Blir i overkant forskjellsbehandlet, føler meg mindre verdt

[Gjest namserr]

Hei alle sammen. 21 år gammel jente her som sårt trenger råd. Jeg er nå komt til det punktet hvor jeg vurderer å kutte all kontakt med foreldrene mine. Jeg håper at dere ikke tror jeg er en slags sjalu søster, for det er virkelig ikke det dette dreier seg om. Det er vanskelig å vite hvor jeg skal begynne da dette har foregått i mange år. Jeg vil også si at jeg kun har kontakt med moren og faren min i HELE familien vår, da alle andre har trekt seg unna dem, og tatt meg og min søster under "samme kniv". 

Som barn ble jeg og min et år eldre søster passet av mye av mormoren vår. Hun var et spesielt menneske, da hun valgte seg ut favoritter for å gjøre andre sjalu. Dette gjorde hun med mamma og hennes søsken som små å. Hun var altså rett og slett ond og ustabil. Hun valgte ut min eldre søster som favoritt, og ville trykke dette opp i fjeset mitt. Hun lot meg for eksempel ikke være med å spille ludo, hun tok oss med til leketøysbutikker ofte, hvor hun ga dyre leker til min søster og ingenting til meg, hun ga oss en stor flatskjerm TV i julegave som skulle stå på søsteren min sitt rom, hun spurte om hun hele tiden ville overnatte men jeg fikk aldri lov, hun ble sur en gang når jeg kom tidlig hjem fra barnehagen fordi hun og min søster hadde kvalitetstid, hun kalte meg ofte dum og rar, hun kjeftet på meg hver gang jeg gjorde noe men søsteren min fikk bare skryt, hver gang søsteren min gråt kom alle bort for å trøste henne men ingen til meg. Alt dette har resultert i at foreldrene mine og behandlet oss på samme måte.

Jeg ble alltid glemt og aldri lagt merke til. Alt jeg gjorde var galt, jeg var dum og søsteren min fikk alt hun ville. Søsteren min var også utrolig slem med meg bak ryggen til voksne (jeg bærer ingen nag for dette som voksen), men om jeg prøvde å si i fra til foreldrene mine, var alt min feil. Jeg ble vant til å leve som en skygge, som tilpasset meg alle rundt meg. 

Nå i dag er jeg blitt mye mer selvstendig, jeg er ikke lenger usikker på meg selv men mangler enda litt selvtillit. Jeg har gått til psykolog noen ganger som mener at jeg har mye jeg må bearbeide, og vi kom frem til at jeg burde droppe kontakt med dem. Jeg prøver, men alt jeg sitter igjen med er sinne. Jeg er utrolig sint på foreldrene mine som ikke ha tro på at jeg klarer noen ting. Jeg fikk nettopp tilbud om å bli butikksjef neste år da jeg skal ha et friår, og først da sier mamma at jeg er flink. Hun sa "beklager at det virkelig var dette som skulle til for at jeg trodde du var flink i jobben din". Dette bekreftet det jeg trodde de tenkte om meg. De tror jeg er dum og inkompetent, mens jeg får skryt av alle rundt meg for hvor flink jeg er på skolen eller i jobb men aldri fra dem. Min søster derimot er kjempe flink, hun skryter de masse av. 

Så jeg er rådvill på hva jeg skal gjøre. Jeg er kjempe forbanna på de, og sinne tar snart overhånd. Jeg vurderer å spør om de vil sette seg ned å prate om ting, åsså tar jeg opp dette som plager meg. Jeg har prøvde tidligere, men de benekter alt. Så siste utvei ser ut til å droppe dem, men jeg føler det er så mye jeg ikke har fått sagt.

 

[AnonymBruker]

Du beskriver opplevelsene dine veldig godt, og det høres grusomt ut. Å snakke med de kan hjelpe, men vær forberedt på at de går i forsvar.

Håper du får det bedre snart. Det høres ut som du er en ressurssterk kvinne tross forskjellene du har opplevd ❤️

 

Anonymkode: bc6b7...998

[AnonymBruker]

Bestemoren din høres ut som en sosiopat eller psykopat. Hun har tydeligvis en greie der hun liker å se hvordan forskjellsbehandling påvirker andre mennesker. Sannsynligvis likte hun følelsen det gav henne, hun likte å se skuffelsen, smerten, forvirrelsen, makten hun hadde over andre. 

Forelderen din som har vokst opp med henne er sannsynligvis fucka opp i hodet. Er det mulig at moren/ faren din kan rive seg bort fra den type ødelagt barndom? Vanskelig å si, tvilsomt. En hjernevasket fanatisk kristen er som regel kristen til sin død, uansett. Det er det samme med din forelder. 

Bestemoren din burde du kutte kontakt med. Jeg anbefaker egentlig ta avstand fra restena v familien din og få avstand og nytt perspektiv på hele greia. Det er vanskelig å tenke klart når man er nær familien. Noen ganger tar man avstand og gradvis innser hvor fucka opp familien er og at man faktisk ikke kan ha et bra forhold med dem. Andre ganger får man muligheten til å vokse selv til det stadiet at man selv er den voksne som må lære foreldrene sine hvordan behandle en selv med respekt. 

Anonymkode: 98097...dd2

[AnonymBruker]

Uff, høres tungt ut. Jeg ville nok prøvd å tatt det opp for din egen del, da har du ihvertfall prøvd. 

Anonymkode: 11df7...0e7

[AnonymBruker]

Først; du er kjempetøff!! 🥰

Vet ikke hva som er riktig råd.. Jeg tenker at distanse en stund kan gjøre deg godt! Så du får tenkt litt på deg selv. Så kan du jo snakke med dem om ett år eller to, vel forberedt om at det ikke nødvendigvis går bra.. men man må jo ha troen 😊

Og den bestemoren din 🤬 hun er ikke helt god! Altså seriøse psykiske problemer! Hadde klikket i vinkel om min mor/svigermor forskjellsbehandlet mine barn slik!

Anonymkode: 277f4...ebc

[AnonymBruker]

Det du beskriver høres helt forferdelig ut. Hva sier søsteren din om situasjonen? Har du hennes støtte?

Anonymkode: a0504...0aa

[Vera]

Hva om du en periode tar avstand til familien? Det er ofte lettere å sortere, og finne ut hvor du står når du ikke hele tiden må stå midt i en krigssone. Trekk deg helt tilbake, og kjenn etter hva avstanden gjør for deg. Gjør det deg godt? Vondt? Etter en stund med avstand, ville jeg ha spurt etter en samtale. 

[AnonymBruker]

20 timer siden, namserr skrev:

Hei alle sammen. 21 år gammel jente her som sårt trenger råd. Jeg er nå komt til det punktet hvor jeg vurderer å kutte all kontakt med foreldrene mine. Jeg håper at dere ikke tror jeg er en slags sjalu søster, for det er virkelig ikke det dette dreier seg om. Det er vanskelig å vite hvor jeg skal begynne da dette har foregått i mange år. Jeg vil også si at jeg kun har kontakt med moren og faren min i HELE familien vår, da alle andre har trekt seg unna dem, og tatt meg og min søster under "samme kniv". 

Som barn ble jeg og min et år eldre søster passet av mye av mormoren vår. Hun var et spesielt menneske, da hun valgte seg ut favoritter for å gjøre andre sjalu. Dette gjorde hun med mamma og hennes søsken som små å. Hun var altså rett og slett ond og ustabil. Hun valgte ut min eldre søster som favoritt, og ville trykke dette opp i fjeset mitt. Hun lot meg for eksempel ikke være med å spille ludo, hun tok oss med til leketøysbutikker ofte, hvor hun ga dyre leker til min søster og ingenting til meg, hun ga oss en stor flatskjerm TV i julegave som skulle stå på søsteren min sitt rom, hun spurte om hun hele tiden ville overnatte men jeg fikk aldri lov, hun ble sur en gang når jeg kom tidlig hjem fra barnehagen fordi hun og min søster hadde kvalitetstid, hun kalte meg ofte dum og rar, hun kjeftet på meg hver gang jeg gjorde noe men søsteren min fikk bare skryt, hver gang søsteren min gråt kom alle bort for å trøste henne men ingen til meg. Alt dette har resultert i at foreldrene mine og behandlet oss på samme måte.

Jeg ble alltid glemt og aldri lagt merke til. Alt jeg gjorde var galt, jeg var dum og søsteren min fikk alt hun ville. Søsteren min var også utrolig slem med meg bak ryggen til voksne (jeg bærer ingen nag for dette som voksen), men om jeg prøvde å si i fra til foreldrene mine, var alt min feil. Jeg ble vant til å leve som en skygge, som tilpasset meg alle rundt meg. 

Nå i dag er jeg blitt mye mer selvstendig, jeg er ikke lenger usikker på meg selv men mangler enda litt selvtillit. Jeg har gått til psykolog noen ganger som mener at jeg har mye jeg må bearbeide, og vi kom frem til at jeg burde droppe kontakt med dem. Jeg prøver, men alt jeg sitter igjen med er sinne. Jeg er utrolig sint på foreldrene mine som ikke ha tro på at jeg klarer noen ting. Jeg fikk nettopp tilbud om å bli butikksjef neste år da jeg skal ha et friår, og først da sier mamma at jeg er flink. Hun sa "beklager at det virkelig var dette som skulle til for at jeg trodde du var flink i jobben din". Dette bekreftet det jeg trodde de tenkte om meg. De tror jeg er dum og inkompetent, mens jeg får skryt av alle rundt meg for hvor flink jeg er på skolen eller i jobb men aldri fra dem. Min søster derimot er kjempe flink, hun skryter de masse av. 

Så jeg er rådvill på hva jeg skal gjøre. Jeg er kjempe forbanna på de, og sinne tar snart overhånd. Jeg vurderer å spør om de vil sette seg ned å prate om ting, åsså tar jeg opp dette som plager meg. Jeg har prøvde tidligere, men de benekter alt. Så siste utvei ser ut til å droppe dem, men jeg føler det er så mye jeg ikke har fått sagt.

 

Det her er jo ren barnemisshandling det du beskriver... Jeg synnes du er et utrolig STERKT menneske, selv om du kanskje ikke tror på det selv. Jeg tenker da at etter slik behandling fra barndommen av, så er det ytterst få som kommer ut av dette "normale". Du virker meget oppegående til å ha vært gjennom alt dette. Og du er bare 21 år. Måten du reflekterer over ting, alt du har vært gjennom og det du har opnådd i såpass ung alder, sier jo faktisk hvor sterk du er. Helt utrolig spør du meg!

Jeg har full forståelse for sinnen du bærer på. Jeg tror jeg selv hadde brølt ut frustrasjonen i ansiktet på dem. Men så tenker jeg.. livet er for kort til å hanskes med slike folk. Jeg ville kuttet dem ut alle sammen. 0 kontakt.... ingenting!  Lev livet ditt som du vil! Nyt det, få kjæreste, ha egne barn, egen familie og ta godt vare på hverandre!

Ønsker deg masse lykke til! Jeg er rimelig sikker på at det kommer til å gå bra med deg!

Anonymkode: fec58...8e7