Vil skilles, men tør ikke

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg trenger desperat noen råd fra noen som kanskje har vært i samme posisjon. 

Mannen min og jeg har hatt et ganske turbulent forhold fra dag 1. Allikevel elsket vi hverandre så mye at vi bestemte oss for å prøve. Vi er i dag gift og har et barn på litt over ett år. Men jeg elsker han ikke lenger og vil ut av forholdet. Det er bare det at jeg orker ikke tanken på å ikke skulle se ungen min hver dag. Jeg begynner å grine bare av tanken på å ikke ha han i livet mitt 100%. Hvordan takler man noe sånt?

Anonymkode: 88036...b41

[AnonymBruker]

Ingen som har vært i samme situasjon eller har noen råd??

Anonymkode: 88036...b41

[beige]

Da prøver man mer for å berge forholdet. Parterapi?

[AnonymBruker]

Hvist du vil skilles må du regne me at barnet er opp mot 50% eller mest hos far. I dag er det veldig vanlig med mye samvær med begge foreldre (heldigvis) å sånn er det bare. Så det må du bare innfinne deg med vist du vil gå fra mannen. Så er spørsmålet om du vil få det bedre eller om du kan fikse det du har🤷‍♂️

Anonymkode: 21758...bcc

[AnonymBruker]

Det ekstreme båndet du kjenner de første årene med barnet, slipper litt taket etterhvert. Det blir lettere! 

Anonymkode: 98b2d...b42

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det ekstreme båndet du kjenner de første årene med barnet, slipper litt taket etterhvert. Det blir lettere! 

Anonymkode: 98b2d...b42

Takk for at du svarer på det jeg faktisk spør om.

Til dere andre to, vi har gått lenge i parterapi og jeg har gått i terapi. Tro meg, det er ikke en avgjørelse jeg tar lett på.

Anonymkode: 88036...b41

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan takler man noe sånt?

Jeg har det likt. Har løst det med å ha et profesjonelt forhold til mannen, mest mulig avstand. 

Anonymkode: 0f356...59d

[AnonymBruker]

Mine var 6 og 8 da vi skiltes. Det var kjempevanskelig, men etterhvert lærte jeg meg å sette pris på barnefri uke. Kjempeviktig at barn får være hos både mor og far (så lenge det ikke er snakk om omsorgssvikt hos en av foreldrene) og knytte bånd. Det blir ikke bedre å fortsette i et vondt forhold. Barnet vil merke det. Og plutselig har dere 2 barn til som skal sendes frem og tilbake mellom 2 hjem!

Anonymkode: bee50...4b4

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mine var 6 og 8 da vi skiltes. Det var kjempevanskelig, men etterhvert lærte jeg meg å sette pris på barnefri uke. Kjempeviktig at barn får være hos både mor og far (så lenge det ikke er snakk om omsorgssvikt hos en av foreldrene) og knytte bånd. Det blir ikke bedre å fortsette i et vondt forhold. Barnet vil merke det. Og plutselig har dere 2 barn til som skal sendes frem og tilbake mellom 2 hjem!

Anonymkode: bee50...4b4

Plutselig?  Barn kommer vel ikke uanmeldt med storken? Når et forhold ikke fungerer lar man jo være å planlegge flere barn.

Anonymkode: 63c26...50d

[Gjest Mysticgirl]

Det er kjempevanskelig i begynnelsen , men det blir lettere etterhvert, tro meg  Du kan til og med begynne å sette pris på litt frihet og å tenke på deg selv Det vil bli bedre  Ikke bli i forholdet pga det, det vil ikke gjøre deg lykkelig. Å gi litt slipp på poden er grusomt i begynnelsen, husker jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg i begynnelsen, men etterhvert så går det bra ❤️

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Plutselig?  Barn kommer vel ikke uanmeldt med storken? Når et forhold ikke fungerer lar man jo være å planlegge flere barn.

Anonymkode: 63c26...50d

Bestemmer man seg for å prøve litt til, så kan uplanlagte barn fort komme til verden. Du skjønte sikkert at jeg ikke mente "på dagen" da jeg skrev plutselig. Uplanlagte barn kan være kjekt i forhold som fungerer. Uplanlagte barn er forsåvidt kjekt uansett. Men man trenger ikke bli i et dødfødt forhold.

Anonymkode: bee50...4b4

[AnonymBruker]

De første par årene bør ungen ha en tydelig bare, som regel hos mor. Altfor tidlig med 50/50 for en 1-åring. Husker ikle hva anbefalingen er, om far kan ha på dagtid men sover hos mor også de dagene det er samvær med far, eller hvor lenge den anbefalingen gjelder. Du har vel googlet det?

Dere kan ikke samarbeide om bruddet da, slik at dere bor i gangavstand og det går an for ungen etterhvert å komme innom når h*n er hos far? 

Anonymkode: 896a4...f1a

[AnonymBruker]

https://www.help.no/Fagomraader/Barn/Juridiske-artikler/samvaer-for-de-minste-barna

Anonymkode: 896a4...f1a

[AnonymBruker]

Jeg kan bare si at jeg har vært der. Mitt barn var 4 1/2 år da vi flyttet. Jeg brukte tre år på å komme meg ut, nettopp fordi jeg ikke maktet tanken på å ikke se barnet mitt hver dag, hver helg, hver jul osv. Det var fryktelig tøft, men ikke på langt nær så tøft som jeg trodde. Verden gikk ikke under. Jeg var så lykkelig og ruset på å være fri fra denne mannen at jeg ble en mye mye bedre og gladere mor enn før bruddet. I dag er barnet mitt 11. Det er fortsatt trist i blant, men jeg ville aldri valgt anderledes. 

Anonymkode: 4dea3...a56