Føler ingen glede lenger..

[AnonymBruker]

Jeg er 30år, i ett forhold og har ett barn fra ett tidl. forhold. Jeg har kommet til ett punkt, hvor jeg ser at jeg ikke har glede av noe eller noen lenger. Jeg ler aldri, gjør aldri noe gøy, opplever ikke noe nytt. Hver dag med barnet er en rutine, og kjæresten min ser jeg knapt, fordi han jobber så mye. Sliter med å få meg fast jobb, og det er styr med eksen annenhver dag. Det er altså lite lyspunkter i livet mitt.

Etter jeg fikk meg kjæreste, og fikk barnet mitt på fulltid istedet for 50/50, har jeg litt etter litt kuttet ut vennene mine og. Alle mine nærmeste venner er både barnløse og single, så jeg føler ikke vi har noe felles lenger. Det frister ikke å gå ut på byen, fester eller andre ting. Jeg blir lei av at de spør om å finne på ting. Og de få gangene jeg pusher meg til å gjøre noe med de, lengter jeg bare etter å komme hjem igjen.. 

Alle aktiviteter jeg gjør med barnet, er kun for barnets glede, det gir meg ikke noe spesielt. Så dagene mine består av å være med barnet mitt, og annenhver helg er det kvalitetstid med kjæresten. Det gir meg forsåvidt litt glede. Men det er det. Jeg vet det er tusen ting jeg sikkert kan gjøre for å berike livet mitt, men jeg har ikke lyst til noe. Jeg er ikke deprimert eller lei meg, bare sliten av tilværelsen. Er dette alt i livet, liksom?

Skjønner ikke hvordan jeg skal få det bedre. Jeg er lei av å være alvorlig, ta alt så høytidelig og være så "nedpå" hele tiden.. Flere som har det sånn? Hvordan kom dere ut av det? Har hatt det sånn i ett par år nå.. 

Anonymkode: e643e...1d2

[AnonymBruker]

Hva med å ha barnet i barnehage noen dager og jobbe ?

Anonymkode: e22f2...36f

[AnonymBruker]

Beklager sånn der helt kort svar til alt hva du skrev. Ikke meningen å virke ufølsom . Bare tenkte en forandring kanskje kunne være bra 🍀🌷🍀

Anonymkode: e22f2...36f

[AnonymBruker]

Det virker jo som at du er deprimert da, selvom du sier at du ikke er det. Depresjon kan utarte seg forskjellig fra person til person og grunn til grunn. Man trenger ikke engang ha noen grunn til å bli deprimert. 

Anonymkode: ac9c3...0c4

[AnonymBruker]

Fysisk trening hjelper en del for meg, det å presse seg litt fysisk gjør at jeg plutselig føler meg mye mer "levende". Dørstokkmila kan virke uoverkommelig, men du kan jo bare ta en liten joggetur til å starte med. 

Anonymkode: e84bb...aae

[AnonymBruker]

Virker som det er en form for depresjon, men nå skal vi være forsiktig med å diagnotisere her, for det går nærmest sport i det.

Jeg tror det er veldig mange som føler "er dette her alt i livet?". Kanskje det har å gjøre med alderen din, at du får mer og mer fortid. Det føler isåfall jeg på. Jeg er 27, men blir 28 i år. Tiden gjør liksom bare går fortere og fortere og jeg føler aldri jeg får opplevd nok. Men så er det så mye som er oppskrytt og da. 
Du kan gå mot nye ting, men så er det ikke så spennende i lengden likevel. 

Om myten er sann om at vi blir mer og mer deprimert vet jeg ikke, det var nok mer tabu før. Men vi lever i en annen tid enn våre foreldre og besteforeldre. De hadde liksom sin familie og det var lettere å planlegge. Vi som vokser opp nå har hele verden. Vi skal flytte for å studere, så er det ikke sikkert vi får jobb i nærheten av familie og så blir det til at man etablerer seg et helt annet sted og må skaffe nye nettverk. 

Du har barn, det er nok mange som misunner deg det. Det er mange tråder her om folk som ikke klarer å få også..

Anonymkode: 56c48...360

[bib_84]

Det høres jo ut som du er nettopp deprimert. Det er ikke sånn at man behøver ha et fælt liv for å bli deprimert, og ofte kan det bare komme snikende. Jeg ville tatt en prat med fastlegen og fortalt hvordan du har det. Håper du finner ut av det og at du finner tilbake til gleden etterhvert ❤️

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva med å ha barnet i barnehage noen dager og jobbe ?

Anonymkode: e22f2...36f

Barnet er i skolealder og har slutta på SFO. Og jeg finner ikke fast arbeid. Det er umotiverende å søke så mye, og aldri få noe sjanse. Jeg VIL jo ut i jobb, for det er jo da jeg fungerer og har noe å stå opp for hver dag. Jeg savner ikke engang vennene mine, har blitt så hjemmekjær, at jeg vil helst bare være her. Jeg går selvfølgelig ut med barnet, men barnefilmer på kino og lekeplasser og playdates, er mest for barnet skyld, og jeg gleder meg så ogsp til å komme hjem igjen og la dagen bli ferdig.

TS

Anonymkode: e643e...1d2