Kjenner du noen med borderline? Hvordan er ditt forhold til dem?

[AnonymBruker]

Jeg har en mor med borderline. Jeg vil gå så langt som å si at hun er omtrent hovedårsak til at jeg sliter veldig mye psykisk nå som voksen, og selvfølgelig for hvor mye jeg slet som barn. 

Man kunne aldri føle seg trygg på henne. Hun var veldig ustabil i følelser og humør og ruset seg omtrent hver dag. Det kunne ofte virke som om hun ikke brydde seg om noen andre enn seg selv og var narsissistisk. Hun kunne også finne på å feks kjøre bil med oss barna mens hun var ruset. Heldigvis kræsjet hun kun biler mens hun kjørte alene og skadet kun seg selv i de tilfellene.. 

Jeg virkelig hatet henne da jeg var barn. Jeg følte at alle gangene hun gråt og ønsket medfølelse så var det så påtatt og idiotisk. Hun skapte jo sine egne problemer. 

Nå som jeg er voksen har jeg klart å se ting mer fra hennes perspektiv. Jeg forstår at hun ikke kan noe for at hun har den sykdommen, eller at hun overreagerer på ting fordi hun føler følelser mye mer intenst enn en frisk person. Jeg forstår også at det må være veldig vanskelig å føle seg helt alene og ikke forstå hvorfor alle "hater" henne. 

Noen ganger føler jeg medynk med henne, særlig fordi hun har hatt et vondt og tøft liv både fysisk og psykisk uten å ha all skyld selv. Dessuten ser jeg mer og mer likheter mellom hennes mentale tilstand og mentaliteten til et barn. Hun klarer ikke ha kontroll på noe i livet sitt og trenger hjelp til alt. 

Resten av tiden prøver jeg bare å holde en viss avstand og rasjonere hvor mye jeg hjelper henne. Det gir meg skyldfølelse de gangene jeg sier nei til å låne henne penger, som hun spør om omtrent hver måned, eller jeg sier nei til å kontakte faren min for henne pga hun selv ikke får kontakt med ham osv. 

Hvordan takler dere forhold til en med sykdommen? 

Anonymkode: e35c8...33c

[AnonymBruker]

Jeg holder meg unna. Har vært venninne med to av dem tidligere, og etter jeg fikk barn, tok jeg fort avstand. Det er ikke noe jeg vil utsette barna mine for. Gjentatte selvmordsforsøk, helt ville reaksjoner på normale ting. Ble flydd etter med et strykejern engang uten grunn. Ei av de endte med å tenne på sitt eget hus i et anfall av "galskap". Det er en tung diagnose å leve med, og en tung diagnose å være pårørende til. Det er selvfølgelig synd på dem. De kan ikke noe for det, og jeg tror neppe de ønsker å ha det sånn. Men jeg synes det virker som hjelp og oppfølging av pasienter med borderline er for dårlig. 

Anonymkode: 40bcc...efb

[AnonymBruker]

Jeg har også en mor med denne diagnosen. Jeg sliter selv med angst og det kommer nok i hovedsak av at jeg vokste opp med henne som mor. Den eneste måten jeg har lært at det er mulig å omgås henne på er å holde avstand og ikke involvere henne i personlige ting som skjer i livet mitt. Holde ting mest mulig overfladisk. 

Anonymkode: d508c...49f

[AnonymBruker]

Jeg hadde borderline. Friskmeldt etter flere år i terapi. Og vært stabil nå i noen år.

Jeg var aldri voldelig, ruset meg osv. Og var kun nærmeste familie som merket noe. Var ikke "ustabil" mot venner.

Men kjærester fikk gjennomgå, kun de to siste som var veldig seriøse.

Jeg var ustabil i humøret, svarthvitt tenking, redd for å bli forlatt, så jeg pusha de fra meg, manipulerte uten at jeg var bevisst på det, og impulsiv når det gjaldt økonomi, og lite selvinnsikt på hvordan jeg behandlet de nærmeste. Fikk noen vonde aha opplevelser under terapi og mer selvinnsikt gitt.

 

Også vil jeg si at mennesker med borderline er forskjellige. Noen er ekstreme og noen er nesten normale. Så går fint an å leve med noen, mens andre må man holde seg unna.

Har ei venninne med borderline, hun er og var mer ekstrem enn meg, aldri orket å jobbe med seg selv. Ofte inn og ut av psyk, selvskader osv osv og hu er over 30 nå. Så jeg tar avstand i de periodene, for jeg blir rett og slett dratt med i suget, og det orker jeg ikke.

Anonymkode: 2b6d5...4d6

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg holder meg unna. Har vært venninne med to av dem tidligere, og etter jeg fikk barn, tok jeg fort avstand. Det er ikke noe jeg vil utsette barna mine for. Gjentatte selvmordsforsøk, helt ville reaksjoner på normale ting. Ble flydd etter med et strykejern engang uten grunn. Ei av de endte med å tenne på sitt eget hus i et anfall av "galskap". Det er en tung diagnose å leve med, og en tung diagnose å være pårørende til. Det er selvfølgelig synd på dem. De kan ikke noe for det, og jeg tror neppe de ønsker å ha det sånn. Men jeg synes det virker som hjelp og oppfølging av pasienter med borderline er for dårlig. 

Anonymkode: 40bcc...efb

Ts her. Leit å høre at du har opplevd slikt. Og det var helt sikkert riktig avgjørelse for barna dine. 

Jeg er nok enig med deg i at oppfølging av de med denne diagnosen kunne vært bedre, ihvertfall basert på det jeg har sett ift min mor. 

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg har også en mor med denne diagnosen. Jeg sliter selv med angst og det kommer nok i hovedsak av at jeg vokste opp med henne som mor. Den eneste måten jeg har lært at det er mulig å omgås henne på er å holde avstand og ikke involvere henne i personlige ting som skjer i livet mitt. Holde ting mest mulig overfladisk. 

Anonymkode: d508c...49f

Kjenner meg igjen. Spesielt det med å ikke fortelle personlige ting. Jeg skulle gjerne inkludert henne, fordi jeg vet hun setter enorm pris på det, men av erfaring vet jeg hun blander seg alt for mye og skaper drama i de fleste slike situasjoner. 

Anonymkode: e35c8...33c

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Jeg hadde borderline. Friskmeldt etter flere år i terapi. Og vært stabil nå i noen år.

Jeg var aldri voldelig, ruset meg osv. Og var kun nærmeste familie som merket noe. Var ikke "ustabil" mot venner.

Men kjærester fikk gjennomgå, kun de to siste som var veldig seriøse.

Jeg var ustabil i humøret, svarthvitt tenking, redd for å bli forlatt, så jeg pusha de fra meg, manipulerte uten at jeg var bevisst på det, og impulsiv når det gjaldt økonomi, og lite selvinnsikt på hvordan jeg behandlet de nærmeste. Fikk noen vonde aha opplevelser under terapi og mer selvinnsikt gitt.

 

Også vil jeg si at mennesker med borderline er forskjellige. Noen er ekstreme og noen er nesten normale. Så går fint an å leve med noen, mens andre må man holde seg unna.

Har ei venninne med borderline, hun er og var mer ekstrem enn meg, aldri orket å jobbe med seg selv. Ofte inn og ut av psyk, selvskader osv osv og hu er over 30 nå. Så jeg tar avstand i de periodene, for jeg blir rett og slett dratt med i suget, og det orker jeg ikke.

Anonymkode: 2b6d5...4d6

 Så fint å høre at du føler deg mer stabil nå og er friskmeldt. Flott at du faktisk klarte å få selvinnsikt og hadde motivasjonen til å jobbe med deg selv. 

Helt enig i at selvfølgelig er hver tilfelle individuelt. Noen klarer å forbedre seg, mens andre kanskje aldri forstår at det er dem selv som kan være en del av problemet. 

Anonymkode: e35c8...33c

[AnonymBruker]

Jeg har borderline selv, men jeg er aldri ufin mot andre, lager ikke masse drama eller kommer med trusler. Jeg er svært omsorgsfull og kan flytte fjell for å hjelpe de jeg er glade i. Men jeg blir ekstremt glad i, og avhengig av han hvis jeg har kjæreste, jeg blir lett såret, jeg er lett å utnytte (Har blitt både grovt utnyttet og grovt mishandlet), jeg utsletter meg selv for å tekkes den andre. Og jeg kan gå fra å føle meg dypt deprimert hvor jeg er skikkelig slem med meg selv til å være høyt oppe på noen dager. Jeg har et rusproblem (er nykter nå) og har på impuls hatt noen svært alvorlige selvmordsforsøk. 

Men jeg involverer ikke de rundt meg i all misnøyen min. Dette med rus, selvskading, selvmord og inn og ut av psykiatri har kun vært tilstede når jeg ikke har kjæreste. Å ha kjæreste stabiliserer meg veldig. Nå har jeg kun vært i forhold med type narsisist som mishandler meg og hvor hele forholdet har vært turbulent. Det er snakk om grov psykisk og fysisk vold. Hvordan jeg hadde fungert i et forhold med en frisk mann vet jeg ikke. Kanskje hadde jeg blitt friskere enn noen gang av å ha en god og trygg støttespiller. Kanskje hadde stabiliteten gjort meg utrygg slik at jeg ubevisst hadde drevet han vekk.. Jeg tror ikke noen ville tatt i meg med ildtang i hvert fall slik som jeg har holdt på med meg selv i min ensomhet. Selv om jeg mot andre er snill som dagen er lang og egentlig strekker meg alt for langt for de. 

Jeg er i hvert fall veldig redd for å avsløre diagnosene mine til noen. Er livredd for å bli forlatt hvis jeg først har noen og det er så mye fordommer/stigmatisering rundt en slik diagnose. Ikke alle er noen troll som herjer og ødelegger de rundt seg. Som omsorgsperson er jeg veldig avbalansert. Det er i ensomheten at utryggheten infiserer meg og jeg blir ustabil. 

Anonymkode: 2b477...3a0

[AnonymBruker]

Jeg kjenner bare en som jeg dessverre har barn med. I starten var ikke sykdommen så framtredende og jeg viste ikke om diagnosen, men i ettertid ser jeg jo at oppførselen ikke var «normal» da heller. Men etter vi fikk barn gikk det over stokk og stein. Vold, trusler, sjalusi og kontrollbehov uten like preget plutselig samlivet. Alkohol og spilling ødela økonomien min/vår. Psyken min er relativt ødelagt etter manipulering og alt det andre han gjorde. Bruddet var stygt og han trakkaserte oss frem til det ble kontaktforbud. I hans hodet var ikke forholdet ferdig og det var min skyld at han ble syk. 

Jeg vet at det finnes folk med diagnosen som fungerer innenfor normalen, og jeg skulle ønske at min x fortsatte hos psykolog og jobbet med utfordringene sånn at han kunne fått det godt med seg selv og sett barnet sitt. Samtidig skulle jeg ønske at jeg aldri hadde møtt han.

Anonymkode: 97a05...f06

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde borderline. Friskmeldt etter flere år i terapi. Og vært stabil nå i noen år.

Jeg var aldri voldelig, ruset meg osv. Og var kun nærmeste familie som merket noe. Var ikke "ustabil" mot venner.

Men kjærester fikk gjennomgå, kun de to siste som var veldig seriøse.

Jeg var ustabil i humøret, svarthvitt tenking, redd for å bli forlatt, så jeg pusha de fra meg, manipulerte uten at jeg var bevisst på det, og impulsiv når det gjaldt økonomi, og lite selvinnsikt på hvordan jeg behandlet de nærmeste. Fikk noen vonde aha opplevelser under terapi og mer selvinnsikt gitt.

 

Også vil jeg si at mennesker med borderline er forskjellige. Noen er ekstreme og noen er nesten normale. Så går fint an å leve med noen, mens andre må man holde seg unna.

 

Anonymkode: 2b6d5...4d6

Dette er fullstendig min historie også. Som om jeg skulle skrevet den selv 💜

Anonymkode: 49f9e...e44

[AnonymBruker]

Kjenner ingen med borderline, men jeg er oppvokst med mor med angst (hun vil ikke vedkjenne seg det) og hun ble sammen med en mann som har et eller annet, men jeg aner ikke hva det er. Han gjorde meg usikker på egen kropp, sa at ting måtte opereres fordi det var stygt å se på, sa han skulle betale meg for silikon fordi jeg hadde så små pupper osv..Kommenterte alt som var positivt også. 
Har "kuttet ut" ei venninne som muligens er schizofren. Hun oppsøker mennesker hun ser sliter, fordi hun bare skal gi råd. Om jeg så møtte henne i gode perioder så skulle hun snakke om problemer. Hun mente alltid at folk hun møtte blikket til spionerte på henne. Skulle en mann samme vei som oss mente hun at han spionerte også.  Kjørte en bil  forbi hjemmet hennes så ringte hun nesten politiet. Slik blir for slitsomt å forholde seg til i lengden.

Anonymkode: 3c432...70c

[AnonymBruker]

Hadde ei venninne som fikk denne diagnosen. Hun var et nydelig menneske som slet veldig etter 20 år med overgrep fra faren. Dessverre tok hun livet sitt til slutt. RIP 💜

Anonymkode: 6aeab...e13

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hadde ei venninne som fikk denne diagnosen. Hun var et nydelig menneske som slet veldig etter 20 år med overgrep fra faren. Dessverre tok hun livet sitt til slutt. RIP 💜

Anonymkode: 6aeab...e13

💔💔💔

Anonymkode: 29cbe...0fe

[AnonymBruker]

For min del er bpd selvforskyldt og summen av en rekke idiotiske valg gjennom livet. Har full forståelse for at folk ikke gidder å forholde seg til noe slikt.

Anonymkode: 12a5c...860

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

For min del er bpd selvforskyldt og summen av en rekke idiotiske valg gjennom livet. Har full forståelse for at folk ikke gidder å forholde seg til noe slikt.

Anonymkode: 12a5c...860

Da har du ikke noe kunnskaper om diagnosen og din synsing er fullstendig verdiløs. 

Anonymkode: 2b477...3a0

[AnonymBruker]

Er enig i at mange med bpd og eupd bare oppmerksomshetssyke og ustabile. Jeg hadde en venn med eupd en gang og en mer oppmerksomshetssyk drittunge skal en lete lenge etter. Konstante trusler om selvmord og bare meg meg meg. Alt handler om henne, ingen forståelse for andres problemer.

Anonymkode: 3495f...401

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er enig i at mange med bpd og eupd bare oppmerksomshetssyke og ustabile. Jeg hadde en venn med eupd en gang og en mer oppmerksomshetssyk drittunge skal en lete lenge etter. Konstante trusler om selvmord og bare meg meg meg. Alt handler om henne, ingen forståelse for andres problemer.

Anonymkode: 3495f...401

Vel. Det er ikke meg i det hele tatt. 

Anonymkode: 2b477...3a0

[aiba]

Har hatt flere venninner med diagnosen. Den ene svelger batterier så hun ødelegges så mye i spiserøret at hun ikke kan spise. Ellers er hun en nydelig person som dessverre har fått et pillemisbruk. Hun ble misbrukt grovt seksuelt. 

Men en annen x venninne måtte jeg bare blokkere. Hun har sine gode sider, låner deg penger om du er i beit, men makan til konfliktglad jente skal du lete lenge etter. Stadig raseriutbrudd over tlf man er vitne til. Bodde med henne og hun brukte meg til tjenester og rydding konstant. Skrev stygge meldinger for å få viljen sin.

da jeg fikk nok og sa henne imot kastet hun meg ut på dagen selv om jeg hadde betalt en måned til og hun prøvde kreve meg 1000kr for mat hun hadde lagt ut for. Blokkerte hu overalt fordi jeg ikke orker trakkaseringen, da kontaktet hun meg via vipps og påstod jeg hadde stjelt en bukse til tusen kr. Og hun legger ut til andre om at jeg stjeler og prøvde sparke henne i magen. Alt blank løgn

Endret 20. juni 2019 av aiba

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har borderline selv, men jeg er aldri ufin mot andre, lager ikke masse drama eller kommer med trusler. Jeg er svært omsorgsfull og kan flytte fjell for å hjelpe de jeg er glade i. Men jeg blir ekstremt glad i, og avhengig av han hvis jeg har kjæreste, jeg blir lett såret, jeg er lett å utnytte (Har blitt både grovt utnyttet og grovt mishandlet), jeg utsletter meg selv for å tekkes den andre. Og jeg kan gå fra å føle meg dypt deprimert hvor jeg er skikkelig slem med meg selv til å være høyt oppe på noen dager. Jeg har et rusproblem (er nykter nå) og har på impuls hatt noen svært alvorlige selvmordsforsøk. 

Men jeg involverer ikke de rundt meg i all misnøyen min. Dette med rus, selvskading, selvmord og inn og ut av psykiatri har kun vært tilstede når jeg ikke har kjæreste. Å ha kjæreste stabiliserer meg veldig. Nå har jeg kun vært i forhold med type narsisist som mishandler meg og hvor hele forholdet har vært turbulent. Det er snakk om grov psykisk og fysisk vold. Hvordan jeg hadde fungert i et forhold med en frisk mann vet jeg ikke. Kanskje hadde jeg blitt friskere enn noen gang av å ha en god og trygg støttespiller. Kanskje hadde stabiliteten gjort meg utrygg slik at jeg ubevisst hadde drevet han vekk.. Jeg tror ikke noen ville tatt i meg med ildtang i hvert fall slik som jeg har holdt på med meg selv i min ensomhet. Selv om jeg mot andre er snill som dagen er lang og egentlig strekker meg alt for langt for de. 

Jeg er i hvert fall veldig redd for å avsløre diagnosene mine til noen. Er livredd for å bli forlatt hvis jeg først har noen og det er så mye fordommer/stigmatisering rundt en slik diagnose. Ikke alle er noen troll som herjer og ødelegger de rundt seg. Som omsorgsperson er jeg veldig avbalansert. Det er i ensomheten at utryggheten infiserer meg og jeg blir ustabil. 

Anonymkode: 2b477...3a0

Dette har jeg liten tro på. Jeg kan tenke meg at du strekker ut en hånd for å hjelpe en venninne eller venn, og den hjelpen du har ytet noen få ganger er bare en brøkdel av hvor mye disse vennene har hørt om hvor vanskelig din hverdag er. 

Og det er det generelle inntrykket jeg har med de med Borderline, de evner ikke selvinnsikt på hvordan de samhandler med andre mennesker. For det er kun "alle" andre det er noe galt med, når alt kommer til alt så er de er mer opptatt av seg selv og sitt. 

Ditt innlegg er således et prakteksemplar, du sier på den ene siden at du er stabil i et forhold, men så snur du og sier at kjæresten er både det ene og det andre, og gjorde ditt og datt. For å fremheve deg selv. Realiteten er mest sannsynlig ikke så sort og hvit som du fremstiller det som. 

Og la meg føye til, jeg har jobbet lenge med denne problematikken. Det er ingen gruppe diagnoser som suger så mye energi ut av en som de som har denne diagnosen. 

 

Anonymkode: a93ff...762

[AnonymBruker]

Jeg kjenner flere som har fått diagnosen borderline, deriblant min bestevenn. Eller bestevenn til helt nylig. Hun er... slitsom. Ekstrem. Og det har alltid vært slik at hun opphøyer sine problemer (som utad som regel er bagateller) og ikke hører så mye på andres. Hun lever veldig i sitt eget hode og tror at universets sentrum har tilhørighet der 😂 

Det at borderline ikke er innehavers skyld blir for enkelt. Borderline er faktisk til dels, og i mange tilfeller, innehavers feil. Så langt noe er et menneskets feil i det hele tatt. Man kan definitivt argumentere for at vi alle er produkter av omstendigheter og biologi, men i så tilfelle er alle ting vi mennesker gjør utenfor vår kontroll og aldri vår egen feil.

Uansett. Alle jeg kjenner med borderline tror at deres problematikk er verre en alle andres, uavhengig hva problematikken er. Slitsomt.

Anonymkode: 3e767...446

[AnonymBruker]

Nå har jeg ikke hatt et nært forhold til noen, men gått på adferdskurs i et år med 7 stk med diagnosen. Kan trygt si at det vil være mennesker jeg ikke ønsker å danne nære bånd med. Ikke fordi de er onde, men fordi de krever alt for mye av andre og virker til å ha utrolig lite selvinnsikt. Alle er nok ikke slik, men man må jo treffe visse kriterier for å få diagnosen i utgangspunktet tenker jeg. 

Anonymkode: 80211...89a