Irritabel mamma og trassalder

[AnonymBruker]

Barnet har sett sporten i å provosere siden det var ganske lite, men nå som trassalderen er på topp blir det mange episoder hvor jeg mister kontrollen på eget humør.

Vi er veldig ulike og jeg kan ikke helt relatere til visse deler av barnets temperament og personlighet. Jeg blir irritabel, frustrert og sint. Barnet blir tar det lett som avvisning om jeg markerer grenser (som å svare verbalt og og fjerne barnet når det klatrer på meg bak og oppå nakken/hodet og håret mitt, og plasserer det på gulvet). Barnet stopper ikke på vanlig tilsnakk og lett fysisk leding. Jeg blir sint, og mer brå og kontant i bevegelsene, og barnet bæljer og klager og blir klengete, antagelig pga at h*n blir usikker. 

Alle dere andre som ikke renner over av iboende tålmodighet, hva gjør dere for å beholde roen og selvkontrollen når dere blir skikkelig utfordret?

Anonymkode: cf330...e88

[AnonymBruker]

Jeg går i jobbmodus. Kundene mine kan irritere meg mer enn et barn i trassalderen. 

Anonymkode: d7446...e69

[AnonymBruker]

Biter tenna sammen, lukker øynene og tar ett dypt pust. Så fjerner jeg ungen rolig å forklarer at mamma ikke liker å bli klatret på å dratt i håret. For 120 gang. Sjarmerende alder det der.

Anonymkode: 33f43...6b0

[AnonymBruker]

Vinner barnet med oppførselen sin? Funker det å oppføre seg slik for å få viljen sin? 

Anonymkode: cc681...e05

[AnonymBruker]

Kobler meg vekk fra følelsene mine. Funker hver gang.

Anonymkode: f70f5...0d8

[Gjest WhisperingWind]

Slår av alle følelser og blir kald. Blir helt rolig, nullstiller meg og snakker med helt nøytral stemme. 

Sønnen min er helt lik meg, men det betyr ikke at det er positivt i den forstand at det blir enklere.

Det betyr at jeg møter meg selv i døren som liten med en unge som er ekstremt sta, egen, viljesterk, manipulerende og som tester grenser mens han ser meg dypt inn i øynene 👀🙈😬

Jeg kan med hånden på hjertet si at tross dette er ungen min sjelden trass i dag. Han vet at han ikke kommer noen med vei med meg. Jeg verken kjefter, blir irritert eller mister besinnelsen. Jeg gir én advarsel og så er det konsekvens uten unntak. Får han ikke noe oppmerksomhet eller reaksjon fra meg på negativ atferd så gidder han sjeldent å holde på lenge. Jeg går på positiv forsterkning og roser, skryter og oppmuntrer masse når han gjør det han skal og det gjør at han som oftest velger sistnevnte.

Barn ønsker oppmerksomhet og ofte spiller det ingen rolle om det er negativ eller positiv oppmerksomhet. Da er nøkkelen hva de faktisk får oppmerksomhet for. 

I tillegg speiler barn følelsene våre. Er du stresset, irritabel og kjeftete så sier det seg selv at barna ofte møter deg med samme type negative følelser og temperament. Da er det lett å havne i en ond spiral der det blir mye kjefting, dårlig stemning og barn som utagerer.

Jeg er positiv av natur, men har definitivt måtte tenke nytt som mamma. Jeg har temperament og jeg lar ikke noen pille meg på nesen. Har ingen problem med å si rett ut både til kjente og fremmede hva jeg mener. Og noen ganger kunne jeg bli voldsomt provosert av folk og hatt lyst å skjelle dem ut.

Så når sønnen min står og ser meg rett inn i øynene mens han smiler og holder leken over doen og gjør seg klar til å slippe mens jeg ser på han med et advarende blikk....og så slipper han den og ler høyt🤣🤣🤣🤯🙄 Da går jeg inni i mammamodus og går bare bort, sier «ikke lov» på en rolig måte, «kaster» han ut av badet, tar opp leken, vasker og desinfiserer den og gjør ikke noe mer ut av det. Inni meg kan det komme noen gloser eller scenarioer der jeg hopper ut av vinduet.

Men i det store og hele så tenker jeg «Hva er det egentlig å ta så på vei for? Det var en leke og den gikk i do. Hva skjer med verden og livet pga dette? Ingenting. Det koster meg et minutt å fikse det og i verste fall blir leken ødelagt, men da er det en konsekvens i seg selv. Kjøper ikke ny»

Og slik tenker jeg i alle situasjoner. Verden går ikke under om vi kommer for sent fordi ungen ikke får opp(den forbanna, jævlige og dustete glidelåsen) alene eller får på seg (de hersens dumme) skoene uten hjelp😬 Jeg beregner heller 5 minutter ekstra ved påkledning etc slik at vi unngår å stresse. Er ikke verdt å lage dårlig stemning eller starte dagen med krigsrop og hyl pga sånne småting. Og det positive er jo faktisk at sønnen min ønsker å kle på seg uten noen hjelp. Det er et tegn på selvstendighet og det er jo det jeg vil for ungen min.

Så tankesettet har alt å si og det gjør iallefall at jeg sjeldent har noe store utfordringer med ungen min. Han er stort sett veldig glad og tar beskjeder uten noe stress. Utenom når han er trøtt og sulten og går i meltdown 😂😂😂😂