Flere som har mistet vennskap pga mye motgang i livet ?

[AnonymBruker]

Og som sitter igjen med noen få som har holdt ut alt sammen men som man kanskje har vokst fra ? 

Anonymkode: 537f5...d9d

[AnonymBruker]

hva mener du? har du vokst fra de du sitter igjen med?

Anonymkode: c222a...ef0

[AnonymBruker]

Jeg mistet alle vennene mine på ungdomsskolen etter at faren min døde, personligheten min forandret seg visstnok for mye. Fikk nye venner i ettertid som likte personligheten min, så gikk fint det.

Anonymkode: 5610f...344

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

hva mener du? har du vokst fra de du sitter igjen med?

Anonymkode: c222a...ef0

Ja faktisk. At man liksom etter å ha forandret seg ifbm sorg/ sjokk/ traumer etc sitter igjen m noen få som kanskje egentlig ikke er den beste gjengen allikevel når alt kommer til alt. 

Anonymkode: 537f5...d9d

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja faktisk. At man liksom etter å ha forandret seg ifbm sorg/ sjokk/ traumer etc sitter igjen m noen få som kanskje egentlig ikke er den beste gjengen allikevel når alt kommer til alt. 

Anonymkode: 537f5...d9d

Men da er jo ikke de «vennene» som

forsvant noe å samle på

egentlig. Hvilke venner forlater deh i sorg? Det har jeg aldri opplevd NÅr jeg har møtt motgang i alle fall. 

Anonymkode: 2cc79...f09

[AnonymBruker]

Ja og gidder ikke jakte på nye..eller de gamle.. jeg gjorde til slutt som Fugeli så. Og ga litt faen... 

Anonymkode: 00256...6d1

[AnonymBruker]

Det er i sånne stunder man finner ut hvem som er dine ekte venner og de som ikke er der for deg, droppe du😉

Anonymkode: dc29a...a31

[AnonymBruker]

Ja, det har jeg opplevd!... Men håper de vennene jeg har vokser tiøbake etterhvert. Bår de fåe barn og jeg får barn er vi på samme sted. Så jeg vil ta vare på de som jeg har igjen 😊

Anonymkode: e8473...abd

[AnonymBruker]

Kanskje ikke helt det samme men har fått erfare hvem som bryr seg og ønsker meg god bedring hvis jeg havner på sykehus. 

Har en kronisk sykdom og har derfor hatt en del operasjoner og innleggelser. Det er vondt å oppleve at folk man har en god tone med ikke en gang ønsker deg god bedring eller spør hvordan det går. 

Alltid like trist:(

 

Anonymkode: 84ca9...0cc

[AnonymBruker]

Mistet moren min og det var psykisk krevende.  

Ble generellt sliten i hodet av å tenke så mye og mistet liksom lysten på å være sosial, samt slet med å huske ting. Ord, uttrykk, alt som skjer i media og i aviser forsvant for meg. Ble mye fokus på følelser og jeg ble veldig "følete" og gråt lett av ting. Samt også det å bli rørt på andres vegne, når de mistet noen, eller når de fikk barn, forlovet seg, osv osv. 

Ja så da tok folk avstand fordi jeg forandret meg. Det går egentlig greit. men jeg sliter med å få nye venner. Tilogmed familie tar avstand. Jeg er jo ikke en ond person, så jeg blir jo litt såret når folk er så lite interessert i hvordan jeg har det, vil jo folk bare vel og blir mest av alt glad for å hjelpe andre.

Jeg har jo også gått videre, og er ikke trist eller i sorg lengre, selv om jeg så klart kan savne moren min en dag. Men nye vennskap er vanskelig å finne i en alder av 38.

Anonymkode: b4227...e96

[AnonymBruker]

Ja jeg har hatt motgang i livet siden jeg ble født. De vennene jeg har ansett som nærmest har blitt der hele veien, de fleste av dem har jeg hatt siden jeg var barn eller tidlig tenårene. De vennskapene jeg får den dag idag varer ikke akkurat lenge, men jeg vet faktisk ikke helt hvorfor... mine nærmeste venner sier at de aldri kunne gjettet at jeg har vært igjennom noe som helst vondt. 

All familie tar totalt avstand, de som faktisk vet i detalj hva jeg har vært igjennom og jeg har klaget veldig lite til dem. Jeg aner ikke hvorfor folk er sånn imot meg. Er veldig sårt, og jrg har begynt å få dårlig selvtillit, for jeg skjønner ikke hva som gjør at folk ikke vil ha meg i livene sine. Det er kun de jeg ble kjent med som barn og tenåring som vil ha meg i livene sine! 

Anonymkode: de613...848

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Mistet moren min og det var psykisk krevende.  

Ble generellt sliten i hodet av å tenke så mye og mistet liksom lysten på å være sosial, samt slet med å huske ting. Ord, uttrykk, alt som skjer i media og i aviser forsvant for meg. Ble mye fokus på følelser og jeg ble veldig "følete" og gråt lett av ting. Samt også det å bli rørt på andres vegne, når de mistet noen, eller når de fikk barn, forlovet seg, osv osv. 

Ja så da tok folk avstand fordi jeg forandret meg. Det går egentlig greit. men jeg sliter med å få nye venner. Tilogmed familie tar avstand. Jeg er jo ikke en ond person, så jeg blir jo litt såret når folk er så lite interessert i hvordan jeg har det, vil jo folk bare vel og blir mest av alt glad for å hjelpe andre.

Jeg har jo også gått videre, og er ikke trist eller i sorg lengre, selv om jeg så klart kan savne moren min en dag. Men nye vennskap er vanskelig å finne i en alder av 38.

Anonymkode: b4227...e96

Jeg hadde det også slik som deg. Moren min ble borte når jeg var 16... 29 år i dag, jeg har også blitt en person som bryr meg veldig om andre og er veldig takknemlig for små ting i livet. Klager ikke på været liksom...

De som ikke har opplevd noe skikkelig motgang ser litt anderledes på livet merker jeg. Små problemer er liksom større for dem enn for meg. Men alle er forkjellig da. Men jeg føler det er ofte sånn.

Anonymkode: e8473...abd

[AnonymBruker]

På 14.6.2019 den 0.03, AnonymBruker skrev:

Men da er jo ikke de «vennene» som

forsvant noe å samle på

egentlig. Hvilke venner forlater deh i sorg? Det har jeg aldri opplevd NÅr jeg har møtt motgang i alle fall. 

Anonymkode: 2cc79...f09

De som tror du vil være i fred og ikke vil «mase».

De som mener at barometeret for negativitet er fullt og begrenset. De orker rett og slett ikke mer, og skjønner ikke at ting tar tid å bearbeide. De mener du er en så dårlig person som bruker de som søppelbøtte eller lar hatet ditt gå utover de, enda det ikke stemmer.

Anonymkode: d907f...d0b