Karriereveiledning til en innvandrere

[AnonymBruker]

Er det noen her som kan gi noen råd, om karriereveiledning, utdanning , etc? Det inkluderer noen spørsmål angående utdanning fra landet mitt, utdanning jeg tenker å ta nå,  og angående min aktuell norsk nivå. 

Jeg prøvde å skrive et post her før, men fikk mange kritikk. Noen sa at jeg må bare jobbe i hva som helst, mitt norsk er veldig dårlig, osv. Men det er akkurat derfor jeg ville spørre noen spørsmål til noen med god erfaring i livet! Jeg vil helst at du skriver meg i privat, hvis det er mulig... tusen takk  

Anonymkode: c923e...084

[AnonymBruker]

Hvis du er innvandrer får all hjelp av NAV. Unntaket er bare hvis du er norsk. 

Anonymkode: e1c03...75c

[AnonymBruker]

Det fins karrieresentre som tilbyr karriereveiledning og veiledning når det gjelder utdanning. Det er gratis og for ALLE (ikke hør på idioten som svarte først).

NAV kan selvfølgelig også hjelpe, men mange syns de på karrieresentrene har mest erfaring. Prøv å søke på karriere og så fylket du bor i. Lykke til!

Anonymkode: bbe31...031

[Fiskegrateng]

8 hours ago, AnonymBruker said:

Hvis du er innvandrer får all hjelp av NAV. Unntaket er bare hvis du er norsk. 

Anonymkode: e1c03...75c

For en latterlig påstand

[sonush]

På 9.6.2019 den 14.12, AnonymBruker skrev:

Hvis du er innvandrer får all hjelp av NAV. Unntaket er bare hvis du er norsk. 

Anonymkode: e1c03...75c

Jøss og jeg som be kostet all min utdanning (etter videregående) på egenhånd og med egne midler og noe hjelp fra lånekassen, som jeg senere brukte evigheter på å nedbetale. 

Tenk at jeg ikke gikk til nav og fikk dekket av dem. Senere kunne jeg jobbet lite og få full pensjon. For å ikke glemme nye møbler til leiligheten, få nav til å dekke de også, siden vi innvandrere får alt vi spør om, og til slutt reise hjem til opprinnelsesland og leve som konge i et palass bygd med pengene jeg har fått fra nav. 

 

Er det virkelig mulig........🙄🤬🙄🤬🙄

[Just passing by]

On 6/11/2019 at 4:50 AM, sonush said:

Jøss og jeg som be kostet all min utdanning (etter videregående) på egenhånd

Enig. Jeg også blir nødt til å glemme nå min 7 års godkjent høyere utdanning pluss flere års jobberfaring fra hjemlandet mitt og skal begynne alt helt fra bunnen. Ikke-vestlige utdanninger, spesielt hvis de ikke er i realfag, er sterkt undervurdert i Norge (les: helt ubrukelig). Og det er, dessverre, ikke alltid mulig for innvanderere å flytte tilbake. Jeg er aleneforelder som har mistet alt i hjemlandet, har hverken hjem noen steder eller noen av familie, bortsett fra egne barn, som ironisk nok tror at de er norske (de kommer til å bli overrasket når de blir større og skjønner at man må være etnisk norsk i tre-fire generasjoner for å kalles norsk).
Jeg kan bekrefte, alt er lett for meg pr definisjon, jeg er jo innvandrer. 

Jeg får ingen jobber fordi jeg er stadig enten overkvalifisert eller "altfor utenlandsk", altså når jeg søker på jobber jeg er kvalifisert til, får jeg ingen svar i det hele tatt, bortsett fra "beklager, vi har ansatt en annen". Ble aldri kalt inn på intervju, ikke en eneste gang (!) på 6 år, med 20-40 søknader pr måned, der minst halvparten er jobber som er relevante til min kvalifikasjon. Den er altså etterspurt, dette er en av de yrkene der finnes mange jobber. Bare ikke med et navn som mitt. Med mitt navn kan man sikkert bli bare renholder. Og jeg har ingenting mot å jobbe som en eller med noe lignende heller, men får avslag der pga jeg er overkvalifisert. Kan heller ikke tie om den lange utdanningen/jobberfaringen min og lyve om svære hull i CVen.

Forresten, jeg prøvde en gang å sende åpen jobbsøknad med min vanlig CV, men under et norsk navn, byttet også utdanningssteder til tilsvarende norske. Fikk plutselig flere svar i løpet av en uke. Det var litt gøy, men løftet ikke selvfølelsen, siden jeg forblir jo utlending uansett. Jeg kan heller ikke bevise diskriminering, man kan alltid si at jeg har uegnet personlige egenskaper. Men på den måten visste jeg i hvert fall at selve CV'en min er helt i orden.
Jeg prøvde en gang til, den andre gangen igjen med norske universiteter, men under utenlandk navn. Responsen ble verre enn med norsk navn, men jeg ble plutselig kalt på et par intervju. Dette var som å komme i frisk luft etter å ha vært innesperret i lang tid: det finnes hop, yippi! Nettopp da skjønte jeg at jeg ikke har noen som helst sjanser (bortsett fra ren flaks som jeg ikke vil satse på) om jeg ikke skaffer meg en helnorsk utdanning. 

Ikke misforstå meg, jeg skriver alt dette ikke for å kritisere nordmenn eller kalle dem rasister eller noe, nei. På de fleste steder i verden, der samfunnet ikke er multikulturelt fra før, spesielt i små land, mindre byer eller bygd, har folk den samme holdning. Noen er mer åpne og nysgjerrig etter andre av natur, mens nordmenn er litt mer lukket, og det er helt greit for meg. Jeg er introvert selv (lange tekster gir oss ut, ja).
Jeg også forstår at skepsis/fremmedangst kan delvis være ren fornuft: er arbeidstaker innvandrer, snakker h*n ofte dårlig norsk og har sterke kulturelle forskjeller, dette fører nesten alltid til misforståelser og i verste fall konflikter eller dårlig jobb. Ikke ansett utlendingen, og du har på forhånd kvittet deg alt dette. 
Min eneste løsning er altså utdanning. Har man norsk utdanning, har man vært i nær kontakt med nordmenn i en rekke år, må kunne bedre norsk (ellers klarer man ikke å studere), og kan det som står i pensumet, altså tilsvarer alle formelle krav i forhold til jobben, helt uten tvil. Nordmenn liker ikke å ta risiko, de liker å være forsikret fra alle kanter på best mulig måte, og det skjønner jeg godt.
 

Så nå skal jeg studere helt på nytt for å få en norsk utdanning, selv om jeg ikke er ung lenger (har ikke en gang rett på 100% studielån fra Lånekassen pga alderen). Det føles ekstremt dumt og gjør meg nesten fysisk vondt, at jeg må rett og slett kaste bort så mange gode ressurser jeg har, fordi nordmenn er skeptiske til fremmede. Men sånn er det. 

Jeg skal samtidig passe på ungene mine, som krever både mye tid og oppmerksomhet og penger til klær og aktiviteter. Men jeg håper at det blir lettere å få jobb når jeg er i norsk utdanning, enn med en ferdig utenlansk utdanning. Da blir det forhåpentligvis studier, jobb og barnepass. Jeg prøver akkurat nå å få det til. I motsetning til de fleste, har jeg ingen familie eller nettverk som kunne hjelpe meg ut, hvis jeg havner i vansker. NAV kan heller ikke hjelpe meg, de snakker veldig tydelig om dette - vil du studere, må du klare deg med studielånet, ellers må du avslutte studiet og fortsette med jobbsøknader (som jeg vet allerede ikke gir jobb, jeg blir bare eldre og det voksende hullet i CV hjelper heller ikke), meningsløse jobbklubber, midlertidige boliger hvor jeg kan bli kastet ut når som helst, og alt dette for resten av livet. Prøv å finne et sted til leie, når du er utenlandsk, alene med barn og uten jobb. Bare prøv, det er kjempegøy. Mens alle rundt ser på deg som om du er lat dritt som utnytter systemet, stjeler rett fra lommeboken til alle og lever som konge i paradis. Jeg ville aldri ønske noen dette livet, og nettopp derfor prøver å klatre ut av det.

Til TS: Jeg er ingen karriereveileder, men jeg synes at du bør først og fremst velge det som passer personligheten og evnene dine, og bare ut av det som passer deg, velge en jobb som har de beste jobb- og karrieremuligheter (og ikke i den motsatte rekkefølgen, når penger verdsettes høyere enn egne evner).

Du kjenner deg selv sikkert bedre enn noe andre. Hva er dine interesser? Tenk på dine mest banale hverdagslige aktiviteter, de sier svært mye om deg: liker du f.eks. mote og klær, ny teknologi, å reparere biler eller møbler, lage programmer eller skrive morsomme historier, spille musikk eller å tegne og male, er du god med elektronikk, liker å gå lange turer i naturen, trener gjerne, lager gourmet mat, eller kanskje trøster ofte venner som havner i vansker og hjelper dem med råd, liker å organisere fester, liker å strikke, sy eller lignende, liker sukodu, brettspill og sære matteoppgaver, liker å tulle med barn, passe på blomstre i hagen, trene en hund, o.s.v, alt mulig. Hvis du teller tid til enhver fritidsaktivitet i løpet av uken, hva bruker du mest tid på, helt frivillig? Til og med katter på Facebook kan være en indikasjon på dine interesser og personlighet. Tenk på noe som du virkelig trives med og er sikkert god i, som du kunne omgjøre til jobb eller finne en relevant jobb, som du kunne enten ta med en gang, eller utdanne deg til. Det er aktiviteter som man ofte ikke setter pris på og tar for gitt, men som kan være både meningsfulle og lønnsomme. 

En annen måte å velge på er å tenke hvordan du liker å jobbe. Alene eller med andre (få eller mange; barn, voksne eller eldre; lede andre eller bli ledet osv), foretrekker du å vite dine rutinearbeidsoppgaver presist og følge et klart mønster eller vil være kreativ og finne egne måter å jobbe på, ser du bedre det store bildet eller detaljene, trives best inne eller ute, 8-16 eller turnus, med objekter eller med ideer, rolig eller i mye bevegelse osv..

Ellers ut fra egen erfaring anbefaler jeg deg på det sterkeste å være tålmodig, gro tykk hud og ikke ta personlig alt som blir sagt om utlendinger, prøv å ikke bry deg om det. De fleste som er negative er sikkert ikke så slemme som de høres ut. Få deg utdanning, vær aktiv og unngå hull i CV'en til enhver pris, spesielt hvis du ikke har barn ennå, eller har noen å passe på dem. Bare ikke mist tid, den jobber mot deg når du ikke er i jobb. Finner du ikke jobb, ikke kast bort tid på det, som jeg har gjort, bare begynn med en gang med utdanning. Finner du noen som helst jobb, ikke tvil å ta den, dette er best for deg selv. Det blir lettere for deg å finne en bedre jobb senere, hvis du er i jobb når du søker.

Håper at dette hjalp litt og ønsker deg lykke til!

Endret 13. juni 2019 av Just passing by

[AnonymBruker]

Hei " Just passing by " takk dor ditt veeeeldig lang svar  Det ser ut at du er en veldig smart menneske, og klarer deg veldig fint i norskspråket, kanskje nesten som  en nordmenn. Jeg er sikker at det finnes jobber i noen sted hvor de kan ta i bruk ditt kunnskap. Jeg håper at alt går bra med deg i framtiden ! Vet du at det er også nettstudier, og noen høyskoler tilbyr videre utdanning? Eller årlige emner ? Kanskje du trenger bare det, for å vise at du klarer å fullføre en utdanning i norsk universitet? Ellers du vil helst ta en Master ? Jeg tror ikke at du trenger å ta en helt utdanning på nytt. 

Ditt råd om å være tålmodig var veldig nyttig, samt som alle de andre, men noen gangen vi må egentlig være tålmodig for å nådd målene våre. Heldigvis fikk jeg plass på universitet, og noen emner fra min tidligere utdanning skal bli innpasset. Jeg har også en jobb i dette øyeblikk, og skal både studere (nettstudier) og jobb fra August. Er også på et norskkurs . Jeg synes jeg har en god plan egentlig, bare trenger at motivasjonen min ville aldri forsvant. Norskspråket er det som jeg slitter mest, men bare etter 2 måneder på norskkurs jeg kan allerede se mye forbedring. Jeg er i min 40s også. Siste sjanse i livet kanskje...

Anonymkode: c923e...084

[Nooni]

På 9.6.2019 den 10.24, AnonymBruker skrev:

Er det noen her som kan gi noen råd, om karriereveiledning, utdanning , etc? Det inkluderer noen spørsmål angående utdanning fra landet mitt, utdanning jeg tenker å ta nå,  og angående min aktuell norsk nivå. 

Jeg prøvde å skrive et post her før, men fikk mange kritikk. Noen sa at jeg må bare jobbe i hva som helst, mitt norsk er veldig dårlig, osv. Men det er akkurat derfor jeg ville spørre noen spørsmål til noen med god erfaring i livet! Jeg vil helst at du skriver meg i privat, hvis det er mulig... tusen takk  

Anonymkode: c923e...084

Fokuser på ressursene dine og hva du har lyst til. Lag en langsiktig plan basert på dette, gjerne sammen med karrieresentret i kommunen du bor i. Den kortsiktige planen din kan være at du tar det du får bare for å tjene penger. Det er mange som gjør det på denne måten, fordi de er ansvarsfulle og ønsker å være selvstendige. Det er også en flott holdning som mange fremtidige arbeidsgivere vil sette stor pris på. 

Lykke til. 

(jeg synes forresten du skriver godt norsk) 

[Just passing by]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Vet du at det er også nettstudier, og noen høyskoler tilbyr videre utdanning? Eller årlige emner ?

Ja, det vet jeg selvsagt. Har bare vært så skråsikker på at jeg kunne få jobb likevel, måtte bare stå på og prøve en gang til. Og en gang til, og en gang til. Det var dumt, har bare gjort vondt verre. 

Du er omtrent på min alder, jeg tenkte at du var mye yndre, så det jeg skrev vet du sikkert alt selv, spesielt siden du har allerede valgt noe. Men da skal vi studere begge to, jeg begynner også denne august. Dette klarer vi!  Hvor mange år planlegger du å studere?

Jeg bestemte å prøve noe tillegsutdanning, og hvis dette heller ikke hjelper, skal ta en helt annen, på minst 3, maks 5 år. Dette er noe jeg har alltid drømt om ❤️, men aldri turde å si det høyt.. Da jeg så at jeg driver med dette på fritid år etter år (ikke på et professjonelt nivå selvsagt), og elsker dette sinnsykt, men det er et svært krevende studium og det er faktisk helt forskjellig fra alt jeg studerte før, så derfor er jeg kjemperedd at jeg ikke er flink nok og aldri klarer det. I tillegg, er det sikkert mange unge begavede studenter der, og så kommer det en sakte og dum gammel kjerring som snakker gebrokken norsk. Skumle saker! 😄 

Angående motivasjon, tenk på det som er aktuelt og viktig for deg.
Det viktigste for meg er å gi barna det de trenger. Og de trenger sårt en stabil bolig, og ikke noe man kan bli kastet ut fra når som helst, slik at vi har ingen anelse hvor vi skal å bo videre og om vi finner noe i det hele tatt. Dette er så ekstremt deprimerende. Jeg vil også kunne gi dem noe, de skal etter en stund trenge hjelp på vei til voksenlivet. Ellers blir de nødt til å ta studielånet fra Lånekassen bare for å fullføre videregående, når den tid kommer. Ikke noen bra start for livet, synes jeg. Jeg må bare klare å fikse alt før dette.
Har du noen lignende utfordringer, skal de sikkert holde motivasjonen oppe. 

[AnonymBruker]

21 minutter siden, Just passing by said:

Ja, det vet jeg selvsagt. Har bare vært så skråsikker på at jeg kunne få jobb likevel, måtte bare stå på og prøve en gang til. Og en gang til, og en gang til. Det var dumt, har bare gjort vondt verre. 

Du er omtrent på min alder, jeg tenkte at du var mye yndre, så det jeg skrev vet du sikkert alt selv, spesielt siden du har allerede valgt noe. Men da skal vi studere begge to, jeg begynner også denne august. Dette klarer vi!  Hvor mange år planlegger du å studere?

Jeg bestemte å prøve noe tillegsutdanning, og hvis dette heller ikke hjelper, skal ta en helt annen, på minst 3, maks 5 år. Dette er noe jeg har alltid drømt om ❤️, men aldri turde å si det høyt.. Da jeg så at jeg driver med dette på fritid år etter år (ikke på et professjonelt nivå selvsagt), og elsker dette sinnsykt, men det er et svært krevende studium og det er faktisk helt forskjellig fra alt jeg studerte før, så derfor er jeg kjemperedd at jeg ikke er flink nok og aldri klarer det. I tillegg, er det sikkert mange unge begavede studenter der, og så kommer det en sakte og dum gammel kjerring som snakker gebrokken norsk. Skumle saker! 😄 

Angående motivasjon, tenk på det som er aktuelt og viktig for deg.
Det viktigste for meg er å gi barna det de trenger. Og de trenger sårt en stabil bolig, og ikke noe man kan bli kastet ut fra når som helst, slik at vi har ingen anelse hvor vi skal å bo videre og om vi finner noe i det hele tatt. Dette er så ekstremt deprimerende. Jeg vil også kunne gi dem noe, de skal etter en stund trenge hjelp på vei til voksenlivet. Ellers blir de nødt til å ta studielånet fra Lånekassen bare for å fullføre videregående, når den tid kommer. Ikke noen bra start for livet, synes jeg. Jeg må bare klare å fikse alt før dette.
Har du noen lignende utfordringer, skal de sikkert holde motivasjonen oppe. 

 

11 hours ago, Just passing by said:

Enig. Jeg også blir nødt til å glemme nå min 7 års godkjent høyere utdanning pluss flere års jobberfaring fra hjemlandet mitt og skal begynne alt helt fra bunnen. Ikke-vestlige utdanninger, spesielt hvis de ikke er i realfag, er sterkt undervurdert i Norge (les: helt ubrukelig). Og det er, dessverre, ikke alltid mulig for innvanderere å flytte tilbake. Jeg er aleneforelder som har mistet alt i hjemlandet, har hverken hjem noen steder eller noen av familie, bortsett fra egne barn, som ironisk nok tror at de er norske (de kommer til å bli overrasket når de blir større og skjønner at man må være etnisk norsk i tre-fire generasjoner for å kalles norsk).
Jeg kan bekrefte, alt er lett for meg pr definisjon, jeg er jo innvandrer. 

Jeg får ingen jobber fordi jeg er stadig enten overkvalifisert eller "altfor utenlandsk", altså når jeg søker på jobber jeg er kvalifisert til, får jeg ingen svar i det hele tatt, bortsett fra "beklager, vi har ansatt en annen". Ble aldri kalt inn på intervju, ikke en eneste gang (!) på 6 år, med 20-40 søknader pr måned, der minst halvparten er jobber som er relevante til min kvalifikasjon. Den er altså etterspurt, dette er en av de yrkene der finnes mange jobber. Bare ikke med et navn som mitt. Med mitt navn kan man sikkert bli bare renholder. Og jeg har ingenting mot å jobbe som en eller med noe lignende heller, men får avslag der pga jeg er overkvalifisert. Kan heller ikke tie om den lange utdanningen/jobberfaringen min og lyve om svære hull i CVen.

Forresten, jeg prøvde en gang å sende åpen jobbsøknad med min vanlig CV, men under et norsk navn, byttet også utdanningssteder til tilsvarende norske. Fikk plutselig flere svar i løpet av en uke. Det var litt gøy, men løftet ikke selvfølelsen, siden jeg forblir jo utlending uansett. Jeg kan heller ikke bevise diskriminering, man kan alltid si at jeg har uegnet personlige egenskaper. Men på den måten visste jeg i hvert fall at selve CV'en min er helt i orden.
Jeg prøvde en gang til, den andre gangen igjen med norske universiteter, men under utenlandk navn. Responsen ble verre enn med norsk navn, men jeg ble plutselig kalt på et par intervju. Dette var som å komme i frisk luft etter å ha vært innesperret i lang tid: det finnes hop, yippi! Nettopp da skjønte jeg at jeg ikke har noen som helst sjanser (bortsett fra ren flaks som jeg ikke vil satse på) om jeg ikke skaffer meg en helnorsk utdanning. 

Ikke misforstå meg, jeg skriver alt dette ikke for å kritisere nordmenn eller kalle dem rasister eller noe, nei. På de fleste steder i verden, der samfunnet ikke er multikulturelt fra før, spesielt i små land, mindre byer eller bygd, har folk den samme holdning. Noen er mer åpne og nysgjerrig etter andre av natur, mens nordmenn er litt mer lukket, og det er helt greit for meg. Jeg er introvert selv (lange tekster gir oss ut, ja).
Jeg også forstår at skepsis/fremmedangst kan delvis være ren fornuft: er arbeidstaker innvandrer, snakker h*n ofte dårlig norsk og har sterke kulturelle forskjeller, dette fører nesten alltid til misforståelser og i verste fall konflikter eller dårlig jobb. Ikke ansett utlendingen, og du har på forhånd kvittet deg alt dette. 
Min eneste løsning er altså utdanning. Har man norsk utdanning, har man vært i nær kontakt med nordmenn i en rekke år, må kunne bedre norsk (ellers klarer man ikke å studere), og kan det som står i pensumet, altså tilsvarer alle formelle krav i forhold til jobben, helt uten tvil. Nordmenn liker ikke å ta risiko, de liker å være forsikret fra alle kanter på best mulig måte, og det skjønner jeg godt.
 

Så nå skal jeg studere helt på nytt for å få en norsk utdanning, selv om jeg ikke er ung lenger (har ikke en gang rett på 100% studielån fra Lånekassen pga alderen). Det føles ekstremt dumt og gjør meg nesten fysisk vondt, at jeg må rett og slett kaste bort så mange gode ressurser jeg har, fordi nordmenn er skeptiske til fremmede. Men sånn er det. 

Jeg skal samtidig passe på ungene mine, som krever både mye tid og oppmerksomhet og penger til klær og aktiviteter. Men jeg håper at det blir lettere å få jobb når jeg er i norsk utdanning, enn med en ferdig utenlansk utdanning. Da blir det forhåpentligvis studier, jobb og barnepass. Jeg prøver akkurat nå å få det til. I motsetning til de fleste, har jeg ingen familie eller nettverk som kunne hjelpe meg ut, hvis jeg havner i vansker. NAV kan heller ikke hjelpe meg, de snakker veldig tydelig om dette - vil du studere, må du klare deg med studielånet, ellers må du avslutte studiet og fortsette med jobbsøknader (som jeg vet allerede ikke gir jobb, jeg blir bare eldre og det voksende hullet i CV hjelper heller ikke), meningsløse jobbklubber, midlertidige boliger hvor jeg kan bli kastet ut når som helst, og alt dette for resten av livet. Prøv å finne et sted til leie, når du er utenlandsk, alene med barn og uten jobb. Bare prøv, det er kjempegøy. Mens alle rundt ser på deg som om du er lat dritt som utnytter systemet, stjeler rett fra lommeboken til alle og lever som konge i paradis. Jeg ville aldri ønske noen dette livet, og nettopp derfor prøver å klatre ut av det.

Til TS: Jeg er ingen karriereveileder, men jeg synes at du bør først og fremst velge det som passer personligheten og evnene dine, og bare ut av det som passer deg, velge en jobb som har de beste jobb- og karrieremuligheter (og ikke i den motsatte rekkefølgen, når penger verdsettes høyere enn egne evner).

Du kjenner deg selv sikkert bedre enn noe andre. Hva er dine interesser? Tenk på dine mest banale hverdagslige aktiviteter, de sier svært mye om deg: liker du f.eks. mote og klær, ny teknologi, å reparere biler eller møbler, lage programmer eller skrive morsomme historier, spille musikk eller å tegne og male, er du god med elektronikk, liker å gå lange turer i naturen, trener gjerne, lager gourmet mat, eller kanskje trøster ofte venner som havner i vansker og hjelper dem med råd, liker å organisere fester, liker å strikke, sy eller lignende, liker sukodu, brettspill og sære matteoppgaver, liker å tulle med barn, passe på blomstre i hagen, trene en hund, o.s.v, alt mulig. Hvis du teller tid til enhver fritidsaktivitet i løpet av uken, hva bruker du mest tid på, helt frivillig? Til og med katter på Facebook kan være en indikasjon på dine interesser og personlighet. Tenk på noe som du virkelig trives med og er sikkert god i, som du kunne omgjøre til jobb eller finne en relevant jobb, som du kunne enten ta med en gang, eller utdanne deg til. Det er aktiviteter som man ofte ikke setter pris på og tar for gitt, men som kan være både meningsfulle og lønnsomme. 

En annen måte å velge på er å tenke hvordan du liker å jobbe. Alene eller med andre (få eller mange; barn, voksne eller eldre; lede andre eller bli ledet osv), foretrekker du å vite dine rutinearbeidsoppgaver presist og følge et klart mønster eller vil være kreativ og finne egne måter å jobbe på, ser du bedre det store bildet eller detaljene, trives best inne eller ute, 8-16 eller turnus, med objekter eller med ideer, rolig eller i mye bevegelse osv..

Ellers ut fra egen erfaring anbefaler jeg deg på det sterkeste å være tålmodig, gro tykk hud og ikke ta personlig alt som blir sagt om utlendinger, prøv å ikke bry deg om det. De fleste som er negative er sikkert ikke så slemme som de høres ut. Få deg utdanning, vær aktiv og unngå hull i CV'en til enhver pris, spesielt hvis du ikke har barn ennå, eller har noen å passe på dem. Bare ikke mist tid, den jobber mot deg når du ikke er i jobb. Finner du ikke jobb, ikke kast bort tid på det, som jeg har gjort, bare begynn med en gang med utdanning. Finner du noen som helst jobb, ikke tvil å ta den, dette er best for deg selv. Det blir lettere for deg å finne en bedre jobb senere, hvis du er i jobb når du søker.

Håper at dette hjalp litt og ønsker deg lykke til!

Du kan skifte navn? Ta et norskt ett? Eller du kan skrive en litt mer personlig søknad hvor du forteller om hindringene du har møtt på veien, og lærdommen det har medført. Jeg har erfaring med å være  fremmede land hvor jeg ser helt annerledes ut, og har måttet lære meg språket og søke opphold og arbeidstillatelse, i tillegg til at jeg måtte forklare meg selv for å motbevise stereotypier og fremmedfrykt (mot meg). Det kan likevel ikke sidestilles med din situasjon som flyktning, siden jeg når som helst kunne ta en full retrett og dra hjem med halen mellom bena. Når jeg hører det du forteller, skammer jeg meg over å være norsk. Men det jeg er helt sikker på er at hvis jeg kan klare det, så kan du også!

Anonymkode: 8b54b...3ce

[Just passing by]

10 minutter siden, AnonymBruker said:

 

Du kan skifte navn? Ta et norskt ett? Eller du kan skrive en litt mer personlig søknad hvor du forteller om hindringene du har møtt på veien, og lærdommen det har medført. Jeg har erfaring med å være  fremmede land hvor jeg ser helt annerledes ut, og har måttet lære meg språket og søke opphold og arbeidstillatelse, i tillegg til at jeg måtte forklare meg selv for å motbevise stereotypier og fremmedfrykt (mot meg). Det kan likevel ikke sidestilles med din situasjon som flyktning, siden jeg når som helst kunne ta en full retrett og dra hjem med halen mellom bena. Når jeg hører det du forteller, skammer jeg meg over å være norsk. Men det jeg er helt sikker på er at hvis jeg kan klare det, så kan du også!

Anonymkode: 8b54b...3ce

Du bør absolutt aldri skamme deg for å være norsk! Fremmedfrykt finnes overalt, du sa det selv. Jeg ville absolut ikke dramatisere, det var ikke meningen, fikk bare litt reaksjon på den første kommentaren til TS om at NAV hjelper bare innvandrere.
Jeg er heller ikke flyktning, prøvde å flytte tilbake til hjemlandet (selv om jeg ikke har noen familie der, alle er døde), men mundighetene der ville ikke gi mine barn, som er norske statsborgere, oppholdstillatelse og kastet oss ut av landet, selv om jeg har søkt på alt i god tid og fulgte alle reglene.. Mitt eget hjemland har altså mye sterkere fremmedfrykt enn Norge, de kastet ut sin egen statsborger, meg, alene med små barn. Dette var litt av sjokk for meg, jeg visste ikke at dette var en gang mulig, men det viste seg at dette skjer der ikke så sjeldent. Der ser du forskjellen. Det er ikke bare bare å flytte alene dit og tilbake.. Norge tok oss i mot, og vi fikk alt man trenger av midlertidig hjelp, og det er min feil at jeg ikke klarte å fikse situasjonen. Det tok meg litt for mye tid til å skjønne at den veien jeg gikk ikke ledet noen steder.

Men jeg blir litt opprørt når man skammer seg om å være norsk. De absolutt fleste nordmenn er ordentlige, ærlige og generelt gode mennesker, du bør være stolt av å være en av dem. Jeg kan godt forstå at man kan bli trøtt av litt for mange utlendinger og deres uendelige problemer. Jo verre økonomisk situasjon skal bli i Norge, jo mer innvandrere skal bli hold for ansvar for dette, så det blir sikkert bare verre i framtiden, spesielt når gass/olje er helt borte.
 
Jeg skal ikke skifte navn, jeg snakker jo rart, har utenlandsk statsborgerskap, pluss jeg studerte i utlandet, i ett av de minst populære landene for nordmenn. Kan jeg hete Kari Nilsen med en slik bagasje? Navnet kan ikke forandre alt dette, men jeg må innrømme at jeg har tenkt om å skifte barnas navn. Men jeg tror at jeg bør heller gjøre alt mulig for at de skal være veldig ressursterke og skal komme i jobb så tidlig som mulig, helt fra 13-14-år. Håper at det skal gå bra for dem, hvis de har mye jobberfaring i Norge, selv om de har litt upopulære navn. Det er selvfølgelig litt vanskeligere for utlendinger, men når mitt eget land har nektet oss tilgang, har vi egentlig noen rett å klage på Norge, som hjelper oss? Tror ikke det.

[AnonymBruker]

Tror trikset er å ta en så høy utdanning at man slipper unna en del bransjer og jobber der hvor rasismen er stor.

Anonymkode: 63eff...21a

[AnonymBruker]

19 timer siden, Just passing by skrev:

Jeg er aleneforelder som har mistet alt i hjemlandet, har hverken hjem noen steder eller noen av familie, bortsett fra egne barn, som ironisk nok tror at de er norske

Jeg får ingen jobber fordi jeg er stadig enten overkvalifisert eller "altfor utenlandsk", altså når jeg søker på jobber jeg er kvalifisert til, får jeg ingen svar i det hele tatt, bortsett fra "beklager, vi har ansatt en annen". Ble aldri kalt inn på intervju, ikke en eneste gang (!) på 6 år, med 20-40 søknader pr måned, der minst halvparten er jobber som er relevante til min kvalifikasjon. Den er altså etterspurt, dette er en av de yrkene der finnes mange jobber. Bare ikke med et navn som mitt. Med mitt navn kan man sikkert bli bare renholder. Og jeg har ingenting mot å jobbe som en eller med noe lignende heller, men får avslag der pga jeg er overkvalifisert. 

Forresten, jeg prøvde en gang å sende åpen jobbsøknad med min vanlig CV, men under et norsk navn, byttet også utdanningssteder til tilsvarende norske. Fikk plutselig flere svar i løpet av en uke. Det var litt gøy, men løftet ikke selvfølelsen, siden jeg forblir jo utlending uansett. Jeg kan heller ikke bevise diskriminering, man kan alltid si at jeg har uegnet personlige egenskaper. Men på den måten visste jeg i hvert fall at selve CV'en min er helt i orden.
Jeg prøvde en gang til, den andre gangen igjen med norske universiteter, men under utenlandk navn. Responsen ble verre enn med norsk navn, men jeg ble plutselig kalt på et par intervju. Dette var som å komme i frisk luft etter å ha vært innesperret i lang tid: det finnes hop, yippi! Nettopp da skjønte jeg at jeg ikke har noen som helst sjanser (bortsett fra ren flaks som jeg ikke vil satse på) om jeg ikke skaffer meg en helnorsk utdanning. 

Ikke misforstå meg, jeg skriver alt dette ikke for å kritisere nordmenn eller kalle dem rasister eller noe, nei. På de fleste steder i verden, der samfunnet ikke er multikulturelt fra før, spesielt i små land, mindre byer eller bygd, har folk den samme holdning. Noen er mer åpne og nysgjerrig etter andre av natur, mens nordmenn er litt mer lukket, og det er helt greit for meg. Jeg er introvert selv (lange tekster gir oss ut, ja).
Jeg også forstår at skepsis/fremmedangst kan delvis være ren fornuft: er arbeidstaker innvandrer, snakker h*n ofte dårlig norsk og har sterke kulturelle forskjeller, dette fører nesten alltid til misforståelser og i verste fall konflikter eller dårlig jobb. Ikke ansett utlendingen, og du har på forhånd kvittet deg alt dette. 
Min eneste løsning er altså utdanning. Har man norsk utdanning, har man vært i nær kontakt med nordmenn i en rekke år, må kunne bedre norsk (ellers klarer man ikke å studere), og kan det som står i pensumet, altså tilsvarer alle formelle krav i forhold til jobben, helt uten tvil. Nordmenn liker ikke å ta risiko
 

Så nå skal jeg studere helt på nytt for å få en norsk utdanning, selv om jeg ikke er ung lenger (har ikke en gang rett på 100% studielån fra Lånekassen pga alderen). Det føles ekstremt dumt og gjør meg nesten fysisk vondt, at jeg må rett og slett kaste bort så mange gode ressurser jeg har, fordi nordmenn er skeptiske til fremmede. Men sånn er det. 

Men jeg håper at det blir lettere å få jobb når jeg er i norsk utdanning, enn med en ferdig utenlansk utdanning. Da blir det forhåpentligvis studier, jobb og barnepass. Jeg prøver akkurat nå å få det til. I motsetning til de fleste, har jeg ingen familie eller nettverk som kunne hjelpe meg ut, hvis jeg havner i vansker. NAV kan heller ikke hjelpe meg, de snakker veldig tydelig om dette - vil du studere, må du klare deg med studielånet, ellers må du avslutte studiet og fortsette med jobbsøknader (som jeg vet allerede ikke gir jobb, jeg blir bare eldre og det voksende hullet i CV hjelper heller ikke), meningsløse jobbklubber, midlertidige boliger hvor jeg kan bli kastet ut når som helst, og alt dette for resten av livet. Prøv å finne et sted til leie, når du er utenlandsk, alene med barn og uten jobb. Bare prøv, det er kjempegøy. Mens alle rundt ser på deg som om du er lat dritt som utnytter systemet

Ellers ut fra egen erfaring anbefaler jeg deg på det sterkeste å være tålmodig, gro tykk hud og ikke ta personlig alt som blir sagt om utlendinger, prøv å ikke bry deg om det. De fleste som er negative er sikkert ikke så slemme som de høres ut. 

Den NAV kommentaren er ikke noe å bry seg om. Sånne idiotiske kommentarer er det som regel de kunnskapsløse som slenger rundt seg med - dessverre er det en del av disse som også har fordommer. De av oss som er oppdatert, derimot, vet at rettighetene i NAV er "større" jo mer penger man har tjent fra før av, fordi hele NAV-systemet er lagt opp slik at de som har tjent en gjennomsnittelig lønn (eller mer) er de som kan ta ut makssatsene i NAV og som regel er det ikke innvandrere i en sårbar situasjon som har evnen til å ta ut "makssatsene" til NAV da de ikke har hatt muligheten til å tjene ca 600.000 kroner i løpet av minst 3 år på rad, slik at makssatsene kan slå inn her i tilfellet man blir syk eller faller ifra arb.livet.

Så uten høy nok inntekt (eller inntekt overhodet), så blir man henvist til minimumsatser, og det er absolutt ikke noe gøy å være på minimumsatser hos NAV. 

Det fungerer nemlig slik - dette er hypotetiske eksempler.

Inntekt: 600.000 kr. Er blitt syk i et år. Har rett på 600.000 kr i sykepenger.

Inntekt: 300.000 kr. Er blitt syk i et år. Har rett på 300.000 kr i sykepenger. 

Skal man ha dagpenger eller AAP, så er det samme greia igjen, bare med 2 / 3 av bruttoinntekt, sånn ca. Igjen, den som tjente 600.000 kr før, ville ha fått rett under 400.000 kr i satser, mens den som tjente 300.000 kr før ville ha fått under 200.000 kr i diverse satser, noe som tilsvarer altså en minstepensjonist, og det er heller ikke noe gøy å være minstepensjonist nå for tiden. Tvert imot, er det et vanskelig liv.

Er man blitt ufør, så er det samme greia med satsene som nevnt over. De som har tjent 600.000 kr tidligere, ville ha havnet på ca 400,000 kr som ufør, mens de som har tjent ca 350,000 kr, får ikke mer enn 246.000 kr som ufør. 

I Norge beregnes tross alt satsene prosentmessig utifra hva man har tjent tidligere, også har man minimumsatser (som det ikke er noe gøy å være på overhodet) for de som ikke har tjent noe / eller tjent for lite fra før av.

Også er det slik at når man sliter på arb.markedet, og blir diskriminert, så får man ikke ta del av boligoppgangen som vi har vært vitne til i en del år nå, noe som betyr at de som tjener ca 600.000 kr i året har akkumullert millioner og millioner av kroner som følge av dette, så hvis de som tjener 600.000 kr i året, faller ifra arb.livet, så har de mest sannsynlig allerede nedbetalt leilighet og vel så det - så kan de i tillegg "håve" inn makssatsene fra NAV.

Mens de som sliter på arb.markedet, må gå fra husleie til husleie og "kaste penger ut av vinduet", så blir man henvist til minimumsatser fra NAV og må ellers betale "full husleie" med denne minimumsatsen, noe som viser at forskjellen mellom minimum- og makssats blir enda mer horribel. 

For å oppsummere: De som tjener "mest" - altså ca 600.000 kr og oppover, er som regel er de som eventuelt har mest nytte av NAV om det går noe galt i livet deres, for det er rundt denne inntekten makssatsene slår inn på absolutt alle plan og uansett hva det måtte gjelde.

Flyktninger tjener som regel ikke noe i nærheten av 600.000 kr i året, ei heller gjør mange med innvandrerbakgrunn det, iallfall ikke i forhold til antallet såkalte "etniske nordmenn" som har ca 600.000 kr i inntekt. 

Nå som reglene for den kunnskapsløse "debattanten" som brukte NAV som "argument" i sitt første svar er blitt redegjort for, så har jeg lyst å kommentere noen av dine tanker og uttalelser. 

Du har hatt en vond opplevelse av krig og det er viktig at du deler din historie. Men samtidig tråkker du deg selv ned, og viser "forståelse" for litt av hvert. Du viser "forståelse" for rasisme disse arb.givere står for. Videre så mener du til og med at det er "delvis sunn fornuft" å være skeptisk. Nei, det er ikke "sunn fornuft" å prøve å nærme seg ideologien til Adolf - det er nettopp grunnen til at du har opplevd krig, nettopp fordi du opplevde rasisme i ditt opprinnelige hjemland. 

Det mange nordmenn ikke forstår, og man bør lære så mange som mulig dette poenget, og poenget er at den delen av de rasistiske nordmennene tror at "ditt land" er Norge fra 1945, men realiteten er ikke slik. "Ditt land" ble ikke medlem av NATO i 1949, ei heller er ditt land "homogent", ei heller fikk landet ditt Mashall-hjelpen, ei heller finner landet ditt mye fisk, rent vann, skog, olje- og gass, osv, osv. Så du trenger IKKE å forsvare deg med at du ikke kan reise til "ditt land", fordi da legitimerer du bare rasistene som driver deg på flukt fra skanse til skanse.

Husk igjen, at du har opplevd rasisme i ditt eget land, og du bør definitivt IKKE akseptere enda mer rasisme i ditt nye hjemland, som er altså Norge. Husk at Norge er også dine barn sitt hjemland, og de bør ikke vokse opp ved å tro at det skal være "greit" å bli diskriminert. 

Det er slik at mange med innvandrerbakgrunn blir diskriminert, ja. Dette er et stort problem som man ikke kan drive og feie under teppet lenger. 

Du må huske på at de som kritiserer deg for å være "lat" eller "snylter" er de samme idiotene som gjerne mener to ting og det er at det enten er 1) Helt greit å diskriminere minoriteter eller at 2) At det angivelig "ikke finnes rasisme" - altså de feier det under teppet med vilje. Med andre ord, disse folkene liker når noen med innvandrerbakgrunn sliter, så rasisme er på en måte sadisme. 

Dette er altså de samme folkene som mener at du får "alt av NAV", samtidig som de forsvarer alle etnisk-norske mannlige arb.givere som elsker å diskriminere. 

Mange glemmer at det er ikke du som er i en maktposisjon for å få en jobb. Det er det arb.giveren som sitter med den nøkkelen - og arb.giveren er som regel i mange tilfeller, en etnisk norsk mann, som gjerne stemmer på partier som Høyre og Frp, og Frp er ikke akkurat fan av minoriteter. 

Alt du kan gjøre som arb.søker er å prøve å gjøre deg så "attraktiv" som mulig via kurs / utdanning / og øve deg på diverse måter man skal være på jobbintervjuet. Men utover det, får du ikke gjort så mye mer enn det. 

I Norge går de fleste stillinger via nettverk, så dette er kritikkverdig, og det er slik andre med minoritetsbakgrunn får jobb. Mens de som er "henvist" og "dømt" til å bare forholde seg til søknader, CV og alt det der, opplever mye mer brutal diskriminering siden de ikke har personlig nettverk. 

Det er også helt feil når du sier at en "arb.taker snakker dårlig norsk", osv. Dette er bare tull og du prøver med dette å "hvitvaske" den diskrimineringen minoriteter blir utsatt for. 

Du har tydeligvis glemt at mannlige, etnisk norske arb.givere har diskriminert i lang tid etnisk norske kvinner, uten å nøle. Norske kvinner ble fortalt at det er bare noe "de innbiller seg", til kvinnene sa STOPP og tok opp kampen mot "Gutteklubben Grei". Men norske kvinner hadde selvsagt langt bedre utgangspunkt i å kunne ta opp denne kampen. De utgjør minst 50% av befolkningen og er en "homogen" gruppe da de tok opp kampen mot diskrimineringen de var systematisk utsatt for. Selv idag, blir etnisk norske kvinner til dels diskriminert med tanke på om hun kommer til å bli gravid og dermed bli en "utgift" for bedriften. 

Så for å runde av svaret mitt - det er helt feil å fremstille det som om arb.søkere med innvandrerbakgrunn "snakker dårlig norsk eller ikke har norsk utdanning". Mange som snakker flytende norsk og har norsk utdanning blir også diskriminert, og dette er et stort problem. 

Disse arb.givere forstår ikke at de bryter norsk lov. Jeg gjentar, de bryter norsk lov. Men så er det alltid vanskelig å kunne ta opp kampen mot denne diskrimineringen når man er helt alene. Derfor bør det dannes en slags "fagforening" av arb.søkere med innvandrerbakgrunn som kan bli en slags gruppe som vil prøve å belyse dette problemet, som dysses ned av dagens høyreorienterte regjering. Og ikke minst, når du har medier idag som eksisterer kun for å spy ut hat og dr!tt mot innvandrere hver eneste dag. 

Her er et godt innlegg fra Likestillings- og diskrimineringsombudet som du bør lese - det er fra 2013.

https://www.ldo.no/nyheiter-og-fag/Arkiv/Featured-news/Diskriminering-er-ikke-en-folelse/

Hvis du ser på statistikken til høyre, så ser du statistikken som viser prosentandelen av arb.ledige, 6 måneder etter avsluttet mastergrad. 

Som du ser så er det massiv diskriminering på gang, når den "øvrige befolkningen" har en ledighet på 6,5%, mens de samme kandidatene, fra samme klasse og fra samme universitet har 24% arb.ledighet. 

https://universitas.no/sak/64761/abdoollah-har-fatt-avslag-pa-over-60-jobbsoknader-/

Det er noe ekstremt galt når ledigheten er et sted mellom 3,5 til 4 ganger høyere hos kandidater fra samme universitet / klasse og med norsk utdanning på masternivå, kun fordi de har ikke-vestlig bakgrunn.

Som du ser, så blir til og med vestlige innvandrere diskriminert - altså folk fra Vest-Europa, USA og Canada. Her er ledigheten dobbelt så høy, altså 13%. Så det er "litt bedre", men viser likevel hvor mange med fordommer innhar posisjoner i dette landet. 

Lyspunktet er at ca 76% av de med ikke-vestlig bakgrunn får seg jobb likevel, men det er ille når 1 av 4 blir likevel diskriminert på denne måten. Videre betyr det ikke at de ca 76% som har fått jobb, har fått relevant jobb på det nivået de er kvalifisert for, så her må man regne med at noen prosenter har nok "nedgradert" seg selv ned og tatt kanskje en jobb som krever kun bachelor til tross for at de har mastergrad. 

Det var alt jeg ville si med tanke på din kommentar. Om du har mulighet til å ta utdanning, og det er ikke bare bare i disse dager da studielånet er ikke til å leve av, så er det viktig at du forandrer din tankegang og slutter med å forsvare diskrimineringen som du mener er "delvis forståelig" - for det er ikke noe forståelig ved det i det hele tatt. Å diskriminere betyr å foreta avgjørelser på et irrasjonelt grunnlag og diskriminering kommer du til å være utsatt for også når du tar en norsk utdanning. 

Mitt tips når du søker jobb er iallfall å søke steder hvor arb.plassen allerede har ansatte minoriteter fra før av. Da vet du iallfall at du får rettferdig behandling, selv om du ikke skulle ha fått jobb der. 

Så har du en del bedrifter som er blendahvite, mange av disse kunne Adolf ha vært meget stolt av idag og det er selvsagt blant disse bedriftene man opplever mest diskriminering, og ikke hos de som allerede har ansatte med minoritetsbakgrunn. 

 

 

 

 

Anonymkode: 20d8a...97a

[Just passing by]

18 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvis du ser på statistikken til høyre, så ser du statistikken som viser prosentandelen av arb.ledige, 6 måneder etter avsluttet mastergrad. 

Som du ser så er det massiv diskriminering på gang, når den "øvrige befolkningen" har en ledighet på 6,5%, mens de samme kandidatene, fra samme klasse og fra samme universitet har 24% arb.ledighet. 

https://universitas.no/sak/64761/abdoollah-har-fatt-avslag-pa-over-60-jobbsoknader-/

Føler meg kvalm nå. Hadde vært bedre om jeg ikke viste om dette, da hadde jeg i hvert fall noe håp og stor motivasjon, for første gang etter flere år i depressjon. Har vært dypt deprimert alle de siste årene, så derfor har ingen nettverk i det hele tatt, hverken norsk eller ikke-norsk, og hvis mange innvandrere får jobb gjennom nettverk.... da sjansene mine er svært tynne.

Ja, jeg prøver å forstå folk, for å finne en eller annen måte å tilpasse meg til samfunnet. Ellers føles alt helt håpløst. Vet ikke nå hva jeg egentlig bør gjøre. Men takk for kommentaren likevel. 

[AnonymBruker]

Jeg er også innvandrer men med master fra norsk skole. Det var ekstremt høy ledighet blant mine venner med innvandrer bakgrunn. Mange hadde høye karakterer. Vikariat ble til slutt endringen. Og ja jeg har nedgradert meg selv til en jobb som kun krever bachelor etter 3 harde år med søking. 

Jeg opplever at det er mindre diskriminering innen medisin/ingeniør fag /IT enn økonomi. Men det er kun inntrykket jeg har fått av mine venner. 

Jeg anbefaler å studere IT. Det er høy etterspørsel for tiden. 

Anonymkode: c0816...fac

[AnonymBruker]

Og forresten, grunnen til at innvandrere sliter er ikke bare pga diskrimering. Det er kun 50% av problemet. 

Innvandrer har oftest: 

svakere norskkunnskaper.

annen kultur/språk,trosberetning og lite tilnærmet ingen nettverk. Dette er en ond sirkel. Innvandrere henger med andre innvandrere uten nettverk og med de samme problemene. Vi 1-2. generasjonsinnvandrere blir ikke 100% integrert. 

Anonymkode: c0816...fac

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er også innvandrer men med master fra norsk skole. Det var ekstremt høy ledighet blant mine venner med innvandrer bakgrunn. Mange hadde høye karakterer. Vikariat ble til slutt endringen. Og ja jeg har nedgradert meg selv til en jobb som kun krever bachelor etter 3 harde år med søking. 

Jeg opplever at det er mindre diskriminering innen medisin/ingeniør fag /IT enn økonomi. Men det er kun inntrykket jeg har fått av mine venner. 

Jeg anbefaler å studere IT. Det er høy etterspørsel for tiden. 

Anonymkode: c0816...fac

Det er feil, innvandrere blir også diskriminert selv om de har realfag / ingeniørfag.

Sitat helt nederst i artikkelen under "Ledige innvandrere"

Blant ikke-vestlige innvandrere med master innen naturvitenskapelige og tekniske fag er ledigheten på 32,7 prosent, sammenlignet med 15 prosent for alle, uansett innvandringsbakgrunn.

https://khrono.no/nifu-arbeidsledighet-kandidatundersokelsen/stor-og-okende-arbeidsloshet-blant-ikt-kandidater-med-master/221431

Så diskrimineringen er høy hva gjelder økonomi / IT / ingeniørfag, fordi alle disse retter seg mot det private næringslivet og det er her du finner mest diskriminering. I staten derimot, er det mindre diskriminering. Det er viktig å huske på at diskrimineringen ikke er "jevnt fordelt", men høyere innenfor visse områder og lavere innenfor andre områder. 

F eks medisin, som du har nevnt, der er det lite diskriminering, men det er fordi det er et profesjonsstudie. Det samme gjelder psykolog, tannlege og lignende - det er lite diskriminering i disse yrkene. Men ikke alle kan bli enten lege, tannlege eller psykolog. Man kan bli selvsagt noe annet som retter seg mot offentlig sektor slik som sykepleier, lærer, barnehage, miljøarbeider / sosionom og lignende. 

Men det er trist og ikke minst er diskriminering ulovlig, og dette her fører til at vi får også "ghettofisering" på arbeidsplassene også, der mange minoriteter er "representert" i typiske arbeideryrker, også har du en minoritetselite i toppen, og ingenting imellom. Så det virker som det er "enten eller" for mange med minoritetsbakgrunn. Enten havner du i toppen eller i bunnen, som det er større sjanse for å havne i, og veldig få havner midt imellom. Dette "midtsjiktet" er altså "blokkert" av det private næringslivet som diskriminerer og blokkerer for mange innenfor økonomi / ingeniør / IT ++. 

Jeg synes at det blir feil av deg å si at noen har "dårlige norskkunnskaper" om de ikke skriver helt 100% perfekt norsk. Faktisk er det få som greier det. Om man har en B eller A på en masteroppgave, så taler det for seg selv og er et tegn på kvalitet. Men nå la jeg også ut en link som viser at en fyr som fikk karakter A på masteroppgaven sin (Rettsvitenskap) sliter fortsatt med å få jobb, og rettsvitenskap er et slikt typisk yrke der 100% korrekt norsk er veldig viktig. 

Trosberetning er stort sett privat og så lenge man ikke har problemer med å hilse på alle og krever ikke "spesiell mat", så er det ikke så mye mer man kan gjøre for å "integrere seg" i jobbsøkerprosessen. 

Nettverk er viktig, ja, men igjen, det må to parter til som skal være åpne ovenfor hverandre. Det er ingen tvil i at siden mange med minoritetsbakgrunn er i en sårbar posisjon, så er de fleste åpne for å møte nordmenn. En del nordmenn, derimot, ser ikke noe "gevinst" i å omgås innvandrere da de ikke har "likestilt sosial kapital". Altså det blir slik at innvandreren drar betydelig større fordel av å kjenne nordmannen enn omvendt, hvis du skjønner. 

Så igjen, jeg synes at enda en av dine antagelser her er feil, fordi en del nordmenn gidder ikke å bygge nettverk med såkalte "svake mennesker", hvis du skjønner, og med "svak" mener jeg "lav sosial kapital", hvis jeg skal bruke det uttrykket. Derfor satser innvandrere på høye karakterer, siden dette er det eneste, objektive målbare "parameteret" som viser at de er faglig dyktige. Men som du allerede ser, så blir de diskriminert uansett, til tross for veldig gode karakterer. 

Jeg nevnte dette tidligere: Når du sender en søknad i det private næringlivet, så er altså sjansen stor for at sjefen er en mann, som gjerne stemmer på høyreorienterte partier som Høyre og Frp og spesielt Frp er ingen fan av minoriteter. Yrker som økonom / ingeniør / IT er typiske yrker som tiltrekker et flertall av menn og ikke minst, menn som stemmer politisk sett til høyre. Så da blir innvandreren helt "knust" i søknadsprosessen. 

Så har du det motsatte - der diskrimineringen er betydelig lavere hvis du har profesjon (da er du din egen sjef) eller om du søker jobb i det offentlige, hvor mange som stemmer på AP og SV jobber og der vil de behandle deg mer rettferdig. Dessuten har det offentlige klarere regler på hvem som er "best" og hvordan det blir målt i forhold til det private. 

Men vi kan ikke ha det slik for alltid, at mye av det private næringslivet skal være "blokkert" for mange med minoritetsbakgrunn og noe må gjøres med dette problemet da diskriminering er faktisk ulovlig og bryter norsk lov. Sagt på en annen måte, en arb.giver som diskriminerer er faktisk kriminell, men så var det dette her med hva slags sanksjonsmuligheter er det man har for å lære den arb.giveren som liker Adolf, en lekse at man ikke kan bare bryte norsk lov sånn uten videre.

 

 

 

Anonymkode: 20d8a...97a