Har du vært utbrent?

[AnonymBruker]

Du som har vært utbrent: Hva var de første symptomene du merket? Hvor lang tid tok det før du innså at du var utbrent, og hvordan oppsøkte du hjelp?

Anonymkode: 14fd0...5ee

[AnonymBruker]

Jeg oppsøkte ikke hjelp, for ingen kunne hjelpe meg. Det jeg i stedet gjorde, var å si opp arbeidet og ta meg to år fri for å komme til krefter. Og det fungerte. Etter drøyt to år begynte jeg i en lignende jobb, men nå gikk alt greit.

Anonymkode: 715d2...e2f

[AnonymBruker]

Ja, og for å si det sånn hvis du kjenner på den følelsen om at du holder på å gå på veggen... oppsøk lege og få sykemelding. Jeg ble utbrent for 4 år siden etter å ha jobbet for mye, hatt en svært vanskelig situasjon på jobben, mye på hjemmebane og jeg endte opp med fatuige, angst, depresjon, betennelse i nervesystemet, problemer med skjoldbrukskjertelen +++ har aldri vært syk før i hele mitt liv, og må si at det er en meget dyrekjøpt erfaring å ikke ta signalene fra kroppen... Jeg gikk 2 år med følelsen av at noe var galt med meg før det ble bom stopp.

jeg er i dag i den situasjonen at jeg skal søke uføretrygd fordi kroppen min ikke vil komme seg, men håper at jeg etterhvert kan bli bedre å kan komme tilbake i arbeidslivet.

Anonymkode: 1b5e1...e49

[AnonymBruker]

Her tok det lang tid før jeg skjønte det. Merket at jeg var ekstremt sliten og delvis apatisk, men bare kjørte på videre (følte jeg måtte, selvstendig næringsdrivende..). Videre kjente jeg på en del nummenhet i armer og bein, mye leamus, mye gråt/sinne/tristhet, engstelse, uro, smerte i nakke/skuldre og etter hvert brystsmerter.. en dag sa det rett og slett stopp.

Anslår ca. 1 år fra første symptom til jeg skjønte det. Har ikke oppsøkt hjelp enda, bortsett fra et nylig besøk på legevakt... Men har planer om å komme meg til legen.

Anonymkode: e42d0...ed5

[AnonymBruker]

Føler jeg er på vei til utbrenthet. Men for meg er detveldig enkelt kun en årsak, insomnia i over 10 år. Har fått en del piller og behandling underveis som antidepressiva og inbsovningsmiddel+terapi. Jeg tror det egentlig hjalp. Har ikke gått i veggen enda selvom jeg er konstant utmattet.  Håper legen snart får fikset meg.  

 

Tror du bare må få deg til legen. Om det ikke fikser problemet ditt slipper du å bli totalt utbrent. Kanskje gå ned i stillingsprosent og. 

Anonymkode: e7bb4...080

[AnonymBruker]

Jeg lurer på om jeg begynner å bli utbrent, eller om jeg rett og slett bare er drit lei. Jeg har vondt i nakke og rygg, er konstant irritabel, gråter mye, og spiser dårlig. Jeg sliter med å sove når jeg har fri pga ko-ko døgnrytme, og drikker nok litt i overkant mye alkohol og kaffe. Arbeidslyst og motivasjon er noe jeg minnes at jeg hadde en gang i fjern fortid🙄. Gruer meg til hver gang jeg skal på jobben. Jeg isolerer meg veldig og har mistet kontakt med nesten alt av venner og familie.

 Jobben i seg selv er ikke spesielt stressende, men det er sinnsykt lange dager (12 timer) og kjedelige rutiner... ☹️ Det er ingen mulighet for å gå ned i stilling, men jeg lurer på å gå «ned» til å være ringevikar, mens jeg samtidig søker nye jobber.

TS

Anonymkode: 14fd0...5ee

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg lurer på om jeg begynner å bli utbrent, eller om jeg rett og slett bare er drit lei. Jeg har vondt i nakke og rygg, er konstant irritabel, gråter mye, og spiser dårlig. Jeg sliter med å sove når jeg har fri pga ko-ko døgnrytme, og drikker nok litt i overkant mye alkohol og kaffe. Arbeidslyst og motivasjon er noe jeg minnes at jeg hadde en gang i fjern fortid🙄. Gruer meg til hver gang jeg skal på jobben. Jeg isolerer meg veldig og har mistet kontakt med nesten alt av venner og familie.

 Jobben i seg selv er ikke spesielt stressende, men det er sinnsykt lange dager (12 timer) og kjedelige rutiner... ☹️ Det er ingen mulighet for å gå ned i stilling, men jeg lurer på å gå «ned» til å være ringevikar, mens jeg samtidig søker nye jobber.

TS

Anonymkode: 14fd0...5ee

Da er vi to. Jeg har det nok litt bedre enn deg men mister kontakt med venner fordi jeg over flere år ikke hadde ork. 

Måtte knaske paracet for å holde ut det sosiale. Fikk vondt overalt

Anonymkode: e7bb4...080

[Tibbie]

Jeg var utbrent for noen år siden. Sov ikke om nettene, var irritert på alle, mislikte jobben, var psykisk sliten og følte at jeg bestandig var på gråten. Bare de minste ting kunne vippe meg av pinnen, og jeg måtte gå på badet for å skjule at jeg gråt. Var et konstant nervevrak.

Nå er jeg fulltidsstudent og jobber over 100 prosent, og presset om å prestere er større enn noen gang. Jeg er mye sliten, og får aldri sovet ut. Likevel takler jeg det MYE bedre enn da jeg bare hadde den enkle jobben for sju år siden. Jeg trives med det jeg gjør, og vet at det jeg gjør nå, gjør at jeg kan jobbe med akkurat det jeg vil siden.

For meg virker det som om at alt lå i psyken. Jeg mislikte jobben, noe som gjorde at jeg ble som jeg ble. Det var ikke mengden som kjørte over meg, men at jeg følte at jeg ikke fikk noen som helst verdi av jobbinga.

Det jeg gjorde var at jeg ringte inn syk en dag jeg kjente at jeg hadde fått nok, og kom aldri tilbake (jeg var ikke fast ansatt, selv om at jeg jobbet 100 prosent). Begynte å se meg om etter ny jobb, mens jeg brukte dagene på å roe meg ned. Ikke en økonomisk genistrek, men det var nødvendig. Det er viktig å ta vare på psykisk helse.

[AnonymBruker]

2 timer siden, Tibbie skrev:

Jeg var utbrent for noen år siden. Sov ikke om nettene, var irritert på alle, mislikte jobben, var psykisk sliten og følte at jeg bestandig var på gråten. Bare de minste ting kunne vippe meg av pinnen, og jeg måtte gå på badet for å skjule at jeg gråt. Var et konstant nervevrak.

Nå er jeg fulltidsstudent og jobber over 100 prosent, og presset om å prestere er større enn noen gang. Jeg er mye sliten, og får aldri sovet ut. Likevel takler jeg det MYE bedre enn da jeg bare hadde den enkle jobben for sju år siden. Jeg trives med det jeg gjør, og vet at det jeg gjør nå, gjør at jeg kan jobbe med akkurat det jeg vil siden.

For meg virker det som om at alt lå i psyken. Jeg mislikte jobben, noe som gjorde at jeg ble som jeg ble. Det var ikke mengden som kjørte over meg, men at jeg følte at jeg ikke fikk noen som helst verdi av jobbinga.

Det jeg gjorde var at jeg ringte inn syk en dag jeg kjente at jeg hadde fått nok, og kom aldri tilbake (jeg var ikke fast ansatt, selv om at jeg jobbet 100 prosent). Begynte å se meg om etter ny jobb, mens jeg brukte dagene på å roe meg ned. Ikke en økonomisk genistrek, men det var nødvendig. Det er viktig å ta vare på psykisk helse.

Kan jeg spørre hva du jobbet som, og hvorfor det du gjør nå føles bedre for deg? Jeg er på let etter en arbeidssituasjon/studie som vil gjøre livet litt bedre. Jobber nå med mennesker innen helse og det orker jeg ikke mye mer av. 

Var utbrent og sykmeldt. Nå lang ferie, men så tilbake i jobb. Har heldigvis redusert stilling. 

Jeg var ekstremt svimmel, smerter i nakke og armer, nummenhet, trist og irritert, gråt for ingenting.

Anonymkode: 782d4...2fa

[Gjest MyzTeri]

Jeg har møtt veggen en gang og det var skikkelig. I etterkant har flere, inkludert min egen fastlege, sagt at symptomene så de lenge før meg og burde ha stoppet meg. Jeg tror ikke man selv lar seg bite så godt merke i det før at man går i veggen med hurtigfart.

I mitt tilfelle skyldes det flere år med høystress, lite søvn, store krav og en stor egenvilje (altså manglende evne til å delegere til de rundt meg) til å gjøre jobben, for jeg mente at det ble gjort best om jeg gjorde alt selv. Jeg kjente jo at jeg var sliten, men jeg mente at en helg alltid gjorde sitt og på mandag var jeg klar til dyst igjen. Helt til den fredagen det ikke gikk. Jeg gråt ukontrollert, kunne nesten ikke gå opp trappen hjem etter jobb, spydde og kroppen verket.

- Dårlig søvn (kunne sove så lite som annenhver dag og 2-3 timer

- La på meg

- Konstant trøtt

- Isolerte meg selv for at ingen skulle se hvor ille det egentlig var med meg, da jeg ikke orket noenting.

- Dusjet ikke

- Konstant hodepine

- Dårlig humør, irritert, oppfarende

- Drakk mye på kveldene for å døyve/roe ned

- Stiv nakke/svimmel

I etterkant har jeg lært å distansere meg mer til jobben, men det gikk ett par måneder før jeg kunne stå utenfor døra på jobb uten å få hodepine. Gå inn kunne jeg ikke.

Jeg tror cluet er litt hos de som klarer å skille jobb og privatliv, som er på tur ut døra når klokka slår 16.01.  Jeg trodde nemlig at man måtte være påslått hele dagen og hele døgnet.

 

[AnonymBruker]

1 time siden, MyzTeri skrev:

 

Jeg tror cluet er litt hos de som klarer å skille jobb og privatliv, som er på tur ut døra når klokka slår 16.01.  Jeg trodde nemlig at man måtte være påslått hele dagen og hele døgnet.

 

I noen bransjer må man det, enten man vil eller ikke. 

Anonymkode: 7db9c...2f9

[AnonymBruker]

Jeg har andre helseutfordringer i tillegg som gjorde at jeg ikke la merke til det i det hele tatt. Det bare sa stopp en dag og jeg gikk rett fra jobb ut i skogen og vurderte å ta livet av meg. Jeg hadde presset meg selv altfor hardt, altfor lenge (ble utnyttet på arbeidsplassen). Hvis du kjenner det er noe galt, ta tak hos lege før du får en sånn smell. 

Anonymkode: cddc2...f10

[Tibbie]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kan jeg spørre hva du jobbet som, og hvorfor det du gjør nå føles bedre for deg? Jeg er på let etter en arbeidssituasjon/studie som vil gjøre livet litt bedre. Jobber nå med mennesker innen helse og det orker jeg ikke mye mer av. 

Var utbrent og sykmeldt. Nå lang ferie, men så tilbake i jobb. Har heldigvis redusert stilling. 

Jeg var ekstremt svimmel, smerter i nakke og armer, nummenhet, trist og irritert, gråt for ingenting.

Anonymkode: 782d4...2fa

Jeg jobbet i barnehage. Er veldig flink med barn, og elsker dem. Men å jobbe i barnehage er veldig mye rutiner, så det var ikke så givende. Dessuten var jeg ikke veldig god sosial da jeg var ung. Jeg var sjenert, og det passer ikke når man jobber på tilkalling i forskjellige barnehager nesten daglig. Nye kollegaer, nye foreldre, nye krav, andre forventninger... Det var rett og slett for mye press i en situasjon jeg ikke trivdes i. Dessuten tror jeg det hadde mye å si at jeg ikke sov.

Nå er jeg veldig utadvendt og selvsikker, så grunnleggende har jeg mye bedre forutsetninger. Har også sansen for business, så er snart ferdigutdannet markedsfører. Det er mye jobb, men jeg elsker å lære alt jeg gjør. To av jobbene mine er relevant for studiet mitt, så jeg ser mye nytte i slitet. Den siste jobben er ikke relevant i det hele tatt, men jeg tjener ok og får brukt kroppen min litt mer enn i kontorjobbene.

Vurderer faktisk å finne meg en liten stilling i barnehage igjen, bare for å få brukt kropp og sinn litt mer enn jeg gjør nå. Trening og inntekt i samme sleng! Å sitte på kontor og på studiebenken hele tiden er veldig deprimerende, selv om man gjør noe man elsker.

 

Du må egentlig bare gjøre det som kjennes ut som det som vil funke for deg. Du kjenner sikkert selv hva som får deg til å føle at du er i ubalanse, og hva som må bort. Hvis du trenger tenketid, så er det absolutt ikke dumt å bli student inntil videre  

[AnonymBruker]

Ja, jeg tror jeg egentlig aldri har kommet meg. Ble utbrent siste året på videregående, men klarte så vidt å holde sammen til slutt. Kom inn på et bra studium, og det var forventet at jeg skulle starte med en gang. Det første året gikk ad undas, selv om det jo er en erfaring i livet. Jeg startet på samme studium i en annen studieby og har presset meg gjennom det i fire år, der jeg så vidt har klart meg hvert år. Nå står jeg opp i enda en kinkig situasjon og må ta igjen en del eksamener, så det blir jo interessant å se hvordan dette ender. Det er ikke akseptert i min krets å avslutte eller ta pause, og jeg vet jo selv at jeg ikke kommer noen vei uten utdannelsen min. Det er så høye krav til å prestere på alle områder; studier, jobb, verv, utveksling etc., og jeg sliter ofte med å komme meg gjennom dagen. Jeg henger etter ganske tidlig, og det blir bare verre og verre jo lenger det går. 

Nå er jeg ganske langt nede i tillegg og følges opp av psykiater og får medisiner. Jeg har i tillegg somatisk sykdom som antakeligvis forverres av hele situasjonen. 

Hverdagen skal ikke være så vanskelig. Det er vanskelig å gi alt på alle områder når man har så lite å gi samtidig som flere forsøker å trykke meg ned. Det er ekstremt fortvilende. 

Anonymkode: 71eab...5f6