Jeg har det perfekte livet, men angrer likevel daglig på at jeg valgte det slik så tidlig.,,

[AnonymBruker]

Jeg har vel alltid mens jeg var ungdom ønsket og søkt en bra mann. Jeg hadde ikke så mye venner, lite kjærester, og skilte foreldre. Jeg ønsket meg en familie selv. 

 

Når jeg møtte nåværende samboer så var jeg 22 år. Jeg var nok utrolig stresset over å miste han, så jeg fikk barn med han etter kort tid. Så jeg var sikker på å «fange» han på et vis. Vi kjøpte raskt leilighet og var enig om barn. 

Nå i ettertid sitter jeg og tenker og er bitter. Skulle fulgt drømmen og flyttet til Oslo noen år. Begge våre yrker hadde vært så sykt mer spennende om vi jobbet der. Vi kunne levd livet noen år sammen med lange morgener, med en kaffe på hjørnet, med konserter, reiser, fester. 

Nå sitter vi her med tre barn og et famileliv som er helt supert altså!!! Men jeg klarer ikke slutte tenke på «enn hvis»... Vi har nesten ikke minner eller opplevelser som par før barn, ikke et bilde av oss som unge og forelsket. 

Når jeg hører folk som har flyttet hjem etter mange år i Oslo og nå kommer hjem for å etablere seg blir jeg så sjalu!!! Jeg takler det nesten ikke. Skulle såååå ønske jeg kunne skrudd årene tilbake! Flyttet til Oslo med kjæresten min og jobbet i noen år.. Samtidig kjente vi ingen der, så det er jo ikke sikkert det hadde blitt bra... 

Kafé og reising kan vi ta når barna blir eldre, men det blir ikke det samme... 

Huff altså....

Anonymkode: 3ef2f...bb7

[AnonymBruker]

Det er bare å legge vekk disse tankene pronto! Det nytter ikke gråte over spilt melk. Hver gang du får selvmedlidenhet synes jeg du skal sammenligne det livet du lever nå med noen som har hatt det verre enn deg. Folk med MS, kreft, sulter i et fattig land. Da blir ditt ønske om å ha levd et par år i Oslo ganske overfladisk.

Jeg sier ikke dette for å være slem. Jeg synes du har god grunn (og lov) til å føle svakt på det i ny og ne, som en tanke eller dagdrøm, men når du blir veldig sjalu og «nesten ikke takler det» når andre har fått oppleve dette må du ta deg selv i nakken. For da er det faktisk tankemønsteret ditt det er noe feil med, og det kan endres. Flytt fokuset.

Anonymkode: de15c...446

[AnonymBruker]

Hehe, livet er fult av valg. Og alle valg har fordeler og ulemper. Jeg gjorde alt det du drømte om. Flyttet, studerte, reise, hadde mange fine år med samboeren før vi fikk barn. Men nå er vi godt voksne foreldre og besteforeldrene er enda eldre med helse som er så som så. Vi får mye minde tid sammen med barna våre, og jeg har tenkt mange ganger at jeg skulle så gjerne gått barn når jeg var yngre. Ja jeg har en fin karriere, hadde ikke hatt det om barna kom tidligere. Men nå føler jeg at barn er en del viktigere enn jobb... uansett, tror det er vanskelig å få alt i pose og sekk som man ønsker seg:) det gjelder å fokusere på det man har og ikke det som kanskje kunne vært.

Anonymkode: 91a37...6cb

[AnonymBruker]

Jeg er gift med vgs-kjærligheten, og vi fikk sønnen vår da vi var 19 og 20 år. Men jeg tenker, i motsetning til deg, at livet ikke er så fastlåst selv om man får barn. Ta barna med på eventyr, det gjør vi! Så lenge begge dere voksne er motivert for det, kan dere fint flytte og studere mer. Det er jo herlig å ha familie. Og dere er unge, har mye energi og forhåpentligvis er dere friske. Jeg gleder meg over at når jeg er 40, vil jeg ha et nye friere liv enn mine jevngamle nybakte mødre 😂

Anonymkode: 973a7...b36

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg jeg. Og derfor tok jeg med meg de tre barna mine og flyttet til Oslo i noen år. Hadde en ganske liten leilighet omtrent midt i sentrum. Nå har vi flyttet videre men jeg er glad for at hi gjorde det. Alle trivdes der, og vi trives her vi er nå. Fin opplevelse å ha vært litt i storbyen. Jeg flytter nok tilbake når barna flytter ut. 

Anonymkode: 25e81...49d

[Gjest Fnugg]

Hvorfor tror du jobblivet er så voldsomt spennende her i Oslo?

Jeg valgte bevisst å vente med barn til jeg var ferdig med utdanning/hadde jobbet noen år osv.

Har bodd i litt forskjellige byer, vært på sikkert 5 millioner konserter/utelivsgreier osv.

De siste årene har jeg jobbet i Oslo og bor her nå med barn. Bor nokså sentralt. 

Altså - SÅ innmari spennende er det faktisk ikke. Og jeg vil si jeg har hatt interessante (nok) jobber. 

Hverdag er det samme uansett hvor du bor.  Jobblivet uten barn er, for de aller fleste, ikke magisk og fylt av uendelig med muligheter som bare byr seg etter eget forgodtbefinnende.

Om bedriften er i Rena, Oslo eller Stavanger så skal fortsatt krav oppfylles, driften skal gå rundt og effektivitetskrav oppfylles.

Eneste jeg merker forskjell på er at det forventes et høyere tempo her, og da menes ikke høyere tempo på jobbmiddager og kule prosjekter. Man skal bare levere mer på kortere tid. 

Plusset er at det er flere muligheter for faglig oppdatering med seminarer og sånt, men ærlig talt; det er så mye gjentakelser at det holder å delta en sjelden gang eller lese en powerpoint. 

Jeg personlig hadde ikke valgt å få barn tidlig av ulike årsaker, men jeg kan ikke se se at livet blir umåtelig spennende og at alle livets bekymringer forsvinner. 

Ikke for å ødelegge dagdrømmen din altså  

 

[AnonymBruker]

Jeg tror man ofte ønsker seg det man ikke har. Jeg fikk første barnet når jeg var 29, men skulle gjerne hatt barna før. Tenker at jeg kanskje ville klart graviditeter bedre, og at jeg har «kastet bort» årene før jeg fikk familie og barn på mye surr og tull jeg kunne spart meg for. Jeg ville heller hatt de årene med barna mine på en måte.

Men, nå er det som det er. Og for å være ærlig - livet i Oslo med sene morgener, fester, uteliv, flørter og satsing på jobb (det vil si, MYE jobbing) er ikke sååååå morsomt. Ble veldig kjedelig etter et par år, og alt jeg personlig ønsket meg var stabilitet og en kjæreste å kunne krølle meg sammen med på sofaen.

Anonymkode: 9a7a4...6d7

[AnonymBruker]

Livet med familie er krevende uansett hvilken alder man er i. Det er noen år der, der man omtrent bare er familien a/s. Jeg skjønner at du føler at du har gått glipp av noe, men muligheten til det livet kommer seinere. Og da har du denne familiefasen bak deg, du er voksen og trygg på deg selv og du har en partner du er glad i, som du er trygg på, som du fungerer godt med og som du har mange felles minner med. Du kan da gjøre disse tingene som du har drømt om, med god ballast.

Det jeg prøver å si er at familiefasen er krevende, og noen og enhver kan føle på at de går glipp av noe/eller har gått glipp av noe uansett hva man har gjort tidligere. Men så blir ungene større, og plutselig kan man være voksne kjærester igjen, og nyte tiden sammen. Og det kommer til å bli bra.

Men du må prøve å ikke la tankene om at du har mistet noe, eller at det ikke blir det samme, ta overhånd. For du kan ikke vite sikkert om det hadde blitt like bra om du hadde gjort noe annerledes, du vet bare at du har noe som fungerer, nå.

Anonymkode: 1614c...d55

[Supernova17]

Jeg skjønner at du skulle ønske det ble annerledes og at du fikk noen år i 20-årene.
Tenk hvor kjedelig det hadde vært hvis alle fikk barn da de var f. eks 26år. Mennesker lever forskjellige liv. Og hvem vet, kanskje hvis du ikke hadde fått barn så tidlig, hadde du ikke hatt det perfekte livet nå? Jeg ønsker deg det beste, TS ❤️

[Gjest RødeFare]

Dette var en fin tråd med mange fine innspill!

TS, legg fra deg angeren i det store og det hele. Tenk heller over hva slags grep du kan gjøre slik at du blir mer fornøyd med livet ditt. Kan ikke du og samboeren få barnevakt og ta dere en romantisk langhelg et sted? Lag nye minner. Dere er jo fortsatt unge og forelsket.  

[AnonymBruker]

Jeg er snart 40 og har barnehagebarn 😩

Anonymkode: ba11d...93d

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er snart 40 og har barnehagebarn 😩

Anonymkode: ba11d...93d

Jeg er 38 og har en nyfødt!

ts: jeg gjorde det du savner, men barna er viktigere skjønner jeg nå. Tenk så mye tid du får med barn og evnt barnebarn ..

Anonymkode: 097d2...ab5

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er bare å legge vekk disse tankene pronto! Det nytter ikke gråte over spilt melk. Hver gang du får selvmedlidenhet synes jeg du skal sammenligne det livet du lever nå med noen som har hatt det verre enn deg. Folk med MS, kreft, sulter i et fattig land. Da blir ditt ønske om å ha levd et par år i Oslo ganske overfladisk.

Jeg sier ikke dette for å være slem. Jeg synes du har god grunn (og lov) til å føle svakt på det i ny og ne, som en tanke eller dagdrøm, men når du blir veldig sjalu og «nesten ikke takler det» når andre har fått oppleve dette må du ta deg selv i nakken. For da er det faktisk tankemønsteret ditt det er noe feil med, og det kan endres. Flytt fokuset.

Anonymkode: de15c...446

Veldig enig i alt og spesielt det uthevede.

Faktum er at du ikke kan skru tiden tilbake, det lar seg ikke gjøre. Det er null og niks du kan gjøre for å oppfylle drømmen eller hva du kan kalle det, ergo er hvert minutt du bruker på å angre, irritere deg eller være sjalu fullstendig bortkastet. Du kan ikke endre det, da må du anstrenge deg for å ikke gi disse tankene for mye næring. 

Det siste du har lyst til er å sitte om ti år og angre på at du brukte tiden da barna var små til å lengte etter noe annet.

Anonymkode: 4c95d...b58

[AnonymBruker]

Takk for gode svar❤️ 

 

Er vel ikke sikkert livet hadde vært slik som det er nå om valg hadde vært annerledes. 

Men hadde vært så gøy og fortalt barna «jeg og pappa bodde i Oslo i noen år», eller kjørt på ferie og vist de hvor vi bodde mens vi var unge. 

Istedet har vi ingen historie nesten mellom oss før barna kom, og det er så fælt.... 

Anonymkode: 3ef2f...bb7

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for gode svar❤️ 

 

Er vel ikke sikkert livet hadde vært slik som det er nå om valg hadde vært annerledes. 

Men hadde vært så gøy og fortalt barna «jeg og pappa bodde i Oslo i noen år», eller kjørt på ferie og vist de hvor vi bodde mens vi var unge. 

Istedet har vi ingen historie nesten mellom oss før barna kom, og det er så fælt.... 

Anonymkode: 3ef2f...bb7

Men- hva er fælt med det?

Anonymkode: 213c2...409

[AnonymBruker]

På 20.6.2019 den 8.16, AnonymBruker skrev:

Jeg har vel alltid mens jeg var ungdom ønsket og søkt en bra mann. Jeg hadde ikke så mye venner, lite kjærester, og skilte foreldre. Jeg ønsket meg en familie selv. 

 

Når jeg møtte nåværende samboer så var jeg 22 år. Jeg var nok utrolig stresset over å miste han, så jeg fikk barn med han etter kort tid. Så jeg var sikker på å «fange» han på et vis. Vi kjøpte raskt leilighet og var enig om barn. 

Nå i ettertid sitter jeg og tenker og er bitter. Skulle fulgt drømmen og flyttet til Oslo noen år. Begge våre yrker hadde vært så sykt mer spennende om vi jobbet der. Vi kunne levd livet noen år sammen med lange morgener, med en kaffe på hjørnet, med konserter, reiser, fester. 

Nå sitter vi her med tre barn og et famileliv som er helt supert altså!!! Men jeg klarer ikke slutte tenke på «enn hvis»... Vi har nesten ikke minner eller opplevelser som par før barn, ikke et bilde av oss som unge og forelsket. 

Når jeg hører folk som har flyttet hjem etter mange år i Oslo og nå kommer hjem for å etablere seg blir jeg så sjalu!!! Jeg takler det nesten ikke. Skulle såååå ønske jeg kunne skrudd årene tilbake! Flyttet til Oslo med kjæresten min og jobbet i noen år.. Samtidig kjente vi ingen der, så det er jo ikke sikkert det hadde blitt bra... 

Kafé og reising kan vi ta når barna blir eldre, men det blir ikke det samme... 

Huff altså....

Anonymkode: 3ef2f...bb7

Joda kafé og reising kan bli det samme. Å få barn tidlig betyr at de flytter ut mens dere er i 40 årene. Jeg er 42 nå reiser på turer, konserter, akkurat nå på tur til hotell og helgetur. Mens barna har flyttet ut. Livet stopper ikke opp fordi om man bikker 40. Mine foreldre er i 60 årene og reiser og nyter livet. Alt trenger ikke skje i 20 årene og nå har jo du det livet du har. 

Anonymkode: fc9cc...a5c

[AnonymBruker]

Jeg skjønner heller ikke hva som er fælt med det. Jeg og min mann møttes når vi var 28, og fikk barn etter et år sammen. Vi har med andre ord ikke særlig mange minner sammen før vi fikk barn, men hva gjør vel det. Vi reiser og oppdager ting for første gang sammen som en familie, og det er SÅ koselig. Å oppleve ting får en helt ny magi når man gjør det sammen med et barn. Har dere muligheten til å få barnepass en uke på sommeren, så kan dere reise bort og nyte kjærestelivet litt. Det gjør vi en uke på sommeren når barna er på ferie hos mormor og morfar. 

Anonymkode: 61b8d...f70

[OlsenHansen]

På 20.6.2019 den 8.16, AnonymBruker skrev:

Jeg har vel alltid mens jeg var ungdom ønsket og søkt en bra mann. Jeg hadde ikke så mye venner, lite kjærester, og skilte foreldre. Jeg ønsket meg en familie selv. 

 

Når jeg møtte nåværende samboer så var jeg 22 år. Jeg var nok utrolig stresset over å miste han, så jeg fikk barn med han etter kort tid. Så jeg var sikker på å «fange» han på et vis. Vi kjøpte raskt leilighet og var enig om barn. 

Nå i ettertid sitter jeg og tenker og er bitter. Skulle fulgt drømmen og flyttet til Oslo noen år. Begge våre yrker hadde vært så sykt mer spennende om vi jobbet der. Vi kunne levd livet noen år sammen med lange morgener, med en kaffe på hjørnet, med konserter, reiser, fester. 

Nå sitter vi her med tre barn og et famileliv som er helt supert altså!!! Men jeg klarer ikke slutte tenke på «enn hvis»... Vi har nesten ikke minner eller opplevelser som par før barn, ikke et bilde av oss som unge og forelsket. 

Når jeg hører folk som har flyttet hjem etter mange år i Oslo og nå kommer hjem for å etablere seg blir jeg så sjalu!!! Jeg takler det nesten ikke. Skulle såååå ønske jeg kunne skrudd årene tilbake! Flyttet til Oslo med kjæresten min og jobbet i noen år.. Samtidig kjente vi ingen der, så det er jo ikke sikkert det hadde blitt bra... 

Kafé og reising kan vi ta når barna blir eldre, men det blir ikke det samme... 

Huff altså....

Anonymkode: 3ef2f...bb7

Herregud så patetisk. Ønsker å bytte mann og barn med overfladisk kaffeliv i Oslo!

[AnonymBruker]

1. Hadde du venta, er det en sjanse for at du ikke kunne fått barn. Fruktbarheten går ned jo eldre man blir. Det er ikke sikkert du og mannen hadde overlevd forholdet. Det er ikke sikkert du hadde fått barn med han, kanskje noen andre osv. Du vet aldri hva som ville skjedd. Å spekulere og fantasere om det er håpløst og nytteløst. Høyst sannsynlig ville det aldri vært som du tror det ville vært. 

2. Snu det rundt. Ja, dere begynte tidlig, men når barna deres er voksne og har flytta ut, så vil mange på deres alder sitte igjen med barn enda. Jeg ser det på folk jeg gikk på skole med. Jeg ble mamma sent, noen av de fikk barn tidlig. Der har barna begynt å forlate redene. De er nå 40, har tid, energi og penger til å reise, gå på konserter og nyte livet. Innen ungene mine er ute, er jeg nærmere 60, og jeg kjenner allerede nå at energien ikke strekker til. Det er ikke like kult å være 60 og på konsert med et kult band som når man er 40. Dere har mye tid igjen når ungene er ute av redet. 

Anonymkode: 08d39...cc5

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for gode svar❤️ 

 

Er vel ikke sikkert livet hadde vært slik som det er nå om valg hadde vært annerledes. 

Men hadde vært så gøy og fortalt barna «jeg og pappa bodde i Oslo i noen år», eller kjørt på ferie og vist de hvor vi bodde mens vi var unge. 

Istedet har vi ingen historie nesten mellom oss før barna kom, og det er så fælt.... 

Anonymkode: 3ef2f...bb7

Egentlig bryr ikke ungene seg så mye om hva dere gjorde før de kom. 

Anonymkode: 84d36...6c0