Utålmodig, lykkelig og ulykkelig på samme tid

[AnonymBruker]

Hei. Visste ikke helt hvor jeg skulle legge denne. 

Setter pris på alle som orker å lese og gi meg tilbakemelding på hva det er som feiler meg, for jeg klarer ikke helt å forstå det selv. Eller om det er noe som ikke feiler meg, og jeg til tross for alt dette er ganske normal. 

Jeg er en kvinne på 25 år som har det meste foran meg. Jeg har en spennende godt betalt jobb som jeg liker, eier mitt eget hus, flott bil, har spennende fritidsaktiviter og sosialt liv. Jeg er godt likt og anses som attraktiv av de fleste menn. Jeg har en bra familie med lite drama og konflikt, og godt forhold til alle. Jeg har sunne verdier, blir ofte bemerket for å ha god moralsk retningssans og fornuft samtidig som jeg har mye humor og selvironi ovenfor både meg selv og verden. Jeg tar generelt lett på ting og kan kanskje for noen virke litt kynisk, selv om jeg egentlig er veldig følsom når det virkelig er noe/noen jeg bryr meg om. 

Jeg har tre lengre forhold bak meg, der alle var samboere, i alt fra 1 til 3 år. Jeg har lært noe av alle forholdene mine og det var også jeg som avsluttet dem alle, først og fremst på bakgrunn av at mine følelser for alle vedkommende forsvant. 

Det jeg sliter med i denne perioden av livet mitt nå er at jeg ikke føler jeg vet helt hvor jeg er eller bør være. Jeg er singel og har vært det i snart et år. Jeg har datet litt og har for tiden vært mye sammen med en bra fyr. Han er likevel ikke riktig for meg, han er umoden og har planer i nærmeste fremtid jeg selv ikke ønsker - og vi har begge unnlatt å definere hva vi er bare mye på grunn av det.

Ut i fra ting han sier til meg og hvordan han oppfører seg mistenker jeg at han har mer følelser enn han tør å innrømme, men jeg ønsker ikke stresse med noe samtale så det får isåfall han stå for dersom han ønsker det. Jeg veksler mellom å være lei av denne fyren, elske singellivet og tenke at jeg ikke skal bo sammen med en mann på en god stund - til å ønske å finne på ting med denne fyren hele tiden, både på dagtid og kveldstid. Jeg blir noen ganger veldig glad for at jeg får en melding fra han og går og håper på flere, og noen ganger er jeg bare helt likegyldig. Jeg har lyst til å sitte alene og se på film samtidig som jeg vil være ute med venner og hygge meg. Jeg kan i løpet av en kveld føle meg veldig ekstrovert og få masse energi av de rundt meg til å plutselig føle meg veldig introvert der jeg bare vil hjem og være i fred...

Jeg føler nesten jeg går glipp av noe hele tiden samtidig som jeg har fryktelig mye jeg driver med... Jeg har 2 ulike hobbyer som tar mye tid, der jeg også er sosial med andre som driver med det samme, og jeg trener og er mye ute i naturen for å holde meg frisk. Jeg føler jeg legger alt tilrette for å få det livet jeg ønsker meg, selv om jeg ikke bevisst har noe drømmeliv bare fordi jeg ønsker å være åpen for at livet blir slik det blir... Vet ikke om noen forstår, eller skjønner hvordan det føles, men jeg føler meg altså utålmodig hele tiden omtrent. Jeg føler meg lykkelig og ulykkelig på samme tid. Jeg føler jeg går og venter på noe uten å vite hva. 

Og jeg kjeder meg uten å ha noen grunn til å kjede meg. Føler jeg får mindre og mindre ut av det jeg driver med og dem jeg er sammen med, at alt bare går på repeat selv om det på ingen måte gjør det heller.

Jeg har ingen spesielle drømmer om noe familieliv. Jeg håper å treffe en flott mann som kan gi meg bra sex, trygghet, humor i hverdagen. Og jeg gir alltid mye av meg selv tilbake. Men man vet aldri hvor lenge det varer så jeg er skeptisk til å binde meg for mye økonomisk til noen igjen. 

Jeg liker oppmerksomhet samtidig som jeg hater det. Jeg møter aldri blikkene til bilister eller folk og er ganske snurt når jeg blir sjekket opp på byen om jeg ikke har gitt han signaler selv først. Men jeg elsker å føle at andre synes jeg flott og at andre ser på meg når jeg er ute, og late som jeg ikke vet at jeg er attraktiv selv. Jeg er ikke så overfladisk når jeg ser etter en mann, det er verdiene og hvordan en mann behandler meg som alltid trumfer utseendet for meg. 

Hjelp hva feiler det meg egentlig. 

Anonymkode: e1aa7...15a

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i ganske mye av det du skriver, og har dyssosial personloghetsforstyrrelse. Trenger ikke bety at du har det. For meg var det godt å få en diagnose, prate om det og forstå meg selv bedre. Det er forferdelig slitsomt å ha så vidt spenn av "følelser" og hva man vil. 

Anonymkode: f5381...099

[AnonymBruker]

Livet er for lett for deg. 

Anonymkode: e9cec...575

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver, og jeg har ADHD. Er ikke lenge siden jeg fikk diagnosen, for jeg har klart meg godt i livet. Er smart og sjarmerende nok til å ha kompensert for uroen, utålmodigheten, og kaoset i hodet mitt. Selvdisiplinert nok til å holde meg seg i tøyler utad, og til å ha laget meg kontrollrutiner som dekker opp for hvor ustrukturert jeg egentlig er. 

Utad er jeg hun flinke som får til alt, innad... tankekaos, følelser i berg- og dalbane, alltid et par steg foran meg selv og har store problemer med å holde tankene på nuet. Med mindre jeg er ufattelig engasjert i noe. Da kan jeg glemme alt annet en stund. Absolutt alt annet. Også viktige ting. 

Det er faktisk ingen som har "avslørt" meg, selv om jeg alltid har hatt mange baller i luften, og tatt noen avgjørelser ingen kunne forstå. Jeg har vært for dyktig på å knytte løse ender sammen og argumentere for mine valg. Har alltid landet på bena.

Jeg forsto det ikke selv heller. ADHD er noe man forbinder med hyperaktive gutter. Ikke flinke jenter, som utad klarer mer enn de fleste. Jeg visste ikke at for jenter og kvinner er oroen ofte kun indre uro. At vi kompenserer med å være enda mer ordentlige og flink enn nødvendig, om vi har ressurser til det. Er smart nok til å klare å kompensere. Kvinner med adhd som har mindre andre ressurser å spille på sliter mer utad, men det er ikke så sikkert at de får diagnosen adhd heller. Det henges ofte andre diagnoser på problemene deres. Adhd hos kvinner går ofte under radaren. 

Det som satte meg på sporet var at jeg fikk to gutter med diagnosen. To gutter med ulike fedre. Hvor kom det da fra? 

Jeg gikk inn på ADHD - Norge sine sider og leste skrivet de har lagt ut om ADHD hos kvinner. Da falt brikkene på plass. Alt stemte ikke for min del, siden jeg har laget meg gode strategier på å skjule kaoset, men nok til at jeg ba om utredning. 

Nå har jeg fått diagnosen. Ikke det at det endrer så mye, men det har gitt meg en større forståelse for meg selv. For hvorfor jeg er som jeg er. 

Jeg synes forsåvidt ikke at det er noe galt med meg, men jeg har synes at jeg er slitsom til tider, med alle tanker, utålmodigheten og følelser som går i kryss, og det er godt å vite hvorfor. Så kan jeg ta meg litt i det, og gi meg selv forståelse for hvorfor.

Det hjelper faktisk litt. Å vite hvorfor. Jeg blir ikke så oppgitt av meg selv da. Jeg har et svar. Ikke bare et stort spørsmål om hvorfor jeg liksom ikke fungerer helt slik som andre, og hvorfor jeg er så utålmodig og vekslende. For det hadde jeg i mange mange år. Da lurte jeg på om jeg var riv ruskende gal innimellom. Aldri fornøyd, alltid på jag etter noe liksom. 

Det er bare ADHD. En utfordring. En forklaring. Noe jeg klarer bedre å håndtere nå når jeg vet om det. 

Er ikke sikkert at dette er aktuelt for deg, men ville nå ha lest skrivet på Adhd Norge, så du kan vurdere det. 

 

 

Anonymkode: e19b5...8e7

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg igjen i ganske mye av det du skriver, og har dyssosial personloghetsforstyrrelse. Trenger ikke bety at du har det. For meg var det godt å få en diagnose, prate om det og forstå meg selv bedre. Det er forferdelig slitsomt å ha så vidt spenn av "følelser" og hva man vil. 

Anonymkode: f5381...099

Kan du utdype hva du kjenner deg igjen i? Jeg kjente meg ikke igjen i hvordan denne sykdommen oppleves for folk flest som har den. 

 

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver, og jeg har ADHD. Er ikke lenge siden jeg fikk diagnosen, for jeg har klart meg godt i livet. Er smart og sjarmerende nok til å ha kompensert for uroen, utålmodigheten, og kaoset i hodet mitt. Selvdisiplinert nok til å holde meg seg i tøyler utad, og til å ha laget meg kontrollrutiner som dekker opp for hvor ustrukturert jeg egentlig er. 

Utad er jeg hun flinke som får til alt, innad... tankekaos, følelser i berg- og dalbane, alltid et par steg foran meg selv og har store problemer med å holde tankene på nuet. Med mindre jeg er ufattelig engasjert i noe. Da kan jeg glemme alt annet en stund. Absolutt alt annet. Også viktige ting. 

Det er faktisk ingen som har "avslørt" meg, selv om jeg alltid har hatt mange baller i luften, og tatt noen avgjørelser ingen kunne forstå. Jeg har vært for dyktig på å knytte løse ender sammen og argumentere for mine valg. Har alltid landet på bena.

Jeg forsto det ikke selv heller. ADHD er noe man forbinder med hyperaktive gutter. Ikke flinke jenter, som utad klarer mer enn de fleste. Jeg visste ikke at for jenter og kvinner er oroen ofte kun indre uro. At vi kompenserer med å være enda mer ordentlige og flink enn nødvendig, om vi har ressurser til det. Er smart nok til å klare å kompensere. Kvinner med adhd som har mindre andre ressurser å spille på sliter mer utad, men det er ikke så sikkert at de får diagnosen adhd heller. Det henges ofte andre diagnoser på problemene deres. Adhd hos kvinner går ofte under radaren. 

Det som satte meg på sporet var at jeg fikk to gutter med diagnosen. To gutter med ulike fedre. Hvor kom det da fra? 

Jeg gikk inn på ADHD - Norge sine sider og leste skrivet de har lagt ut om ADHD hos kvinner. Da falt brikkene på plass. Alt stemte ikke for min del, siden jeg har laget meg gode strategier på å skjule kaoset, men nok til at jeg ba om utredning. 

Nå har jeg fått diagnosen. Ikke det at det endrer så mye, men det har gitt meg en større forståelse for meg selv. For hvorfor jeg er som jeg er. 

Jeg synes forsåvidt ikke at det er noe galt med meg, men jeg har synes at jeg er slitsom til tider, med alle tanker, utålmodigheten og følelser som går i kryss, og det er godt å vite hvorfor. Så kan jeg ta meg litt i det, og gi meg selv forståelse for hvorfor.

Det hjelper faktisk litt. Å vite hvorfor. Jeg blir ikke så oppgitt av meg selv da. Jeg har et svar. Ikke bare et stort spørsmål om hvorfor jeg liksom ikke fungerer helt slik som andre, og hvorfor jeg er så utålmodig og vekslende. For det hadde jeg i mange mange år. Da lurte jeg på om jeg var riv ruskende gal innimellom. Aldri fornøyd, alltid på jag etter noe liksom. 

Det er bare ADHD. En utfordring. En forklaring. Noe jeg klarer bedre å håndtere nå når jeg vet om det. 

Er ikke sikkert at dette er aktuelt for deg, men ville nå ha lest skrivet på Adhd Norge, så du kan vurdere det. 

 

 

Anonymkode: e19b5...8e7

Takk for svar. Jeg gikk inn der og leste og kjenner meg igjen i noe, men ikke alt. Det sto endel om at de med adhd blant annet sliter med tidsperspektiv. Jeg kan gjøre dette i en viss grad, ofte på den måten at jeg kan planlegge mye som tar lengre tid enn jeg tror. Og jeg kjente meg også igjen i at man fort mister interessen for noe når det blir kjedelig eller man har gjort ferdig det man synes er kjekt. Jeg kan også utsette ting jeg synes er kjedelig. 

Jeg har ingen problemer med å overholde avtaler, er faktisk i 99% av alle tilfeller akkurat presis eller et par minutter tidlig ute. Jeg har aldri hatt konsentrasjonsvansker heller, tvert i mot er jeg veldig skoleflink og spesielt i språk, både skriftlig og muntlig. Jeg har vurdert å bli forfatter til og med... Og aldri hatt dårlige sosiale antenner. Men det skriver du jo at du heller ikke har hatt? 

Hvordan fikk du utredning? Jeg føler ikke det var vært så ille tidligere i livet mitt som det er nå, men jeg har jo ofte vært i et forhold og følt at jeg har hatt noen som har kunne "oppholde" meg eller underholdt meg på et vis. Jeg har alltid likt å forholde meg mest mulig til en person da, så det kjente jeg meg igjen på - at jeg synes det kan være slitsomt å være mange da det er så mye som skjer på en gang. Jeg blir roligere av å kommunisere med bare en person, og synes det er deilig å kunne ha en kjæreste og bestevenn som på en måte er en grunnstein i livet mitt. Det er frem til jeg ikke føler meg bra i forholdet lengre og vil ut og ender opp med å føle meg fanget frem til jeg gjør det slutt. Og nå er jeg der at jeg ikke ønsker et forhold enda, samtidig som jeg føler meg litt lost når jeg ikke har denne slags underholdningen eller grunnsteinen i livet mitt. Jeg har bare meg selv på en måte, og det er både deilig og frustrerende på samme tid. 

Anonymkode: e1aa7...15a

[Skriblerinna]

Høres ut som at du jager etter noe utenfra for å tilfredsstille behovet ditt for stimuli, og at du kanskje har det dårlig med ditt forhold til deg selv. Virker som du flykter fra noe og trenger distraksjoner for å klare det. Har du prøvd å meditere? 

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kan du utdype hva du kjenner deg igjen i? Jeg kjente meg ikke igjen i hvordan denne sykdommen oppleves for folk flest som har den. 

 

Takk for svar. Jeg gikk inn der og leste og kjenner meg igjen i noe, men ikke alt. Det sto endel om at de med adhd blant annet sliter med tidsperspektiv. Jeg kan gjøre dette i en viss grad, ofte på den måten at jeg kan planlegge mye som tar lengre tid enn jeg tror. Og jeg kjente meg også igjen i at man fort mister interessen for noe når det blir kjedelig eller man har gjort ferdig det man synes er kjekt. Jeg kan også utsette ting jeg synes er kjedelig. 

Jeg har ingen problemer med å overholde avtaler, er faktisk i 99% av alle tilfeller akkurat presis eller et par minutter tidlig ute. Jeg har aldri hatt konsentrasjonsvansker heller, tvert i mot er jeg veldig skoleflink og spesielt i språk, både skriftlig og muntlig. Jeg har vurdert å bli forfatter til og med... Og aldri hatt dårlige sosiale antenner. Men det skriver du jo at du heller ikke har hatt? 

Hvordan fikk du utredning? Jeg føler ikke det var vært så ille tidligere i livet mitt som det er nå, men jeg har jo ofte vært i et forhold og følt at jeg har hatt noen som har kunne "oppholde" meg eller underholdt meg på et vis. Jeg har alltid likt å forholde meg mest mulig til en person da, så det kjente jeg meg igjen på - at jeg synes det kan være slitsomt å være mange da det er så mye som skjer på en gang. Jeg blir roligere av å kommunisere med bare en person, og synes det er deilig å kunne ha en kjæreste og bestevenn som på en måte er en grunnstein i livet mitt. Det er frem til jeg ikke føler meg bra i forholdet lengre og vil ut og ender opp med å føle meg fanget frem til jeg gjør det slutt. Og nå er jeg der at jeg ikke ønsker et forhold enda, samtidig som jeg føler meg litt lost når jeg ikke har denne slags underholdningen eller grunnsteinen i livet mitt. Jeg har bare meg selv på en måte, og det er både deilig og frustrerende på samme tid. 

Anonymkode: e1aa7...15a

Jeg har også alltid vært skoleflink. Har nesten sklidd gjennom skole, for jeg lærer lett og husker godt. Å jobbe strukturert var imidlertid en utfordring. Det ble som regel til at jeg leste natten før en prøve. Jeg er nærmest avhengig av at det finnes et lite konkurranseelement i å gjøre det jeg synes er kjedelig. Enten på tidspress eller ved å ville gjøre det bedre/like godt som noen andre. Jeg hadde skoleflink venninner, så jeg hadde den nødvendige konkurransen. 

Jeg har heller aldri slitt sosialt, utover at jeg mister interesse for folk som ikke tilfører meg noe, og jeg har ikke tålmodighet til dill, dall og kverning på samme ting. Venninner midt i mammaboblen har jeg trukket meg litt bort fra, selv om jeg selv er mamma. Jeg ble mamma før dem, og da jeg liksom skulle være i mammaboblen var jeg mer "Tjohei, jeg er alt annet enn mamma i dag", når jeg var med venner. Jeg er en dedikert mamma, som har fulgt barna tett opp, men jeg har kanskje ikke vært en helt tradisjonell mamma. Det var viktig for meg å være meg og dyrke egne interesser hele tiden også. Ha avbrekk fra å være mamma. 

Jeg elsker å lese (men det må engasjere!), og jeg også har en fantastisk fantasi, og min drøm var også å bli forfatter. (Valgte mer fornuftig for mine barn.) Når jeg skriver eller leser er jeg helt inne i det, og tid og sted forsvinner. 

Kaoset mitt går på følelser og tanker, rastløshet og utålmodighet. 

For å få diagnosen adhd må uroen ha vært tilstede fra barndom. Jeg var et svært aktivt barn, full av fantasi og utfordret meg selv mye fysisk. Jeg følte ikke at det var et problem da jeg gikk i barneskolen, for da fikk jeg leke og herje. Jeg syntes imidlertid at overgangen til ungdomsskolen var tung, for da ble det forventet at jeg ikke lekte og herjet på samme måte. Jeg klarte å tilpasse meg det ved å rette meg etter oppførselen til venninner, og på en måte rømme inn i en fantasiverden, der jeg levde ut det jeg etterhvert måtte holde inne. 

Jeg lærte meg altså strategier for å skjule min uro, og for å holde meg selv i tøyler, men inne meg er det en helt annen person enn det som vises utad. 

Følelser går opp og ned, og i kryss. Det er et uendelig tankekjør, og jeg må nesten beordres til å være her og nå for å klare det, og da bruke alle strategier jeg har lært meg for å klare det. Jeg elsker mine barn og min mann, og jeg gjør anstrengelsen for dem. Uten bremse i dem jeg elsker hadde jeg nærmest vært i fri flyt. Alltid på jag etter noe. 

Du har ikke adhd om dette er et problem du bare opplever nå. Har man adhd har man hatt uroen og vekslingen fra man var barn. 

Jeg fikk utredning gjennom å åpne opp for fastlegen. Hun heller hadde aldri mistenkt slikt. Jeg var for ordentlig og vellykket. 

Jeg har vært flink til å skjule, og smart nok til å mestre det å skjule. 

Anonymkode: e19b5...8e7