Det umulige valget (skillsmisse)

[AnonymBruker]

Hei, og takk for at du har klikket deg inn på denne tråden.

Jeg er en mann i midten av 30-årene, gift, og med to flotte sønner i barnehage- og barneskolealder. Jeg skriver her fordi jeg ønsker å høre andres erfaringer rundt tunge tanker jeg går og tenker på for tiden.

Forholdet mellom min kone og meg har i en lengre tid (minst syv år) skrantet, og vi lever våre "separate liv" som det så fint heter der vi ikke har noen felles interesser eller god kontakt i hverdagen utover et ønske om å få hverdagen til å gå rundt og et engasjement for barnas ve og vel. Det er mange ting som er vanskelig i forholdet vårt, og jeg skal ikke gå i detalj på dette da jeg tenker at det får være vår greie. Vi behandler hverandre respektfullt og fungerer som foreldre, men den varme omsorgen, den gode samtalen, felles humor og den kroppslige nærheten mellom oss er totalt fraværende. Vi har hatt våre runder i parterapi uten varige resultater. 

Jeg har det ikke bra i forholdet - og jeg tenker mye på skilsmisse. Men jeg rives i stykker av tanken på konsekvensene av dette, da jeg er dypt bekymret for ungenes ve og vel under og etter en slik opprivende prosess. Jeg er fortvilet over situasjonen der jeg føler meg fastlåst og må velge mellom mine behov og ungenes behov. Men hva er det verste for ungene egentlig? Bli værende i én familie der far ikke har det bra og er deprimert, utålmodig og sliten? Eller å leve i to forskjellige hjem der både mor og far får sjansen til å oppdage livsgnist og kjærlighet på hver sin front? Utsetter jeg barna for stress og varige traumer ved å bryte opp familien? Utsetter jeg dem for like mye stress ved å bli værende? Jeg er helt knust og utslitt av alt tankespinnet rundt dette.

Ønsker å høre erfaringer fra andre som er skilt og selv har barn, eller som selv har vokst opp i en familie der foreldrene er skilt. Både hva som har vært bra og hva som har satt spor. Skulle dere ønsket at dere eller deres foreldre hadde tatt dette valget tidligere? Eller at de ikke tok valget om skilsmisse i det hele tatt?

På forhånd takk for at du deler!

 

Anonymkode: 4fb44...6c9

[uglejenta]

Mine foreldre skilte seg da jeg var 7-8 år, husker ikke så mye av det. Jeg og søsknene mine bodde 50-50 i begge hjem til vi ble tenåringer og fikk bestemme litt mer selv. Ble litt slitsomt å pakke bag hver uke, det er det eneste negative jeg har opplevd. 

Foreldrene mine ble heldigvis boende nær hverandre (5min gangavstand) og samarbeidet godt hele tiden. Det var alfa og omega, jeg synes jeg hadde en kjempefin barndom. 

Har i dag fått supre steforeldre og stesøsken jeg ikke ville vært foruten. 

Vil anbefale deg å følge hjertet, skill deg hvis du synes det føles rett uten dårlig samvittighet. Men for barnas skyld bør dere være forberedt på å strekke dere langt for å samarbeide, ikke snakke negativt om den andre, og sørg for å snakke sammen dere to- ikke send beskjeder gjennom barna. 

Håper det løser seg for dere😊

[stan]

Jeg tror det er bedre for barn og voksne at foreldrene har det godt. Hvis det virkelig ikke er mulig for dere å finne sammen, så skill dere.

Jeg er selv oppvokst med skilte foreldre. 

Stort sett opplevde jeg det å ha skilte foreldre som greit. Jeg bodde med mor og besøkte far i helger og ferier. Jeg savnet noen ganger min far i det daglige, uten at jeg tror det var så negativt, eller at det preget meg i noen grad. 

Min mor og far hadde et veldig dårlig forhold etter at de ble skilt. Jeg har ikke et eneste minne om de to sammen uten at de var sinte og mor gråt. Heldigvis traff de begge på nye partnere, på hver sin kant. Jeg fikk to nye foreldre, to steforeldre. Begge to kjempeflotte mennesker, mine foreldre gjorde mye bedre valg andre gangen de giftet seg. Med steforeldrene fulgte etterhvert stesøsken og stebesteforelde som gjorde livet rikere. 

Disse to steforeldrene gjorde veldig mye for at oppveksten ble god. Jeg fikk vokse opp med to forskjellige familier, og lærte mye om at det er ulike måter å leve gode liv på. En familie utadvendt, med masse besøk og reiser rundt i landet for å besøke venner. Den andre mer innadvendt, få utvalgte men gode venner og mange reiser til utlandet. Ski, fjell og hytteliv med den ene familien. Kontinentet, restauranter og storbyliv med den andre. 

Selv om mine foreldre aldri var på talefot, snakket de aldri stygt om hverandre så jeg hørte det. Tvert imot de var lojale overfor valg den andre familien gjorde, selv om det noen ganger skinte igjennom at slik hadde de ikke gjort. Samarbeidet mellom foreldrene mine fungerte godt nok, mye takket være steforeldrene. 

Jeg er sikker på at begge mine foreldres liv ble bedre etter skilsmissen. Og mitt ble også det.

[AnonymBruker]

Hva ønsker din kone?

Spørs om ikke valget bare må taes, og konsekvensene deretter. Verre kan det vel ikke bli...? 

It's better to come from a broken home, than to live in one.. 

Anonymkode: d8b7d...454

[AnonymBruker]

Jeg er vokst opp i et hjem med foreldre som var gift i flere ti-år(, fordi det ble sett ned på de som skilte seg). Jeg er 100% sikker på at min mor har tenkt på skilsmisse flere ganger i oppveksten vår, men hun holdt ut i et dårlig og kjærlighetsløst ekteskap for å beholde sin egen stolthet og fordi oppfatningen alltid har vært at: Barn har det bedre med foreldre som bor sammen.  Som 8-10-åring gikk jeg og håpet på at hun skulle ta oss barna med og flytte, fordi jeg så aldri henne lykkelig sammen med pappa. Hun var alltid trist, selv om hun ikke gråt, og jeg husker at hennes ulykkelighet smittet litt over på meg som liten. Som voksen har jeg fått bekreftet alt jeg mistenkte og følte på som barn. Idag som voksen gjør det meg trist å tenke på, at hun levde livet som datter, kone og mamma, men aldri som en kjæreste med en partner som elsket henne for den hun var. At det var vi barna som var årsaken til ar hun ble i et ulykkelig forhold, den er litt vond å svelge 😔

Alle fortjener kjærlighet, også de som er foreldre.

Anonymkode: 7d998...018

[AnonymBruker]

Jeg synes det var forferdelig når mamma og pappa begynte å krangle og hakke. Verre var det når jeg fant ut at mamma var utro. Jeg skulle ringe en venninne, lånte mobilen hennes, og kom over en sms (hun hadde ikke sendt den, bare skrevet og låst telefonen). Det var fælt, jeg sa ingenting til noen, men skjønte jo grunnen til at de kranglet. 

Uansett hva grunnen er, var jeg glad mamma og pappa endelig skilte seg. Det var tungt, men de siste årene de var sammen, gikk jeg på eggeskall. Jeg synes det var fælt at de aldri var enige om noe som helst, de levde separate liv, og levde bare sammen i samme hus.

var egentlig en lettelse når mamma flyttet ut. Pappa hadde det sikkert jævlig,men han slappet mer av, ble en skikkelig pappa. Han fulgte opp på alt, laget ordentlig mat, ga meg råd om gutter og livet. Mamma gjorde det samme. Men det som gjorde meg lettet, var at de fikk nye liv og ble bedre mennesker. De fikk nye hobbyer og trivdes. Var litt tungt når de fikk nye partnere, men de var ærlige mot meg, og flyttet ikke sammen med de nye partnerne før etter en lang stund.

Anonymkode: 5f832...3b8

[Nooni]

Barna klarer seg fint hvis dere har fokus på det og har fokus på et godt samarbeid mellom dere ved et evt brudd. 

Jeg vet ikke men ... det er ganske normalt at småbarnstiden (og frem til barna er 15) består mye av .... barn Jo flere barn og jo mer oppgaver foreldrene pålegger seg selv mtp barna, jo mindre voksentid blir det. Hva med å forsøke å snakke om dette først? Er det virkelig nødvendig å møte på alle fotballtreninger, kjøre dem overalt, stå opp 1 time tidligere alltid for å smøre matpakker? Kan de ikke barna ta ansvar for mer selv? Er det virkelig ikke slik at foreldre kan si på en fredagskveld: Jovisst kan du gjøre det/dra dit, men hvis du skal det må du komme deg hjem selv. Jeg kan ikke i kveld, for da har jeg planer med mor/far hjemme. 

Det var jo noen ting dere ble forelsket med hverandre, ikke sant. Det er ikke sikkert det er borte, kanskje det bare er skjult for dere. Kanskje bør dere skilles også, hva vet jeg, men er det ikke synd å gi avkall på mor til dine barn, kanskje kjærligheten i ditt liv, bare fordi dere har mistet dere selv og hverandre - og ikke forsøkt å finne det igjen? 

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei, og takk for at du har klikket deg inn på denne tråden.

Jeg er en mann i midten av 30-årene, gift, og med to flotte sønner i barnehage- og barneskolealder. Jeg skriver her fordi jeg ønsker å høre andres erfaringer rundt tunge tanker jeg går og tenker på for tiden.

Forholdet mellom min kone og meg har i en lengre tid (minst syv år) skrantet, og vi lever våre "separate liv" som det så fint heter der vi ikke har noen felles interesser eller god kontakt i hverdagen utover et ønske om å få hverdagen til å gå rundt og et engasjement for barnas ve og vel. Det er mange ting som er vanskelig i forholdet vårt, og jeg skal ikke gå i detalj på dette da jeg tenker at det får være vår greie. Vi behandler hverandre respektfullt og fungerer som foreldre, men den varme omsorgen, den gode samtalen, felles humor og den kroppslige nærheten mellom oss er totalt fraværende. Vi har hatt våre runder i parterapi uten varige resultater. 

Jeg har det ikke bra i forholdet - og jeg tenker mye på skilsmisse. Men jeg rives i stykker av tanken på konsekvensene av dette, da jeg er dypt bekymret for ungenes ve og vel under og etter en slik opprivende prosess. Jeg er fortvilet over situasjonen der jeg føler meg fastlåst og må velge mellom mine behov og ungenes behov. Men hva er det verste for ungene egentlig? Bli værende i én familie der far ikke har det bra og er deprimert, utålmodig og sliten? Eller å leve i to forskjellige hjem der både mor og far får sjansen til å oppdage livsgnist og kjærlighet på hver sin front? Utsetter jeg barna for stress og varige traumer ved å bryte opp familien? Utsetter jeg dem for like mye stress ved å bli værende? Jeg er helt knust og utslitt av alt tankespinnet rundt dette.

Ønsker å høre erfaringer fra andre som er skilt og selv har barn, eller som selv har vokst opp i en familie der foreldrene er skilt. Både hva som har vært bra og hva som har satt spor. Skulle dere ønsket at dere eller deres foreldre hadde tatt dette valget tidligere? Eller at de ikke tok valget om skilsmisse i det hele tatt?

På forhånd takk for at du deler!

 

Anonymkode: 4fb44...6c9

Jeg forstår dette er en vanskelig situasjon. Tror du blir å angre mer på at du ikke gjorde det som ville gjort deg lykkelig enn motsatt.. Vi angrer mer på det vi IKKE gjør enn det vi gjør. Det hørte jeg fra en gammel dame på 100,  full av visdomsord på dødsleiet. Du vil ikke ende opp som henne med anger over hvordan du lot dine behov gå sist. Du kan fint gjøre dette på en slik måte at du får det godt og barna får det godt.

Anonymkode: f8983...030

[AnonymBruker]

Hei! 

Jeg er verken gift eller skilt. Har et par venninner som er skilt, og kjenner igjen dine tanker i deres, da de var i tankeboksen. Jeg er egentlig sterkt motstander av at småbarnsforeldre går fra hverandre, og mener at foreldre burde tøye strikken langt før de tar siste valg om å gå fra hverandre. Synes mange tar litt for lett på dette å være gift og foreldre. Dette er mine tanker generelt. Men i ditt tilfelle har dere virkelig tøyd strikken. 7 år i et ulykkelig ekteskap unner jeg ingen. Det er flott at dere har forsøkt terapi. Min mor valgte å gå fra faren min etter at jeg og broren min var voksne. Jeg er takknemlig for at de ikke dro inn nye kjærester før vi hadde flyttet ut. I dag er moren min så lykkelig at jeg må smile når jeg ser på henne. Hun er ikke den moren jeg vokste opp med. Forholdet vårt har blitt fantastisk. Skjønner nå at hun aldri var ordentlig lykkelig med pappa. Jeg elsker å se henne slik. Faren min har også (tok litt lengre tid) blitt lykkelig med en ny. Det er godt å se dem slik, og jeg hadde aldri ønsket dem tilbake til hverandre. 

Anonymkode: 5e329...5f9

[AnonymBruker]

Foreldrene mine skilte seg da jeg var rundt 13 år gammel. Problemet med skilsmissen var ikke at de ble skilt, men måten det skjedde på og måten de håndterte skilsmissen på. Jeg bodde 100% hos mamma, var hos pappa en helg her og der. Det var en stygg årsak til at foreldrene mine ble skilt (utroskap), og min mor var såpass korttenkt at hun fortalte det til en tenåring (meg) som egentlig hadde mer enn nok hormoner å styre med. Jeg vet at mange er i en krise når de skilles, men noen ting burde de virkelig holde unna barna sine ører. Foreldrene mine brukte barna som en kommunikasjonskanal, hakket på hverandre, forsøkte å overgå hverandre hele tiden (f.eks. bil), klarte knapt å være i samme rom. Jeg ønsket å avlyse konfirmasjonen min fordi da ville ikke foreldrene mine måtte være i samme rom en hel dag.

Jeg mener fortsatt den dag i dag at det var riktig at foreldrene mine skilte seg, men de burde holdt mye av informasjonen unna oss barna. Og de burde klart å håndtere situasjonen mellom dem på en bedre måte, svelge noen kameler her og der. 

Anonymkode: bf02a...09f

[morhjertegod]

Har dere snakket om skilsmisse, hva med terapi, prøve finne ut av ting? Lettere å skille seg om man vet man prøvde alt først.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg utrolig godt igjen i det du skriver, TS. Har akkurat gått fra mannen min av akkurat de grunnene du vurderer å gå fra kona di, så jeg står midt oppi alt sammen nå. I seks år, altså halve tiden jeg har vært gift, har jeg hatt lyst til å gå, men har blitt i ekteskapet for barnas del. Jeg kunne sikkert holdt ut seks år til. Men til slutt handler ikke livet om å "holde ut", det handler om å leve et liv man ikke angrer på. Jeg har faktisk aldri tatt hensyn til meg selv i dette ekteskapet, og barna har alltid, og vil i mange år til, komme først. Men endelig slipper jeg å føle meg ensom i ekteskapet, og jeg slipper å gråte natt etter natt fordi ekteskapet ikke ble slik jeg håpet på. Det var en lettelse å gå, og en stor byrde er borte fra mine skuldre. Nå kan jeg fokusere fullt og helt på barna, uten å kjenne på kleinheten mellom mannen og meg. For ja, det var ganske kleint å aldri klemme, kysse eller holde hender. Vi var bare gode venner, og kjæresteforholdet hadde for lengst tørket ut. Kanskje vi glemte å vanne gresset rundt oss. Uansett, jeg angrer ikke. Slapper mer av enn på lenge, og søvnkvaliteten er langt bedre 😊

Anonymkode: 458c0...3b5

[AnonymBruker]

På 13.6.2019 den 20.25, AnonymBruker skrev:

Hei, og takk for at du har klikket deg inn på denne tråden.

Jeg er en mann i midten av 30-årene, gift, og med to flotte sønner i barnehage- og barneskolealder. Jeg skriver her fordi jeg ønsker å høre andres erfaringer rundt tunge tanker jeg går og tenker på for tiden.

Forholdet mellom min kone og meg har i en lengre tid (minst syv år) skrantet, og vi lever våre "separate liv" som det så fint heter der vi ikke har noen felles interesser eller god kontakt i hverdagen utover et ønske om å få hverdagen til å gå rundt og et engasjement for barnas ve og vel. Det er mange ting som er vanskelig i forholdet vårt, og jeg skal ikke gå i detalj på dette da jeg tenker at det får være vår greie. Vi behandler hverandre respektfullt og fungerer som foreldre, men den varme omsorgen, den gode samtalen, felles humor og den kroppslige nærheten mellom oss er totalt fraværende. Vi har hatt våre runder i parterapi uten varige resultater. 

Jeg har det ikke bra i forholdet - og jeg tenker mye på skilsmisse. Men jeg rives i stykker av tanken på konsekvensene av dette, da jeg er dypt bekymret for ungenes ve og vel under og etter en slik opprivende prosess. Jeg er fortvilet over situasjonen der jeg føler meg fastlåst og må velge mellom mine behov og ungenes behov. Men hva er det verste for ungene egentlig? Bli værende i én familie der far ikke har det bra og er deprimert, utålmodig og sliten? Eller å leve i to forskjellige hjem der både mor og far får sjansen til å oppdage livsgnist og kjærlighet på hver sin front? Utsetter jeg barna for stress og varige traumer ved å bryte opp familien? Utsetter jeg dem for like mye stress ved å bli værende? Jeg er helt knust og utslitt av alt tankespinnet rundt dette.

Ønsker å høre erfaringer fra andre som er skilt og selv har barn, eller som selv har vokst opp i en familie der foreldrene er skilt. Både hva som har vært bra og hva som har satt spor. Skulle dere ønsket at dere eller deres foreldre hadde tatt dette valget tidligere? Eller at de ikke tok valget om skilsmisse i det hele tatt?

På forhånd takk for at du deler!

 

Anonymkode: 4fb44...6c9

Mannen min var en fyr som aldri respekterte mine grenser, tok ikke nei for et nei, vi hadde ulik humor og jeg fant ut at vårt intellekt ikke matcha, han var rett og slett ikke lydhør og tok meg for gitt. Det ødela for vår del. All maset om at jeg ønsket at han så meg og basic respekt ble fraværende. Det gikk utover meg og barna. Valget var enkelt. Kvittet og kastet han. Hvis partneren er umulig er det bedre å skilles. Er det håp så jobb beinhardt og vær takknemlig for det du har. 

Anonymkode: f7771...7c9

[AnonymBruker]

Jeg har ikke skilt meg, men gått fra barnefaren. Samlivet var ikke bra for noen av oss, men vi fungerer ekstremt godt som "skilte" foreldre. Vi prater sammen, er enige i det meste og støtter hverandre når det kommer til barnet. Det har betydd utrolig mye for barnet og vært et bedre valg enn å bo sammen. 

Desverre bor barnefaren et stykke unna. Det tærer litt på barnet. Men vi er flinke med at barnet har jevnlig kontakt med far via spill, telefon og Skype utenom samvær.  

Jeg tenker at hvis dere klarer å skille dere uten store konflikter og samarbeide godt om barna så er dere lang på vei og gjør det enklere for barna. 

Jeg tenker man har et liv. Man skal absolutt sette barna sine høyt, men det vil man ikke klare når man ikke har det bra selv. Da vil man ofte bli mer egoistisk og ha motsatt effekt enn det man ønsker. Man må ha det godt selv for å kunne gi barna sine det de trenger. 

Men har dere prøvd alt for å finne tilbake igjen? Det høres jo ut som dere absolutt har potensiell til å få et veldig godt liv sammen med litt hjelp? 

Anonymkode: da2bc...6ba

[AnonymBruker]

Tusen takk til alle som har svart. Jeg er ydmyk overfor alle som har tatt seg tid til å svare så ærlig og grundig. Det er godt å lese at de fleste har hatt OK opplevelser rundt dette. Noen har til og med hatt tilsynelatende gode opplevelser, og opplever foreldrenes skilsmisse som positivt. Men jeg er klar over at det finnes andre opplevelser, og at dette forumet kanskje ikke stedet å få tak i deres historier.

Noen spurte meg om vi har prøvd å finne tilbake, og svaret på det er: ja - så mange ganger at nå har jeg gitt opp. Vi har vært gjennom tre runder i parterapi, vi er begge tydelige på hva vi trenger og savner i forholdet, men jeg opplever liten vilje fra min kone til å prøve å møte meg på mine behov. Når hun prøver, føles det falsk og tilgjort. Jeg tror nok at det kan oppfattes likt for henne når jeg prøver å møte hennes behov. Jeg tror vi rett og slett mangler motivasjonen og troen på at vi kan finne tilbake, og blir værende i et kjærlighetsvakuum for å drøye tiden med ungene mest mulig. Tanken på at de har det best i ett hjem og med foreldre som er sammen er godt befestet i oss begge, selv om vi av og til tviler begge to. Tvilen har blitt sterkere det siste året da jeg ser at dette tærer på meg. Hva hjelper det at ungene bor under ett tak når mor og far er triste, gretne og tomme for gnist under det samme taket.

Dere som har skilt dere, hvordan startet dere prosessen? Hvordan dele samværstid, hus og gjenstander uten å ryke i tottene på hverandre?

 

Anonymkode: 4fb44...6c9

[Måneskinn]

Jeg vokste opp i et hjem uten særlig kjærlighet mellom mor og far, og det var stusselig. Det var mye irritasjon fra mamma sin side ang pappa, og hun skjulte det dårlig. Mye dårlig stemning der i gården.... Gav meg en dårlig følelse og, og følelsen av hjem har jeg vel knapt hatt. Jeg husker mamma ville skille seg, og jeg husker jeg ønsket at det skulle skje.

Det virker som om dere også burde gå fra hverandre. Noen ganger må man bare kaste inn årene og si at sånn er det, og det vil være best for alle om vi  ikke er sammen lenger. Jeg vil oppfordre til, dersom mulig, at det er dere som bytter bolig og ikke barna. At dere flytter inn og ut, og at barna får beholde basen sin - for da blir det litt på deres premisser også og ikke bare de voksne som sender de frem og tilbake som en slags pakkepost..

Lykke til med hva du enn velger

[AnonymBruker]

Jeg har ikke vokst opp med skilte foreldre. Men jeg husker at de i perioder hadde det veldig tøft og jeg tenkte ofte at det er rart de ikke går. 

Nå har de vært sammen i 30 år. Jeg tok det opp med dem nå for en stund siden; det jeg husker. Og sa det som det var. At jeg syntes det var rart de ikke gikk fra hverandre. De tok det veldig fint og sa at det tok sånn ca. 30 år å bli vant til hverandre. Kan huske min farmor sa det samme om farfar. At det tok 20 år før hun ble vant til ham. Og når man har stått i det så lang tid ser man kanskje tilbake og tenker at man tross alt ikke ville vært foruten. Mamma og pappa virker veldig harmoniske idag, med mye frihet i forholdet til å gjøre det de selv ønsker; alene og sammen. Men at de hadde det jævlig når vi var små er det ingen tvil om. Det har  forsåvidt ikke skadet meg eller mine søsken. For min egen del har jeg en slags tanke om at et ekteskap er en jobb. Et livslangt prosjekt. Men man må selvfølgelig være to om det prosjektet. Ulik innsats i perioder er ikke til å unngå. Motivasjonen kan være varierende av ulike grunner. 

Men hva tenker din kone? Har dere snakket om å gå fra hverandre? Hvordan et slikt scenario vil utarte seg? Eller vil det komme overraskende på henne dersom du setter deg ned og sier du vil ut? 

For min del hender det seg at jeg vil ut selv. Men det vi har bygd opp sammen har for stor verdi for meg. Og min ektefelle er faktisk ikke ansvarlig for min lykke. Idet jeg la ansvaret for dette over på meg selv har det faktisk blitt lettere å være gift. 

 

 

Anonymkode: e7e68...6b8

[AnonymBruker]

Det hadde vært interessant å vite hva det er dere mangler i ekteskapet, og hvilke behov det er som ikke møtes. Men jeg tror nok at du allerede har gjort valget ditt.

Anonymkode: 88183...5f4

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk til alle som har svart. Jeg er ydmyk overfor alle som har tatt seg tid til å svare så ærlig og grundig. Det er godt å lese at de fleste har hatt OK opplevelser rundt dette. Noen har til og med hatt tilsynelatende gode opplevelser, og opplever foreldrenes skilsmisse som positivt. Men jeg er klar over at det finnes andre opplevelser, og at dette forumet kanskje ikke stedet å få tak i deres historier.

Noen spurte meg om vi har prøvd å finne tilbake, og svaret på det er: ja - så mange ganger at nå har jeg gitt opp. Vi har vært gjennom tre runder i parterapi, vi er begge tydelige på hva vi trenger og savner i forholdet, men jeg opplever liten vilje fra min kone til å prøve å møte meg på mine behov. Når hun prøver, føles det falsk og tilgjort. Jeg tror nok at det kan oppfattes likt for henne når jeg prøver å møte hennes behov. Jeg tror vi rett og slett mangler motivasjonen og troen på at vi kan finne tilbake, og blir værende i et kjærlighetsvakuum for å drøye tiden med ungene mest mulig. Tanken på at de har det best i ett hjem og med foreldre som er sammen er godt befestet i oss begge, selv om vi av og til tviler begge to. Tvilen har blitt sterkere det siste året da jeg ser at dette tærer på meg. Hva hjelper det at ungene bor under ett tak når mor og far er triste, gretne og tomme for gnist under det samme taket.

Dere som har skilt dere, hvordan startet dere prosessen? Hvordan dele samværstid, hus og gjenstander uten å ryke i tottene på hverandre?

 

Anonymkode: 4fb44...6c9

Hei Ts

Leit å høre hvordan du/ dere sliter i ekteskapet. 

Jeg er skilt, to ganger. Det siste ekteskapet holdt jeg kun ut i fordi jeg hadde vært igjennom det en gang før. Og jeg lovte meg selv aldri å la barna mine opplevde det mitt første barn gjorde.
Det er uansett hva andre sier og mener, traumatisk for barn med en skilsmisse. Og vi har lett for å glemme at det er vi voksne som velger, og derfor tillegger ungene samme tanker og følelser som våre egne.

Er jeg lykkelig så er ungene lykkelige. 

Du må være forberedt på å se barna dine i beste fall 50% av tiden. Mange menn tilbringer mer tid med stebarn enn sine egne. Du må være forberedt å at barna får nye steforeldre og søsken. Det kan gå veldig bra, ofte gjør det, det ikke. Bare ta et enkelt søk her inne. 
Dine barn får en stefar som skal oppdra og mene ting om dine barn. du får en stemor til dine barn som skal gjøre det samme.
Ungene blir dratt i mellom to familier og de skal altså bo i to hjem. 
Hvordan hadde du taklet å bo i to hjem? Med to familier? osv

Jeg prøver ikke å gjøre noe annet enn å få deg til å forstå hva som venter og ønsker ikke å undertrykke eller bagatellisere dine følelser eller tanker. Men har man først trykket på skilsmisseknappen i hodet så ser man som regel ikke noen annet enn ut av forholdet.
Lykkelige skilsmisser finnes, noen får nye mennesker som blir glad i barna til partneren, mange får ikke det, Det blir gnisninger mellom steforeldre og stesøsken. 

Tenk deg godt om før du velger dette for deg og barna. 

Ofte så ser man ikke klart før man er ute av det, og jeg vil tippe det er en del mennesker som i ettertid ser at det ikke ble så mye bedre. Gresset var ikke så mye grønnere.

Uansett hva du velger, så ønsker jeg deg lykke til.



 

Anonymkode: 14137...371

[AnonymBruker]

Jeg ble separert i fjor da min eks fant en annen. Dersom du føler dere har prøvd alt er det kanskje eneste alternativ å ta ut separasjon. Men ikke gjør som mange menn å gå rett inn i et nytt forhold fordi du ikke klarer å være alene. Det sliter på barna å måtte forholde seg til nye partnere altfor tidlig etter bruddet. Eksperter sier det tar minst 3 år for et barn å komme over den verste sorgen. Jeg er singel og prøver å lage meg et nytt liv sammen med barna. Vi har 50:50 ordning og det har fungert greit så langt. Vi bor vel 200 meter unna hverandre slik at barna beholdt alt det kjente, skole, venner, aktiviteter. 

Jeg ønsket ikke skilsmisse og det er fryktelig at den andre parten kan styre hele familiens skjebne. Jeg sliter mye enda pga utroskapen. Men midt oppe i alt så tenkte jeg på barnas beste. Vi ble enige om det meste praktiske uten diskusjon. Jeg savner han ikke som kjæreste men jeg savner det vi hadde sammen som familie, svigerfamilien, turer vi har vært på osv. Dette er det viktig at du tenker igjennom. Er det verdt det?

 

Anonymkode: 15c1f...c95