så godt overens med barna......

jeg har valgt å ikke ta opp mine synspunkter med min samboer før en aktuell flytting og rettssak blir aktuelt. jeg har nemlig på følelsen av at om jeg gir inntrykk av at jeg ikke ønsker å være fulltidsstemor, vil han få inntrykk av at jeg ikke liker hans barn og vil ha minst mulig kontakt med det, og dette stemmer ikke 100 %!!!

[Kittykat]

Han burde kanskje luftet det for deg, men når man blir sammen med en som har barn fra før så må man ha det i bakhodet at man KAN bli stemor/stefar på heltid.

Jeg synes det er flott at han vil ta ansvar for barnet sitt og hadde jeg vært deg, så hadde jeg prøvd å støttet han og hjulpet han.

Har man barn, så har man barn.

[Gjest *Fiona*]

(Bare nevner på forhånd, trådstarter, at svaret er til ulike innlegg her :-) så du ikke tror alt er rettet mot deg.)

Her tror jeg du vil få forskjellige svar fra de med og uten barn.........

Og takk for det... skal se det kommer litt innsikt med erfaring.

Jeg har ikke barn selv og jeg er på linje med ATA, det å få barn på heltid får en såpass stor innvirkning på dagliglivet deres at han burde rådført seg med deg.

Det å få barn har så stor innvirkning på dagliglivet at man burde tenkt litt mer gjennom ting på forhånd, vel?

Synes ikke han burde RÅDFØRT seg, men ja, jeg ville synes det var naturlig å nevne det. Sant å si ville jeg vært klar på det fra begynnelsen når jeg traff noen; jeg har et barn fra før, han er det viktigste for meg. For øyeblikket er delingen slik og slik, men jeg vet ikke hvordan det blir i fremtiden, det kan gå begge veier etter hva faren og jeg mener er best.

DEAL WITH IT! Bli voksen...

Hadde han valgt det bort, hadde det vært greit. Har han ikke den kapasiteten, respekterer jeg det.

Ja, du har valgt en samboer med barn, men det var på deltid. Ville du valgt det samme om han hadde barnet på heltid da dere ble sammen?

Skal ikke bli barnets problem, i hvert fall. Og unnskyld meg, er ikke det litt motstridende ift neste spørsmål? Hvem er viktig for hvem her, liksom...:

Lurer litt på hvor viktig DU er for ham jeg?

En del mindre viktig enn barnet, får vi håpe.

Misforstå meg rett, gode voksenrelasjoner er flottings og viktig, men barna er ikke barn for alltid; det er et gitt antall år det kreves masse å være forelder, så blir det mindre etter hvert.

Det er ethvert voksent menneskes fordømte plikt å forstå at et barns behov ivaretas av voksne.

Fortrinnsvis ansvarsfulle eksemplarer.

JA jeg visste at jeg ville bli stemor og at jeg måtte ta ungen med på kjøpet! men jeg så ikke for meg at jeg ville miste 99 % av den dyrebare "kjærestetiden". den eneste tiden vi får for oss selv når han er her er etter at han har lagt seg rundt kl 22:30. da kan vi sitte sammen i sofaen i en lavmælt samtale så han ikke våkner opp. kanskje vi kan ha litt lavmælt sex når vi har lagt oss i sengen og låst døren....

:o

Velkommen til virkeligheten, da...

Jeg respekterer at du ikke er i den fasen hvor du setter andre foran deg selv, men det kommer faktisk i annen rekke her. Jeg forstår frustrasjonen din, men må også stusse over at du ikke har tenkt lenger selv.

Det gjelder de fleste andre her som er "overrasket" også...

Kjenner dere INGEN foreldre? Vet dere ikke hvor viktig et barn er for foreldrene? Kommer det OVERRASKENDE på noen som helst måte? Indignasjonen her er det som forbauser meg mest.

Synes dere ikke det er rett og rimelig at barnet er viktigst uansett? Også dere som ikke har barn kan med et minimum av innlevelsesevne klare å forstå at et barn krever sitt, som Aline også påpeker - ingen barn bør ha det slik; risikere å miste en av foreldrene eller begge fordi de kommer i nye samlivssituasjoner.

Kanskje barnet kan få litt dyrebar pappatid også...

MEN - så må jeg si jeg stusser over måten det fungerer på ellers; jeg synes det er rart at ikke det gjøres noe for at du og barnet skal bli bedre kjent og få et bedre forhold?

Er det fordi du har den holdningen at "det er greit å dele når du er her så lite, men hadde det vært mer måtte jeg satt ned foten"?

Eller er ikke faren bevisst på hvordan han skal integrere rollen som pappa med rollen som kjæreste? Som det er nevnt her, hvis du har en litt tradisjonell rolle hjemme blir det fort et kunstig skille der.

Har du ingen følelse av at dere er en liten familie på tre? Ingen samhørighet, ingen forventning om hvor fint det kan bli hvis du og sambo får barn etc.?

Jeg vet selv at jeg hadde litt problemer med den overgangen ift eventuelle nye forhold - har opplevd begge deler; at en har vært kjempeinteressert og opptatt av sønnen min, og litt ydmyk ift å få til en god overgang - og da har ting gått tilsvarende smertefritt.

Men også dem som ikke er vant med barn, kanskje ikke er modne, og er avventende og litt passive. Det merker unger, og de gjør selvsagt det de kan for å få bekreftelse på at de fortsatt er viktigst hos forelderen. Noe de burde få, for det er de jo.

At det snakkes om menneskerettigheter her og individets frihet blir jeg bare oppgitt over - er du voksen får du pinadø passe på dine egne rettigheter, men et barn trenger faktisk de voksnes hjelp til det. Jeeez... Ring Amnesty, de har en fin definisjon på det, og jeg tror ikke SPA og shopping står på lista.

Selvsagt har man voksne behov når man har barn også, men mange ting kommer rimeligvis i annen rekke noen år. Sitter men og griner over alle jenteturene man ikke får vært på eller ansiktmaskene man ikke får tatt har man nok VALGT feil livssituasjon.

Jeg forstår at det ikke er bare enkelt å være steforelder.

Men valget for en mamma eller pappa er enkelt hvis man tvinges.

Take it. Or leave it.

Etter min mening burde man ikke tvinges til å velge, da har man vel egentlig valgt feil person å dele livet med videre.

En mann jeg treffer må være klar over at situasjonen kan endre seg, og han må støtte meg i mine roller som menneske. Enten jeg er kjæreste, mamma eller hva.

[Gjest Violetta]

Jeg svarer på hovedinnlegget til trådstarter, for jeg orker ikke lese alle innleggene akkurat nå.

Jo, du har noe du skal ha sagt. Når det gjelder ditt eget liv, og hvordan du vil leve det.

Faren burde ha deg med i hele prosessen når det gjelder barnet sitt. Når han har valgt å dele livet med deg, er det det som er naturlig. Synes noe annet er rart.

Men når det kommer til den endelige avgjørelsen om han skal bo sammen med barnet sitt på heltid, er det bare han som kan avgjøre det. Da kan du velge om du vil akseptere hans valg og leve sammen med dem begge, eller gå videre alene.

Dette er alternativene slik jeg ser det.

Kommunikasjon er nøkkelen her, slik jeg ser det.

[Gjest Turi]

Først: Jeg er skilsmissebarn, mor og stemor, så jeg har litt erfaring. Har også vært stemor uten å være mor og husker hvordan det føltes.

Så: Om det ble bestemt at min stesønn skulle bo hos oss 100% av tiden, ville han vært hjertelig

velkommen.

MEN:

Om min mann hadde søkt om heltidsomsorg for sønnen sin uten å snakke med meg først, ville det blitt rabalder!

JA - du har rett til å føle deg såret (jeg ville vært forbannet). SELVSAGT diskuterer man slike ting.

Og det å diskutere hvordan man skal leve livet sitt de neste 10-15 årene er faktisk ikke det samme som å ikke sette barnet først. Det er å legge til rette for at barnet, og resten av familien, skal ha det så bra som mulig.

Om man nå forutsetter at pappaen faktisk tror han kan få omsorg for sønnen sin, burde han jo ønske at hverdagen blir så god som mulig når sønnen er der, ikke sant? Og når han (forhåpentligvis) kjenner sin samboer og vet hvor hun står i forhold til barn/voksentid osv., burde han dermed ønske å få henne med på laget før han gjorde noen utspill. Det er vanskelig uten å invitere til en diskusjon/samtale der hun faktisk kan føle at hun blir hørt.

Dersom pappaen og samboeren ikke kommer frem til noe som han kan leve med, så har de alle kortene på bordet og kan velge konsekvenser ut fra hva som er viktig for dem. Med et bakholdsangrep som han har laget nå, har han en samboer som er på bakbena i utgangspunktet.

Og gud hjelpe meg - det ville jeg også ha vært - selv om jeg mer enn gjerne skulle vært stemor på heltid.

Og til deg trådstarter: Det med at barn bryter inn i samtaler, krever oppmerksomhet osv. osv. er helt normal atferd. For å få slutt på det, må dere bruke oppdragelsesmetoder, som alle andre foreldre. Kanskje kommer slike ting spesielt til uttrykk der barna ser lite til forelderen - da vil de kanskje "eie" når de først er der. Gi pappaen og gutten litt rom uten deg tilstede, og nyt kjærestetiden, bråkete sex, dype samtaler og klining i sofaen alle de dagene dere er alene.

[aline]

tror heller ikke det at barnet bryter inn midt i samtaler nødvendigis har noe med deg å gjøre, har opplevd flere barn som bryter inn midt i mens voksne snakker. det kan være både fordi de ønsker oppmerksomhet akkurat da, være fra begge foreldrene, ene foreldre eller andre.

det kan også være rett og slett at barnet fikk en tanke i hodet der og da, og ikke egentlig tenker etter at noen prater... barn er barn, de har ikke lært alt enda.

endel kan nok også endre seg dersom barnet skal bo hos dere hver dag, da vil det få mye mer oppmerksomhet fra far en det får nå som det hovedsakelig bor hos mor.

at barnet bare har "inneinteresser" når det er hos dere, vil muligens endre seg av seg selv. og gjør det ikke det, så er det jo deres ansvar å sørge for å sette regler. Det går an å lage regler som sier at det kun er så og så lang tid på datan om dagen. og at h*n skal være ute osv.

[Gjest Anonymous]

Hei.

Jeg vet hva du snakker om for jeg er stemor selv.

Jeg har mange ganger vært lei meg for at jeg føler det slik jeg gjør når hans datter er hos oss.

Hun var også slik at alt dreide seg om henne fra morgen til kveld.En riktig prinsesse på erten og pappa`n og jeg eksisterte ikke som par når hun var hos oss.

Hun gjorde hva hun kunne for å sabotere all kontakt mellom faren og meg.

Jeg tror ikke hun mislikte meg heller, for mamma`n hennes og jeg kommer veldig godt overens.Mannen min og jeg har et bunnsolid og flott vennskap med hennes mamma og mannen hun bor med.

Jeg har brukt mye tid og energi på å kose meg med henne.

Tegne sammen, bake osv.

Men jenta var vant til at hos pappa var det sirkus fra morgen til kveld og han tilhørte bare henne.

Det ble aldri stillt krav til henne på noen måte.

Nå har jeg jobbet med min instilling ovenfor henne og mannen min.

Jeg har fortalt ham at vi må finne en løsning der vi alle kan fungere som en familie der alle er like viktige.

Ingen forfordeles kun fordi de er på besøk.Hun må også rydde etter seg for å oppnå fordeler.

Jeg vet også at den dagen kan komme der hun skal bo hos oss.Det var noe jeg bare gråt av før....

Jeg gikk noen runder med meg selv og fortalte også hvorfor jeg ble så lei meg til mannen min.

Vi er enige om at vi skal være en normal familie der hun er 100% inkludert.

Vi har blitt foreldre til en liten pike og hun skal heller ikke føle at halvsøsteren har andre regler enn henne eller er mere "favoritt" hos faren deres.

SÅ:

Du skal informeres og dere SAMMEN skal bli enige om naturlige regler i deres hjem.

Kos og klem skal du også selvfølgelig få...kjærlighet har ingen barn vondt av å se.Min stedatter synes det er trygt å se at faren har en han skal leve livet med.

Han har gjort det klart for henne at han koser med meg og halvsøsteren også, ikke bare med henne.Og at man kan dele hjertet sitt i mange deler uten at kjærligheten blir mindre.

Hvis mannen din tror ta ungene blir fine mennesker av å ikke ha grenser og av ikke å kunne dele kjærlighet tar han feil....

ikke rart du er skeptisk da!

SNAKK sammen!Det er mitt råd. :-)

Lykke til!

[Gjest DA i.i.]

Han burde kanskje luftet det for deg, men når man blir sammen med en som har barn fra før så må man ha det i bakhodet at man KAN bli stemor/stefar på heltid.

Jeg synes det er flott at han vil ta ansvar for barnet sitt og hadde jeg vært deg, så hadde jeg prøvd å støttet han og hjulpet han.

Har man barn, så har man barn.

Kanskje luftet det for henne?..???.......

Er du liksom mindre verd i et forhold hvis du er stemor.

At det går ann.....

[Gjest Mayamor]

Om det ble bestemt at min stesønn skulle bo hos oss 100% av tiden' date=' ville han vært [b']hjertelig

velkommen.

MEN:

Om min mann hadde søkt om heltidsomsorg for sønnen sin uten å snakke med meg først, ville det blitt rabalder!

JA - du har rett til å føle deg såret (jeg ville vært forbannet). SELVSAGT diskuterer man slike ting.

Og det å diskutere hvordan man skal leve livet sitt de neste 10-15 årene er faktisk ikke det samme som å ikke sette barnet først. Det er å legge til rette for at barnet, og resten av familien, skal ha det så bra som mulig.

Samboer ønsker at hans barn skal bo her hos oss.

Samboers eks er ikke enig, selvsagt...

Vi har det helt på det rene at dersom et eller flere av barna hans ønsker å bo hos oss, er de hjertelig velkommen.

Men hadde samboer bare informert meg om hvordan hverdagen ble: da hadde jeg blitt sinna.

En kan ikke sitte og ha takhøyde for alt som kanskje kan bli en aktuell gledelig ting eller problemstilling en gang, kanskje...

Det handler ikke om at en ikke liker ditt eller har manglende respekt for datt. Det handler om tillitt.

Nå er vi heldigvis samkjørte på dette med barna.

Men jeg skjønner hovedinnlegger godt alikevell.

Bare en liten tanke:

Hadde dette gjeldt samboer og meg:

Hva da med vårt felles barn?

Skulle det bli tvunget til å miste daglig kontakt med begge foreldrene fordi mor og far ikke kunne snakke sammen om daglig omsorg visa samvær med fars andre barn?

Hvilke barn skal en tenke mest på?

De eldste som var der først?

De yngste som tross alt har mor og far som bor sammen?

Jeg sier ja takk begge deler:

ALLE BARNA.

Jeg skjønner og respekterer min samboers ønske om å ha barna her. Jeg forstår hvilket savn det må være å bare se dem en helg i måneden. Barna hans er en del av ham på lik linje som mine barn er en del av meg!

Men kommunikasjon er stikkordet!

Mayamor

[Gjest Porselen]

Jeg er enige med mange her, din samboer burde/skulle abslolutt tatt en prat med deg i det samme han begynte å tenke på å overta den daglige omsorgen for barnet sitt. For dere må sammen tenke over og planlegge tilværelse, lage spilleregler for hvordan det skal fungere når dere blir en familie, og ikke lenger bare et par. At du også skal ha noe å si i deres felles hjem. Hvorfor han ikke gjorde dette vet jeg ikke, men det var ikke særlig gjennomtenkt iallfall.

Å bli sammen med en en mann med et barn fra tidligere forhold gjør at du automatisk må regne med at dette barnet vil være i forholdet kortere eller lengre perioder i en lang periode av livet. Måten denne mannen behandler barnet sitt og deg på vil også vise hvordan han vil behandle deres felles barn og deg ved et eventuelt samlivsbrudd.

Når det gjelder barnet, så vil jo hverdagen til barnet bli annerledes hvis h*n skal bo hos dere til daglig. At h*n ikke kjenner noen i nærmiljøet hos dere nå med helgeopphold er naturlig, men når barnet begynner på skolen som dere har tilhørighet til så vil dette endre seg. Barnet får venner og blir med på aktiviteter etter skoletid og da blir det mindre innetid. Ellers har barn en tendens til å avbryte folk som prater, barn lever i nuet og må si det de tenker på akkurat der og da, uten at det ligger noe mere bak. Det blir litt vanskelig når både barnet og du kanskje er litt på "hugget" og føler at dere begge konkurrerer om fars og samboers oppmerksomhet.

Hovedessensen er vel at dette var en grov kommunikasjonssvikt fra din samboers side, og at du bør vel gi beskjed om at dette ikke bør gjenta seg. Ellers mener også jeg at barnets beste faktisk bør komme i første rekke her, men at dere må lage spilleregler og husregler slik at dette også kan bli til ditt beste.

[Gjest Anonymous]

Faren må kunne ha omsorgen for sitt eget barn uten å rådføre seg med deg først. En anne sak er det at dere selvfølgelig må snakke om saken, dere lever jo sammen, men det skal jo ikke være sånn at faren må spørre deg hva du mener om det. Velger han det, så må du enten godta det eller ikke. Barna kommer først.

[Gjest gjesta]

Samboer ønsker at hans barn skal bo her hos oss.

Samboers eks er ikke enig, selvsagt...

Vi har det helt på det rene at dersom et eller flere av barna hans ønsker å bo hos oss, er de hjertelig velkommen.

Men hadde samboer bare informert meg om hvordan hverdagen ble: da hadde jeg blitt sinna.

En kan ikke sitte og ha takhøyde for alt som kanskje kan bli en aktuell gledelig ting eller problemstilling en gang, kanskje...

Det handler ikke om at en ikke liker ditt eller har manglende respekt for datt. Det handler om tillitt.

Nå er vi heldigvis samkjørte på dette med barna.

Men jeg skjønner hovedinnlegger godt alikevell.

Bare en liten tanke:

Hadde dette gjeldt samboer og meg:

Hva da med vårt felles barn?

Skulle det bli tvunget til å miste daglig kontakt med begge foreldrene fordi mor og far ikke kunne snakke sammen om daglig omsorg visa samvær med fars andre barn?

Hvilke barn skal en tenke mest på?

De eldste som var der først?

De yngste som tross alt har mor og far som bor sammen?

Jeg sier ja takk begge deler:

ALLE BARNA.

Jeg skjønner og respekterer min samboers ønske om å ha barna her. Jeg forstår hvilket savn det må være å bare se dem en helg i måneden. Barna hans er en del av ham på lik linje som mine barn er en del av meg!

Men kommunikasjon er stikkordet!

Mayamor

[Gjest gjesta]

Faren må kunne ha omsorgen for sitt eget barn uten å rådføre seg med deg først. En anne sak er det at dere selvfølgelig må snakke om saken, dere lever jo sammen, men det skal jo ikke være sånn at faren må spørre deg hva du mener om det. Velger han det, så må du enten godta det eller ikke. Barna kommer først.

Hvis jeg hadde hatt en mann som du beskriver her, hadde jeg flytta på dagen!!

Hvis man er sååå egoistisk og glemmer dama si oppi alt, så kommer man til å forbli singel. Så får han og barnet all tid de trenger & vil ha sammen.. !

[Nabodama]

for Fiona! Godt innlegg, som jeg støtter fullt ut!

En ting som jeg synes er merkelig i denne forbindelsen, altså med stemødre, er at det er et svare styr hvis far skal ha hovedomsorgen etter å ha vært deltidspappa. Som flere sier, har man valgt en mann med barn, må man være åpen for at ting kan endre seg. Barna er tross alt viktigst.

Det som slår meg er at stefedre ikke lager samme oppstyr om at mor har hovedomsorgen. Og vi mødre tar det gjerne som en selvfølge at stefar ikke har noen innvendinger på å komme inn i en ferdig setting med unger som ikke er hans.

Hadde det da blitt en diskusjon hvor stefar ønsket at hovedomsorgen for barna ble overført til deres far, fordi det ble for store endringer i livet hans, og fordi han helst ikke ville bruke så mye tid og penger på unger som ikke var hans egne, DA skulle det bli bråk!

[Gjest gjesta]

 for Fiona! Godt innlegg, som jeg støtter fullt ut!

En ting som jeg synes er merkelig i denne forbindelsen, altså med stemødre, er at det er et svare styr hvis far skal ha hovedomsorgen etter å ha vært deltidspappa. Som flere sier, har man valgt en mann med barn, må man være åpen for at ting kan endre seg. Barna er tross alt viktigst.

Det som slår meg er at stefedre ikke lager samme oppstyr om at mor har hovedomsorgen. Og vi mødre tar det gjerne som en selvfølge at stefar ikke har noen innvendinger på å komme inn i en ferdig setting med unger som ikke er hans.  

Hadde det da blitt en diskusjon hvor stefar ønsket at hovedomsorgen for barna ble overført til deres far, fordi det ble for store endringer i livet hans, og fordi han helst ikke ville bruke så mye tid og penger på unger som ikke var hans egne, DA skulle det bli bråk!

POENGET: Hvis man ikke kan diskutere eller snakke om ting i et forhold, da er det ikke noe forhold for meg vertfall! :o Men ser ut som endel mener at stemødre skal bli behandla som mindreverdige & noe dritt.... Blir kvalm av denne diskusjonen.

Sånn det skal være:

1. han skulle diskutert med henne først, for de er SAMMEN!!

2. Komme fram til en løsning.

Nå melder jeg meg ut av diskusjonen før jeg av flere IDIOTISKE svar.... :o

[Gjest gjesta]

Mye fornuftig er blitt sagt i diskusjonen.

Som mange andre så er jeg enig i at far burde ha delt sine tanker omkring temaet med deg. Rett og slett fordi det også vil påvirke ditt liv, MEN jeg anser far som den som tar den endelige beslutningen. Jeg anser det å være foreldre som et stort ansvar. Vi må være tilstede i ungenes liv. Vi har plikt å stille opp for vi snakker om barn som trenger ansvarlige voksne i sitt liv. En annen voksen kan klare seg alene, men ikke et barn.

Jeg har selv samboer med barn. Han hadde samvær mens mine bor hos oss. Da det var snakk om at et av barna hans ville flytte til oss så var det helt uaktuelt for meg å sette meg på bakbeina. Velger flere barn å flytte til oss så er det også greit. Jeg ønsket en mann som var sitt ansvar bevisst i forhold til egne barn og det har jeg fått! Jeg ønsker det samme for hans barn som for mine, nemlig en god oppvekst.

Når man bor sammen med barn på heltid så får man også et helt annet forhold til det. Rett og slett fordi man deler hverdagen sammen på godt og ondt. Det er du og samboeren din som lager felles kjøreregler i deres hjem. Og du har et eget ansvar til å få forholdet til hans barn til å fungere. Du er den voksne her.

[Gjest SumoBryter]

Du har all rett til å føle deg såret og oversett. Når man er en familie(et par) så syns jeg det er rett og slett egoistisk at han ikke har spurt deg.

[Gjest Anonymous]

   POENGET: Hvis man ikke kan diskutere eller snakke om ting i et forhold, da er det ikke noe forhold for meg vertfall!   :o   Men ser ut som endel mener at stemødre skal bli behandla som mindreverdige & noe dritt.... Blir kvalm av denne diskusjonen.

Sånn det skal være:

1. han skulle diskutert med henne først, for de er SAMMEN!!

2. Komme fram til en løsning.

Nå melder jeg meg ut av diskusjonen før jeg    av flere IDIOTISKE svar....   :o  

Like greit at du melder deg ut av diskusjonen, for svarene dine gir oss andre lyst til å og må vi lese flere av dine kommentarer så :kvalm: vi.

Du viser med all tydlighet at du er umoden og at du ikke burde ha vært i et forhold med en partner der det eksisterer barn fra før. Du er fortsatt så umoden at alt handler om deg og er ikke voksen nok til forstå at barnet kommer alltid først. Man kan altså diskutere så mye man vil, men svaret er gitt på forhånd dersom mor/far ønsker daglig omsorg for sitt barn. Stemødre/fedre må bare få dette inn i hodene sine.