Sønnen min gir fullstendig faen i sin egen fremtid og skolen.

[AnonymBruker]

Jeg har en sønn på 11 år som begynner i 6 klasse til høsten, jeg har også et barn i 3 klasse- hun gir alt på skolen, virkelig bryr seg om skolen og vil gjøre det bra, men sønnen min han bryr seg ikke om noe og ihvertfall ikke noe ang skolen. Det er en kamp hver dag om lekser, jeg sitter og gjør lekser meg han hver dag, men han later som han ikke kan eller husker noe, gjør minst mulig, gidder ikke ta med alle bøker,  gidder ikke en gang skrive riktig enda han kan. Han er ikke flau en gang for å komme på skolen og si han ikke har gjort lekser. Han har en gi faen holding til alt, prøver å snike seg unna gym fordi han ikke gidder, prøver å lure meg ved å si at de trenger ikke ha med gymtøy den dagen med en dårlig løgn om hvorfor- fordi han ikke vil bære det til og fra skolen. Det eneste han bryr seg om er å ha kule klær på seg på skolen, og ha kul sveis. Han krangler og kverulerer på alt jeg sier, og da mener jeg så og si alt. Har dårlige venner på skolen som gir han enda dårlige holdninger og verdier, som jeg har prøvd å gjøre noe med. Men lærerne kan ikke følge med på hvem han er med på skolen, og han hører ikke på meg når jeg sier han ikke får være med de guttene. Eneste jeg får kontrollert er hva som skjer her hjemme, og her kommer ikke de verste guttene inn som stjeler ( de har stjelt fra meg også ), gir faen og banner som en gammel bryggesjauer. Sønnen min har ikke som jeg vet stjelt eller begynt å banne veldig enda selv, men han viser holdninger overfor meg som at han tror han er 18 år og jeg ikke kan bestemme over han på ting han er uenig i. Han svarer meg ofte sarkastisk, småfrekt og himler med øyene ved tilsnakk, og foran vennene hans skal han tøffe seg ved å være frekk og høres ut som en 16 åring. Jeg har prøvd alt av konsekvenser, tusenvis av lange samtaler på den rolige og ikke så rolige måten med han, prat med lærer, prøvd å hjelpe vennene med et håp om at det kunne hjelpe, prøvd å få ham til å henge med de gode guttene i klassen, osv osv. Ingenting hjelper. Han gir så faen i alt annet enn kule og morsomme ting. Han har ikke utagerende sinne oppførsel på skolen eller hjemme, ingen diagnose inne i bildet. Han bare gidder ikke noe, og vil bare være kul i gutta sine øyne. Han vil henge i byen, og prøver seg selvom han absolutt ikke får lov, han har mange drømmer, men tror at alt bare skal løse seg når han blir voksen. Han sier at barneskolen ikke er viktig fordi de ikke får karakterer, og bryr seg ikke om at jeg sier at det er hele grunnlaget videre til ungdomskolen. Han hadde i lekse forrige uke å skrive TO ting han husket godt fra 5 klasse fra undervisningen i engelsk, han husket ikke noe fra hele 5 klasse. Han bare satt der, og nesten hånlo meg i trynet når jeg sa at han må da huske noe fra hele 5 klasse. Kroppsholdingen, ansiktet hans, øynene hans, alt lyser "jeg gir faen". Og det er i det meste som ikke omhandler kule og morsomme ting. Jeg er så bekymret, han pisser på hele fremtiden sin, for dette vil ikke bli bedre i fremtiden hvis ikke drastiske endringer skjer nå. Hva skal jeg gjøre? Som sagt, jeg føler jeg har kommet med alt av konsekvenser, "straffer", belønninger for god oppførsel og samtaler, men ingenting hjelper. Han er egentlig en veldig smart og god gutt, men han har vist tendenser til dette allerede i starten av 1 klasse,  som gradvis har vokst seg til sånn det er nå. Fine gutten min, hjertet mitt gråter fordi jeg ser han går så i feil retning i livet og jeg ikke vet lenger hva jeg skal gjøre. Er det noen her med råd, eller lignende opplevelser som ønsker å lufte tanker sammen? 

Jeg takker for alle svar, og svarer senere i dag på eventuelle svar som kommer.  

Anonymkode: 7560e...1ab

[AnonymBruker]

Bytt skole? Nekt han å være med de "dårlige" vennene.

Ta han med på plata/ akerselva og se på de som har falt utenfor å forklar at dette kan være framtiden(Selvfølgelig på en måte som ikke kan være farlig). Tror du bare må være knallhard her altså. Spør han om hva han ønsker seg i livet og hvordan han tenker å oppnå det. Faller han av lasset allerede på barneskolen blir det veldig vanskelig senere. Han kan ikke ødelegge hele fremtida si fordi han skal være tøff og kul. 

Jeg har desverre ikke så mange gode råd men ønsker dere lykke til. 

Anonymkode: 3b92d...c45

[AnonymBruker]

Har det vært undersøkt om det kan være noe som ligger bak? Dysleksi, dyskalkuli, adhd/add eller lignende? Jeg kjenner ei jente som var helt lik alt det du beskriver. Men i voksen alder, viste det seg at hun hadde både dysleksi og adhd, men ingen hadde fanget det opp. 

Anonymkode: f6c09...5b4

[AnonymBruker]

Anbefaler at du kontakter skolehelsetjenesten i første omgang, f.eks for hjelp via PMTO. Evt be om et tverrfaglig møte på skolen med bl.a PPT. 

Anonymkode: 904cf...a4f

[AnonymBruker]

Har dere sosiallærer på skolen? En skolepsykolog? Hva sier læreren da? Er du alene med ham?

Anonymkode: ad640...f5e

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Anbefaler at du kontakter skolehelsetjenesten i første omgang, f.eks for hjelp via PMTO. Evt be om et tverrfaglig møte på skolen med bl.a PPT. 

Anonymkode: 904cf...a4f

Støtter dette. Og så, med forbehold om at jeg har begrenset kunnskap på området:

Kan det være en beskyttelsesmekanisme? Er skolearbeid vanskelig for ham slik at han egentlig er redd for å mislykkes? Dess mer innsats en legger i ting, dess større blir fallhøyden. Mange som sliter på skolen gir  heller uttrykk for at de ikke bryr seg enn faktisk å innrømme at de ikke forstår og at det er for vanskelig. Ville forsøkt å grave litt her, om du ikke allerede har gjort det. I så fall viktig å bygge selvfølelse, ta fokus bort fra prestasjoner og heller belønne innsats. 

Anonymkode: c9f3d...b2d

[AnonymBruker]

Svarer fort dere første som har svart nå, er på jobb så titter bare litt innom frem til senere. 

Jeg krevde tverrfaglig møte allerede i 3 klasse og PPT var inne i bildet. Han er utredet for både dysleksi og ADHD- han har ingen av delene. 

Jeg har også nektet han å ha disse vennene til ingen nytte, da jeg ikke om kontrollere hva som skjer på skolen og lærene ikke kan følge med på det. Hvem som er venner med hvem i friminuttene. Jeg kontroller som sagt bare hva som foregår på hjemmebane. Men til og med det er ikke alltid lett. For hvis han drar ut for å leke med en av de "bedre" guttene så møter de plutselig på disse andre guttene her som også bor i nærområdet. Jeg er derfor nå sterkt inne på tanken om å selge og flytte mtp både skolebytte og kretsen vi bor i. Jeg satt lenge å tittet på nye hus og leiligheter i går, så tanken er veldig reel. MEN jeg er redd holdningene hans ikke bare vil endres med det, så jeg føler liksom at alt ikke bare kan fikses med å flytte. Og jeg har en datter som trives veldig godt på skolen og med sine venner i området her. Det er et dilemma. Da river jeg hun bort fra stedet hun trives veldig. Men som sagt så er det en reel tanke.

Ang det å ta med på plata for å vise han realiteten, det har jeg allerede gjort. Bare ikke på plata, bor langt unna. Men jeg har vist han i byen her hva realiteten av å ha gi faen holding kan bli, snakket MYE om det, bilder og dokumenterer. Jeg har snakket med han om holdninger, verdier og drømmer veldig mange ganger, og vi har en veldig god snakk der og da- men det blir bare med snakk da det ikke går inn på den måten det burde ha gjort i ettertid. Jeg gir han masse oppmerksomhet, kjærlighet og han har sunne fritidsinteresser. Han vil egentlig slutte på dette, for han gidder ikke noe og har ikke lyst til noe annet enn å henge- men det får han ikke lov til, han må gå på dette fordi det er det eneste som holder han unna litt å skli helt ut. Han har flere talenter, men lite tro på seg selv desverre, enda jeg har gjort alt i min makt fra han var liten til å ha troen på seg selv. Jeg har alltid heiet på barna og stilt opp på alt jeg kan. Og lært de at det er både lov og feile og reise seg igjen. Og jeg er her alltid med åpne armer og åpen dialog. Gud jeg elsker han så høyt, og nå kom tårene her. Han er egentlig en så flott gutt, jeg kunne ønske han kunne se den gutten jeg vet han kan være og er. Dette er så tungt. Han har også dager han kryper opp i armene mine og er mammas gutt igjen, men det blir færre og færre av de dagene.

Ts. 

Anonymkode: 7560e...1ab

[AnonymBruker]

Hvor er faren til denne gutten?

Den viktigste rollemodellen i et barns liv er forelderen av samme kjønn.... Eventuelt om han er ute av bilde, hva med din far? Ofte er det dessverre slik at menn har mer innflytelse på gutter enn det kvinner har. Selvom man er mamma. 

Ellers ville jeg faktisk vurdert å flytte ja, for å få han ut av dette miljøet han har havnet i. 

Anonymkode: e703e...402

[Gjest tranedatter]

Her tenker jeg det ligger noe mer bak.

Dårlig selvfølelse? Noe annet i livet som er vanskelig? Skjult mobbing? Annet? Hva med pappan, er han inne i bildet?

Tenker at når det har foregått siden minst 3. klasse så er det mer enn "bare gi fan"  - som en tenåring i opprør.

 

Om å bygge selvfølelse: https://www.plusstid.no/barn-og-oppvekst/foreldrerollen/barns-selvfolelse

(mange forveksler med selvtillit)

 

Fins det kurs i foreldreveiledning? Noe som kan hjelpe å bryte det dårlige sirkelen? Ta kontakt med fastlege, ppt, barnevern (de kan gi info om kurs) eller hvordan din kommune er organisert.

[AnonymBruker]

Må du sitte aktivt med han hver dag og gjøre lekser, og spørre hva han husker osv? Kanskje du skal la han være litt mer i fred, men holde et øye med han sånn at han ikke finner på andre ting. Hvis han er grei og ber om hjelp og ikke er sarkastisk  og frekk (og faktisk legger inn litt innsats) er det fint om du hjelper han, men om han skal være frekk kan du si at du ikke vil hjelpe han når han har den attituden, da får han finne ut av det selv. Hvis han sier "jammen jeg husker ikke X", så regner jeg med at denne informasjonen står et sted i læreboka. Han får finne det selv da om han ikke gidder å følge med i timen.

Hvor gøy er det å sitte ved stuebordet med skolebøkene hver kveld i flere timer? Si at han ikke får gjøre noe annet før leksene er gjort og godkjent av deg. Hvis de ikke er gjort innen leggetid så får du dra han opp for å få han til å sitte der før skolen. Hvis han enda ikke har gjort alle leksene på slutten av uke får han sitte der i helgen også. Hør med læreren om dere kan få låne et sett ekstra med skolebøker siden han "glemmer" hele tiden. Eller hver gang han glemmer så kan du spørre en annen fra klassen sende deg et bilde av den aktuelle siden. Få en kopi av timeplan / lekser direkte fra lærer hvis du ikke allerede har det, så du kan avfeie gym-løgner osv med en gang.

En uke med ingen andre aktiviteter fra 17-21 og 06-730 med lekser kan kanskje få han til å innse at lekser er noe han skal gjøre, om han vil det eller ei.

Vennene hans får du ikke gjort så mye med, men hvis de og han er ekstra ufine når de er hos deg kan du si at de ikke er velkomne lenger før de kan oppføre seg. Om han er opptatt av kule klær osv så får han vel være det, det er vel mer oppførselen det er noe galt med enn interessene.

Anonymkode: b14f2...51e

[Gjest WhisperingWind]

Hadde byttet skole. Kanskje privat for bedre oppfølging. Involert BUP og psykolog. Det er noe som plager han som gjør at han heller mot å gi faen. Muligens faktisk flyttet fra det området om han ikke kommer unna den dårlige innflytelsen.

[AnonymBruker]

Herregud, straff nå denne drittungen heller! Ta ifra han ALT som er gøy, hvor vanskelig kan det være?! 

Anonymkode: 98fb5...b4c

[AnonymBruker]

Ikke gi han kule klær om han ikke oppfører seg. Han får ikke være ute med venner hvis ikke leksene er gjort. Kan du høre med skolen om datteren din kan få fortsette der selv om dere flytter? Jeg liker at du tenker på henne oppi dette! Men tanken om privatskole var ikke dum. Men ville som deg sterkt vurdert å flytte og bytte miljø helt.

Anonymkode: 7e3c4...920

[AnonymBruker]

Til dere som sier at det ligger mere bak, helt enig, det tror jeg også. Han blir ikke mobbet, dette er det eneste jeg kan utelukke helt. Han er fryktelig populær blandt jentene pga utseende sitt noe som har gjort han veldig opptatt av utseende sitt også dessverre. Han har også veldig mange venner, guttene vil veldig gjerne være med han da han er veldig sosialt oppegående i lek. Men jeg merker også selv at han er en gutt som lett er redd for ikke å prestere godt nok, redd for å faile, sier til seg selv at ikke han er god nok. Derfor har jeg alltid prøvd å gi han troen på seg selv, snakket mye om det, forklart han at en er god nok som han er og at det er lov å gjøre feil og ikke være best i alt. Oppmuntret han og skrytt av de tingene han får til og belønnet han for at han er bra nok akkurat som han er. Aldri satt skyhøye krav eller forventinger han ikke kan oppnå. Vi snakker også åpent om følelser. 

Noe kan nok bunne i at faren flyttet til utlandet for 4 år siden pga jobb. Da hadde han alltid vært der, så det var nok og er enda bittert at far bare flyttet uten å nøle. Han ringe noen få ganger i året, og betaler en uke ned dit om sommern. Det er det. Sønnen min sier at han ikke bryr seg, men det er såklart som en nevner her en forsvarsmekanisme. Jeg har prøvd å fylle tomrommet etter far, men det går ikke. Og snakket mye om følelsene hans rundt det, men jeg merker han åpner seg ikke ordentlig på det. Jeg prøvde i flere år å sjule at far sjeldent lot seg høre fra og sa stadig at "pappa ringte og hørte hvordan det gikk". Sist jeg sa det for ca et halvt år siden så sa sønnen min "Jeg vet pappa ikke ringer, jeg vet du bare sier det for å være snill mamma". Da brast hjertet mitt. Har snakket med far flere ganger og han klarer ikke sette seg inn i problemet med sønnen vår, han skjønner ikke alvoret. Sønnen min har en flott mannsfigur i livet sitt i min far da, han stiller opp og er en fantastisk bestefar. Men såklart ikke det samme.

Så ja en del av dette bunner nok i at far bare en dag dro, men jeg får dessverre ikke gjort noe med det. Far er ikke innstilt på å komme tilbake. Så jeg må komme til bunns i alt dette uten far. Og gjøre det jeg kan for at holdningene og de vennene han har fått nå og han selv ikke kan fortsette å ødelegge fremtiden hans. For selv om en del kan ligge i det med far, så hjelper ikke de dårlige påvirkningene på han heller og han har vist smått av disse sidene før far dro også, selvom det har forverret seg med årene. 

Jeg skal ta kontakt med kommunen å se hva slags veiledning og oppfølgning vi kan få. Og flytting ligger også i bakhodet, selv om han må hjelp til å jobbe med seg selv også. Kanskje noen som kan noen andre metoder enn meg- selv om jeg føler jeg har prøvd det meste. 

Ang lekser som en nevner forresten, grunnen til at jeg sitter og gjør lekser med han nesten hver dag er fordi jeg har prøvd det du foreslår, men da sitter han bare der, fryktelig sta og gjør ingen verdens ting. Sånn kan han sitte i flere timer uten overdrivelse. Utenom noen perioder som er litt bedre på leksefronten, som kommer og går. Sammen med meg så gjør han dem ihvertfall selv om det er fryktelig mye om og men. 

 

Og til deg som kaller sønnen min en drittunge, det er han ikke! Han har veldig dårlig oppførsel på en del ja, men han ER ingen drittunge. Jeg kan ramse opp så mye flott om han, han er en flott gutt som trenger hjelp og må komme seg ut av disse holdningene han har nå. Og jeg har brukt metoden "ta fra alt som er gøy", det har ikke funket. Er ikke alltid så enkelt. 

Ts

 

Anonymkode: 7560e...1ab

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Til dere som sier at det ligger mere bak, helt enig, det tror jeg også. Han blir ikke mobbet, dette er det eneste jeg kan utelukke helt. Han er fryktelig populær blandt jentene pga utseende sitt noe som har gjort han veldig opptatt av utseende sitt også dessverre. Han har også veldig mange venner, guttene vil veldig gjerne være med han da han er veldig sosialt oppegående i lek. Men jeg merker også selv at han er en gutt som lett er redd for ikke å prestere godt nok, redd for å faile, sier til seg selv at ikke han er god nok. Derfor har jeg alltid prøvd å gi han troen på seg selv, snakket mye om det, forklart han at en er god nok som han er og at det er lov å gjøre feil og ikke være best i alt. Oppmuntret han og skrytt av de tingene han får til og belønnet han for at han er bra nok akkurat som han er. Aldri satt skyhøye krav eller forventinger han ikke kan oppnå. Vi snakker også åpent om følelser. 

Noe kan nok bunne i at faren flyttet til utlandet for 4 år siden pga jobb. Da hadde han alltid vært der, så det var nok og er enda bittert at far bare flyttet uten å nøle. Han ringe noen få ganger i året, og betaler en uke ned dit om sommern. Det er det. Sønnen min sier at han ikke bryr seg, men det er såklart som en nevner her en forsvarsmekanisme. Jeg har prøvd å fylle tomrommet etter far, men det går ikke. Og snakket mye om følelsene hans rundt det, men jeg merker han åpner seg ikke ordentlig på det. Jeg prøvde i flere år å sjule at far sjeldent lot seg høre fra og sa stadig at "pappa ringte og hørte hvordan det gikk". Sist jeg sa det for ca et halvt år siden så sa sønnen min "Jeg vet pappa ikke ringer, jeg vet du bare sier det for å være snill mamma". Da brast hjertet mitt. Har snakket med far flere ganger og han klarer ikke sette seg inn i problemet med sønnen vår, han skjønner ikke alvoret. Sønnen min har en flott mannsfigur i livet sitt i min far da, han stiller opp og er en fantastisk bestefar. Men såklart ikke det samme.

Så ja en del av dette bunner nok i at far bare en dag dro, men jeg får dessverre ikke gjort noe med det. Far er ikke innstilt på å komme tilbake. Så jeg må komme til bunns i alt dette uten far. Og gjøre det jeg kan for at holdningene og de vennene han har fått nå og han selv ikke kan fortsette å ødelegge fremtiden hans. For selv om en del kan ligge i det med far, så hjelper ikke de dårlige påvirkningene på han heller og han har vist smått av disse sidene før far dro også, selvom det har forverret seg med årene. 

Jeg skal ta kontakt med kommunen å se hva slags veiledning og oppfølgning vi kan få. Og flytting ligger også i bakhodet, selv om han må hjelp til å jobbe med seg selv også. Kanskje noen som kan noen andre metoder enn meg- selv om jeg føler jeg har prøvd det meste. 

Ang lekser som en nevner forresten, grunnen til at jeg sitter og gjør lekser med han nesten hver dag er fordi jeg har prøvd det du foreslår, men da sitter han bare der, fryktelig sta og gjør ingen verdens ting. Sånn kan han sitte i flere timer uten overdrivelse. Utenom noen perioder som er litt bedre på leksefronten, som kommer og går. Sammen med meg så gjør han dem ihvertfall selv om det er fryktelig mye om og men. 

 

Og til deg som kaller sønnen min en drittunge, det er han ikke! Han har veldig dårlig oppførsel på en del ja, men han ER ingen drittunge. Jeg kan ramse opp så mye flott om han, han er en flott gutt som trenger hjelp og må komme seg ut av disse holdningene han har nå. Og jeg har brukt metoden "ta fra alt som er gøy", det har ikke funket. Er ikke alltid så enkelt. 

Ts

 

Anonymkode: 7560e...1ab

Du virker til å være en fantastisk mamma! Klem til deg ❤️

Anonymkode: 904cf...a4f

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke gi han kule klær om han ikke oppfører seg. Han får ikke være ute med venner hvis ikke leksene er gjort. Kan du høre med skolen om datteren din kan få fortsette der selv om dere flytter? Jeg liker at du tenker på henne oppi dette! Men tanken om privatskole var ikke dum. Men ville som deg sterkt vurdert å flytte og bytte miljø helt.

Anonymkode: 7e3c4...920

Nei, jeg har nok vært litt dum der, kjøpt ting jeg skulle ha satt en krav om en viss oppførsel før han fikk. Jeg tror jeg gjør det fordi jeg så gjerne vil se han glad over det, men vet jo selv at det er dumt og gir ingen varig glede. Han viser sjeldent takknemlighet for noe lenger, selv om han er sier ordet takk. Det skal jeg absolutt ta tak i og sette et krav om, at det blir ingen nye kule klær eller annet før han viser ny en annen holdning. Har prøvd å sette sånne krav før, men det har sklidd ut, så det må jeg bli mye flinkere til. 

Lekser må han gjøre før det er ut med venner, den regelen har vi. 

Ja, jeg tenker mye på datteren min oppi dette. Hun trives som sagt veldig på skolen og mange snille og gode venner hun trives veldig i lag med. Hun er også veldig glad i lærerne sine. Hun er glad i skolen og lekser. Og har veldig gode holdninger og god oppførsel rundt egentlig alt. Jeg vil så gjerne helst finne en løsning som innebærer at hun ikke må rives bort  fra det hun har det bra med og risikere at hun ikke vil få det bra heller. Jeg vil så gjerne møte behovet likt for begge to.Virkelig vanskelig dette. Det går såklart ann som du sier å høre om det er mulig for hun og forsette. Det må jeg gjøre hvis jeg bestemmer meg for flytting. Privatskole for sønnen min er også et alternativ. Han er flink i engelsk, og jeg har derfor vurdert blandt annet Skagerrak. Har noen erfaring her med den skolen? 

Ts

Anonymkode: 7560e...1ab

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du virker til å være en fantastisk mamma! Klem til deg ❤️

Anonymkode: 904cf...a4f

Åh tusen takk, det var ord jeg trengte merket jeg som varmet godt. Klem tilbake ❤

Anonymkode: 7560e...1ab

[AnonymBruker]

Dump han!!

Anonymkode: 877c2...3c2

[AnonymBruker]

En venninne hadde et lignende problem med sitt barn rundt samme alder, hun ordnet det slik at han hadde en slags arbeidsuke på et slags russenter som hun av og til jobbet på. Etter det tok faktisk gutten til fornuft . Han holdt ikke på med rus altså, men det gjennomgående i historiene han hørte var jo at de fleste hadde ramlet av skoleløpet...

Kunne noe lignende vært aktuelt å prøve for ditt barn? Høres ut som om du gjør mer enn ditt beste i situasjonen du er i. Flott mamma er du.❤👍😊

Anonymkode: 116ef...9ac

[waco]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ta han med på plata/ akerselva og se på de som har falt utenfor å forklar at dette kan være framtiden(Selvfølgelig på en måte som ikke kan være farlig). Tror du bare må være knallhard her altså. Spør han om hva han ønsker seg i livet og hvordan han tenker å oppnå det.

For du tenker at de som vanker på plata/akerselva her ikke prøvd? De er late, - er det derfor de havnet på plata?