Ansiktsblind, hvordan reagerer du på at andre ikke gjenkjenner deg?

[AnonymBruker]

Jeg bevitnet en episode på butikken i går. 

En kvinne smilte og sa hei til en annen kvinne, mens den andre sa "Jeg er så dårlig på ansikter, og er ikke sikker på hvem du er".

Jeg overhørte at disse var naboer, og at den ansiktsblinde kvinnen var skikkelig flau for ikke å ha gjenkjent naboen, før jeg var utenfor hørevidde.

Jeg er også ansiktsblind, og har hatt tilfeller der jeg ikke har gjenkjent ektefelle og egne barn, og jeg forstår godt hvorfor det føles så flaut å ikke gjenkjenne andre

 

Men hvordan er det for de som ikke kan relatere til dette problemet?  Hvordan reagerer du når noen ikke gjenkjenner deg?

Anonymkode: 521e9...cee

[AnonymBruker]

Jeg glemmer også ansiktet av og til. Kan ikke noe for det, men det er flaut når man hilser for første gang, når det egentlig er tredje. Glemmer heldigvis ikke alle ansikter da.

Anonymkode: 67c56...c8a

[Luckiness]

Jeg har ikke dette selv og har ikke opplevd andre som har det. Men jeg ville nok sagt det første gangen jeg hilste på folk. Hvertfall de man vet man kommer til å kjenne igjen som f.eks. naboer og kollegaer. Da ville nok de fleste sikkert forstått og vært i forkant med å si hvem de er dersom hadde oppdaget at man ikke kjente igjen ansiktet. 

[AnonymBruker]

Hmm.. Hvis jeg ikke hadde visst om det, så ville jeg kanskje følt meg litt ignorert eller uinteressant. Jeg tenker her at nøkkelen er å være åpen om det. Da vet venner/familie/bekjente at du liker de selv om du ikke hilser først f.eks

Anonymkode: ef3bb...930

[AnonymBruker]

Ikke det svaret du vil ha, men tror ikke så mange tenker ansiktsblindhet når de ikke blir gjenkjent. Det er lett å tenke at en person er litt overlegen, ikke husker deg fordi du ikke var viktig nok for den el. Det beste er gjerne å si som damen sa: beklager, jeg sliter faktisk med ansikter el. 

Anonymkode: 446b7...3cc

[Puny]

Åpenhet er viktig. Hvis man informerer om at man er ansiktsblind så har jo folk forståelse. 

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Kjenner du til tider ikke igjen mann og barn? Har du snakket med lege om det?

[AnonymBruker]

Jeg hadde regnet med at de ikke var gode på ansikter og hvis vi bare var naboer så er det ikke så rart. Folk man ikke snakker med, men kanskje ser her og der er det ikke så rart at man ikke kjenner igjen. Så jeg ville tenkt at det var noe sånt.

En eks av meg var utrolig dårlig på ansikter. Han kunne se på bilder av en kvinne og en annen kvinne med lignende sveis, hårfarge osv og tro at det var samme kvinne. Jeg synes det var litt fascinerende siden jeg er god på ansikter selv.

Anonymkode: 93911...72a

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Kjenner du til tider ikke igjen mann og barn? Har du snakket med lege om det?

Legen min vet at jeg er ansiktsblind etter at jeg ikke gjenkjente ham utenfor kontoret, men jeg har ikke snakket med ham om det.

Og hva skulle han sagt?

Hei, mannen min klippet seg, og barberte av seg barten, og jeg kjente ham ikke igjen. 

Datteren min var kledd i uniform, hadde farget håret uten at jeg visste det, og hadde samme hårfrisyre som alle andre,  og jeg gjenkjente henne ikke.

 

Jeg er åpen om det, men jeg lurer som sagt på hvordan det oppfattes av andre å ikke bli gjenkjent.

Anonymkode: 521e9...cee

[Juniper]

De fleste vet jo ikke hva ansiktsblindhet er, eller hvordan det virker. Tror det var svenskenes kronprinsesse Viktoria som var en av de første jeg leste om som gikk ut åpent med det, og da falt det noen brikker på plass hos meg. 

Jeg håndterer det på to måter. Dels, om jeg møter noen på butikken som hilser, så hilser jeg tilbake, småprater litt og går videre, uvitende om hvem jeg snakka med om de ikke har sagt noe som gir meg holdepunkter. Dels er jeg i forkant når jeg treffer folk, og advarer de om at jeg er ansiktsblind, og ikke vil kjenne de igjen om jeg møter de i andre settinger. Mange tror sikkert jeg er uinteressert, dum eller overlegen, jeg vet ikke. Men jeg greier ikke å plassere folk jeg møter sjelden når de dukker opp et sted jeg ikke venter å se dem. Det er visse unntak, men det er gjerne folk med litt særpreg, som er enkle å plassere. Damer som farger håret, sminker seg og kler seg moteriktig er det vanskeligste å kjenne igjen. 

De som kjenner meg ler litt av det hele, og sier det er spesielt når de står og prater med meg, og det brått går opp for meg hvem jeg snakker med. 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Legen min vet at jeg er ansiktsblind etter at jeg ikke gjenkjente ham utenfor kontoret, men jeg har ikke snakket med ham om det.

 

Anonymkode: 521e9...cee

Hvordan skal han vite at du er ansiktsblind når du ikke har snakket med han om det? 

“å, hun gikk forbi uten å hilse på meg, jeg diagnostiserer henne herved med ansiktsblindhet"

Anonymkode: 52bee...7c1

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Legen min vet at jeg er ansiktsblind etter at jeg ikke gjenkjente ham utenfor kontoret, men jeg har ikke snakket med ham om det.

Og hva skulle han sagt?

Hei, mannen min klippet seg, og barberte av seg barten, og jeg kjente ham ikke igjen. 

Datteren min var kledd i uniform, hadde farget håret uten at jeg visste det, og hadde samme hårfrisyre som alle andre,  og jeg gjenkjente henne ikke.

 

Jeg er åpen om det, men jeg lurer som sagt på hvordan det oppfattes av andre å ikke bli gjenkjent.

Anonymkode: 521e9...cee

Å ikke kjenne igjen de nærmeste kan være tegn på psykisk eller fysisk lidelse.

[annebanane]

Jeg kjenner kanskje litt for godt igjen ansikter og opplever stadig at jeg er usikker på om de jeg går forbi eller møter på også kjenner meg igjen. Så taktikken er å ikke hilse ordentlig om jeg ikke ser tegn til at de også husker meg. Da slipper vi begge den rare samtalen.

[AnonymBruker]

1 time siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Kjenner du til tider ikke igjen mann og barn? Har du snakket med lege om det?

Da barna mine gikk i barnehage måtte jeg ha spesielle luer på dem, for jeg klarte ikke og skille de fra de andre på vinteren. På sommeren gikk det bedre, men kunne være litt klønete dersom de hadde skiftet klær i løpet av dagen. Det er ikke helt uvanlig hvis man har sterk grad av ansiktsblindhet. Jeg ville sannsynligvis slitt litt selv i dag, hvis de skiftet klær og hårsveis.

Jeg prøver og smette det inn i samtalen når jeg møter nye mennesker. Men jeg synes det er litt ubehagelig og starte et bekjentskap med å vri fokuset over på meg på den måten. Jeg har skrevet det på en status på Facebook. Ellers prøver jeg å hilse på alle som ser ut som de kjenner meg og holde smalltalk på et overfladisk nivå. Ofte føler jeg meg uhøflig, for folk spør om mann og barn, og jeg stiller ingen spørsmål tilbake. Det blir rart å si at sorry, jeg vet ikke hvem du er, etter og ha diskutert været i 5 minutter...

Anonymkode: e4b8f...ac7

[Aragorn ll Elessar]

Det bryr jeg meg ikke noe om.

[AnonymBruker]

Men kjenner du ikke igjen stemmen da?

Anonymkode: 40ea2...b77

[AnonymBruker]

Jeg har et snev av dette selv, så jeg ville ikke tatt det ille opp om noen ikke hilste på meg. Ville tenkt at de ikke kjente meg igjen. Er bare glad når jeg slipper å prate, hater smalltalk!

 

Anonymkode: c4e6d...202

[AnonymBruker]

2 hours ago, Luckiness said:

Jeg har ikke dette selv og har ikke opplevd andre som har det. Men jeg ville nok sagt det første gangen jeg hilste på folk. Hvertfall de man vet man kommer til å kjenne igjen som f.eks. naboer og kollegaer. Da ville nok de fleste sikkert forstått og vært i forkant med å si hvem de er dersom hadde oppdaget at man ikke kjente igjen ansiktet. 

Til dels enig. Det er jo litt spesielt å slå fast dette når man prater i ti minutter med foreldre til barnas klassekamerater på foreldremøte: «forresten, jeg kommer ikke til å kjenne deg igjen, for jeg er nemlig ansiktsblind». Dersom noen hadde slengt det mot meg etter å ha snakket med dem littegrann, så ville jeg tenkt at det var litt spesielt.

Anonymkode: 70345...f0d

[AnonymBruker]

16 minutter siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Å ikke kjenne igjen de nærmeste kan være tegn på psykisk eller fysisk lidelse.

Ja. Det kalles ansiktsblindhet, og TS skriver jo at hun har dette.

https://no.m.wikipedia.org/wiki/Prosopagnosi 

Innlegget ditt blir litt sånn:

TS: Jeg har brukket beinet og kan ikke gå, er det noen andre som har det sånn?

Deg: Hvis du ikke kan gå så kan det være at det er noe galt med beinet ditt!

Anonymkode: 9c14c...9a7

[AnonymBruker]

2 timer siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Kjenner du til tider ikke igjen mann og barn? Har du snakket med lege om det?

Hvorfor må du alltid sette i gang sykdom-og diagnosenøsting? Uansett hva folk tar opp er du på plass for å snakke om lege,psykolog, traumer osv. 

 

Kjenner flere som er som deg ts. Spesielt når folk dukker opp uventet og på "feil" sted.

Anonymkode: 0f54d...146