Søskensjalusi, går den noen gang over

[Tingling]

Jeg er i 40 årene, og min søster i 50 årene. Har under hele oppveksten opplevd at hun er sjalu på meg, jeg har alltid vært (i hennes øyner) den lille drittungen som har fått alt. Til mitt forsvar så har jeg alltid vært kreativ, hatt mange interesser og lidenskaper opp igjennom årene. Og der med kanskje fått/ønsket mer en henne. Hennes intresser har vært kosthold, trening OL..mens mine alt fra vitenskap, maling, musikk, dyr, spill i salig kombinasjon. Min mor var også hjemmeværende til min søster gikk i 9 klasse og i full jobb fra jeg gikk i 2 klasse.  Hvis vi hopper noen 10 år frem, så flytter min søster til en annen del av landet, får seg mann og barn og er godt etablert der. Der var mine foreldres første barnebarn, og i alle deres fritid kjørte de Norge på tvers og stilte opp for henne og barna.  Hvis jeg feks ser på familie bilder fra 2003 til ca 2012 så er det ingen blider av meg. Men familien min og barna hennes, det var helt greit for meg. Fra 2012 og frem til 2015 ble jeg plutselig etablert og poppet ut 3 barn.. familien her vi bor opplevde sykdom og 3 traumatiske dødsfall, der i blant min far. Min mor er ikke vant/trygg på å reise alene og ble dermed mer eller mindre isolert på stede hun bor. Samtidlig forlot min ektemann meg og jeg satt alene med 3 barn under 4 år. Det ble igrunn til at min mor hjalp meg mye og vi har med tiden dannet er mor - far - barn forhold (i forhold til hverdagen til mine barn)  og reiser. Jeg har inkludert min mor fordi jeg har trengt hjelp/støtte og pga at jeg i tillegg ser at det har gitt henne mening i hverdagen. Problemet nå er søstren min, vi har i et øyeblikk et perfekt forhold, før hun i neste øyeblikk kaster seg og isolerer seg fra oss i opp til et års tid. Alltid utenom forvarsel. Vi kan feks ha en fin familiehelg sammen og planlegge neste samling før hun kaster seg og føler at ingen bryr seg om henne og hennes familie. Men hun gjør lite for kontakt, gir innbydelser på kort varsel, og kan la være å svare på mld og telefoner i mnd, og i tillegg bli fornærmet for å ikke bli inkludert i ting som har blitt avtalt i den perioden . Jeg finner situasjonen som slitsom, og jeg er psykiskbygd så dette tar fra meg nattesøvn og går utover humør/velvære i hverdagen. Spesielt i forhold til mine barn, da jeg har lyst at de skal ha et godt forhold til sine søskenbarn og for min mor som jeg ser sliter og tar tungt på at forholdet de i mellom er blitt som det er. Og jeg ser at det er mitt aleneforsørger liv som ødelegger familien. Virker som eneste løsningen for fAmile forholdet er at jeg tar mine barn og flytter like langt vegg fra min mor som min søster selvvalgt har gjort. Ser ikke for meg at vi alle tre «instanser» kAn ha et forhold så lenge 2 bor i lag og 1 langt bort. Syntese det er forferdelig at det skal være slikt i voksen alder. Beklager for langt og rotete innlegg, måtte bare få det ut.,

[Sensi]

Høres travelt ut med en slik søster. Du er ikke alene. Du trenger heldigvis ikke ta ansvar for hennes oppførsel. Kun din egen (sånn på generell basis). 

At du og din mor har vært mye sammen og du har fått hjelp til barna er noe hun burde unnet deg. Det er jo naturlig også siden dere bor nært at dere har mer kontakt i det daglige.

Tror ikke det ville blitt bedre om du også flyttet langt bort (skjønner at du ikke mente det altså). 

Det er leit at du sliter med dette. Skal tro om hun vet hva dette gjør med deg? Det kan jo hende det er lurt å snakke med henne. Høre med henne neste gang dere er på talefot. Men vær varsom i måten du spør på 😉. 

Men hvis du ikke kan endre på henne, hva tror du skal til for at du slipper å slite med vonde følelser?