Barn som har mistet far/ mor i dødsfall

[AnonymBruker]

Gjør dette noe med tryggheten og selvfølelsen til barnet? Min egen far døde da jeg var 4 år, og jeg tenker i voksen alder at jeg hadde vært en tryggere og mer selvsikker person hvis jeg hadde vokst opp med pappa. Hvor mye dette preger et barn er sikkert individuelt, men det gjør alltid noe med barnet vil jeg tro. 

Anonymkode: 9b3cd...f53

[AnonymBruker]

Ja, jeg tror at det å miste en forelder kan prege et barn i stor grad. Tror mange blir introverte og noen kan slite psykisk som voksne. Har du snakket med psykolog? Har du behov for å bearbeide at du mistet faren din? 

Ønsker deg alt godt  

Anonymkode: d91c3...9d6

[gullmedalje]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg tror at det å miste en forelder kan prege et barn i stor grad. Tror mange blir introverte og noen kan slite psykisk som voksne. Har du snakket med psykolog? Har du behov for å bearbeide at du mistet faren din? 

Ønsker deg alt godt  

Anonymkode: d91c3...9d6

Nå er ikke det å være introvert noen diagnose eller noe, men et personlighetstrekk. Har ikke sett noen forskning på at man går fra å være ekstrovert til introvert pga dødsfall. Har du noe belegg for den påstanden?

Men ja, jeg tror dette påvirker et barn. Hvordan vil nok være individuelt og basert på bl.a. hvor nære man var, alder på barnet ved dødsfallet, hvordan man fikk støtte og hjelp til å bearbeidet traumet og ikke minst hvordan dødsfallet skjedde (sykdom, ulykke, selvmord) osv...

[Lycka]

Mine barn mistet sin pappa i en trafikkulykke da de var tre og seks. I dag er de 14 og 17, og kan ikke si at jeg opplever de som mindre selvsikre eller mer introverte enn sine venner, men dette er jo helt sikkert veldig individuelt.

Utryggheten var naturlig nok størst i begynnelsen. Min datter ville for eksempel en lang stund sove i min seng fordi hun trengte å se og høre at jeg pustet. Dette fordi hun var livredd for at jeg også skulle dø for da hadde de blitt helt alene. Jeg fikk mange spørsmål det første året om hva som kom til å skje med dem hvis jeg også døde. Denne angsten ga seg etter hvert og til slutt turte hun å sove på eget rom igjen ❤

Minstemann var for liten til å skjønne det helt. Det var tøft å måtte forklare han gang på gang at nei, pappa kommer ikke hjem, ikke i dag, ikke i morgen, aldri 💔 Det tok lang tid før han sluttet å spørre.

Nå var vi veldig heldig på det viset at både barna og jeg fikk profesjonell hjelp til å bearbeide det hele. Jeg takket ja til all oppfølging og støtte vi kunne få og sett i ettertid var nok det lurt for både dem og meg selv. De fikk så mye bedre svar og hjelp til å takle sorgen enn hva jeg alene kunne ha gitt dem.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Lycka skrev:

Mine barn mistet sin pappa i en trafikkulykke da de var tre og seks. I dag er de 14 og 17, og kan ikke si at jeg opplever de som mindre selvsikre eller mer introverte enn sine venner, men dette er jo helt sikkert veldig individuelt.

Utryggheten var naturlig nok størst i begynnelsen. Min datter ville for eksempel en lang stund sove i min seng fordi hun trengte å se og høre at jeg pustet. Dette fordi hun var livredd for at jeg også skulle dø for da hadde de blitt helt alene. Jeg fikk mange spørsmål det første året om hva som kom til å skje med dem hvis jeg også døde. Denne angsten ga seg etter hvert og til slutt turte hun å sove på eget rom igjen ❤

Minstemann var for liten til å skjønne det helt. Det var tøft å måtte forklare han gang på gang at nei, pappa kommer ikke hjem, ikke i dag, ikke i morgen, aldri 💔 Det tok lang tid før han sluttet å spørre.

Nå var vi veldig heldig på det viset at både barna og jeg fikk profesjonell hjelp til å bearbeide det hele. Jeg takket ja til all oppfølging og støtte vi kunne få og sett i ettertid var nok det lurt for både dem og meg selv. De fikk så mye bedre svar og hjelp til å takle sorgen enn hva jeg alene kunne ha gitt dem.

Å, dette fikk meg til å gråte litt. For en fantastisk, sterk mamma er du! Barna din er heldige som har deg! ❤️

Anonymkode: 1dacc...b3b

[AnonymBruker]

Det er nok veldig individuelt, men det er viktig å snakke om det og ta imot profesjonell hjelp. Man trenger å bearbeide sorgen, og det gjelder også andre som mister foreldre i tidlig alder eller på en tragisk måte

Faren min mistet moren sin da han var 7 år, men den gang skulle man ikke snakke om det for å ikke minne barnet på det som hadde skjedd. Akkurat som om barnet glemte det om det ikke ble snakket om! Håpløs tankegang! Han savnet en mor som omsorgsperson, noe ikke fedre var så gode på før i tiden.

Anonymkode: 2b835...e43

[Måbarefåsiat...]

Jeg kjenner ei som mistet far da hun var fem år. Det var på en tid da barn ikke følte og ble holdt utenfor. Hun burde vært inkludert, fått hjelp...så hadde hun kanskje ikke vært så inderlig ustabil, for ikke si rape gal, og helt umulig å omgås. 

[Lycka]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Å, dette fikk meg til å gråte litt. For en fantastisk, sterk mamma er du! Barna din er heldige som har deg! ❤️

Anonymkode: 1dacc...b3b

Tusen takk for fine ord ❤

Jeg tror de fleste mødre som har vært i samme situasjon vil si at vi absolutt ikke følte oss sterke, men at vi var det fordi vi måtte. Man har ikke så mye valg når man har barn, man tvinges til å gå videre for deres skyld. Jeg hadde nok gravd meg mye mer ned i sorgen hvis jeg ikke hadde hatt barna å leve for. Men gud så utilstrekkelig jeg har følt meg til tider.