Hvorfor liker ikke folk meg?

[AnonymBruker]

Jeg føler genuint at mennesker rundt meg ikke liker meg etter å ha pratet med meg. Til tross for at jeg har en kjæreste som (han har mange venner selv og alle digger han) tydeligvis synes jeg er veldig morsom og reflektert, og at jeg har noen venner som tenker det samme, så synes jeg det er vanskelig å komme i kontakt med så sinnsykt mange. 

Jeg starter å studere til høsten. Helst kunne jeg tenkt meg et par nye venner, men erfaringsbasert kommer dette ikke til å skje.

Eksempelvis har jeg studert ett år tidligere. Mange kom liksom bort til meg i fadderuken ettersom de syntes jeg virket kul, det var det til og med ei som sa til meg. Plutselig har de funnet seg etablerte vennegjenger, og jeg blir direkte holdt utenfor. Etter én samtale med meg så finner de liksom ut at jeg ikke var verdt det. Dette skjer hveeer gang. Er jeg ikke kul nok? De ser stygt på meg eller tydeliggjør at jeg ikke får komme i nærheten av gjengen. Virkelig, jeg overreagerer ikke.

Jeg jobber i en restaurant. I går kom det innom ei fra denne gjengen. Jeg oppførte meg normalt, hadde ingen grunn til å hilse. Denne jenta så først ikke hvem jeg var og smilte når hun spurte om mer vann. Jeg hentet vannet. Da jeg kom tilbake så hun hvem jeg var, og hun så mye mer sur ut. Et blikk jeg er vant til å få. Akkurat denne kan det være jeg overtenker, men erfaringsbasert opplever jeg stadig slike situasjoner.

Til og med kjæresten min har merket det, og forstår ikke hvorfor folk trer unna. Jeg er ei god venninne, får høre at jeg er reflektert og jeg liker en latterkule. Men dette gjør at jeg mister så enormt mye selvtillit og trer unna mennesker. Jeg kjenner at jeg aller helst bare vil være alene nå, noe jeg ikke ville tidligere ...

 

Hva gjør at du kunne holdt noen utenfor slik? Har du opplevd lignende? 

Anonymkode: 4698e...000

[AnonymBruker]

Kan det være noe med kroppsspråket ditt som gjør at folk opplever deg som avvisende? Eller har du og ytrer noen kontroversielle meninger eller holdninger? 

Anonymkode: 44932...844

[AnonymBruker]

Takk for refleksjonen!

 

Det kan absolutt være noe med kroppsspråket, men mine nærmeste sier liksom det motsatte. Jeg får høre at jeg er veldig åpen og engasjert. Det kan absolutt være noe jeg ikke ser, men det gjør det så vanskelig å gjøre noe med ...

Kanskje er jeg for positiv eller smilende?

Jeg vil ikke si jeg ytrer noen ekstreme holdninger etc.

 

TS

Anonymkode: 4698e...000

[AnonymBruker]

Det hjelper å smile også Ts🙂

Anonymkode: d28ee...562

[AnonymBruker]

Jeg smiler virkelig hele tiden, og er nesten redd jeg smiler for mye ... 

TS

Anonymkode: 4698e...000

[AnonymBruker]

Forklarer ikke at de virker sure, men tar du initiativ selv? Om du virker veldig åpen, engasjerende og kul, så kan det jo være at noen rangerer deg høyere enn seg i det sosiale hierarkiet. At de heller venter på initiativ fra deg enn selv ø ta risikoen for avvisning? 

Anonymkode: caf5b...b12

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for refleksjonen!

 

Det kan absolutt være noe med kroppsspråket, men mine nærmeste sier liksom det motsatte. Jeg får høre at jeg er veldig åpen og engasjert. Det kan absolutt være noe jeg ikke ser, men det gjør det så vanskelig å gjøre noe med ...

Kanskje er jeg for positiv eller smilende?

Jeg vil ikke si jeg ytrer noen ekstreme holdninger etc.

 

TS

Anonymkode: 4698e...000

Kanskje du har et annet kroppsspråk med de du ikke er så trygg på? Jeg opplevde ofte det samme som deg, at folk snakket mye med meg i starten men så ble jeg utelatt. Jeg forsto ikke hvorfor, helt til jeg  fikk høre av en kollega at hun hadde likt meg veldig godt først/fått er godt førsteinntrykk, men at hun hadde trukket seg unna fordi hun oppfattet meg som avvisende i kroppsspråket. Det var ikke noe jeg selv hadde tenkt over at jeg gjorde, men  etter det har jeg blitt mer bevisst det og opplever ikke at jeg blir «avvist» som før. Kanskje du kan tenke over i en slik situasjon hvordan kroppsspråk du har? Og hvis du tør, spør direkte hvorfor du blir utelatt. 

Anonymkode: 44932...844

[AnonymBruker]

Problemet i sånne situasjoner er jo at den det gjelder har ikke selvinnsikt på det eventuelle problemet, og venner/familie er enten ikke ærlige eller har ikke samme oppfatning fordi de kjenner personen bedre. 

Anonymkode: e9f8b...ddb

[AnonymBruker]

Det du opplever tror jeg skjer med to grupper mennesker. 
De som er så innelåst, sjenert og forsiktig at de rett og slett blir for slitsomme å være rundt. Så folk unngår dem.
Eller den gruppen jeg tror du hører til, uti fra det du skriver her: De som er så store og sterke at de er slitsomme å være rundt.
Det er vanskelig å beskrive med ord, men slike mennesker tar bare så stor plass. Det kan være at du fremstår slik, at du er bare for mye rett og slett. For åpen, for entusiastisk, for sprudlende, for høylytt og bare for stor. Når du sier latterkule så tenker jeg automatisk at du er en slitsom person. Du passer til andre som er på ditt samme nivå. Det er ikke noe galt med slike folk altså, skulle ønske jeg var slik selv. Ei venninne av meg er slik, veldig høylytt, latteren er en del av den hun er, alltid høyt og lavt, en person som tar stor plass i rommet. Om hun bare var slik så hadde vi nok ikke vært venner, fordi jeg er en av de som synes slike folk er slitsomme å være med. De tar all energien fra meg. Men med meg så er hun mer rolig og avbalansert, hun drar meg opp og jeg drar hun kanskje litt ned (på en god måte) så vi to møtes på midten, men jeg kan lett draes opp på hennes nivå på en god dag. Mens en dag hun trenger det så kan jeg få henne litt ned på et roligere nivå. Derfor passer vi så perfekt sammen, vi utfyller hverandre. Hun er ikke bare slitsom for meg, selv om at andre som er ganske lik henne er slitsomme og folk jeg ikke passer med i det hele tatt. Før vi ble kjent på ekte så holdt jeg henne på avstand, grunnen til at vi ble kjent i utgangspunkter var fordi hun var med 2 andre (vi møttes på skolen). Av de 3 så trudde jeg at hun var den jeg kom til å passe minst med (og hun tenkte det om meg også) men så ble det oss to til slutt. I vennegjengen så ble vi to nærmest. 

Slike mennesker kan ofte virke veldige trygge og sterke, noe folk kan bli sjalu over. Jeg tror det er det som er blikkene du merker, sjalusien, at de prøver å se ned på deg fordi de ubevisst vet at du er bedre enn dem. Du vet, dra folk ned på sitt nivå for å føle seg bedre. Jeg tror det kan være noe slikt som skjer. Så de legger deg ikke for hat fordi det er noe galt med deg, det er noe galt med dem og det er nok mest sannsynligvis sjalusi. 
Jeg tror, uti fra det du skriver her, at det kan være noe av samme greia hos deg. At andre trekker seg unna fordi de tror at du ikke passer med dem eller at de ser på deg som slitsom. Men om de bare hadde blitt kjent med deg så kan det være at de ombestemmer deg. De vennene du har passer mer med deg og noen av vennskapene dine kan være som meg og min venninne, to forskjellige som allikevel går sammen. 

Dette blir mye gjetting da, for jeg kjenner ikke deg. For alt jeg vet så kan du være at du er egoistisk i sosiale forhold, helt psykopat, ser sur ut etc så jeg må bare gjette uti fra det du skriver. Du kan jo også være ei klassisk bitch for alt jeg vet liksom, sier ikke at du er det men det vet jo ikke jeg 😂 Men uti fra det du skriver så høres det nok ut som det over. 

Anonymkode: 828c8...4ba

[AnonymBruker]

Kansje de merker at du er usikker og desperat?

Hvis du har en hobby og virker litt opptatt og samtidig interessert i andre så kam det kanske gå bra?

Hvordan ser du ut? Går du med rene klæe og steller deg litt?

Spør de om spørsmål og lytt. Vær interessert i dem og vær posotov til det de driver med og veldig bra at du ogaå har noe du driver med. Finn en hobby du kan bli veldig god på. Jeg klatrer feks og det syns mangen er kult.

Vær litt chill samtidig som du viaer interesse. Fokuser på en person om gangen som du liker, og spør om hyn vil ta en øl en dag.

Anonymkode: f143c...715

[AnonymBruker]

Typisk innlegg... Jeg forstår ikke... Refleksjoner fra andre om hva som kan være årsaken... TS svarer med at han eller hun gjør som de andre brukerne gir av råd... Meningsutvekslingene går frem og tilbake noen ganger... TS blir defensiv og aggressiv, kommer med supplerende opplysninger... De andre brukerne blir frustrerte og velger ikke lenger å svare i tråden... 

TS står igjen fortsatt rådløs.

Når du som person ikke evner å knekke de sosiale kodene, og står fast på at man fortsatt gjør alt rett, er åpen for råd, men følger ikke rådene fordi de mellom linjene sier at det er noe galt med alle andre, da kommer man ingen vei. 

Selvinnsikt er en fin bolle. 

Anonymkode: 530f1...12c

[AnonymBruker]

Det er ganske umulig å svare på. Du skriver at du kanskje smiler for mye, og da tenker jeg at du er opptatt av å bli likt? Ikke noe galt i det, men prøv å vær litt mer likegyldig. Ikke som Monica i "Friends" som blir knust og desperat om noen ikke elsker henne 😅 

Du er sikkert både hyggelig og grei, men så kan det bli sånn at du ubevisst har for mye fokus på å gjøre godt inntrykk, og dermed ikke helt ser og lytter nok til andre. Eller at du overdriver nettopp det? Jeg bare tenker at det kan ha noe med saken å gjøre. 

Anonymkode: 90b52...40f

[AnonymBruker]

Mulig at dine nærmeste ikke er de beste referansene, ettersom de allerede kjenner deg, og har kjent deg lenge. De vet hvordan du «egentlig» er og dermed tenker de ikke over det. Du er jo også komfortabel med dem og er deg selv med dem. Nye folk derimot - de kjenner ikke deg, du kjenner ikke dem. Kanskje er du ikke like avslappet, kanskje er det noe med kroppspråket, ansiktsuttrykket eller toneleiet ditt de reagerer på, som du ikke er helt klar over og som er helt annerledes enn kroppspråk/uttrykk/toneleie du har overfor de du kjenner. Dermed kan de ikke helt objektivt fortelle der hva du gjør «galt»? Ettersom du ikke gjør noe «galt» overfor dem.

Men det er typiske ting som folk reagerer på, positivt eller negativt, og kan være vanskelig å være klar over selv. Pass på at du ikke har en avvisende holdning - for eksempel har armene i kryss, ser ned, unngår øyekontakt. Vis at du lytter, smil, still spørsmål og gi litt av deg selv.

Kan det hende at du er litt usikker, stresset og anspent og at dette skinner gjennom litt? Folk kan selv bli litt stresset av dette og  føle seg litt utrygge. 

 

Anonymkode: b3d46...9ae

[AnonymBruker]

Du sier du smiler mye, jeg (utifra min erfaring med folk), forbinder det med mennesker som er suuuuper positive, alltid skal glise 24/7, nesten på kanten til at det blir overdrevent. Personlig så holder jeg meg unna sånne mennesker da jeg synes det blir for mye og da jeg oppfatter vedkommende med det å prøve for hardt. Vil du si at du går inni denne kategorien? 

Anonymkode: ef2c9...cec

[AnonymBruker]

Tror nesten du rett å slett må spørre de som ikke liker deg rett ut, hvorfor de ikke liker deg... Så trist da... 

Anonymkode: d28ee...562

[Tusseladen]

Jeg tenker at folk ikke er helt gode når de oppfører seg slik, uansett årsak. Det finnes ingen unnskyldning for å utestenge andre og sende dem stygge blikk. Noen passer ikke inn i gjennomsnitts gjengen, og det skal en være stolt av. For hvem vil være en av dem som ikke tåler at andre ikke er 100% A4. 

[AnonymBruker]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg smiler virkelig hele tiden, og er nesten redd jeg smiler for mye ... 

TS

Anonymkode: 4698e...000

Det kan ikke være at du er litt vel mye med en gang da? 
Jeg kjenner noen slike som er veldig intense, og veldig PÅ med en gang. I langt større grad enn hva som er typisk. Som regel fortsetter de med den intensiteten, og da trekker folk seg unna etter hvert. 

Anonymkode: a669e...4f8

[AnonymBruker]

Folk som smiler helle tiden, ser jeg på som falske ingen er glade hele tiden. Men uansett så vil du møte folk som ikke liker deg, sånn er det bare ingen liker alle.

Anonymkode: d00bc...61c

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Folk som smiler helle tiden, ser jeg på som falske ingen er glade hele tiden. Men uansett så vil du møte folk som ikke liker deg, sånn er det bare ingen liker alle.

Anonymkode: d00bc...61c

Kjipt å høre. Jeg er ofte smilende og blid når jeg er blandt andre. Jeg er ekte.

Jeg får heller være alvorlig når jeg er alene og slapper av hjemme. Men i det sosiale er jeg blid hele tiden.

Anonymkode: f143c...715

[AnonymBruker]

Tusen takk for så mange svar, det settes pris på!

 

Nå må jeg dessverre svare litt "fort og gæli". Jeg kan med det samme si at jeg absolutt ikke er hun som tar for mye plass, selv om jeg kan skjønne at det kan framstå sånn i teksten. Jeg trekker meg unna slike mennesker selv. Derimot er jeg hun som elsker å gi plass til de som er litt sjenerte, og får lettere kontakt med slike mennesker. Jeg synes også ofte at disse har mer dybde, og jeg er altså ikke så fan av fnising.

I tillegg vil jeg påstå at jeg har endel selvinnsikt, men akkurat på dette planet vet jeg altså ikke.

I tillegg vil jeg påstå at mine nærmeste er superærlig. Spesielt kjæresten min. Han forstår ikke han heller ... 

Det som absolutt er mest sannsynlig av det dere skriver, er at jeg er for anspent og usikker. Jeg tror det kan være grunnen. Jeg analyserer meg selv konstant i en samtale med andre, og kanskje dette stopper noe for meg? Hmm har dere tips vedrørende dette? Likevel vil jeg si jeg er flink til å lytte og til å stille spørsmål, men jeg er elendig til å snakke om meg selv. Kanskje kan dette få meg til å virke mindre interessant? 

Jeg er jo litt usikker på meg selv i sosiale settinger, og jeg sliter faktisk med å vite hvor ofte jeg skal smile. Jeg er så redd for at ansiktet mitt framstår bitch'y. Dette kan igjen få meg til å være usikker i alle mulige settinger, noe som gjør at jeg ikke slapper ordentlig av og derav blir mer anspent.

Har dere noen tips her? 

Og til deg som virket avvisende i kroppsspråket, hva trakk kollegaen din fram som avvisende? 

Anonymkode: 4698e...000