Hvordan er ditt liv som ensom?

[AnonymBruker]

Mange sliter med ensomhet i dagens samfunn, dessverre. Selv om det har blitt mer åpenhet rundt temaet med årene, er det fortsatt på mange måter en vanskelig ting å snakke om. Håper at du som har erfaringer med å være ensom, har lyst til å dele litt av din historie her.

Sliter du en litt mer alvorlig form for ensomhet? Hvordan vil du beskrive deg selv? Har du følt deg slik lenge? Føler du at du gir mye men får lite tilbake? Hvordan preger det livet ditt totalt sett? Vil du si at familien din er god å ha?

Nedenfor har jeg skrevet noen eksempler, hvis det kan bidra til å beskrive situasjonen. En slags basis om du forstår. Ta eventuelt den som passer best, eller kombiner om du føler at flere passer til en viss grad. Hvis du har et helt annet utgangspunkt, spinner du selvsagt historien utfra det.

• Er veldig ensom og har vært det lenge. Kjenner ikke så mange. Dagene er tunge og veldig ensformige. Holder på å miste troen.
• Har en relativt stor bekjentskapskrets, men er like fordømt ensom likevel. Ingen venner, verken nære eller fjerne. Uutholdelig og helgrått. Føler meg som et vandrende spøkelse.
• Mistet de fleste av mine omgangsvenner etter skilsmisse. Står nesten på bar bakke hva gjelder vennskapelige relasjoner.
• Hadde opptil flere eller mange gode venner, men vi har glidd fra hverandre med tiden. I etterkant har det vært vanskelig å etablere nye og gode fortrolige forhold.
• Flyttet mye rundt og kjenner slik sett ganske mange, men nettopp på grunn av flyttingen, har det vært vanskelig å ha noe jevnlig kontakt med noen.

Anonymkode: 12c3f...a3f

[AnonymBruker]

Dytt

Anonymkode: 12c3f...a3f

[AnonymBruker]

Kan fortelle litt om min erfaring med ensomhet.

Jeg har to halvsøsken der de to har samme far og mor. Min far har forgrepet seg på søsteren min i mange år, samt oppført seg fælt mot min bror. Foreldrene mine er i dag skilt, og vi har ikke kontakt med min far. Men jeg er fremdeles min fars datter, og jeg tror at dette er mye av grunnen til at vi ikke har så god kontakt i dag. 

Mens jeg har brukt store deler av voksenlivet mitt på å reparere meg selv fra psykiske problemer, har vennene mine stiftet familie. Dette førte til mye mindre kontakt. Summen av disse faktorene førte nok til ensomheten min. 

En vanlig dag for meg var jobb, og så hjem til leiligheten min der jeg så på TV, leste eller malte. Etterhvert skaffet jeg meg en katt, som ble min beste venn og støtte. Med katten dro jeg på tur i skogen, på fjellet og på stranden. 

Noen ganger gikk jeg på butikken kun for at kassadamen skulle si hei til meg. Bortsett fra julaften, var jeg alene i høytidene, og jeg gråt mye og var dypt deprimert. Ønsket vel egentlig bare å dø.

Alt endret seg imidlertid da jeg tok et alvorlig oppgjør med meg selv, og gjorde det til en jobb å finne meg en partner og på sikt egen familie. Så i en alder av 37 år fikk jeg meg kjæreste og ble gravid, og har aldri sett meg tilbake etter det. Nå lever jeg godt med mann og barn, og kan selv velge hvor sosial jeg ønsker å være. Jeg skal aldri, aldri  bli så ensom som jeg var, og jeg unner ingen å være det heller. 

Det ER en vei ut av ensomheten, men det er bare en selv som kan gjøre noe med det.

Anonymkode: d6126...2a4