Barn på to år kommer inn i senga mi

[AnonymBruker]

I et års tid har sønnen min på to år vært veldig flink til å både legge seg og å sove natten gjennom. 

Nå er det blitt andre boller. I et par uker har han kommet inn i senga mi i løpet av kvelden hver eneste kveld/natt. Det er koselig, men også utrolig krevende ettersom han er svært urolig, prater og romsterer rundt i senga. Jeg jobber 100% i en krevende jobb, og trenger å sove. Han er trøtt og sår når han står opp om morgenen, så er ikke uthvilt han heller. 

Jeg har prøvd å avvise, men da blir han så fryktelig lei seg. Ikke surving eller trass, han blir helt knust og kan si ting som «ligge inntil mamman min» «sove mamman min» «mamma passe på meg» osv. 

Hva gjør jeg? Skulle ønske vi F.eks kunne samsove i helger osv, men at han ble i senga si ellers. Tenker at dette blir vanskelig og at det må bli enten eller. 

Jeg blir kjempelei meg av tanken på å sende han inn på rommet igjen. Jeg og faren er ikke sammen, og jeg vet han får sove i både senga til far og i senga til besteforeldre. Samværet hos far er ca 20%. 

Anonymkode: 38d86...49c

[AnonymBruker]

ikke lag noe atyr, følg han tilbake til sin egen seng.

Anonymkode: 934e0...de8

[AnonymBruker]

Legg en madrass på gulvet, og si at han kan sove der? Tydelig at han trenger tryggheten din. 

Anonymkode: 303a8...081

[DavinaWin]

Det høres ut som om problemet oppstår fordi han får sove i sengen til sin far/besteforeldrene. Det er klart det er forvirrende å få lov hos én forelder, mens den andre forsøker å opparbeide rutiner. Hadde det vært mulig å ta en prat om dette med far? Om du ordlegger deg sånn at det er klart at dette også går utover søvnkvaliteten til sønnen deres burde han forstå og prøve å hjelpe. 

[Kitcat]

Både du og han har best av at han sover i egen seng. Grensesetting i forhold til søvn er viktig del av oppdragelse. Han vil selvsagt prøve å overtale deg til det motsatte 😉. Foreslår at du enten følger ham tilbake til egen seng - eller at du har en madrass klar under sengen som han kan ta fram. Når han må trekke fram den, hente sin egen dyne og pute og ikke får noe ekstra oppmerksomhet så pleier interessen å gå fort over. 

Sånne ting er ofte lett å snu bare man er konsekvent noen få dager. 

Så lenge han ikke er mye hos faren er det sikkert helt greit at det er andre regler der. Barn kan fint forholde seg til to regelsett.

[Grønt blad]

Han trenger nærhet og trygghet til mammaen sin. Legg en madrass (eller barneseng) ved siden av senga di. Da kan han få nærhet, kanskje holde hånda, og dere kan begge sove godt.

[Ulrikke]

Legg madrass på gulvet eller en sånn vokseseng feks fra Ikea (som er kortere enn vanlig seng, men uten å være sprinkelseng) inntil din seng. Det gjorde vi da datteren vår var på samme alder og nektet å sove alene. For meg var det viktigere at alle sov enn akkurat HVOR det skjedde, men jeg orket heller ikke ha henne i senga vår fordi hun lå på tvers osv. Det med seng ved siden av min (måtte ommøblere litt, men....) var en løsning vi kunne godta alle sammen.

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du må bare tåle disse nettene. Vi hadde samme problem da seksåringen fylte 2 år. Han sov hele natten på rommet sitt de to første årene. Det ble veldig dårlig søvn på meg, men lite aktuelt å avvise han. Han kom tuslende for en grunn og det gjør sønnen din også. Det går over. Jeg hadde blitt knust om sønnen min hadde blitt så lei seg som din:(

Anonymkode: 5f4fd...ec4

[AnonymBruker]

Madrass på rommet!

Anonymkode: 3c715...e4b

[VoodooChild]

Stakkars er bare to år, han trenger mammaen sin. La han få lov tenker jeg, det er kun en fase. Jeg gikk gjennom det samme med mitt barn når det var 3 eller 4 (husker ikke helt). Det gikk over av seg selv etter en liten periode. 

[AnonymBruker]

Når kommer han inn til deg? Kan du si at det er natt og at han må legge seg i senga si til det er morning? 

Min eldste på 3 år startet også med det når hun var to. Jeg var tydelig på at hun får lov om det er morning, men ikke om det er natt. Det er svært svært sjeldent hun kommer på natta. Kanskje en gang hver 2. eller 3. mnd. Da sier jeg at hun må gå og legge seg igjen, for det er natta. Kommer hun på morningen (etter 06) er det greit for meg. Hun ble litt sur de første gangene, men hun lærte det raskt. Hun "spør" hver gang hun kommer inn til meg. Hun står ved siden av senga, sier ingenting, men er der til jeg gir tegn til at hun kan komme opp i senga eller at jeg sier hun må legge seg (jeg våkner alltid før hun kommer inn i rommet, selv om hun ikke sier ett ord og går stille). 

Om han ikke selv går til senga, ville jeg fulgt han og sagt at han kan komme inn på morningen.. 

Anonymkode: f2f9d...bc6

[AnonymBruker]

Jeg har vært vant til å samsove med mine barn og det har gått helt fint. Men klart, om han er urolig og ingen får sove så kan madrass på gulvet være en løsning. Har du snakket med han at han kan være i sengen men da må han være rolig?

Anonymkode: a7692...662

[AnonymBruker]

Fantasien begynner å utvikle seg når de blir to. Det kan føre til at de blir reddere på natten. Jeg ville latt han sove på rommet mitt.

Anonymkode: 21f9e...100

[Ulrikke]

Jeg husker forøvrig selv da jeg var liten og lå alene om natta og ikke turte å oppsøke noen selv om jeg var redd og ikke fikk sove. Dette var spesielt et sted vi pleide å være om sommeren. Det var absolutt ikke noe farlig der, jeg var bare ikke trygg med å sove alene der.... Det begynte nok da jeg var så liten som barnet til TS, men det varte ganske lenge. Den dag i dag sliter jeg litt med å sovne der, og jeg tror det har sammenheng med at jeg forbinder det med å være redd (selv om jeg selvfølgelig ikke er det lenger). Her er det ikke plass til barn i samme seng som voksen, og heller ikke plass til flere senger på rommet. Jeg turte aldri be om at en av mine foreldre skulle legge seg på mitt rom sånn at jeg kunne sove sammen med den andre forelderen....

Da jeg ble mor selv bestemte jeg meg for at jeg ikke ville at barnet mitt skulle ha den følelsen, og ihvertfall ikke hjemme hos seg selv hvor det skal være trygt. 

Nå er hun 13 og har ikke kommet inn til oss på mange år.... Så det GÅR over selv om det er slitsomt mens det står på!

[AnonymBruker]

Jeg ville sagt til barnet at det måtte være rolig hvis det skulle sove i din seng. Det er regelen her og det fungerer bra. De sover stort sett i egen seng, men ved sykdom el. kommer de inn til meg. Eldste legger seg ofte på sofaen i stua for der er det mer lys. 

Anonymkode: d1959...311

[Gjest Hummel34]

Samme skjedde her, endte med at vi satt senga hans ved siden av vår. Viktigste er at vi alle får sove.

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Når kommer han inn til deg? Kan du si at det er natt og at han må legge seg i senga si til det er morning? 

Min eldste på 3 år startet også med det når hun var to. Jeg var tydelig på at hun får lov om det er morning, men ikke om det er natt. Det er svært svært sjeldent hun kommer på natta. Kanskje en gang hver 2. eller 3. mnd. Da sier jeg at hun må gå og legge seg igjen, for det er natta. Kommer hun på morningen (etter 06) er det greit for meg. Hun ble litt sur de første gangene, men hun lærte det raskt. Hun "spør" hver gang hun kommer inn til meg. Hun står ved siden av senga, sier ingenting, men er der til jeg gir tegn til at hun kan komme opp i senga eller at jeg sier hun må legge seg (jeg våkner alltid før hun kommer inn i rommet, selv om hun ikke sier ett ord og går stille). 

Om han ikke selv går til senga, ville jeg fulgt han og sagt at han kan komme inn på morningen.. 

Anonymkode: f2f9d...bc6

Altså oppdrar du barn eller hund? Stakkars unge! 

 

Ts: skaff en større seng, eller kjøp en større men grei madrass som du kan ligge på, på gulvet sammen barnet. Det her er bare en kort periode av livet! 

Syns foreldre bør klare å tåle at barn kommer bort til det tryggeste de vet. Vårt barn har egen seng i eget rom og de få gangene hun står opp på natta så er hun hjertelig velkommen. Vi har selv valgt å få barn, da må man faktisk innse at visse ting må en bare regne med uansett, det er tross alt vår jobb som foreldre å få dem til å føle seg trygge og ikke bare avvise!  Da finner man heller på andre løsninger som lønner seg for barn og foreldre.

Anonymkode: fb973...9c7

[AnonymBruker]

Her sover toåringen sammen med oss. Selv om han har senga si i andre enden av rommet bare. Ikke aktuelt å avvise han. Trenger han nærhet og trygghet, så får han det. Han fortsetter neppe med det til han blir voksen uansett😅 

Anonymkode: 9325a...530

[AnonymBruker]

Jeg ville aldri avvist barnet mitt om det kom inn på natten. Mine barn sov i senga mi eller kom inn iløpet av natten i en lengre periode da de gikk i barnehage og også det første året på barneskolen. Så gikk det over. Nå skulle jeg ønske de kom inn innimellom 😅

Anonymkode: c2734...797

[heipådegsann]

4 timer siden, Ulrikke skrev:

Jeg husker forøvrig selv da jeg var liten og lå alene om natta og ikke turte å oppsøke noen selv om jeg var redd og ikke fikk sove. Dette var spesielt et sted vi pleide å være om sommeren. Det var absolutt ikke noe farlig der, jeg var bare ikke trygg med å sove alene der.... Det begynte nok da jeg var så liten som barnet til TS, men det varte ganske lenge. Den dag i dag sliter jeg litt med å sovne der, og jeg tror det har sammenheng med at jeg forbinder det med å være redd (selv om jeg selvfølgelig ikke er det lenger). Her er det ikke plass til barn i samme seng som voksen, og heller ikke plass til flere senger på rommet. Jeg turte aldri be om at en av mine foreldre skulle legge seg på mitt rom sånn at jeg kunne sove sammen med den andre forelderen....

Da jeg ble mor selv bestemte jeg meg for at jeg ikke ville at barnet mitt skulle ha den følelsen, og ihvertfall ikke hjemme hos seg selv hvor det skal være trygt. 

Nå er hun 13 og har ikke kommet inn til oss på mange år.... Så det GÅR over selv om det er slitsomt mens det står på!

Samme her! Jeg har alltid vært både mørkeredd og husredd, og husker jeg brukte å gjemme meg under dyna mens jeg holdt meg for ørene og tårene rant fra sammenknepne øyne mens hjertet hamret. Ofte holdt jeg pusten lenge fordi jeg var redd "noe" eller "noen" skulle høre at jeg lå der under dyna mi og ta meg. Men hos mamma og pappa, nei der var jeg ikke velkommen på natta, de måtte jo få kvalitetssøvnen sin.

I dag er jeg ikke så redd lenger, men mørkeredselen når jeg skal sove alene på natten sitter fremdeles igjen, heldigvis sover jeg sjeldent alene. Men ikke tale om at sønnen min skal måtte oppleve det samme i natt etter natt. Selv om jeg må opp klokka 06 i morgen, og uvettig nok ikke har sovnet enda, ligger han og sover inntil meg nå. Fordi han kom tuslende da han ikke fikk sove. Jeg vil være den personen han kan legge seg helt inntil når fantasien og drømmene tar litt over, og jeg tror det kan hjelpe for å unngå at han skaper seg samme irrasjonelle frykt som det jeg har og har hatt. Han kommer nok til å ha sine redsler han også, men akkurat denne synes jeg er unødvendig. Man skal ikke være redd for å legge seg på kvelden.

Endret 12. juni 2019 av heipådegsann