Fantaserer at det skjer noe med barnet

[AnonymBruker]

Hei. Håper jeg er ikke alene.. 

noen ganger så fantaserer jeg at det skjer noe med barnet. For eksempel blir påkjørt av buss, faller fra vanduet og dør. Så blir jeg oppgitt av dette.

Er det normalt?!

Anonymkode: 6606a...b8b

[AnonymBruker]

Nei

Anonymkode: 341ac...db6

[Ambador]

Det er ikke normalt.

Jeg har aldri fantasert om sånt.

Du må søke hjelp for dette. Si til fastlegen.

[solmåneogstjerner]

Jeg gjør det også. Vet ikke om det er det samme men jeg kan plutselig få en tanke om at det og det kan skje. Så tenker jeg igjennom hva jeg ville gjort om det skjedde. Førstehjelp, ringe her eller der osv. 

Jeg anser det som viktig forberedelse om noe skulle skje. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, solmåneogstjerner skrev:

Jeg gjør det også. Vet ikke om det er det samme men jeg kan plutselig få en tanke om at det og det kan skje. Så tenker jeg igjennom hva jeg ville gjort om det skjedde. Førstehjelp, ringe her eller der osv. 

Jeg anser det som viktig forberedelse om noe skulle skje. 

Dette gjør jeg også. 

Anonymkode: f73ac...d96

[AnonymBruker]

Det er hjernen som forbereder deg om krisen skulle oppstå. Jeg tror man mentalt er bedre forberedt om man skulle måtte gå igjennom en sånn sorg. Ikke at man nødvendigvis reagerer likt som man fantaserer om, men når jeg gjør det så sitter jeg jo med en følelse av nummenhet, desperat for at det ikke skal være sant, uten forståelse hvor hvordan jeg skal klare å leve videre. Jeg setter utrolig pris på barna etter sånne tanker, viser hvor glad jeg er i de. 

Jeg tror det er helt normalt, det er en del av det å bekymre seg over de. Det slutter man aldri med å gjøre. 

Anonymkode: 197ff...5a2

[Gjest Anonym099]

Jeg og. Opplever det sjeldnere nå enn før heldigvis, men min teori er at jeg er så voldsomt klar over hvor sårbare barn er og helt avhengig av meg for i det hele tatt å leve, så da kommer de katastrofetankene noen ganger...

[AnonymBruker]

6 timer siden, Ambador skrev:

Det er ikke normalt.

Jeg har aldri fantasert om sånt.

Du må søke hjelp for dette. Si til fastlegen.

FEIL. Dette er helt normalt, er mer bekymret for deg som ikke har i orden ur instinktene dine. Kanskje du skal prate med din egen lege?.. 

ALLE mødre og fedre får disse innimellom, det er gjort flere studier ang fenomenet. Ikke uttal deg med mindre du vet, tro gjør vi kirka

Anonymkode: 5289f...e21

[AnonymBruker]

Det er helt normalt! Særlig når barna er små og skjør, hva hvis vogna triller ned alene her nå? Hva om barnet plutselig hopper ut av armene å faller ned her? Tror det er hjernens måte å se mulige farer på, en type forsvarsmekanisme.

Anonymkode: c82de...581

[Gjest WhisperingWind]

6 timer siden, Ambador skrev:

Det er ikke normalt.

Jeg har aldri fantasert om sånt.

Du må søke hjelp for dette. Si til fastlegen.

Klart det er normalt. Spesielt når en leser eller ser på nyhetene om at det skjer ulykker, kidnappinger, drap etc med andre barn. Hva hadde jeg gjort om det var mitt barn? 

Håper du skjønner at man ikke fantaserer som ved en erotisk tanke. Men at man får et lite tankekjør som absolutt er verken koselig eller noe man drømmer om skal skje. Det er overlevelse og morsinstinkt som mentalt forbereder en på det verste som kan skje. Forhåpentligvis slik at om man selv skulle være der når ulykken skjer så klarer en å holde hodet kaldt og kan ta livsviktige avgjørelser.

[Vera Vinge]

Jeg anser det som helt normalt, så lenge det ikke er så mye av det over tid at det påvirker hverdagen negativt. Jeg husker jeg hadde en god del av dette de første ukene etter at jeg fikk mitt første barn. Den nye situasjonen og lite søvn gjorde nok at jeg fikk disse fantasiene, eller hva jeg skal kalle det. Jeg leste i en bok om en annen som også hadde det sånn i denne fasen, og det gjorde nok at jeg ikke stresset noe med det. Og det gikk over. Eller, jeg kan fortsatt få sånne tanker, men mye sjeldnere. Barna er jo det viktigste vi har, så jeg syns ikke det er så merkelig  man i blant får sånne skumle fantasier eller tanker hvor man blir redd for å miste dem. 

Men klart, om hverdagen preges mye av dette og man er over den første fasen med baby, ville jeg vurdert å ta det opp med fastlegen eller helsesøster. 

[Gjest WhisperingWind]

38 minutter siden, Vera Vinge skrev:

Jeg anser det som helt normalt, så lenge det ikke er så mye av det over tid at det påvirker hverdagen negativt. Jeg husker jeg hadde en god del av dette de første ukene etter at jeg fikk mitt første barn. Den nye situasjonen og lite søvn gjorde nok at jeg fikk disse fantasiene, eller hva jeg skal kalle det. Jeg leste i en bok om en annen som også hadde det sånn i denne fasen, og det gjorde nok at jeg ikke stresset noe med det. Og det gikk over. Eller, jeg kan fortsatt få sånne tanker, men mye sjeldnere. Barna er jo det viktigste vi har, så jeg syns ikke det er så merkelig  man i blant får sånne skumle fantasier eller tanker hvor man blir redd for å miste dem. 

Men klart, om hverdagen preges mye av dette og man er over den første fasen med baby, ville jeg vurdert å ta det opp med fastlegen eller helsesøster. 

Enig. En gang iblandt er normalt. Ikke om det påvirker hverdagen.

Kjenner igjen det med starten. Min større frykt var krybbedød. Han ble vekket noen ganger når jeg følte han ikke responderte nok ved lett berøring. Men det sies jo faktisk at det er noe av grunnen til at samsoving eller å ha baby på rommet kan forebygge krybbedød er pga at man kan vekke baby om en føler at babyen sover for dypt. For jeg sverger at han noen ganger sov så tungt at jeg slet med å vekke han og nesten trodde han var død.

[AnonymBruker]

43 minutter siden, WhisperingWind skrev:

Klart det er normalt. Spesielt når en leser eller ser på nyhetene om at det skjer ulykker, kidnappinger, drap etc med andre barn. Hva hadde jeg gjort om det var mitt barn? 

Håper du skjønner at man ikke fantaserer som ved en erotisk tanke. Men at man får et lite tankekjør som absolutt er verken koselig eller noe man drømmer om skal skje. Det er overlevelse og morsinstinkt som mentalt forbereder en på det verste som kan skje. Forhåpentligvis slik at om man selv skulle være der når ulykken skjer så klarer en å holde hodet kaldt og kan ta livsviktige avgjørelser.

Antagelig var det nok ordbruken her som gjør at hi kan bli oppfattet på en helt annen måte enn antagelig ment. Min forståelse av ordet «fantaserer» er at det handler om lystbetonte og ønskelige hendelser.. 

Så for min del er det absolutt ikke normalt å «fantasere» om slike hendelser. Å ha ulike tanker og se for seg ulike ting som kan skje, ser jeg på som helt normalt, men for meg er det noe helt annet enn å fantasere om det. 

Anonymkode: 23e2e...e53

[Ulrikke]

Jeg har det nesten mer sånn nå når barnet er tenåring og ute mye mer på egenhånd og sammen med venner jeg nesten ikke kjenner. 

Men ja, tankene kunne komme før også. 

Anser det som normalt, det har aldri hemmet meg i hverdagen og jeg har selvfølgelig aldri sagt noe til barnet om disse tankene. Men det hender jeg forklarer hvorfor vi setter de grensene vi gjør, selvfølgelig. 

Jeg tror vi rett og slett gjennomgår vår største frykt i hodet, at noe skal skje med barnet er vel det verste de fleste kan tenke seg.... Ikke unaturlig at den tanken kommer innimellom! 

[AnonymBruker]

Spørsmålet er hvordan du fantaserer om dette. Fantaserer du om det i den forstand at du til en viss grad ønsker dette, eller er du redd for at det skjer.. 

Anonymkode: e9495...f86

[Vera Vinge]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Spørsmålet er hvordan du fantaserer om dette. Fantaserer du om det i den forstand at du til en viss grad ønsker dette, eller er du redd for at det skjer.. 

Anonymkode: e9495...f86

Hvordan er det mulig å tro at "fantaserer" i denne sammenhengen betyr at man ønsker at det skal skje?!? Jeg syns det er et dekkende ord, siden dette er mer enn en strøtanke om at barnet blir skadet, men antakelig med ganske livaktige bilder i hodet. 

[AnonymBruker]

Jeg tenker ofte slik. Nå jobber jeg som paramedic i tillegg, så det er vanskelig å legge fra seg "beredskapstankene" jeg vanligvis har på jobb. Men tror likevel det er normalt for de fleste foreldre, kanskje særlig mødre? Er nok instinkter av et slag. 

Anonymkode: c44dd...ee9

[AnonymBruker]

Om du kan beskrive det som mareritt i våken tilstand, så vil jeg si at det er normalt. Men hvis det er så ofte og mye at det går utover hverdagen, så ville jeg søkt hjelp. Da er det gjerne mer angst.

Anonymkode: abb58...572

[Måbarefåsiat...]

Det er helt normalt. Da min gutt var helt liten, var vi på båttur til Danmark. Alt jeg så for meg, var den hvite babykroppen i den svarte sjøen. Det var grusomt! 

[AnonymBruker]

5 hours ago, Vera Vinge said:

Hvordan er det mulig å tro at "fantaserer" i denne sammenhengen betyr at man ønsker at det skal skje?!? Jeg syns det er et dekkende ord, siden dette er mer enn en strøtanke om at barnet blir skadet, men antakelig med ganske livaktige bilder i hodet. 

Skriver ikke noe sted at jeg TROR det, men ved f.eks fødselsdepresjon kan en få tanker/fantasere om å skade barnet.  Derfor spør jeg..  

Anonymkode: e9495...f86