Alltid følt meg utenfor i storfamilien

[AnonymBruker]

Jeg har, så lenge jeg kan huske følt meg utenfor i storfamilien. Med det mener jeg ikke av mitt søsken og foreldrene mine, men av tanter/onkler og søskenbarn. 

Hos de har alltid mitt søsken vært den mest populære. Mitt søsken er flink sosial og er veldig omgjengelig. Jeg er ikke så flink sosial, jeg kan være redd for å ikke ha noe å snakke om, jeg er litt engstelig, men har samtidig litt andre meninger er storfamilien generelt. Jeg har hatt en tante som for meg har vært litt ekstra stas, men slik er det desverre ikke lenger.

Det har vært noen konflikter med den ene grenen i storfamilien fordi jeg omsider tok til motmæle og sa ifra da jeg følte jeg ikke ble behandlet slik jeg mener jeg er verdt. Dette resulterte i at jeg med et par stk kun har minimal kontakt, kun relatert til noen felles sammenkomster (de jeg blir bedt i), som igjen har ført til dårligere kontakt med en del flere. 

Storfamilien vår er ikke så veldig stor og det har bare blitt mer og mer tydelig at jeg faller utenfor. Antakelig pga den grunnleggende forskjellen, men også pga konflikten. De jeg var i konflikt med har mest sannsynlig fortalt sin situasjon til de andre i storfamilien, men uten min side av det. Det har videre ført til at jeg i noen situasjoner ikke blir bedt lenger (de to andre blir bedt i alt mulig familieting). Det kan også tidvis komme spydige kommentarer som går på at jeg burde ta meg sammen og ta opp kontakten med disse to, slik den var før konflikten. Det menes at jeg burde tåle såpass og legge ting bak meg, at vi er en ganske liten storfamilie så jeg burde takle de mer.

Jeg ønsker ikke å tåle noen "kun" fordi de er familie. Jeg fortjener å bli behandlet på lik linje med andre. Derfor tok jeg det tunge valget med å ta den konflikten og stå i det helt alene. Det er en skikkelig påkjenning og jeg føler meg jo enda mer alene. Jeg forstår ikke hvorfor disse to blir valgt fremfor meg i ulike situasjoner, om ikke annet burde vi likestilles. Men jeg orker ikke ta kampen med å nå etter lang tid komme med min side tilfelle de har hørt den andre siden, til det har jeg alltid følt meg for mye utenfor. Jeg syns det er trist at ting har blitt som de har blitt, spesielt når jeg ser alle andre lykkelig storfamilier. Jeg tenker noen ganger på hvordan ting blir når disse folkene begynner å forlate denne verden, får jeg da være i begravelse tro, og vil det bli ekstra trist iom hvordan ting har blitt?

Men selv om det er tøft, så er det mest bra, jeg fikk en viss tilfredshet at jeg sto på mitt og tenker jeg er like mye verdt som alle andre. Generelt har jeg det bedre siden jeg ser de mer sjelden og slipper å føle meg som et utskudd, men det er jo også naturlig å tenke det er litt trist at ting har blitt slik de har. 

Andre med samme opplevsle, hvordan  løste dere det?

Anonymkode: 44b28...687

[AnonymBruker]

Ja. Mitt søsken og meg er utelatt fra det meste som er familierelatert. Min mor har god kontakt med kusine og tante, de møtes ofte for litt jenteprat og hygge, men vi er ekskludert. Alltid. Andre siden av familien er på samme vis, vi blir aldri invitert til verken det ene eller det andre, muligens av og til i siste liten fordi de får dårlig samvittighet. Har ingen kontakt med den eneste som er igjen av de eldre familiemedlemmene heller. Vi bor bare et steinkast unna hverandre. Noen ganger skulle jeg likt å vite hva mine foreldre har sagt om oss, samtidig vil jeg helst bare være uvitende. Har lenge vurdert å kutte kontakten med dem alle sammen, da alt dette får meg til å føle meg helt verdiløs og forvirret.  

Anonymkode: db0a2...71b