har jeg ingenting jeg skulle ha sagt?

[Gjest Anonymous]

Dersom de ikke blir enige, bør selvsagt far følge sin overbevisning, og prøve å få barnet. Samboer har da to-tre valg.

Enten avslutte forholdet og flytte (kommer selvsagt an på hvem som eier leiligheten, men la oss holde disse tingene utenfor diskusjonen).

Flytte fra hverandre, far har alt daglig med barnet, og ekssamboer kommer på besøk.

Godta fars valg, bli boende og bli stemor på fulltid.

Men jeg vil ikke si at samboer er egoistisk fordi hun evt. ikke vil bli stemor.

[Gjest gjesta]

Ja, men hva hvis de ikke blir enige? Hvem skal føye seg?

Det kan jeg umulig svare på.

Hvis han bestemmer seg for å ha barnet hos seg fulltid, så gjør han det. Da må hun godta det eller pakke kofferten.. Hvis hun bestemmer at nei, det vil hun ikke, da kan han gjøre det uansett, men kan føre til at han mister henne.. Så det er jo egentlig bare opp til han In The End, for hun får ikke muligheten til å ta en annen avgjørelse enn å bli eller gå, om han vil ha barnet 100%.

[Gjest gjesta]

Når man er stemor har man lite man skal ha sagt...

Men man har valget om å flytte ut eller bli stemor på fulltid.. Jeg håper det aldri blir et valg for meg... :-?

[Gjest gjesta]

"Kvinnen som forelsker seg i en mann som har barn fra et tidligere forhold, er ofte uforberedt på den kompliserte familiesituasjonen som venter henne i et samliv med denne mannen. Hun ønsker tid og rom til å etablere og stabilisere parrelasjonen. Hun kunne gjerne ønsket seg mannen alene og uten barn, selv om hun innser at hun får en pakkeløsning.

Når samlivet blir en realitet, med stebarn som kommer og går, har stemora ønske om å bli akseptert av dem, kanskje til og med likt. Hun føler gjerne behov for å bli inkludert. Videre trenger stemora kontroll over hverdagen sin med tilstrekkelig forutsigbarhet, eksempelvis om samværsordning. (Av egeninteresse er det ofte stemora som strukturerer samværsordninga mellom partneren og barna hans med datoer og ordentlige avtaler.) Hun har ei forestilling om graden av struktur som passer for henne. Hun trenger å føle seg hjemme der hun bor, gjerne ved å kunne sette sitt preg på de fysiske omgivelsene. Har stemora egne barn vil problemstillinger omkring felles krav og forventninger overfor egne og mannens barn dukke opp. Kan man sette like krav til barn som kommer og går i forhold til dem som bor fast? Forskjellige oppfatninger av behov for grensesetting og oppdragelse er gjerne utfordringer i relasjonen mellom stemora og partneren hennes. "

Bare litt info.....

Fra : http://kilden.forskningsradet.no/tidsskrif...3_3_volstad.htm

[Gjest Gjesta]

Men er hun imot å bli heltidsstemor så er det etter min mening ikke riktig å føye samboeren. Barnets interesser bør komme først.

Jeg la merke til at du har gjentatt dette flere ganger, men hvor tar du det fra?

Det som var spørsmålet var om han burde tatt dette opp med henne før han tok avgjørelsen.

Jeg synes du reagerer riktig og at han burde tatt dette opp med deg.

[aline]

når dere er samboere og familie sammen dere to, så bør slike avgjørelser være en selvfølge at begge to er med på.

og at han bestemte dette uten engang å snakke med deg om det, er respektløst ovenfor deg!

men man må, som hannen sier, være klar over hva man risikerer når man blir sammen med en mann som har barn fra før, man risikerer nemlig akkurat det at livssituasjonen kan endre seg i forhold til hva som er best for barnet.

og man må også være klar over at selv den mest respektfulle samboer, kan om han har barn, finne på å sette barnets beste forran ditt beste. og det BØR være slik i mine øyne. har man barn, så er barnets beste alltid viktigst.

men det bør uansett diskuteres sammen, alt blir også mye lettere å forholde seg til dersom man får ta del i avgjørelsen.

[Gjest Mor til to.]

Det er faktisk slik at barn kommer først, uansett. Jeg tror de fleste foreldre ville velge barna om de måtte velge, slik er det bare.

Ja, han skulle snakket med deg først, eller rettere sagt fortalt deg om sine planer. Da er det ditt valg om du vil være heltidsstemor eller ikke.

En kollega av meg sa at han var parat til om nødvendig å flytte fra samboeren sin dersom barna fra første ekteskap ytret ønske om å flytte til han. Han spissformulerte det slik: "Barna har jeg for resten av livet, men samboeren min... det kan bli slutt neste uke, så det er helt klart at barna går foran uansett."

[Gjest sexysadie]

Jeg ville blitt rasende hvis min kjæreste hadde gått til et slikt skritt uten å spørre meg først. Fordi det er jo tross alt interessant å vite hvordan han hadde tenkt seg det. Jeg hadde ikke funnet meg i at han hadde overlagt ansvaret for barna overfor meg, da jeg overhodet ikke er interessert i å ha ansvar for barn jeg ikke har valgt selv.

Jeg ser i omgangskretsen hvor det er far som har omsorgen at det er mye godt stemor som tar det daglige ansvaret med klesvasking, matlaging, henting og bringing mens pappa gjør de morsomme tingene med barna. Ved et tilfelle hvor det ble over mellom min venninne og hennes X så tenkte han faktisk seriøst på å overlevere ansvaret for gutten til moren igjen selv om han vet at hun er litt koko i hodet sitt, rett og slett fordi han ikke ville ha alt ansvaret alene.

Så vill fyrer generelt gidde hovedomsorgen hvis de ikke har en kvinne der til å gjøre alt det praktiske i huset?

[nallemaja]

syns ikke det skulle være nødvendig for han å diskutere saken med henne, men INFORMERE. Jeg mener barn kommer foran kjæreste/samboer, og at hvis han vil søke om foreldreretten så skal han gjøre det. Men han burde sakt fra til samboeren at han hadde tenkt til å gjøre det..

min mening

[Gjest sexysadie]

syns ikke det skulle være nødvendig for han å diskutere saken med henne, men INFORMERE. Jeg mener barn kommer foran kjæreste/samboer, og at hvis han vil søke om foreldreretten så skal han gjøre det. Men han burde sakt fra til samboeren at han hadde tenkt til å gjøre det..

min mening

Så en stemor skal ikke ha noe å si mht hvem som skal flytte inn i hennes hjem?

Det er utrolig respektløst av noen å gjøre noe slikt som hovedinnlegg forteller om.

[nallemaja]

Så en stemor skal ikke ha noe å si mht hvem som skal flytte inn i hennes hjem?

Det er utrolig respektløst av noen å gjøre noe slikt som hovedinnlegg forteller om.

Jeg mener at om man er stemor så må man være innstilt på at mannen vil ønske å ha barnet sitt boende hjemme hos seg. Syns ikke noen skal sette seg selv høyere enn samboerens/mannens barn.

Hun kan bestemme hvem som skal få lov å flytte inn i sitt eget hjem, men pappaen må få velge om han vil ha barnet sitt hos seg fremfor å prioritere dama si. Barna kommer først.

[Gjest Madeline]

Jeg mener at om man er stemor så må man være innstilt på at mannen vil ønske å ha barnet sitt boende hjemme hos seg. Syns ikke noen skal sette seg selv høyere enn samboerens/mannens barn.

Hun kan bestemme hvem som skal få lov å flytte inn i sitt eget hjem, men pappaen må få velge om han vil ha barnet sitt hos seg fremfor å prioritere dama si. Barna kommer først.

Jeg må si meg helt enig med Nallemaja.

[Gjest sexysadie]

Jeg mener at om man er stemor så må man være innstilt på at mannen vil ønske å ha barnet sitt boende hjemme hos seg. Syns ikke noen skal sette seg selv høyere enn samboerens/mannens barn.

Hun kan bestemme hvem som skal få lov å flytte inn i sitt eget hjem, men pappaen må få velge om han vil ha barnet sitt hos seg fremfor å prioritere dama si. Barna kommer først.

Så en stemor må være innstilt på at hennes mann uten å spørre henne bare vil søke om omsrogen for sine barn....

Beklager, men siden hennes penger og ikke minst tid også vil gå med på å fostre opp barna skal hun ha et ord med i laget om hun vil det eller ei.

For det vil jo bli forventet at hun tar ansvar, da bør hun jo også ha myndighet til å bli med på avgjørelsen.

[Laina]

Selvølgelig burde han ta det opp med deg først. Jeg syns som så mange andre her at barna faktisk skal gå først. At han har bestemt seg for at han vil ha omsorgen for baret sitt, er en helt redelig avgjørelse å ta selv. Men hvis han hadde hatt litt respekt for samboeren sin, burde han diskutere det med henne. Legge forslaget frem på en ordentlig måte. Forklare henne hvorfor, og at det er viktig for ham. For deretter å spørre henne hva hun syns om det, og hvordan de skal få det til å fungere best mulig. Hun burde få lov til å legge frem sine synspunkter.

Så lenge han ikke tar henne med på den avgjørelsen, syns jeg det høres skummelt ut ift hvilken rolle hun vil få i den evt "nye" familien sin. Vil hun få være med å ta andre viktige avgjørelser, når hun ikke blir informert om denne en gang???

[Gjest Madeline]

Så en stemor må være innstilt på at hennes mann uten å spørre henne bare vil søke om omsrogen for sine barn....

Beklager, men siden hennes penger og ikke minst tid også vil gå med på å fostre opp barna skal hun ha et ord med i laget om hun vil det eller ei.

For det vil jo bli forventet at hun tar ansvar, da bør hun jo også ha myndighet til å bli med på avgjørelsen.

Hun bør bli informert og få si sin mening, men hensynet til barnet må gå foran det samboeren måtte mene.

[nallemaja]

hvis stemoren ikke ønsker å bruke sin tid(og penger??) på stebarnet sitt hvis det flytter hjem til dem så bør hun heller flytte for seg selv.

Har selv vært i samme situasjon, og mannen min ville at ungen hans skulle flytte hjem til oss, han spurte meg ikke om hva jeg mente, men bare sa i fra at han skulle tilby ungen sin å bo hos oss. Han forventa at jeg forstod og godtok,(uten at han trengte å si akkurat det), og jeg hadde ingen problemer med å skjønne han og respektere det valget. Hvis ikke jeg hadde hadde godttatt dette så hadde han nok ikke ville bodd sammen med meg mer, for når det gjelder barna hans så kommer de foran alt, og det støtter jeg fullt ut! Opp til meg om jeg ville godta det eller ikke, men det var aldri et spørsmål hverken fra hans eller min side.

[Gjest sexysadie]

Jeg vet jeg ville ha flyttet ut hadde det vært min mann.

[nallemaja]

Jeg vet jeg ville ha flyttet ut hadde det vært min mann.

Så du mener at en mann burde prioritere deg og dine ønsker fremfor å kunne få ha barnet sitt hos seg og få delta mer i oppveksten til barnet sitt?

[Gjest sexysadie]

Hun bør bli informert og få si sin mening, men hensynet til barnet må gå foran det samboeren måtte mene.

Og hva med andre fremtidige avgjørelser mht sitt hus og hjem, skal hun få noe å si da?

Hva med sin rolle i den her nye situasjonen?

Så du mener at en mann burde prioritere deg og dine ønsker fremfor å kunne få ha barnet sitt hos seg og få delta mer i oppveksten til barnet sitt?

Det jeg mener er at det skal opp til diskusjon mellom paret før noe som helst skjer, en fyr skal ikke kunne finne på noe sånt uten videre. I hvertfall om han forventer lojalitet fra sin kjæreste i fremtiden.

[Gjest Dame]

Mannen burde selvsagt tatt med samboeren på råd når han vurderer dette. Som det ble sagt; mye arbeid og ansvar (pluss økonomiske bidrag) vil falle på henne, og hun bør få uttale seg.

Punkt to: Det er helt greit å anlegge sak mot barnemoren om å overta omsorgen for barnet, men om hun ikke vil, har han en lang vei å gå i rettssystemet. Har hørt om et par saker der mor likevel har flyttet urettmessig (lurer på om det var delt omsorg til og med), men siden det tar lang tid å anlegge sak, så kom ikke far noen vei. barnet hadde rukket å etablere seg på nytt sted.

Det er ikke selvsagt at far får omsorgen i dette tilfellet. Bare for å ha det på det rene.